LA-1994-541
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-12-02 |
| Publisert: | LA-1994-00541 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Horten herredsrett Nr: 94-00123 - Agder lagmannsrett LA-1994-00541 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Peter Bjørnskau). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat E. Holm Charlsen) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Trude Sæbø, formann 2. Lagdommer Tore-Jarl Christensen 3. Eks.ord. lagdommer Martin Beer |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1979) §14, §3, Tvistemålsloven (1915) §169, §171, §180 |
I sak mellom B og A avsa Horten herredsrett den 3. juni 1994 dom med slik domsslutning:
"1. A dømmes til å betale til B kr 68748,50 - kronersekstiåttetusensjuhundreogførtiåtte 50/100 med tillegg av 12 % - tolv - prosent morarente p.a. fra 23. januar 94 og til betaling skjer.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger."
Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner.
A ved advokat Peter Bjørnskau har påanket dommen til Agder lagmannsrett. B ved advokat E. Holm Charlsen har imøtegått anken og har påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling i saken ble holdt i Tønsberg den 15. november 1994. Begge parter møtte og ga forklaring. Ankemotpartens ektefelle avga også forklaring. Det ble avhørt ett vitne, som var nytt for lagmannsretten. Videre ble det dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.
A ved advokat Bjørnskau har i hovedsak anført:
Den ankende part erkjenner at han og hans kone i tidsrommet 1980-84 lånte vel kr 107000,- av ankemotparten og hans kone. Det foreligger fire undertegnede gjeldserklæringer som viser dette. Det anføres at de tre første lånene er foreldet. Det er ubestridt at de to første ble undertegnet mer enn ti år før forliksklage i saken ble inngitt. Utgangspunktet for foreldelsesfristen må her være dateringen. I begge erklæringer heter det at lånet skal tilbakebetales snarest. Debitor kan imidlertid ikke stilles dårligere med et slikt ubestemt forfall enn når lån forfaller på en bestemt dato. Ellers ville debitor risikere en evigvarende fordring. Det vises til Kjønstad og Tjomsland: Foreldelsesloven side 40. Det er her tale om fordringer som forfaller ved påkrav, og foreldelsesfristen regnes da fra den dag fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse, jfr. foreldelsesloven §3 nr. 1. Ankemotparten hadde her rett til å fremsette påkrav umiddelbart.
Den tredje gjeldserklæringen er datert 4. januar 1984. Denne erklæringen har ingen forfallsklausul, og også her må foreldelsesfristen begynne å løpe fra dateringen. Hvorvidt dette lånet er foreldet avhenger av om forliksklage ble inngitt innen tiårsfristen. Den ankende part vil hevde at ettersom klagen er stemplet den 13. januar 1994, må det antas at den kom inn til forliksrådet denne dagen. Det vises til at den ankende parts tilsvar til forliksrådet ble stemplet 25. januar 1994, den dagen tilsvaret ble innlevert. Det kan ikke være avgjørende at forliksklagen er datert 17. desember 1993.
Det bestrides at foreldelsen er avbrutt ved erkjennelse av forpliktelsen i form av avdragsbetaling, jfr. foreldelsesloven §14. Det bestrides ikke at avdragsbetaling etter omstendighetene kan avbryte foreldelse. Det bestrides heller ikke at den ankende parts kone i tidsrommet 1989-91 ved flere anledninger foretok tilbakebetalinger til sine foreldre. Den ankende part var imidlertid ikke kjent med at hans kone gjorde dette, og han har derfor ikke erkjent noen gjeldsforpliktelse. Herredsretten ser ut til å ha misforstått den ankende part på dette punkt. Subsidiært anføres at disse nedbetalinger er tatt med på den liste over lån og nedbetalinger som ankemotpartens ektefelle C begynte å føre i 1989. Det anføres derfor at kreditor har oppfattet nedbetalingene som betaling av de låneforpliktelser som fremgår av denne listen, og at nedbetalingene derfor ikke kan tolkes som noen erkjennelse av de eldre låneforhold fra begynnelsen av 80-tallet.
Den ankende part kjente heller ikke til de lån som fremgår av fru Ds liste. Fru D har også erkjent at det var datteren som ba om disse lånene. Det var den ankende parts kone som styrte med økonomien i ekteskapet. Den ankende part mener at han hadde en ryddig økonomi, og at ekteparet derfor ikke skulle ha behov for lån og støtte. Den ankende parts hustru må derfor alene bære ansvaret for de låneopptak som fremgår av listen.
Den eneste gjeldspost som etter dette ikke er foreldet, og som den ankende part også kjente til og derfor for så vidt har ansvar for, er de kr 4000,- som den ankende part undertegnet gjeldserklæring på i desember 1984. Han vil imidlertid hevde at han heller ikke kan kreves for dette beløpet, da ankemotparten og hans kone må anses å ha ettergitt denne gjelden. Det samme gjelder for øvrig subsidiært for så vidt angår de tre første gjeldserklæringene på 80-tallet, dersom retten skulle komme til at disse ikke er foreldet, og den gjeldsforpliktelse som fremgår av fru Ds liste, dersom retten skulle komme til at den ankende part har ansvar for denne. Den ankende part vil her vise til at det aldri ble fremsatt noe krav om tilbakebetaling av lånene, selv om partene på 80-tallet hadde god økonomi, og bl.a. kjøpte ny bil og campingvogn. Det anføres at både den ankende part og hans kone oppfattet det slik at lånene var ettergitt. Det vises også til det fremlagte brev fra fru D til hennes tidligere ektefelle, far til den ankende parts kone, hvor det heter at hun og ankemotparten har gitt den ankende part og hans kone alt de hadde spart. Når det fra den annen side hevdes at dette brevet ikke innebærer noe dispositivt utsagn overfor den ankende part, vil den ankende part hevde at han og hans kone fikk kjennskap til brevet. Dette visste ankemotparten og hans kone. Dersom det som sto i brevet om at de hadde gitt bort alt de hadde spart ikke var alvorlig ment, burde de sagt fra til den ankende part. For øvrig var utsagnet i brevet helt i samsvar med den oppfatning som den ankende part hadde fått.
Endelig anføres at den ankende part og hans kone, som etter separasjonen skiftet privat, ved skiftet tok hensyn til at de gjennom årene hadde fått mye støtte fra hennes foreldre. Dette førte til at den ankende part lot henne få mer enn den halvpart hun hadde krav på på skiftet.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. A frifinnes.
2. B dømmes til å betale A saksomkostninger både for herredsrett og lagmannsrett."
B ved advokat Holm Charlsen har i hovedtrekk anført:
Ankemotparten vil hevde at herredsrettens dom er riktig. Egentlig har den ankende part og hans kone solidaransvar for hele gjelden, men av rimelighetsgrunner har ankemotparten valgt å gjøre hver av dem ansvarlig for en halvpart av gjelden.
I de to første gjeldserklæringene heter det at lånene skal betales tilbake snarest. Det anføres at meningen med dette var at lånene skulle tilbakebetales når debitorene fikk økonomi til det. Det er et spørsmål om de noen gang fikk det. Ellers bærer erklæringene preg av at det er tale om lån innen familien. For eksempel er det ikke sagt noe om renter. I den tredje gjeldserklæringen er det ikke sagt noe om tilbakebetaling, og heller ikke i den fjerde av desember 1984.
Når det gjelder den listen som er skrevet av C, er forholdet at hun begynte å skrive opp lånene fordi det ble mange smålån. Det anføres at den ankende part er ansvarlig for disse lånene på lik linje med sin kone. Han har selv erkjent at han overlot alt som hadde med økonomi å gjøre til kona. Det anføres at man her står overfor et tilfelle av toleransefullmakt. Det vises til Jo Hov: Avtalerett side 324, Birger Stuevold Lassen: Kontraktsrettslig representasjon side 33 og den danske boken Lynge Andersen, Madsen og Nørgaard: Aftaler og mellemmænd side 263.
Når det gjelder spørsmålet om foreldelse, er det enighet mellom partene om at foreldelsesfristen er ti år. Fristen ble avbrutt ved inngivelse av forliksklage den 17. desember 93. Forliksklagen er datert denne dagen. B fikk den satt opp på kontoret til Våle forliksråd. Det fremgår av klagen at han har betalt kr 475,- for skriving av den. Klagen er stemplet 13. januar 94. Det fremgår imidlertid av brev fra forliksrådet i Våle at man der stempler forliksklagen med datostempel den dagen den blir sendt innklagede. Stempelet refererer seg altså ikke til dagen for innlevering av klagen. Etter dette er det klart at alle lån opptatt etter 17. desember 1983 ikke er foreldet. Før dette tidspunkt ble det tatt opp to lån. Det anføres at fristen for det siste av disse lånene, hvor gjeldserklæringen er datert 15. juni 83, neppe begynte å løpe før etter 17. desember 83. Som nevnt heter det i erklæringen at lånet skal tilbakebetales snarest. Meningen må imidlertid ha vært at debitor skulle ha en viss tid til rådighet før det kunne bli tale om krav på tilbakebetaling.
Uansett anføres at foreldelsesfristen for såvel dette som det tidligere opptatte lån er avbrutt ved betaling av avdrag. Det fremgår av teorien, og er for så vidt ikke bestridt av den ankende part, at avdragsbetaling kan tolkes som erkjennelse av hele låneforpliktelsen. Det er ikke bestridt at den ankende parts kone i tidsrommet 1989-91 ved flere anledninger betalte tilbake beløp til ankemotparten og hans kone. Fru D førte disse innbetalingene i den listen over lån som hun påbegynte i 1989. Det bestrides imidlertid at innbetalingene refererte seg spesielt til de lånebeløp som er ført opp i denne listen. Det må være klart at innbetalingene må betraktes som en erkjennelse av det samlede gjeldsforhold. Fordi fru D på dette tidspunkt hadde begynt å notere lånebeløpene, var det imidlertid naturlig for henne også å notere innbetalingene i den samme listen. Den ankende part kan heller ikke høres med at han ikke kjente til at hans kone foretok slike tilbakebetalinger. Det er derfor riktig som herredsretten har kommet til at foreldelsesfristen er avbrutt ved erkjennelse.
Det brev fra fru D til hennes tidligere ektemann som nå er fremlagt for lagmannsretten, kan ikke tillegges noen betydning. Brevet ble skrevet i affekt fordi fru D var fortvilet over at hennes tidligere mann, som aldri hadde gitt sin datter noe tidligere, også hadde fremkommet med ønske om at hun skulle samtykke i at hans nye kone kunne sitte i uskifte dersom han gikk bort først. I brevet sies det ikke noe om at lånene er ettergitt. Selv om det i brevet heter at ekteparet Been hadde gitt den ankende part og hans kone alt de hadde spart, kan ikke dette tas som uttrykk for at alt var gitt som gave. Det å yte lån innebærer også en oppofrelse for lånyteren. I alle fall er det her ikke tale om noe dispositivt utsagn overfor den ankende part og hans kone.
Endelig anføres at den måte den ankende part og hans kone skiftet på er irrelevant for nærværende sak. For øvrig kom den ankende part neppe så dårlig ut på skiftet som han har gitt uttrykk for. Bl.a. har han gått ut fra en verdi på det hus hans kone overtok som neppe er realistisk.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Horten herredsretts dom av 30. mai 1994 stadfestes hva angår slutningens pkt. 1.
2. B tilkjennes sakomkostninger for såvel herredsretten som for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan for en stor del vise til herredsrettens begrunnelse.
Når det gjelder den ankende parts ansvar for gjelden, har han underskrevet fire skylderklæringer. Han har ikke bestridt at han i utgangspunktet har ansvar for disse lånene. Retten finner at han også er ansvarlig for de lån som fremgår av Cs liste. Det er ikke avgjørende at den ankende part, og for så vidt heller ikke hans kone, så denne listen. Det er ingen grunn til å tvile på at lånene er reelle. Retten legger til grunn at det i hvert fall i det overveiende antall tilfelle var den ankende parts kone som spurte om lånene. Retten finner det imidlertid overveiende sannsynlig at den ankende part kjente til at det ble lånt penger hos svigerforeldrene, selv om han kanskje ikke hadde kjennskap til hvert enkelt låneopptak, og ikke hadde noen oversikt hva lånene beløp seg til. Enkelte av lånene er gått spesielt til formål som gjaldt den ankende part, så som betaling av skattekrav, hårklipp, Osloreise og reparasjon av klokke. For øvrig har den ankende part gitt uttrykk for at han overlot til sin kone å styre med økonomien i ekteskapet. Det var hun som gjorde innkjøp til husholdningen og betalte regninger. Når hun da måtte oppta lån for å dekke nødvendige utgifter i husholdningen, anser retten det klart at hun derved forpliktet både seg selv og mannen.
Når det gjelder foreldelsesspørsmålet, viser lagmannsretten til herredsrettens domsgrunner, som man kan slutte seg til. Den ankende part har for lagmannsretten anført at herredsretten har tatt feil når den i domsgrunnene har gitt uttrykk for at han under hovedforhandlingen erkjente at han og ektefellen hadde nedbetalt gjelden gjennom enkeltinnbetalinger. Innbetalingene kan derfor ikke anses som noen godkjennelse av gjelden fra hans side. Retten finner det mest sannsynlig etter det som kom frem under ankeforhandlingen at den ankende part i hvert fall må ha hatt kjennskap til en større tilbakebetaling på kr 10000,- i januar 1990. Denne tilbakebetalingen skjedde sannsynligvis i forbindelse med at den ankende part fikk utbetalt penger i forbindelse med et forsikringsoppgjør. Den ankende part skal ha uttalt at når forsikringspengene kom, skulle svigerforeldrene få tilbake noe av det de hadde lånt den ankende part og hans kone. Uansett finner retten at når hans kone i full forståelse med den ankende part sto for alt som hadde med økonomi å gjøre på vegne av dem begge, må også hennes erkjennelse av gjelden ved tilbakebetaling få virkning for begge parter. Videre er lagmannsretten enig med herredsretten i at betalingene må sees som avdragsbetalinger på den totale gjelden. Det er ingen holdepunkter for å anta at man med innbetalingene mente å være ajour med gjelden. Ingen av enkeltbetalingene korresponderer med noe bestemt lånebeløp, og fremtrer ikke som nedbetaling av enkeltposter. Man må derfor se det slik at innbetalingene gikk til dekning av totalgjelden.
Som ny anførsel for lagmannsretten har den ankende part påberopt seg et brev C i 1992 skrev til sin tidligere mann. Han hevder at dette brevet viser at all gjeld var ettergitt. Lagmannsretten kan ikke være enig i dette. Brevet ble skrevet i en spesiell situasjon, og selv om det i brevet heter at fru D og mannen hadde gitt datteren og svigersønnen alt de hadde spart, finner retten ikke at dette nødvendigvis kan tas som uttrykk for at alt var gitt som gave. Også låneytelser som gis rentefritt og med adgang for debitor til å betale tilbake gjelden når økonomien er tilstrekkelig god, innebærer en oppofrelse for långiver. I tillegg til lånene hadde den ankende part og hans kone for øvrig mottatt mange gaver. Brevet var skrevet til en tredjeperson, og kan uansett ikke innebære noen ettergivelse av gjeld overfor den ankende part og hans kone.
Endelig er lagmannsretten enig med herredsretten i at skiftet mellom den ankende part og hans kone er uten betydning for nærværende sak. Etter det som kom frem under ankeforhandlingen har for øvrig retten ingen holdepunkter for å anta at den ankende part kom spesielt dårlig ut på skiftet, og i hvert fall ikke at dette skyldtes at partene på skiftet tok i betraktning de penger de hadde mottatt fra ankemotparten og hans kone.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part erstatte ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten. Advokat Holm Charlsen har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 17000,-. Oppgaven legges til grunn. Advokat Bjørnskau har sendt inn krav fra vitnet i saken om dekning av tapt arbeidsfortjeneste med kr 465,-. Vitnet var begjært innstevnet av begge parter, og de er derfor solidarisk ansvarlige for kravet, jfr. tvistemålsloven §169, men slik at når den ankende part pålegges å erstatte motpartens saksomkostninger skal han dekke utgiftene til vitnet, jfr. tvistemålsloven §171.
Dommen er enstemmig.
Dom:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bjørn Christensen til B kr 17000,- - kronersyttentusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.