RG-1993-404

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-07-02
Publisert:	RG-1993-404 (61-93)
Stikkord:	Forsikringsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 2. juli 1992 i ankesak nr. LG-1991-00126.
Parter:	UNI Storebrand Livsforsikring AS (advokat Børre Lid) mot A (advokat Helge Wesenberg).
Forfatter:	Lagdommer Nils T. Selvik, ekstraordinære lagdommere Arne Heldal, Johan Mevatne med meddommere maskinsjef Arne Bjarto, sjøkaptein Odd Karl Lotsberg
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §20, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Avtaleloven (1918) §36

B omkom i en ulykke den 26. juni 1987 da båten han førte kjørte på Litleholmene utenfor Grimstadneset i Fana. Avdøde hadde en livsforsikring i Storebrand Vest A/S med forsikringssum kr. 420.000. A var begunstiget etter polisen.

Forsikringsselskapet betalte ikke ut etter polisen med den begrunnelse at avdøde hadde opptrådt grovt uaktsomt.

Bergen byrett avsa 22. oktober 1990 dom med slik slutning:

«Storebrand Vest A/S dømmes til å betale til A kr. 420.000,- - kronerfirehundreogtyvetusen - med tillegg av 18% atten prosent - rente fra 6.8.1987 til betaling skjer.

Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

UNI Storebrand Livsforsikring AS - i det etterfølgende kalt UNI Storebrand - har rettidig anket dommen til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Bergen 23.-25. juni 1992. Retten ble satt med to meddommere med særlig kyndighet i sjøvesen. A ga partsforklaring og den oppnevnte sakkyndige Per T. Holm møtte og gjorde rede for sine undersøkelser. Forøvrig ble avhørt 7 vitner. Den 24. juni 1992 ble det foretatt befaring til ulykkesstedet med hurtiggående båt.

Side:405

Om sakens faktiske bakgrunn viser en til det som fremgår av byrettens dom.

UNI Storebrand v/advokat Børre Lid har i det vesentlige anført:

Det er ikke omtvistet at de forhold som skal pådømmes, reguleres av Forsikringsavtaleloven av 1930. Polisen er en kollektiv ulykkesforsikring som ble utstedt til firmaet Forbrukertjeneste den 17. november 1986 og omfattet 4 personer, blant dem B. Det er erkjent at hans samboer A er begunstiget etter polisen.

UNI Storebrand gjør imidlertid gjeldende at A ikke kan utlede noen rett etter forsikringsavtalen, fordi B selv fremkalte ulykken ved grov uaktsomhet.

Den gamle FAL av 1930 ga i §20 en adgang til å ta inn i forsikringsavtalen at forsikringen ikke gjaldt ved grov uaktsomhet fra forsikredes side. Et slikt forbehold er tatt inn i avtalen med Forbrukertjeneste - vilkårenes §4 punkt 9. Dette var et standardvilkår som selskapet, i likhet med andre selskaper, hadde benyttet i lang tid.

UNI Storebrand hevder at B opptrådte grovt uaktsomt. Han utviste mangel på oppmerksomhet og det vises særlig til at

- B var påvirket av alkohol.

- Ulykken skjedde om natten og lysforholdene var vanskelige.

- Båten må ha hatt meget stor fart.

Årsaken til ulykken ligger i den grove uaktsomhet som ble vist.

Det er gitt noe forskjellige opplysninger om hvor mye B drakk i timene før ulykken. Det er på det rene at han på Fagernes ca. kl. 19.00 drakk en halvliter øl. Vitnet C kjøpte senere 6 halvflasker øl. Når disse ble drukket og av hvem er noe uklart. C har i sin politiforklaring uttalt at B drakk to av flaskene. Det ble også drukket øl da man oppholdt seg på Bjorøy - 3 eventuelt to halvlitere på B.

Det foreligger to blodprøver av den avdøde. Den første ble tatt på Haukeland sykehus om morgenen den 26. juni kl. 04.30 og viste 0,9 promille i blodet. Det ble også tatt en blodprøve senere, den 30. juni, og den viste 0,7. Det er altså en forskjell på 0,2 i forhold til obduksjonsrapporten. Men en må her legge til grunn at en blodprøve som er tatt flere dager senere vil være mer usikker og en kan ikke utelukke at det i mellomtiden har skjedd en viss forbrenning av alkohol.

En må legge til grunn som mest sannsynlig at B hadde en alkoholpromille i blodet på 0,9 - og dette karakteriseres av de sakkyndige som «lett påvirket».

Det påstås ikke fra selskapets side at B var beruset, men den alkoholpåvirkning han hadde, må tas hensyn til i uaktsomhetsvurderingen. Alkohol har virkning særlig for konsentrasjons- og vurderingsevnen. Under slike forhold skjerpes kravene til en båtførers oppmerksomhet. Ulykkesfrekvensen vil øke.

Lysforholdene er beskrevet som «dimt». Det var overskyet og mørkt, men med forholdsvis god sikt. Det var stille på sjøen og det var åpenbare faremomenter når en skulle svinge inn Grimstadfjorden.

Etter skadeomfanget må båtens fart ha vært stor. B's båt ble observert fra en seilbåt ute i fjorden og det ble fra seilbåtens mannskap reagert på at speedbåten holdt en meget høy hastighet. På et tidspunkt ble farten senket noe - i det man på seilbåten hørte en reduksjon i

Side:406

turtallet - men det er usikkert hvor lenge før kollisjonen dette skjedde.

Turtallsreduksjonen må nødvendigvis ha vært på noen hundre omdreininger - for at den skulle kunne registreres i en båt som lå flere hundre meter unna - men det er ikke grunn til å regne med at fartsreduksjonen var særlig stor. Farten i kollisjonsøyeblikket må ha vært betydelig - det kan en se på skadeomfanget.

Fartsmåleren på speed-båten var en såkalt trykkluftmåler og viste 31 miles etter kollisjonen. Normalt ville måleren etter at båten var stanset automatisk gått tilbake til 0. Etter den tekniske sakkyndiges forklaring har tilførselsslangen til måleinstrumentet kommet i beknip som følge av kollisjonen og viste dermed fortsatt hastigheten. Det er en viss usikkerhet knyttet til de 31 miles - tilsvarende 27 knop - men UNI Storebrand mener for sin del at farten sannsynligvis har vært 27-30 knop i kollisjonsøyeblikket.

UNI Storebrand viser til at avdøde var meget godt kjent i farvannet. Han visste at for å svinge inn Grimstadfjorden måtte man først utenom holmene. UNI Storebrand mener at B ikke kan ha sett seg for og har vist en generell uoppmerksomhet og likegyldighet i navigasjonen. Dette sammen med de før nevnte forhold - alkoholpåvirkning, vanskelige lysforhold og høy fart - var et markert avvik fra det forsvarlige og må karakteriseres som grovt uaktsomt. Kravene til aktsomhet skjerpes når det kjøres med så stor fart som i dette tilfellet. Selv om høy hastighet aksepteres i åpent farvann, er det uforsvarlig når man kommer til et vanskelig punkt i navigeringen. Kravene skjerpes ytterligere når føreren har drukket alkohol.

Når det gjelder den subjektive side, mener UNI Storebrand at B utviste en bevisst uaktsomhet - han må ha forstått at det forelå fare for skade. Det var ikke en kortvarig glipp - det er mer sannsynlig at han tok en sjanse ved å stole på at han kunne vegen «i blinde». Dette er en handlemåte som i alle fall er grovt uaktsom og er preget likegyldighet for eget og passasjerenes liv og helse.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«1. UNI Storebrand Livsforsikring AS frifinnes.

2. UNI Storebrand Livsforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

A v/advokat Wesenberg har i det vesentlige anført:

Under byrettens behandling av saken ble det fra A prosedert også på et subsidiært grunnlag - Avtalelovens §36 og passiv identifikasjon. Denne anførsel ble ikke behandlet av byretten og er frafalt for lagmannsretten. Temaet for lagmannsretten er derfor kun om det forelå grov uaktsomhet eller ikke.

UNI Storebrand har erkjent at alle objektive vilkår for utbetaling av forsikringen foreligger, men har inntatt det standpunkt at B's egen handlemåte var grov uaktsom og at dette var årsak til ulykken.

B var knapt 23 år da han omkom. Han var samboer med A og de hadde sammen sønnen D. B var oppvokst på Bjørge ved Grimstadfjorden og var meget båtvant og godt kjent med farvannet.

Ulykken skjedde en sommernatt ca. kl. 01.15. B's handlemåte kan ikke karakteriseres som grovt uaktsom. Han hadde riktignok drukket øl - men over et tidsrom på flere timer - og en må legge til grunn at

Side:407

han hadde en lettere grad av alkoholpåvirkning med 0,7 promille alkohol i blodet. Det hevdes heller ikke fra UNI Storebrand at B var beruset. Selv en mindre grad av alkoholpåvirkning kan ha betydning for reaksjonsevnen, men for iakttakelsesevne og vurderingsevne kreves mer enn 0,7 for at de skal ha noen betydning.

Selv om retten skulle komme til at B's handlemåte var grovt uaktsom, kreves det også at det påvises årsakssammenheng med ulykken. Den sannsynlige årsak til sammenstøtet med de lave holmene er at B - som kjente fjorden svært godt - har feilnavigert. Han har trodd at han var lenger nord og trygt kunne svinge inn Grimstadfjorden. Årsaken til feilnavigeringen kan meget vel ha vært landskygge som oppstår under bestemte lys- og værforhold.

Farten var satt ned i noen tid før kollisjonen og farten i ulykkesøyeblikket har neppe vært særlig mer enn 20 knop, hvilket etter forholdene var forsvarlig.

A har lagt ned slik påstand:

«Bergen byretts dom av 22. oktober i sak A 484/89 stadfestes, men slik at saksomkostninger blir tilkjent den ankende part for begge retter.»

Lagmannsretten bemerker:

Partene er enige om at det er forsikringsavtaleloven av 1930 som regulerer avtaleforholdet. Det avgjørende for utbetalingsspørsmålet er da om B opptrådte grovt uaktsomt eller ikke.

Det er for lagmannsretten lagt frem opplysninger fra Meteorologisk Institutt om værforholdene ulykkesnatten kl. 01.00 på Flesland som ligger anslagsvis et par kilometer fra ulykkesstedet. Vindstyrken var på 2 knop - flau vind. Det var ikke nedbør. Hele himmelen var dekket med skyer og sikten var på omkring 30 km. Månen var ikke synlig. Soloppgang var kl. 04.11 og solnedgang kl. 23.12. Tusmørke er beregnet å vare ca. 2 timer før/etter soloppgang/nedgang.

Etter dette kan en konstatere at det var en lys sommernatt og at siktforholdene var gode.

Etter det som er forklart av meget båtvante vitner - særlig lensmannsfullmektig Sangolt og lensmann Andersen - var det ikke noe unormalt at det ble holdt høy hastighet ute i fjorden selv nattestid, når været var godt. Trafikken var liten.

Spørsmålet er hvorvidt det var forsvarlig å holde en relativt høy hastighet når båten skulle passere Litleholmene på veg inn Grimstadfjorden. Grimstadfjorden er på dette stedet omkring en kilometer bred, etter at en har passert Litleholmene.

Det anses på det rene at farten ble satt noe ned idet man nærmet seg ulykkesholmene, uten at hverken farten ute i fjorden eller den reduserte farten kan fastslåes med noen sikkerhet. Båten var, ifølge den teknisk sakkyndige, konstruert for en toppfart på ca. 44 knop, men det er ikke sannsynlig at vante båtfolk har lagt seg i nærheten av denne toppfarten som også er meget uøkonomisk. En må nøye seg med å slå fast at farten ute i leia har vært høy og at den er blitt noe redusert idet man nærmet seg ulykkesstedet.

Fartsmåleren stod på 31 miles etter ulykken, men denne målingen er beheftet med en viss usikkerhet av tekniske årsaker. Ledningen

Side:408

frem til måleinstrumentet har kommet i beknip som følge av kollisjonen, og det er usikkert hvorvidt instrumentet viser farten i kollisjonsøyeblikket. En kan bl.a. ikke se bort fra at ledningen på grunn av sammenpressing - ett eller flere steder - faktisk viser for høy fart. Det er også en mulighet for at farten faktisk kan ha vært noe høyere enn 31 miles.

At gasshendelen etter ulykken stod på full fart, sier neppe noe om farten i kollisjonsøyeblikket. Når hendelen ikke var blitt ført tilbake til nøytral - hvor en tapp ville sperret den - kan det være et tegn på at kollisjonen har kommet brått på føreren. En må da legge til grunn at hendelen er blitt presset fremover under kollisjonen.

At motoren stoppet straks etter kollisjonen, har trolig sin årsak i at bensintilførselen kom i «beknip».

Sammenstøtet og de skader som ble påført båten viser at farten i alle fall må ha vært relativt stor. Skadene på båten var likevel ikke større enn at båten senere ble reparert.

Lagmannsretten kan ikke se at det i seg selv var avgjørende om farten var 20 knop - som hevdet av ankemotparten - eller 27-30 knop som hevdet av den ankende part. Spørsmålet om forsvarlig fart må avgjøres ut fra navigasjonen og forholdene på stedet. Hvis man er sikker på hvor man er, kan det være forsvarlig å holde en høy fart i et slikt område, såfremt forholdene ellers tillater det.

Spørsmålet om alkoholpåvirkningen hos føreren har vært et sentralt punkt i saken. Forskjellen mellom de to blodprøver er ikke fullt ut forklart, men en må sannsynligvis legge størst vekt på den første blodprøven som viste 0,9 promille alkohol i blodet. Dette er fremdeles innen grensen for «lett alkoholpåvirkning» når det er tale om båttrafikk. Dette momentet alene er ikke. tilstrekkelig til å forklare at ulykken skjedde.

I denne forbindelse er det grunn til å peke på at speedbåten kom fra Tyssøy-området som er langt mer krevende nå det gjelder navigasjon, med et urent farvann med mange skjær og holmer, og at denne navigasjonen ikke ser ut til å ha budt på noen problemer for B.

Det finnes ingen klar norm for begrepet «grov uaktsomhet» og forholdet må vurderes konkret ut fra omstendighetene i det enkelte tilfelle. Rent generelt må en si at en grovt uaktsom handling må representere et markert avvik fra forsvarlig handlemåte, jfr. Rt-1989-1318 (1322).

Lagmannsretten må selvsagt treffe sin avgjørelse etter en samlet vurdering av alle de momenter som er kommet frem i saken. Lagmannsretten finner ikke at disse momentene, hverken hver for seg eller samlet, tilsier at B's handlemåte har vært så mye å klandre at en kan si et det foreligger grov uaktsomhet.

Lagmannsretten er kommet til at ulykken bare kan forklares ved at B av en eller annen grunn som ikke kan påvises sikkert i dag, har forregnet seg når det gjaldt båtens posisjon. Han må ha trodd at han var lenger ute fra land og lenger nord, og at det var klar bane inn Grimstadfjorden.

I denne forbindelse kan en ikke se bort fra at optiske fenomener i form av landskygge har vært medvirkende, eller at skjærene på grunn

Side:409

av spesielle lysforhold ikke har vært lett synbare.

En må legge til grunn at Knappen lykt, som ellers var et vanlig hjelpemiddel når en skulle inn Grimstadfjorden, ikke var i drift. En mulig forklaring er at B ikke var klar over dette og at han har oppfattet et annet lys som Knappen lykt. Det er opplyst at det på Knappen er andre lys som lett kan forveksles med fyrlykten.

Under enhver omstendighet har B - til tross for at han var meget godt kjent i farvannet - foretatt en fatal feilvurdering. Det er likevel ikke grunnlag for å fastslå at han har «tatt en sjanse» eller at han skulle være uoppmerksom eller likegyldig. Da han like før ulykken ble bedt om å sette farten ned, reagerte han således umiddelbart og det synes ikke å ha vært noe unormalt i hans kjøring av båten.

Selv uten inntak av alkohol og med en lavere fart, er det grunn til å anta at ulykken ville ha skjedd. Lagmannsretten er kommet til at de bebreidelser som kan rettes mot B - særlig når de gjelder posisjonsbestemmelsen - ikke er av en slik karakter at forholdet kan karakteriseres som grovt uaktsomt.

Den ankende part kan da ikke gis medhold. Da denne saken avgjøres etter reglene i den gamle forsikringsavtalelov av 1930, blir det full utbetaling av erstatningen. For det tilfellet at det ikke dreiet seg om grov uaktsomhet, har UNI Storebrand akseptert den rentefastsettelse som er foretatt av byretten.

UNI Storebrand pålegges, i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålslovens §180, første ledd, å betale motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Disse omkostninger er av advokat Wesenberg oppgitt til kr. 45.400,- som legges til grunn.

Ved byrettens behandling av saken ble det ikke ilagt saksomkostninger, idet byretten fant saken så vidt tvilsom at det hadde vært fyldestgjørende grunn for Storebrand å la saken komme for retten, jfr. tvml §172, annet ledd.

Lagmannsretten stadfester også byrettens omkostningsfastsettelse, med den begrunnelse byretten har gitt. Også for lagmannsretten har saken budt på noe tvil, men ikke i så stor grad at en har funnet det riktig å anvende unntaksbestemmelsen i tvml. §180. Byrettens dom vil dermed bli stadfestet i sin helhet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. UNI Storebrand Livsforsikring AS pålegges å betale saksomkostninger for lagmannsretten til A v/advokat Helge Wesenberg med 45.400 - førtifemtusenfirehundre - kroner innen to - 2 - uker fra dommen er forkynt.