LA-1993-682
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-15 |
| Publisert: | LA-1993-00682 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sand herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1993-00682. Anket til Høyesterett - anken nektet fremmet - HR-1995-00209. |
| Parter: | Ankende part: Thor K. Tjøntveit, USA Motpart: Leif Huberts dødsbo, Kristiansand (Prosessfullmektig: Adv. Kristian Launes, Kristiansand). |
| Forfatter: | Lagdommer Åse Berg, førstelagmann Arne Christiansen, lagdommer Erling Strand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §107, §180, §344, §353, §365 |
Sand herredsrett avsa den 22. februar 1993 uteblivelsesdom med slik domsslutning:
"1. Sand herredsretts uteblivelsesdom av 10.09.1992 punkt 1 stadfestes.
2. Thor Tjøntveit betaler innen 14 - fjorten - dager til Leif Hübert kr 10500,- - titusenfemhundre 00/100 i saksomkostninger."
De nærmere omstendigheter i saken og herredsrettens vurdering av om vilkårene var til stede for å kunne avsi uteblivelsesdom, fremgår av dommen.
Thor K. Tjøntveit har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Anken var medundertegnet av advokat Ole-Henrik Sætre. Anken er begrunnet slik:
"Herved påankes dommen idet det vil bli hevdet at det foreligger feil ved saksbehandlingen. Undertegnede burde av retten blitt gitt varsel om at uteblivelsesdom kunne bli avsagt. Undertegnede burde også vært gitt en ny frist til å kunne skaffe annen advokat til å føre saken.
Retten har videre foretatt feil i saksbehandlingen når den ikke har etterkommet begjæringen om stansing i medhold av tvistemålsloven §107 ved sin beslutning av 9. februar 1993. Saken i Kristiansand har helt klart betydning for vår sak. Videre burde retten varslet undertegnede om at min prosessfullmektig hadde trukket seg fra saken.
Retten har også foretatt feil ved rettsanvendelse."
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Sand herredsretts uteblivelsesdom av 10. september 1992 oppheves.
2. Thor Tjøntveit tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Leif Hüberts dødsbo har imøtegått anken og har i tilsvaret anført:
"Jeg konstaterer at uteblivelsesdommen fra Sand herredsrett er angrepet ved anke, ikke ved oppfriskning.
Det er dermed kun rettsanvendelse/saksbehandlingsfeil som kan gjøres gjeldende, jfr. også ankeerklæringens ordlyd og tvistemålsloven §353.
Det er intet sagt om hvilke rettsanvendelsesfeil som retten skulle ha gjort seg skyldig i. Forsåvidt er ankeerklæringen mangelfull og jeg går ikke inn på ytterligere imøtegåelse av dette før det er nærmere redegjort for hva rettsanvendelsesfeilen hevdes å være.
For min del vil jeg understreke at retten i denne saken - om det i hele tatt er tale om noen rettsanvendelse i tradisjonell forstand slik saken ligger an - har lagt til grunn en fullstendig korrekt rettsanvendelse.
Det er heller ikke saksbehandlingsfeil som hefter ved dommen og som kan gi grunnlag for opphevelse.
Jeg er forundret når det anføres i advokat Sætres ankeerklæring at han burde vært gitt varsel av retten om at uteblivelsesdom kunne bli avsagt. Forholdet er at Tjøntveit og hans advokat på vanlig måte i forbindelse med innkallingen var gitt beskjed om at uteblivelsesdom kunne bli avsagt. Motpartens begjæring om stansning er dernest avslått ved Sand herredsretts beslutning av 9. februar 1993. Dette var nesten to uker forut for hovedforhandlingen. Det måtte fra det tidspunkt være ganske på det rene både for Tjøntveit og hans prosessfullmektig at uteblivelsesdom ville bli avsagt om han ikke møtte opp.
Det må videre også være fullstendig galt når det anføres som saksbehandlingsfeil at Tjøntveit skulle vært gitt ny frist til å skaffe annen advokat til å føre saken, når advokat Sætre sa fra seg sitt oppdrag. Jeg viser i den forbindelse til at saken hadde versert lenge ved domsstolen i forskjellige fasonger uten at motparten hadde bidratt videre i saksforberedelsen i det hele tatt. Når man dernest - på meget løst grunnlag, jfr. nedenfor - begjærer stansning, parallelt med at prosessfullmektigen fratrer, er det selvsagt ikke rettens plikt å sette ny frist til å skaffe annen advokat til å føre saken.
Det er heller ingen saksbehandlingsfeil som kan gi opphevning av uteblivelsesdommen at stansningsbegjæringen ikke er etterkommet av retten. Jeg understreker i den forbindelse at beslutningen om stansning er rettskraftig. Den er ikke angrepet ved rettsmidler separat.
Videre - og da forsåvidt subsidiært i forhold til denne ankegrunn - gjør jeg gjeldende at det fremdeles fortoner seg fullstendig uvisst hvilken betydning saken i Kristiansand skal ha for saken i Grimstad. Jeg kan her slutte meg til de bemerkninger Sand herredsrett har kommet med i sin beslutning av 9. februar 1993, 3-4. Når retten har kommet med disse bemerkninger, og motparten nå angriper dem, kunne man iallefall forventet at det var nærmere begrunnet hvilken sammenheng det er mellom de to saker.
Det anføres avslutningsvis at retten burde varslet Tjøntveit om at prosessfullmektigen hadde trukket seg fra saken. Heller ikke den ankegrunn kan føre frem. Det er ganske klart et forhold for prosessfullmektigen og parten å holde kontakt om disse spørsmål. Jeg tar det også for gitt at advokat Sætre har gitt Tjøntveit varsel om at han ville vurdere å frasi seg oppdraget før han har frasagt seg oppdraget, og at han dernest har gitt konkret meddelelse til sin part. Jeg ber opplyst om det vil bli fastholdt at Tjøntveit ikke har fått slike varsler fra sin prosessfullmektig.
Sammenfatningsvis anføres altså at det ikke er hverken rettsanvendelsesfeil eller saksbehandlingsfeil knyttet til herredsrettens uteblivelsesdom, og under ingen omstendighet feil som kan ha hatt noen betydning for resultatet.
Jeg ber om at lagmannsretten i den videre ankeforbe redelse nå setter motparten frist til å konkretisere nærmere sine anførsler og grunnlag, spesielt for det som gjelder rettsanvendelse.
Dernest ber jeg om at saken legges til berammelse.
Avhengig av hva som anføres for rettsanvendelsesanken i det følgende, vil jeg komme tilbake til spørsmålet om skriftlig behandling av ankesaken."
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Sand herredsretts uteblivelsesdom stadfestes.
2. Thor Tjøntveit dømmes til å betale Leif Hüberts dødsbo sakens omkostninger for lagmannsretten."
Ved beslutning av 30. september 1993 bestemte lagmannsretten at saken skulle gå over til skriftlig behandling. Samtidig ble det påpekt at den ankende part ikke konkret hadde nevnt hvilke rettslige feil ved herredsrettens dom som ble gjort gjeldende, jfr. tvistemålsloven §365 første ledd nr. 4. Frist for rettelse ble satt til 15. oktober 1993. Slik rettelse er imidlertid ikke foretatt. Anken må etter dette anses i realiteten kun å gjelde herredsrettens saksbehandling.
Partene har senere utvekslet flere prosesskrift.
Ved prosesskrift av 22. desember 1993 meldte advokat Tor A. Fusdahl seg som prosessfullmektig for den ankende part. Ved nytt prosesskrift av 3. februar 1994 meddelte han imidlertid at han hadde fratrådt som prosessfullmektig.
Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre frem, og skal bemerke:
Tjøntveit anfører at herredsretten burde ha varslet ham om at uteblivelsesdom kunne bli avsagt. I innkallingen til hovedforhandlingen, datert 30. oktober 1992, heter det imidlertid:
"Uteblir en part, kan uteblivelsesdom bli avsagt etter reglene i tvistemålsloven §344."
Innkallingen ble vedtatt forkynt av Tjøntveits daværende prosessfullmektig, advokat Ole-Henrik Sætre. Lagmannsretten finner etter dette at tilstrekkelig underretning er gitt.
Anførselen om at herredsretten burde ha gitt Tjøntveit anledning til å engasjere ny advokat etter at advokat Sætre trakk seg seg som hans prossessfullmektig, og satt en frist for dette, kan heller ikke føre frem, idet Tjøntveit ikke engang fremsatte noen begjæring om utsettelse av saken med den begrunnelse at han trengte tid til å engasjere ny prosessfullmektig. Det tilføyes at advokat Sætre allerede ved skriv av 4. februar 1993 underrettet herredsretten om at han hadde trukket seg som prosessfullmektig, og det forutsettes at han også underrettet sin klient om dette. Hovedforhandlingen var berammet til 22. februar 1993, og Tjøntveit må derfor antas å ha hatt tilstrekkelig tid til å ta opp spørsmålet om eventuell utsettelse.
Når det gjelder anførselen om at det var en saksbehandlingfeil ikke å stanse saken i medhold av tvistemålsloven §107, finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til Sand herredsretts begrunnelse i kjennelsen av 9. februar 1993 som tiltres.
Endelig tilføyes i tilknytning til anførselen om at retten burde ha varslet Tjøntveit om at hans prosessfullmektig hadde trukket seg, at retten vanligvis ikke vil ha plikt til å gi slik underretning. I så fall må det foreligge helt spesielle omstendigheter, og slike omstendigheter er ikke påberopt i denne sak.
Anken har vært forgjeves, og den ankende part bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningene settes til kr 4800, som er i samsvar med oppgaven fra ankemotpartens prosessfullmektig.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken forkastes.
2. Thor K. Tjøntveit dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale 4800 - firetusenåttehundre - kroner til Leif Hüberts dødsbo v/advokat Kristian Launes som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.