LA-1993-815
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-12 |
| Publisert: | LA-1993-00815 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kragerø herredsrett Nr.: 93-13 - Agder lagmannsrett LA-1993-00815. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Kjetil Omholt) mot A (Forsvarer: Adv. Frode Sulland). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer John Årseth, formann 2. Kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, Straffeprosessloven (1981) §437 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har 27. juli 1993 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett for overtredelse av
"Straffeloven §229, annet straffalternativ, for å ha skadet en annen på legeme eller helbred, og noen sykdom eller arbeidsudyktighet som varer over 2 uker, eller en uhelbredelig lyte, feil eller skade er voldt, ved at han tirsdag 24. desember 1991 ca kl. 13.00 på X i Kragerø, slo til B med en stokk i hodet, slik at B fikk hjernerystelse og brudd på kjeven, og med den følge at han har fått svekket hørselen på venstre øre."
I tiltalebeslutningen heter det videre:
"Ved Kragerø herredsretts dom av 19. mai 1993 ble tiltalte dømt i overensstemmelse med likelydende tiltalebeslutning av 22. desember 1992 til en straff av ubetinget fengsel i 120 dager. Saksomkostninger ble ikke idømt. Dommen ble forkynt for ham 21. mai 1993.
I rettidig rettsmiddelbegjæring av 1. juni 1993 med tilleggsbegrunnelse av 3. juni 1993 begjærte tiltalte fornyet behandling av saken ved lagmannsrett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har 25. juni 1993 besluttet: "Lagmannsrettsbehandling tillates."
A er født xx.xx.1930. Han bor på X, Kragerø, er ugift, men har eneansvaret for en sønn på 16 1/2 år. Han har ingen andre å forsørge. Han har vært dekksmann på en ferge, men er sykmeldt og mottar attføringspenger med f.t. ca 90000,- brutto pr.år. Han har dessuten en lønn på ca 16.-18.000,- pr. år for en tilsynsjobb på fyrtårn. Han har oppgitt sin formue til ca kr 1,9 millioner, bestående i fast eiendom og bankinnskudd. Han er ikke tidligere straffedømt, men er botlagt en gang for overtredelse av skatteloven.
Han har nektet seg straffskyldig etter tiltalen.
Under den fornyede behandlingen i Skien 11.-12. november 1993 møtte tiltalte og forklarte seg. Det ble avhørt 7 vitner.
Etter bevisføringen legger lagmannsretten følgende til grunn:
I forbindelse med anlegg av en skogsbilveg på X, som fornærmede B var entreprenør for, ble det inngått avtale mellom tiltalte og B om at det også skulle opparbeides en stikkveg fra skogsbilvegen og frem til tiltaltes bolig. Underveis i arbeidet med stikkveien nektet B å fullføre arbeidet før han fikk sikkerhet for betaling av gjenstående kostnad. Dette ble imidlertid ordnet under en befaring 16. desember 1991, og arbeidet ble gjenopptatt. Julaften 1991 ville B avslutte arbeidet, som besto i å fylle jord på den resterende del av veikantene. I denne forbindelse oppsto tvist mellom B og tiltalte. Tiltalte mente at han hadde avtale om at en jordhaug som var lagt ved siden av stikkveien skulle tilfalle han. B var imidlertid av den oppfatning av dette bare gjaldt under den forutsetning at det ikke ble behov for jordhaugen til veianlegget. Da B ville gå i gang med gravegrabben og ta av jordhaugen, stilte tiltalte seg i veien for grabben, slik at det ikke lot seg gjøre. I denne forbindelse oppsto en hissig diskusjon mellom partene. Tiltalte forsøkte å dytte B ut av traktorens førerhus, og tiltaltes sønn stoppet traktoren flere ganger. B startet imidlertid opp igjen, samtidig som han dyttet gutten unna. Han ble etter hvert kraftig irritert. Tiltalte med støtte av sin sønn har hevdet at B slo etter og sparket til sønnen. Det er noe uklart hva som har skjedd overfor gutten og hvordan, men lagmannsretten legger etter bevisføringen til grunn at noe slag eller spark i tilfelle ikke har skjedd med hensikt, men har vært ved et uhell i forbindelse med at han prøvde å holde gutten unna. Det utviklet seg til en meget amper situasjon. Tiltalte tok en kjepp, ca 1,5 m lang og ca 5 cm tykk, og sto og veivet med denne foran B mens denne satt i førerhuset vendt bakover mot gravegrabben. Det legges til grunn at tiltalte oppfattet situasjonen som en provokasjon mot sin eiendom, på grunnlag av det han oppfattet som en avtale om at jordhaugen tilhørte ham. Etter lagmannsrettens oppfatning har det imidlertid formodningen mot seg at B har gitt bort jordmasser på forhånd og før det var klart om det var behov for massene på veien. Tiltalte har etter rettens oppfatning lagt noe mer i avtalen enn det var reelt grunnlag for.
B skjønte etter hver at arbeidet ikke lot seg fullføre slik han hadde tenkt og hoppet ut av traktoren og gikk et stykke unna bortover veien. Han har forklart at han følte det nedverdigende nærmest å bli jaget bort, og stoppet opp. Tiltalte hadde fulgt etter ham opp på veien og stilte seg noen få meter unna ham og fortsatte å veive med trestokken. B holdt armene foran seg for å verne mot eventuelle slag. Begge var i affekt, etter en hissig krangel med sterkt ordbruk. Etter hvert så det ut til at det hele skulle roe seg ned og lagmannsretten legger til grunn at B da snudde seg for å gå fra stedet, idet han så situasjonen som håpløs. Tiltalte slo da til B med den nevnte stokken i hodet. Lagmannsretten legger til grunn at B fikk slaget idet han var i ferd med å snu seg mot tiltalte igjen. Slaget skjedde raskt og det var hardt. Han ble truffet på venstre side av hodet og slaget medførte brudd på underkjeven nær kjeveleddet og skade på venstre øre, og slik at han har fått svekket hørsel på venstre øre, er plaget av øresus og balanseproblemer.
Lagmannsretten finner at tiltalte var klar over at han slo med nevnte stokk og han var klar over at en følge i form av en skade var sikker eller overveiende sannsynlig. Det legges også til grunn at tiltalte kunne ha innsett muligheten av den konkrete skaden. Han har således handlet forsettlig.
Det foreligger ingen nødvergesituasjon. Det vises til at han selv fulgte etter fornærmede, uten at det var nødvendig, og da han slo, befant han seg ikke i en situasjon hvor han ble angrepet fra fornærmedes side. Et eventuelt rettsstridig angrep mot det som han oppfattet som sin jordhaug var på dette tidspunktet over, og det var etter hvert tiltalte som var den mest aggressive av de to.
Tiltalte blir etter dette å dømme i samsvar med tiltalen.
Ved straffutmålingen legges i skjerpende retning vekt på at det av almenpreventive hensyn er nødvendig å reagere strengt overfor voldsbruk. Bruk av vold kan ikke aksepteres, enten det skjer i en nabokrangel på X eller i andre og alvorligere tilfeller. I samme retning legges vekt på at han har tilføyet fornærmede ikke ubetydelig skade, delvis av varig art. Tiltalte er av natur en ikke voldelig person, og individualpreventive hensyn tilsier således ingen særlig streng reaksjon. Det legges i formildende retning noe vekt på at det gikk forholdsvis lang tid før saken kom for retten, uten at dette skyldtes tiltalte. Det legges også til grunn at tiltalte ut fra hele situasjonen som han befant seg i kan ha følt seg provosert, uten at han etter rettens oppfatning hadde reelt grunnlag for en slik følelse. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at straffen passende bør settes til fengsel i 120 dager, i samsvar med aktors påstand.
Lagmannsrettens flertall, kst. lagdommer Frøstrup og meddommerne Roar Kjell Kristiansen og Bjørg Inger Lande, finner at straffen på grunn av de spesielle forholdene i dette tilfelle kan gjøres betinget med 2 års prøvetid. Det vises da spesielt til at tiltalte har eneomsorgen for en ca 16 1/2 år gammel gutt som er sterkt knyttet til sin far og som har et spesielt behov for farens nære omsorg. Rettens mindretall - rettens formann og meddommer Hege Johansen - finner at det til tross for det som her er nevnt ikke foreligger tilstrekkelige særlige omstendigheter for å kunne fravike hovedregelen når det gjelder straff for voldsbruk, nemlig ubetinget fengsel.
Det avsies dom i samsvar med flertallets standpunkt.
Det er nedlagt påstand om saksomkostninger til det offentlige etter rettens skjønn. Lagmannsretten finner at saksomkostninger etter omstendighetene ikke bør ilegges, jfr. straffeprosessloven §437.
Dommen er avsagt med slik dissens som nevnt foran.
Domsslutning :
1. A født xx.xx.1930, dømmes for overtredelse av straffeloven §229 første ledd annet straffalternativ til en straff av fengsel i 120 - ethundreogtjue- dager. Straffen gjøres betinget med 2 års prøvetid.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.