LE-1990-81
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-15 |
| Publisert: | LE-1990-00081 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 15. mars 1990 i kjæremålssak nr 81/90 hl nr 240/90. |
| Parter: | Den kjærende part: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Ragnhild Dæhlin, Oslo) Kjæremotparter: 1. Takst nr 18 B, Ørnuld Johansen; 2. Takst nr 21, Tonje, Gro og Simen Thorvaldsen; 3. Takst nr 23, Nils Heiberg Dybwad; 4. Takst nr 24, Ole Andreas Engstrøm; 5. Takst nr 26, Heidi Wyller Berntsen; 6. Takst nr 27, Dag Kaas; 7. Takst nr 28, Tove Falkenberg; 8. Takst nr 32, Elisabeth Barsett Magnus og Per Magnus; 9. Takst nr 35, Øistein og Dalma Marj. Eskeland; 10. Takst nr 36, Salim Raza og Nazir Ahmed; 11. Takst nr 37 A, B, C, D, Knut Skutle A/S ved Eurohus A/S ved advokat Søren L. Lous; 12. Takst nr 39, Arne Arnesens dødsbo, ved de selvskiftede Borghild Arnesen, Hanne Hoel og Turid Hoel v/advokat Svein Engseth; 13. Takst nr 40, Arne Arnesens dødsbo; 14. Takst nr 41, Gunnar Stangeby; 15. Takst nr 42, Arne Petter Eggen; 16. Takst nr 43, Bernt Erik Bredal; 17. Takst nr 45, Turid Rødberg Olsen (Prosessfullmektig: Advokat Trygve Horgen, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Kåre Berg, formann; 2. Lagdommer Ola R. Melheim; 3. Lagdommer Lars-Jonas Nygard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §176, §180, §384, §390a, §398a, §399, §403, Oreigningsloven (1959) §15 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Kjæremålet gjelder saksomkostninger, jfr tvistemålsloven §181.
Oslo byrett avsa skjønn den 25. oktober 1989 i sak mellom Oslo kommune og Holmenkollbanen AS m.fl. Kommunen ble pålagt å betale saksomkostninger til advokat Trygve Horgen med kr 126.350,-. I tillegg måtte kommunen betale kr 2.600,- i saksomkostninger til advokat Jens Skøyen, som hadde representert takstnr 45 frem til august 1988. Etter avtale mellom de saksøkte, representerte advokat Horgen også sistnevnte part under selve skjønnet.
Skjønn ble avholdt den 26., 27. og 28. september 1989. Ifølge advokat Horgen ble saksomkostningene overhodet ikke prosedert under hovedforhandlingen. Spørsmålet ble gjenstand for en skriftlig prosedyre etter hovedforhandlingen, men før skjønnet ble avsagt.
Oslo kommune har i rette tid påkjært omkostningsavgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett. Det er lagt ned slik påstand:
«1. Oslo byretts dom av 29. oktober 1989 i sak nr 1627/88-15 punkt 2 og 3 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. De kjærende parter tilkjennes sakens omkostninger.»
Holmenkollbanen AS m.fl. har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
«1. Kjæremålet for så vidt angår Oslo byretts skjønn av 29. oktober 1989, sak nr 1627/88-15, pkt 2 og 3, tas ikke til følge.
2. Kjæremotparten tilkjennes sakens omkostninger.»
I samme prosesskrift (dokument nr 34) ble det erklært motsøksmål. som senere er beriktiget til motkjæremål, hvor det er lagt ned slik påstand:
«1. Oslo byretts skjønn av 29. oktober 1989 i sak nr 1627/88-15 pkt 2 oppheves og hjemvises t
2. Kjæremotparten tilkjennes sakens omkostninger.»
Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens skjønn og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Den kjærende part, Oslo kommune, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det følger av skjønnsprosessloven §54 at saksøkeren skal erstatte saksøkte nødvendige utgifter i anledning skjønnssaken. Byretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet i strid med denne bestemmelse. I skjønnssaker har det i praksis utviklet seg en norm for fastsettelse av salær til grunneiernes advokater. Det benyttes en kombinasjon av time- og dagsatser. Utgangspunktet er at en dag i retten normalt forutsetter to dagers forberedende arbeid. I spesielt arbeidskrevende skjønn, aksepteres inntil tre dagers forberedende arbeid pr rettsdag. Det er her vist til Halvorsen: Salærberegning for advokater side 31-32. I den senere tid har vanlig nivå blant ekspropriasjonsadvokater ligget på ca kr 4.000,- pr dag. Dette har for så vidt vites vært akseptert av domstolene.
Nærværende skjønn gjelder ekspropriasjon til fortau og utvidelse av kjørebane langs en vei. Skjønnet er etter kommunens oppfatning et vanlig veiskjønn. Saken inneholder ikke spesielle spørsmål som skulle gjøre saken spesielt arbeidskrevende.
Byretten har nedsatt advokat Horgens salærkrav noe, men etter kommunens oppfatning er avgjørelsen likevel i strid med skjønnsprosessloven §54. Kommunen er enig med byretten i at det er anledning til å ta hensyn til arbeid som er gjort forut for skjønnsbegjæringen, men hensett til skjønnets karakter, overstiger de fastsatte utgifter langt det som er nødvendig. Advokat Horgen har ikke påvist at det er noe grunnlag for å fravike ovennevnte normer.
I anledning advokat Horgens tilsvar og motkjæremål, har Oslo kommune blant annet anført:
Motkjæremålet må erklæres innenfor tilsvarsfristen, jfr tvistemålsloven §398a, jfr §399. Prosesskrift av 15. januar 1990 er for sent fremsatt. Bestemmelsen i §390a første ledd i.f. kommer ikke til anvendelse. Bestemmelsen gjelder ikke når saksomkostningsspørsmålet er hovedtvistegjenstand i kjæremålet.
Kommunen har samtidig fremkommet med en del bemerkninger i tilknytning til advokat Horgens tilsvar. Det er således gjort gjeldende at Horgens referanse til oreigningsloven §15, ikke er relevant. Saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter skjønnsloven §54. Det er her vist til Dragsten og Vislie: Skjønnsloven, side 326.
Kjæremotparten, Holmenkollbanen AS m.fl., har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens omkostningsavgjørelse er ikke avgjort i strid med loven slik Oslo kommune hevder. Byrettens avgjørelse bygger på oreigningsloven §15 for så vidt angår omkostninger i forbindelse med spørsmålet om forhåndstiltredelse. Retten har videre bygget på Oslo kommunes tilsagn om dekning av utgifter til juridisk bistand. Det er her vist til brev av 1. mars 1982. Endelig bygger omkostningsavgjørelsen på skjønnsprosessloven §54.
Det den kjærende part i virkeligheten påkjærer, er byrettens bedømmelse av sakens bevisligheter og det av retten utøvde skjønn. Denne del av saken er imidlertid unndratt kjæremålsrettens prøvelse, jfr tvistemålsloven §181 annet ledd annet punktum. Det er for øvrig vist til Bratholm og Hov: Sivil rettergang, side 575-576.
I et etterfølgende prosesskrift er det gjort innsigelser mot kommunens anførsel om den praksis som skal være etablert i ekspropriasjonssaker. Det er fremhevet den usedvanlige lange tid som er gått fra kommunens tiltredelse av de aktuelle arealer og frem til selve skjønnssaken. De første henvendelser fra grunneierne kom medio 1982. Det gikk da ca 7 1/2 år til rettskraftig skjønn forelå. Grunneierne forutsatte da at de ville få sine saksomkostninger dekket slik det tidligere nevnte brev fra kommunen må være å oppfatte.
I anledning motkjæremålet er det fremhevet:
Byretten har urettmessig satt ned den innsendte omkostningsoppgave, som i realiteten er satt til side. Det er fremsatt en relativt detaljert oppgave med spesifikasjon for hvert år fra og med 1983 til 1989 (dokument nr 27 og skjønnet side 51).
Kommuneadvokaten kom først inn i bildet i forbindelse med skjønnsbegjæringen av 31. mai 1988. Før skjønnsbegjæringen, og uten kommuneadvokatens medvirkning, og således uten skjønnsforutsetninger, fant forhåndstiltredelse sted for samtlige eiendommer. Det er redegjort for omfanget av de inngrep som ble foretatt og diverse befaringer med Oslo veivesen.
På denne bakgrunn må det legges til grunn at byretten ikke har gitt noen fyldestgjørende begrunnelse for reduksjonen av honoraret. Omkostningsavgjørelsen må derfor oppheves.
Forholdet til takst nr 45:
I kjæremålserklæringen er det lagt ned påstand om at byrettens fastsettelse av saksomkostninger til advokat Skøyen som på et tidligere tidspunkt representerte takst nr 45, skal oppheves. Advokat Skøyens klient ble imidlertid ikke formelt gjort til kjæremålspart. Under henvisning til dette, har advokat Skøyen ikke innlevert prosesskrift, men avgitt uttalelse i brev til Eidsivating lagmannsrett av 20. desember 1989. Det er her redegjort for det arbeid han utførte inntil advokat Horgen overtok representasjonen. Advokat Skøyen har samtidig krevet kr 600,- i salær for arbeid i tilknytning til kjæremålserklæringen.
Lagmannsretten er kommet til at både kjæremålet og motkjæremålet må forkastes og skal bemerke:
Lagmannsretten forutsetter at kjæremålet bare gjelder de parter som under skjønnet var representert ved advokat Trygve Horgen.
Kjæremålene er begrenset til saksomkostningsavgjørelsen. Lagmannsrettens kompetanse er her begrenset til å prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, det vil si lovanvendelsen i omkostningsspørsmålet, ikke med hensyn til realiteten. Lagmannsretten er herunder bundet av byrettens bevisvurdering for så vidt gjelder sakens faktiske forhold.
Retten oppfatter kjæremålene derhen at det også påstås å foreligge saksbehandlingsfeil, idet begrunnelsen hevdes å være dels mangelfull, og dels at det ikke er innhentet de nødvendige opplysninger. Lagmannsretten anser seg for å ha kompetanse til å vurdere disse spørsmål, jfr tvistemålsloven §384 annet ledd nr 5, jfr tvistemålsloven §403.
Når det gjelder selve den skjønnsmessige vurdering, er lagmannsrettens kompetanse begrenset til å vurdere om det foreligger vilkårlighet.
I tilknytning til kjæremålet og motkjæremålet, vil lagmannsretten først vurdere om det er begått en saksbehandlingsfeil ved at byretten har bygget på en etterfølgende utveksling av prosesskrift om saksomkostningene. Dette skjedde etter at hovedforhandlingen var avsluttet, men før skjønnet ble avsagt. Det fremgår ikke av rettsboken at det ble gitt samtykke til å innlevere omkostningsoppgave etter at skjønnet var tatt opp til avgjørelse, men dette anses gitt i og med den etterfølgende behandling som skjedde uten protester fra kommunens side. Det legges også til grunn at det ikke ble fremsatt protester mot en slik utsettelse i det siste rettsmøtet. Lagmannsretten kan derfor ikke se at det foreligger en saksbehandlingsfeil når den etterfølgende prosedyre om dette spørsmål skjedde ved utveksling av prosesskrifter. Man forutsetter således at disse ble gjort kjent for samtlige skjønnsmenn, og at opplysningene er vurdert av skjønnsmennene forut for avhjemlingen.
Når det gjelder kommunens kjæremål, forstår lagmannsretten anførslene derhen at den mener at byrettens konkrete vurdering i den grad strider mot etablert praksis at det ikke foreligger et forsvarlig skjønn. Avgjørelsen anses da å være i strid med loven.
Kommunen har på dette punkt vist til etablert praksis i skjønnssaker, hvoretter det som en veiledende norm legges til grunn at det for hver rettsdag, kan beregnes 2-3 dagers saksforberedelse. Med tre rettsdager skulle dette tilsi ca 9 dagers saksforberedelse. Kommunen har videre lagt til grunn at det som en veiledende norm aksepteres en daggodtgjørelse på ca kr 4.000,-. Hvis denne godtgjørelse også legges til grunn for rettsmøtene, forstår man den kjærende part derhen at omkostningene for til sammen 12 dager, skulle utgjøre ca kr 48.000,- eller avrundet ca kr 50.000,-. Av kommunens siste prosesskrift fremgår det at den ikke mener man kan påberope seg omkostninger under henvisning til oreigningsloven §15. Det er hevdet at omkostningsspørsmålet i sin helhet skal avgjøres etter skjønnsloven §54. Under henvisning til påberopt litteratur er det her gjort gjeldende at utgifter pådratt i anledning av forvaltningens behandling, faller utenfor - selv om utgiftene er påløpt i tiden etter at skjønnsbegjæring er uttatt.
Lagmannsretten vil her først bemerke at kommunens sistnevnte uttalelse er for absolutt. Den påberopte dom i Rt-1982-1838 gjelder et helt spesielt forhold hvor det ikke ble tillatt at man påberopte seg utgifter i tilknytning til forliksforhandlinger. Det fremgår imidlertid av kjennelsen at saksomkostningsutgifter på et tidligere behandlingstrinn må kunne tas med, men at grensen kan være noe vanskelig å trekke. Det kan for øvrig vises til Dragsten og Vislie: Skjønnsloven, samme side (326) som er påberopt av kommunen, men i det etterfølgende avsnitt som ikke er sitert av den kjærende part. Det fremgår herav at også utgifter som refererer seg til innsats i tiden forut for en skjønnssak, må kunne kreves erstattet etter §54 såfremt utgiftene er pådratt med sikte på behandlingen av den forestående skjønnssak. Det kan her dreie seg om avgrensning av hva som skal være tema for skjønn, registreringsarbeide, frivillig gitt tillatelse til forhåndstiltredelse og lignende. Om det ikke kan sies at §54 direkte omfatter utgifter som her nevnt, må bestemmelsen i alle fall kunne anvendes analogisk. Lagmannsretten finner det godtgjort at det i nærværende sak er påløpt en del omkostninger av denne art forut for selve skjønnssaken. Man finner det da ikke naturlig å rubrisere disse utgifter som tilhørende forvaltningssaken, og eventuelt hjemvise disse til egen avgjørelse etter oreigningsloven §15. Spørsmålet blir om utgiftene i det omfang som her er påstått, var nødvendige for å forberede og gjennomføre skjønnssaken. Dette spørsmål vil lagmannsretten imidlertid bare kunne overprøve i den utstrekning man finner at skjønnet på dette punkt er vilkårlig, eller at det er begått saksbehandlingsfeil.
Ved selve vurderingen av dette spørsmål, er lagmannsretten innforstått med at omkostningene skal fastsettes til et bestemt beløp på grunnlag av en skjønnsmessig totalvurdering, jfr prinsippet i tvistemålsloven §176 som antas å gjelde tilsvarende i henhold til skjønnsprosessloven §54. Av byrettens omkostningsfastsettelse fremgår det at man har vært oppmerksom på at omkostningene fordeler seg på medgått tid til selve saksforberedelsen, og et avgrenset beløp til hovedforhandlingen, samt et nærmere bestemt beløp til dekning av utlegg. Det er videre på det rene at byretten har lagt til grunn forutsetningen om at utgifter som refererer seg til arbeid forut for skjønnssaken, kan tas med i totalvurderingen.
Når lagmannsretten skal vurdere om det er begått feil ved selve saksbehandlingen og vurderingen av omkostningsspørsmålet, er man enig med den kjærende part i at det som veiledning for tanken må kunne legges til grunn visse skjønnsmessige kriterier for hvor mange dager som i den konkrete sak antas nødvendig for å utføre en betryggende saksforberedelse. Dersom man på linje med det skjønnstema som er antydet av kommuneadvokaten, legger inn ytterligere 2-3 dager til saksforberedelse, vil man med den daggodtgjørelse som er antydet til veiledning, ende opp med ca kr 60.000,- inkludert de tre dagene til hovedforhandlingen. Dersom man begrenser seg til det antall dager som den kjærende part mener er forsvarlig, vil man komme til omtrent samme beløp med en noe høyere daggodtgjørelse (ca kr 5.000,-). Av advokat Horgens oppgave (dok nr 27) ser det ut til at han beregner seg ca kr 5.000,- pr dag for rettsmøtene.
Byretten satte de samlede omkostninger ned fra kr 150.000,- til ca kr 126.000,-. Dette skulle tilsi at man som en pekepinn for å vurdere om det foreligger vilkårlighet, må anta at byretten har anslått omkostningene forut for selve forberedelsen til hovedforhandlingen til ca kr 65.000,- (med den timesats som kommunen bruker). Dette må i så fall referere seg til perioden fra medio 1982 og frem til forberedelsen av hovedforhandlingen i 1989. Av advokat Horgens omkostningsoppgave fremgår det at han i denne periode har beregnet seg kr 12.000,- i 1983, kr 45.000 i 1984, kr 3.500 i 1985, kr 4.000 i 1987 og kr 7.000 i 1988, til sammen kr 71.500,-. For 1989 har advokat Horgen beregnet seg et honorar på kr 60.000,- utenom de tre dagene i retten. Så vidt lagmannsretten forstår, må dette beløpet i første rekke referere seg til selve forberedelsen av hovedforhandlingen samme år. For de tre dagene i retten har han beregnet seg kr 16.500,-.
Lagmannsretten har ut fra disse kriterier dannet seg det bilde at byretten ved sin skjønnsmessige vurdering har redusert de påståtte utgifter i perioden 1983-1988 med et mindre beløp. Videre synes det å være på det rene at byretten har redusert det påståtte omkostningsbeløp for 1989 med et noe større beløp. Lagmannsretten finner det tilkjente beløp meget høyt, men finner under noen tvil ikke å ville sette avgjørelsen til side som vilkårlig.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil i forbindelse med denne vurdering som tilsier opphevelse. Kjæremålsmotparten har påberopt seg kommunens erklæring av 1. mars 1982, mens kommunen delvis har gjort den innsigelse at erklæringen ikke er tilstilet alle parter. Lagmannsretten vil her bare bemerke at erklæringen er noe uheldig formulert, idet det ikke kan ha vært kommunens mening å påta seg enhver utgift i forbindelse med skjønnet slik motparten påberoper seg. Brevet må selvfølgelig referere seg til hva som i den enkelte sak antas å være nødvendige utgifter. På den annen side kan kommunen selvfølgelig ikke påberope seg den forskjellsbehandling som måtte bli følgen dersom erklæringen bare skulle gjelde i forhold til enkelte av de saksøkte.
Til motkjæremålserklæringen vil lagmannsretten først bemerke at man er enig i at tvistemålsloven §398a første ledd siste setning ikke kommer til anvendelse når saksomkostningsspørsmålet er hovedtvistegjenstand i kjæremålet, jfr Høyesteretts kjennelse av 19. september 1975, l nr 243K/1975. Dette forhold tilsier imidlertid ikke at det er grunnlag for å avvise kjæremålet, idet det ikke er noen grunn til å oppfatte advokat Horgens prosesskrift av 15. januar 1990 som en erkjennelse av at hans «motsøksmål» av 9. januar 1990 ikke oppfyller kravene til motkjæremål. Selv om prosesskriftet er gitt en gal betegnelse, er det i realiteten et motkjæremål som er fremsatt innen den fastsatte frist 10. januar 1990.
Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger feil ved byrettens saksbehandling, eller at det er utvist noen vilkårlighet ved skjønnet, som tilsier at avgjørelsen er i strid med loven. At byrettens avgjørelse på dette punkt er knapp, skyldes åpenbart at den skjønnsmessige vurdering har gått i retning av en ytterligere reduksjon av salæret. Særlig må dette antas å gjelde det høye timetall med sikte på saksforberedelsen i 1989. Man kan derfor ikke se at det foreligger ufullstendige skjønnsgrunner som har hindret lagmannsretten i å prøve om det foreligger vilkårlighet eller annen saksbehandlingsfeil.
Kjæremålet har etter dette ikke ført frem. Lagmannsretten finner at det foreligger slike særlige omstendigheter at kommunen bør fritas for å erstatte motpartens omkostninger, jfr tvistemålsloven §180 første ledd. Det vises til det foran anførte hvorav fremgår at byrettens saksomkostningsavgjørelse ligger på grensen til opphevelse.
Motkjæremålet har vært forgjeves og Holmenkollbanen AS og de øvrige saksøkte ved skjønnet må pålegges å erstatte kommunens saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene settes skjønnsmessig til kr 1.000,-, jfr tvistemålsloven §176.
Når det gjelder advokat Skøyens salær for skjønnsretten, utgjør dette en relativt liten del av saksforberedelsen fra tiden før skjønnsbegjæringen. Man kan ikke se at det er begått noen saksbehandlingsfeil, eller foreligger mangelfulle skjønnsgrunner som forhindrer lagmannsrettens prøvelse. Det vises til den redegjørelse som er gitt av advokat Skøyen. Selv om den part som advokat Skøyen representerte, formelt ikke er skilt ut som egen part i kjæremålet, måtte kommunen ha anledning til å påkjære omkostningsavgjørelsen. Parten var for øvrig på det tidspunkt representert av advokat Horgen. Lagmannsretten kan ikke se at byretten har begått saksbehandlingsfeil, eller at det foreligger vilkårlig skjønn ved fastsettelsen av omkostningene.
I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør da kommunen pålegges å erstatte motpartens omkostninger. Disse er oppgitt til kr 600,- som legges til grunn, jfr tvistemålsloven §176.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oslo kommune til tidligere takstnummer 45, Turid Rødberg Olsen, ved advokat Jens Skøyen 600 -sekshundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
For øvrig frifinnes Oslo kommune for å betale saksomkostninger.
3. Motkjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler de saksøkte ved Oslo byretts skjønnssak nr 1627/88-15 som var representert ved advokat Trygve Horgen, in solidum til Oslo kommune 1.000 -ettusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
Kåre Berg Ola R. Melheim Lars-Jonas Nygard
Bekreftelse for førstelagmannen: