LE-1993-714
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-10 |
| Publisert: | LE-1993-00714 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00714 M. Rettskraftig. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat: Harald Strand) mot A (Forsvarer: Advokat Knut Austad). |
| Forfatter: | Kløvstad, tre meddommere - Mindretall: Surlien, Kjensli |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, §60, §28a, Straffeprosessloven (1981) §437 |
Tiltalte A, bopel X 2 d, - - Y, er født xx.xx.1970. Han oppgir sin stilling til hjelpepleierassistent ved Dikemark sykehus. Hans inntekt er kr 12.000/mnd brutto. Han er gift og har forsørgelsesbyrde for ett barn på 1 år og 9 måneder. Han er uten formue.
Tiltalte er ikke tidligere straffedømt eller bøtelagt.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 17. mars 1993 - rettet under hovedforhandlingen - er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Buskerud lagsogn, til fellelse etter:
Straffeloven §267, jfr. §268 annet ledd For i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning å ha tvunget noen til å foreta en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, ved å sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot noens person. Ranet ansees som grovt. Ved avgjørelsen av om ranet er grovt, skal det særlig legges vekt på om det er brukt grov vold, om det er truet med skytevåpen eller annet særlig farlig redskap, om ranet er nøye planlagt, foretatt overfor forsvarsløs person eller gjelder en betydelig verdi.
Grunnlag: Mandag 21. september 1992 ca kl. 1430 på Reistad postkontor i Lier tvang han postkasserer B til å utlevere seg kr 15980,- i kontanter, ved, maskert med en avklippet trøye foran ansiktet, å holde frem en leketøysrevolver mot henne og strekke en plastpose over skranken til henne, og uttale "dette er et ran; legg pengene opp i posen" eller lignende.
Påstand om erstatning og inndragning forbeholdes nedlagt.
Lagretten er i samsvar med tiltalebeslutningen forelagt ett hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål. Lagretten har svart ja på begge spørsmål.
Retten legger lagrettens kjennelse til grunn.
Statsadvokaten har nedlagt påstand om fengsel i ett år og om erstatning til Postverket. Forsvareren har bedt om at tiltalte idømmes samfunnstjeneste og at han blir å behandle på mildeste måte.
Lagmannsretten legger følgende forhold til grunn til grunn for straffutmålingen:
Tiltalte hadde sommeren 1992 begynt å arbeide selvstendig som forsikringsagent. Det tok tid å få inntekter. Han bodde sammen med hustru og et lite barn i en leilighet med gjeld på ca kr 200000. Han ble ute av stand til å betale regningene og skyldte ca kr 14-15000, hvorav det vesentlige var husleie. Han følte seg i en desperat situasjon. Han opplyser å ha oppsøkt sosialkontoret og arbeidskontoret uten å finne noen løsning. Tanken på å rane et postkontor tok form ca 14 dager i forkant. I uken før kjøpte han en leketøysrevolver og fant en mørkeblå trøye som han klippet ut til maske. Noe senere tok han fram en joggebukse og en anorakk med hette. Han besluttet å foreta ran mot Reistad postkontor mandag 21. september 1992 om formiddagen, som han visste var enmannsbetjent. Han var kjent i området og kjørte til Tuverud jernbanestasjon, hvor han greitt kunne parkere og finne en ulåst sykkel som han kunne bruke til ransstedet. Han fulgte dette opplegget, men fant postkontoret stengt mellom kl. 11-14. Han trakk seg derfor tilbake, satte sykkelen tilbake og kjørte hjem. Han besluttet å gjennomføre ranet etter kl. 14.00 og før han skulle på møte i Sandvika kl. 15.00.
På samme måte kom han seg tilbake til postkontoret. Han gikk inn i forgangen, trakk på seg masken og gikk inn. Han så ingen og ropte hallo. Postfunksjonæren, som var alene, kom frem til luken. Han holdt fram leketøysrevolveren og gjorde det klart at det var et ran og ga henne en plastpose. Hun følte seg truet og la de pengene hun hadde liggende i skranken ned i posen. Han spurte om det var noen flere penger og pekte på neste luke og en skuff, hvilket hun benektet. Han fikk posen og forsvant samme veg tilbake, hvorunder han på forskjellige steder kastet ranseffektene.
Postfunksjonæren opptrådte rolig, men ble redd. Hun har ikke hatt særlige skadevirkninger, idet hun også har fått nødvendig hjelp.
Tiltalte benyttet utbyttet til å betale regningene. Etter hvert begynte samvittigheten å plage ham sterkt. Etter en måneds tid meldte han seg til Drammen politikammer. Han har erkjent de faktiske forhold, men mener at han ikke har opptrådt på en grov måte.
Av almenpreventive grunner må det reageres strengt ved grovt ran.
Ranet var nøye planlagt. Det ble brukt en leketøysrevolver som i utseende var egnet til å true med og som skapte frykt hos postfunksjonæren. At ransutbyttet ikke ble større, beror på en tilfeldighet, selv om det bevisst var rettet mot et lite postkontor.
I skjerpende retning legger lagmannsretten vekt på at ranet ble begått mot en offentlig pengeinstitusjon, som det er behov for å gi særlig beskyttelse. Tiltalte har hatt et klart gjennomføringsforsett.
Lagmannsretten finner det ikke formildende at tiltalte følte seg i en desperat økonomisk situasjon. Løsning på slike problemer må finnes på annen måte.
Lagmannsretten mener imidlertid at de samlede omstendigheter i saken tilsier at man er idet nedre området for grovt ran. Tiltalte hadde ikke til hensikt å benytte vold eller skade postfunksjonæren. Ranet foregikk uten dramatikk, og utbyttet var ikke betydelig.
I formildende retning legger lagmannsretten vekt på at, selv om ranet var planlagt, har det preg av en impulshandling begått i en presset situasjon. Handlingen skaket opp tiltalte selv. Anger og skyldfølelse førte til at han meldte seg, slik at saken kunne oppklares. Tiltaltes forbryterske sinnelag har således ikke vært sterkt. Han har forøvrig en plettfri vandel, og lagmannsretten finner å kunne legge til grunn at det dreier seg om en engangsforeteelse.
Tiltalte har videre kommet i arbeid som hjelpepleier ved Dikemark sykehus etter å ha gått arbeidsledig noen måneder. Han har sagt seg villig til å gjøre opp med Postverket. Lagmannsretten forutsetter at dette blir gjort så snart som mulig.
Kriminalomsorg i frihet i Buskerud har i personundersøkelse 19. juli 1993 konkludert med at tiltalte er egnet for samfunnstjeneste.
Flertallet skifterettsdommer Kløvstad samt de lege dommere Kjonerud, Fekjær, Solodden og Røine, har kommet til at det i denne saken bør anvendes samfunnstjeneste som straff.
Flertallet mener at det må være samfunnsmessig viktig at lovbrytere har en betydelig tilskyndelse til å gå i seg selv, angre, melde seg og på den måten rehabilitere seg. Dette må lønne seg også straffemessig. Slik ærlighet, i denne saken som ellers ikke ville blitt oppklart, bør etter omstendighetene medføre at soning i fengsel unngås.
Selv om almenpreventive hensyn normalt krever en særlig streng reaksjon i ranssaker, som er et økende samfunnssproblem, kan ikke flertallet se at hensynet til almenprevensjonen er like sterkt, og taler imot samfunnstjeneste, når ransmannen uoppfordret har meldt seg som her. De dommer det er referert til gjelder andre omstendigheter. Betydningen av selv å melde seg på denne måten vites ikke å være vurdert av Høyesterett. Det kan ikke sees å foreligge bindende adekvat rettspraksis på området, men flertallet mener å ha støtte for sin oppfatning i
Justisdepartementets rundskriv G 17/92 av 21. januar 1992 annet avsnitt.
Isolert sett kunne en fengselsstraff på 1 år, vært en passende reaksjon. Det er da intet formelt til hinder å idømme samfunnstjeneste.
Flertallet er blitt stående ved at A bør gjøre opp for seg ved en samfunnstjeneste på 360 timer, jfr. straffeloven §28a sammenholdt med §60 annet ledd. Gjennomføringstiden, tilsynstiden og den subsidiære fengselstraff skal være 1 år. I den subsidiære fengselsstraff fragår 4 dager for varetektsfengsel.
Mindretallet, lagmann Surlien og byfogd Kjensli, bemerker at i følge Høyesteretts praksis er hovedregelen at det skal reageres med ubetinget fengselsstraff for grovt postran. Sterke almenpreventive hensyn tilsier dette, jfr. bl.a. Rt-1992-1222. Mindretallet viser også til Rt-1992-917, hvor det er uttalt at det for forsøk på postran ikke bør gis samfunnstjeneste. Samfunnstjeneste er heller ikke forutsatt anvendt i et slikt tilfelle som dette, og særlig ikke, hvor det som her, hverken foreligger tungtveiende rehabiliteringshensyn begrunnet i tiltaltes personlige situasjon, eller det dreier seg om en tilbakefallsforbryter, jfr. Riksadvokatens rundskriv 26. januar 1991 2. Tiltalte er i en stabil og ordnet sosial situasjon. At han vil få arbeidsmessige problemer, er ikke i seg selv tilstrekkelig. Mindretallet bemerker dessuten at straffenivået for ran, som følge av den betydelige økning i antall den siste tiden er skjerpet. De to dommene gjengitt i Rt-1987-741 og Rt-1993-328 gjelder begge tilfeller av medvirkning til grove postran, og hvor det forelå tungtveiende rehabiliteringshensyn.
Mindretallet viser endelig til at det ved utmålingen av straffen på 1 års fengsel allerede er tillagt betydelig vekt i formildende retning at tiltalte selv meldte seg, at saken derved ble oppklart og at han har angret. Mindretallet setter etter dette straffen passende til 1 års fengsel med fradrag for 4 dagers utholdt varetektsarrest. Statsadvokaten har nedlagt påstand om erstatning til Postverket for ransutbyttet, kr 15980. Lagmannsrettens juridiske dommere tar påstanden til følge, idet vilkårene for å idømme erstatning er til stede.
Statsadvokaten har nedlagt påstand om saksomkostninger på kr 4000. Lagmannsrettens flertall er enig i dette på bakgrunn av at han settes i stand til å være i arbeid, mens han soner dommen på samfunnstjeneste. Mindretallet finner etter omstendighetene at kr 2000 er tilstrekkelig ut fra tiltaltes økonomi, og når han også dømmes til å betale erstatning, jfr. straffeprosessloven §437 i.f.
Dommen er avsagt under dissens.
Slutning:
1. A, født xx.xx.1970, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §267, jfr. §268 annet ledd.
Straffen settes til 360 - trehundreogseksti - timers samfunnstjeneste, jfr. straffeloven §28a, sammenholdt med §60 annet ledd. Gjennomføringstiden, tilsynstiden og den subsidiære fengselsstraff skal være 1 - ett - år. I den subsidiære fengselstraff fragår 4 - fire - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. A dømmes til å betale erstatning til Postverket med 15980 - femtentusennihundreogåtti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
3. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med 4000 - firetusen - kroner innen 2 - to uker fra dommens forkynnelse.