LA-1994-262

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-03-14
Publisert:	LA-1994-00262
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett Nr: 93-00442 A - Agder lagmannsrett LA-1994-00262 A
Parter:	Ankende part: Vestdavit A/S v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Harald Utne). Ankemotpart: A/S Hydralift v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Henrik J. Pettersen).
Forfatter:	1. Lagdommer Trude Sæbø, formann 2. Lagdommer Åse Berg 3. Lagdommer John Årseth
Lovhenvisninger:	Markedsføringsloven (1972) §1, §9, Tvistemålsloven (1915) §180, Avtaleloven (1918) §36, Åndsverkloven (1961), Patentloven (1967), §3, Markedsføringsloven (1972), Konkurranseloven (1993)

I sak mellom Vestdavit A/S og A/S Hydralift avsa Kristiansand byrett den 31. desember 1993 dom med slik domsslutning:

1. A/S Hydralift v/styrets formann frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.

Sakens bakgrunn og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens domsgrunner.

Vestdavit A/S v/advokat Harald Utne har påanket dommen til Agder lagmannsrett. A/S Hydralift v/advokat Per A. Martinsen v/advokatfullmektig Henrik J. Pettersen har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet.

Ankeforhandling i saken ble holdt i Kristiansand den 21. og 22. februar 1995. På vegne av den ankende part møtte daglig leder Atle Kalve, og på vegne av ankemotparten møtte konstruksjonssjef Einar Mydland. Begge avga forklaring. Det ble dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.

Den ankende part v/advokat Utne har i hovedsak anført:

Saken gjelder spørsmålet om A/S Hydralift ved produksjon og markedsføring av en bestemt type davit for livbåter av typen MOB (Man Over Board) har opptrådt rettsstridig i forhold til Vestdavit A/S ved å ha overtrådt markedsføringsloven §9 og §1.

Den spesialkonstruerte davit-typen som saken gjelder er hovedproduktet til den ankende part. Den er utviklet med sikte på off-shore-markedet og til dels fiskeflåten. Det er tale om en davit som er enkel i bruk og enkel og rimelig å produsere. Daviten er konstruert spesielt for MOB-båter, som er annerledes enn tidligere livbåt-typer fordi bunnen er flatere. Selve daviten er en "krybbe" som livbåten hviler i når den lagres på dekk, og som svinges ut når båten skal settes på sjøen eller tas opp. Daviten har to ben som står på dekket, og som møtes i ett opphengspunkt, slik at den får en A-form. Den ankende part var den første som leverte slike daviter. Daviten er markedsført dels gjennom skipsutstyrsleverandører, og dels direkte overfor brukerne. Den ankende part har vært praktisk talt enerådende når det gjelder levering av daviter til off-shore flåten i Nordsjøen.

Fordelen ved den ankende parts davit i den såkalte PL-serien var at den var billig, effektiv og enkel å montere også på eldre skip. Den trengte liten plass på dekk og lite fundamentering. Dette er forskjellen fra alternative løsninger, som for eksempel A/S Hydralift har hatt tidligere.

I 1991 ble den ankende part gjort oppmerksom på at det var kommet en kopi av PL-serien fra A/S Hydralift. A/S Hydralift hadde tidligere produsert daviter med n kran. Kopien, HL9D og HL9DA, er i likhet med den ankende parts PL-serie daviter i form av en krybbe med ettpunktsoppheng og A-ramme. Frem til 1991 hadde den ankende part vært alene om denne typer daviter. Det var fra den ankende parts side nedlagt betydelig arbeid i markedsføring og salg.

For å få vern etter markedsføringsloven er det ikke nødvendig at man har mulighet for patent eller mønsterbeskyttelse. Det vises til artikkel av høyesterettsadvokat Per Brunsvik i tidsskriftet NIR om utilbørlig etterligning av produkt under den norske konkurranseloven. Etter markedsføringsloven er det ikke selve den tekniske løsning som er beskyttet, men den forretningsmessige og markedsføringsmessige innsats. Den innsats som beskyttes må være så verdifull at andre sparer omkostninger ved å etterligne. I dette tilfelle innebærer den ankende parts davit i PL-serien et forretningskonsept som totalt sett har krav på beskyttelse når man tar i betraktning forretningsideen og den goodwill som er skapt.

Byretten fant at det her var tale om en etterligning utseendemessig og funksjonelt, og dette er den ankende part enig i. Det er ikke nødvendig at det er tale om en helt slavisk etterligning, slik som kanskje kan være tilfelle ved mindre produkter. Ved en så stor konstruksjon som det her er tale om er det ikke avgjørende at små detaljer kan være forskjellige.

Derimot har byretten tatt feil når den ikke har funnet at daviten tilfredsstiller kravet til originalitet for å få vern etter markedsføringsloven §9. Etter §9 må det være tale om et selvstendig produkt som representerer en viss innsats. Dette bør også sees i forhold til produktets suksess og markedsandel. Byretten har stilt for strenge krav. Det er ingen krav til oppfinnelseshøyde, slik som for å få patent. Det kan hevdes at all utvikling er basert på etterligning. Men den som gjør en selvstendig innsats i produktutviklingen både teknisk, visuelt og kommersielt, har krav på beskyttelse. Når det gjelder beskyttelse etter enerettslovene, så som åndsverkloven, patentloven og mønsterloven, går man ut fra objektive kriterier. Ved den konkurranserettslige beskyttelse etter markedsføringsloven kommer subjektive forhold inn. Det avgjørende er om man har snyltet på en annens innsats. Dette er helt klart tilfelle her. Ankemotparten har utnyttet den ankende parts innsats på en måte som gjør at ankemotparten ikke har bare har tilegnet seg kundekretsen, men også spart økonomiske oppofrelser ved utvikling og markedsføring av daviten. Dette illustreres ved at ankemotparten fikk leveransen av daviter til siste del av en serie seismiske båter, hvor den ankende part hadde levert davitene til de fire første båtene. Ankemotparten konkurrerte på pris, og skapte også et generelt prispress i markedet. Ankemotparten hadde ingen legitime interesser i å kopiere. Teknisk sett er det variasjonsmuligheter ved konstruksjon av daviter som ankemotparten ikke har benyttet, for eksempel den enarmede daviten som ankemotparten tidligere hadde produsert.

Når det gjelder lovens krav om forvekslingsfare, understrekes at det er nok med en fare for forveksling, ikke at forveksling faktisk har skjedd. I dette tilfelle har imidlertid forveksling også skjedd. Det vises til forklaring fra daglig leder hos den ankende part om at en leverandør av MOB-båter henvendte seg til den ankende part for å få en instruksjonsbok for daviten, da han trodde det var tale om en davit produsert av den ankende part, mens det i virkeligheten var tale om en davit produsert av ankemotparten. Ved produkter av den art det her er tale om innebærer kravet om forvekslingsfare noe annet enn ved masseproduserte varer. Det avgjørende er ikke om markedets aktører vil forveksle produktene, men om ankemotpartens produkt teknisk og økonomisk sett kan erstatte den ankende parts davit. Det vises til den danske professor Mogens Koktvedgaards substitisjonslære. Det blir da ikke avgjørende at ankemotpartens daviter er tydelig merket med firmanavn.

I tillegg til markedsføringsloven §9 vil den ankende part påberope seg markedsføringsloven §1, generalklausulen. Særlig etter §1 må retten se på det totale konsept som den ankende part hadde utviklet, og at ankemotparten sparte penger i utviklings- og markedsføringsarbeidet. Avgjørelser fra konkurranseutvalget kan være verdifulle ved vurderingen, men man må ta i betraktning at enhver avgjørelse er konkret. I avgjørelse i sak nr. 1 for 1991 fremgår det at selv om man ikke har vern etter markedsføringsloven for rent tekniske ideer, kan en eventuell individuell utforming i forhold til den tekniske løsning oppnå beskyttelse.

Byretten har gått ut fra at det stilles samme krav til originalitet etter markedsføringsloven §1 som etter §9. Den ankende part er ikke enig i dette. §1 kan anvendes selv om retten finner at §9 ikke får anvendelse, hvis det er tale om en urimelig etterligning i strid med god forretningsskikk næringsdrivende imellom.

Når det gjelder bevisbyrden, vises til Brunsviks tidligere nevnte artikkel. Normalt har den som påstår overtredelse av markedsføringsloven bevisbyrden. Men dersom det er tale om to like produkter, og det ene er eldre enn det annet, kan produsenten av det siste få bevisbyrden for at det ikke er tale om etterligning. I dette tilfelle kan ankemotparten ikke høres med at selskapet utviklet daviten på egen hånd uten å etterligne den ankende parts davit.

Markedsføringsloven har ingen regler om erstatning, slik som for eksempel patentloven. Retten må derfor bygge på vanlige erstatningsrettslige regler. Men ved etterligning av produkter må retten i stor grad kunne gå ut fra de samme synspunkter som i erstatningsbestemmelsene i enerettslovene. Dersom retten kommer til at markedsføringsloven er overtrådt, er det klart at ankemotparten har opptrådt erstatningsbetingende. Det fremgår av Brunsviks artikkel at det ikke kan stilles for store krav til godtgjøringen av det økonomiske tap. Det kreves samme erstatning som for byretten. På det tidspunkt hadde ankemotparten solgt 12 daviter av den aktuelle type. Det anføres at dersom motparten ikke hadde etterlignet den ankende parts produkt, ville den ankende part ha solgt disse davitene. Gjennomsnittlig dekningsbidrag pr. davit er kr 100000,-. Erstatningskravet blir derfor begrenset til kr 1200000,-.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. A/S Hydralift dømmes til å avstå fra produksjon og markedsføring av de typer daviter som benevnes HL9D og HL9DA.

2. A/S Hydralift dømmes til å betale erstatning til Vestdavit A/S oppad begrenset til kr 1200000,-.

3. A/S Hydralift bærer sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten v/advokatfullmektig Pettersen har i hovedtrekk anført:

Spørsmålet er om ankemotpartens daviter HL9D og HL9DA er i strid med markedsføringsloven §9 og §1 fordi de er etterligninger av den ankende parts davit PL 1500.

Både markedsføringsloven §1 og §9 kan brukes i etterligningstilfelle, men §9 er utvilsomt lovens spesialbestemmelse på området. Etter §9 er det tre kumulative vilkår, nemlig at det foreligger en reell etterligning, at den er utført på en slik måte og under slike omstendigheter at det er tale om en urimelig utnyttelse av en annens innsats, og at det er fare for forveksling. I tillegg er det klart at den som krever beskyttelse etter §9 selv må ha prestert noe som er originalt og særpreget.

Når det for det første gjelder kravet om urimelig utnyttelse, og i tilknytning til dette kravet om originalitet, vises til Torvald C. Løchens kommentar til markedsføringsloven 5. utgave punkt 11.3.2 side 131 og konkurranseutvalgets uttalelse i sak nr. 19 for 1983, hvor kravet til særpreg og originalitet fremgår. Det anføres at den ankende parts davit PL 1500 ikke er tilstrekkelig særpreget til å få beskyttelse etter §9. Det erkjennes at man kan få beskyttelse etter markedsføringsloven selv om man ikke kan få patent eller mønsterbeskyttelse. Men hvis kravene til patent eller mønsterbeskyttelse ikke er tilfredsstilt, er en utforming av produkter som er rent teknisk eller praktisk begrunnet i stor grad fri. Den tekniske utvikling skjer som regel i små sprang, og det som må sees som en naturlig videreutvikling, er tillatt. Det vises til konkurranseutvalgets avgjørelse i sak nr. 29 for 1972 hvor det fremgår at tekniske ideer ikke er beskyttet etter markedsføringsloven, og heller ikke et produkts utseende i den grad dette er betinget av tekniske forhold. Videre vises til Løchen, Skirstad og Grimstad: Juridisk produktbeskyttelse side 84.

Det anføres at da den ankende part laget daviten, var alle de enkelte elementer kjent. Dette gjelder A-rammen, som hadde vært benyttet i minst 30 år i løfteanordninger på skip, og også i davitproduksjon. Det vises også til et fremlagt britisk og et fremlagt amerikansk patent. Også "krybbe"-formen var kjent. Det vises til det tidligere nevnte amerikanske patent, samt fremlagte brosjyrer og bilder fra andre davit-produsenter. Heller ikke kombinasjonen av de enkelte elementer representerer noe originalt. Elementene er også kombinert av andre produsenter. Heller ikke det forhold at den ankende parts davit ikke hadde såkalte grinder, slik at livbåten hvilte direkte på daviten, og ikke glidebaner for utsetting i vannet, er elementer som kan kreves beskyttet. Kombinasjonen følger naturlig av kundenes krav om enkle og billige løsninger. Selve utseendet med A-ramme og krybbeform var kjent fra tidligere. Utseendet er i stor grad betinget av praktiske og tekniske hensyn, samt forskriftsmessige krav i de forskjellige land. Kravet om ett-punkts oppheng kombinert med ønsket om to støtteben på dekk fører således naturlig til en A-ramme. Engelske regler for redningsutstyr begrenser høyden over vannflaten, og dermed davitens høyde. Davitens bredde avhenger av MOB-båtens lengde, men også av det hensyn at den ikke bør være bredere enn at den kan transporteres på vanlige biler. Davitens dybde avhenger også av båtens størrelse. Båten bør omkranses så godt som mulig for å få best mulig støtte. Samtidig bør daviten ikke ta for stor plass på dekk. Størrelsen har også betydning for prisen. Jo større daviten er, jo mer materiale går med, og dermed blir daviten dyrere. Den ankende part har ikke ved konstruksjonen av daviten PL 1500 kombinert elementer på en måte som gir virkninger utover det som umiddelbart kan forventes. Løsningen er nærliggende. Konstruksjonen gir samlet ikke større effekt enn elementene lagt sammen. Daviten faller således innenfor en normal teknisk utvikling.

Det er riktig at det i og for seg finnes variasjonsmuligheter når det gjelder produksjon av daviter. Både den ankende part og ankemotparten har således flere modeller. Den aktuelle modell er en variasjon som er betinget av enkelte kunders krav til enkelthet og lav pris. Andre modeller brukes under andre forhold. Når det gjelder produksjonen av en enkel og rimelig modell som det her er tale om, er variasjonsmulighetene små. Forøvrig vises til Løchens bok side 132 flg. og uttalelse fra konkurranseutvalget i sak nr. 2 for 1977, hvor det ble lagt vekt på at variasjonsmulighetene var små og at likhetspunktene i stor grad var teknisk bestemt.

Videre bestrides at det her er tale om etterligning i lovens forstand. Det vises til Løchens bok side 132, hvor det heter at den som opparbeider sin egen produksjon aldri vil kunne felles for urimelig opptreden. Ankemotparten vil hevde at A/S Hydralift utviklet sin davit parallellt med Vestdavit A/S, dog på et annet tidspunkt, ut fra tekniske forutsetninger som var alminnelig kjent samt markedets krav. Det er tale om en naturlig produktutvikling. Ankemotparten, som først og fremst er produsent av lastekraner, begynte med å lage kraner som også kunne håndtere MOB-båter. Etterhvert begynte selskapet å lage spesialiserte MOB-kraner, med et fast rammeverk med aggregat, og med en kran for utsvinging av båten. Produktet var godt, men kostbart. Etterhvert ble det utviklet rimeligere modeller, og da kom A-rammen og krybbeformen inn i bildet. Modellen HL6D, som kom i 1989, er ankemotpartens salgssuksess. Den er imidlertid dyrere enn de modeller saken gjelder. HL9D og HL9DA ble utviklet fordi enkelte kunder ønsket et billigere og enklere produkt. Det er tale om en gradvis og selvstendig utviklingsprosess.

De eneste visuelle fellestrekk mellom disse modellene og den ankende parts PL 1500 er A-rammen og krybbeformen, men dette er ikke tilstrekkelig til at det er tale om etterligning. Ellers er det en rekke forskjeller. Det vises særlig til at HL9DA, som er den eneste av modellene ankemotparten har solgt, har en stor, innebygd oljetank samt et integrert aggregat. Ved bruk av den ankende parts modell må tank og aggregat plasseres ved siden av daviten på dekk. Videre har ankemotpatens modell færre tverrbjelker og to avbøyninger istedetfor en skarp knekk. Bildene av davitene viser også at det ikke er tale om kopier. A/S Hydralift har utviklet sine modeller på selvstendig grunnlag, og de er tilstrekkelig forskjellige fra PL 1500 til at det ikke foreligger etterligning.

Ankemotpartens opptreden kan heller ikke anses som noen urimelig utnyttelse av den ankende parts innsats. Ankemotparten har overhodet ikke hatt noe berikelsesmotiv. Det har ikke vært behov for dette. Davitsalget utgjør en meget liten del av ankemotpartens totale omsetning. Videre har ankemotparten som nevnt solgt langt flere av sin tidligere og dyrere modell HL6D enn av HL9DA.

Ordet urimelig innebærer at det må være tale om en viss allmenn fordømmelse ut fra oppfatningen i bransjen til enhver tid. Det har betydning hvordan ordet urimelig er forstått i annen lovgivning. Det vises her til Rt-1982-1062, hvor Høyesterett i en straffesak om overtredelse av markedsloven §3 viste til forståelsen av ordet urimelig etter prislovgivningen. Videre vises til forarbeidene til avtaleloven §36, hvor det heter at urimelig innebærer et ganske strengt kriterium. Ethvert avvik fra det akseptable rammes ikke av markedsføringsloven §9, det må være tale om en form for "overgrep". Det er altså ikke nok å foreta en objektiv sammenligning av produktene. Spørsmålet er om ankemotpartens handlemåte er så urimelig at forbud må nedlegges. Det vises til boken Juridisk produktbeskyttelse side 89, hvor det heter at det er tale om en subjektiv og moralsk bedømmelse. Begrunnelsen for ankemotpartens utvikling av den aktuelle davit viser at det ikke er tale om noen urimelig opptreden i dette tilfelle. Ankemotparten lyttet til kundenes ønker, og benyttet sin egen ekspertise og sitt kjennskap til den produktutvikling som hadde skjedd med hensyn til daviter i de senere år.

Etter markedsføringsloven §9 er det også et vilkår at det må være fare for forveksling. Spørsmålet her er om kundekretsen vil kunne ta feil av produktene, og kjøpe ankemotpartens produkt i den tro at det er den ankende parts davit, eller at det er tale om en lisensavtale.

Når det gjelder det aktuelle produkt står man overfor en bevisst kundekrets, som vet hva den vil ha og vurderer priser og leveringsbetingelser. Det er et oversiktlig marked hvor aktørene stort sett kjenner hverandre personlig eller av omtale. Markedsføringen skjer direkte overfor kundene eller på messer. Det vises til boken Juridisk produktbeskyttelse side 89, hvor det fremgår at det er av betydning om det er tale om et produkt beregnet på spesialister. Ankemotpartens daviter er også tydelig merket. Det er ikke riktig som anført av den ankende part at dette er uten betydning. Det vises til Løchens bok side 136.

Den ankende part har videre hevdet at det er nok til å tilfredsstille kravet om forvekslingsfare at den ene parts davit rent teknisk og praktisk kan erstatte den annens. Dette har imidlertid ingen holdepunkter hverken i loven eller i teorien. Heller ikke den danske professor Koktvedgaard kan tas til inntekt for den ankende parts syn her.

Konklusjonen blir at markedsføringsloven §9 ikke er overtrådt ettersom det ikke foreligger etterligning, ingen urimelig utnyttelse, og ingen forvekslingsfare.

Når det gjelder markedsføringsloven §1, erkjennes at den kan komme til anvendelse i et tilfelle hvor §9 ikke kan anvendes, for eksempel fordi det ikke foreligger forvekslingsfare. Men dersom §9 ikke kan anvendes, må det til gjengjeld kreves et enda mer subjektivt klanderverdig forhold for at §1 skal komme til anvendelse enn det som kreves etter §9. Det vises til Løchens bok side 144. Det må være tale om en særlig kvalifisert snylting. Det vises også til boken Juridisk produktbeskyttelse side 91. En slik kvalifisert snylting foreligger åpenbart ikke i dette tilfelle, hvor det er tale om en årelang produktutvikling hos den ankende part ut fra kundenes krav.

Når det gjelder erstatningskravet, har den ankende part ikke sannsynliggjort noen årsakssammenheng mellom ankemotpartens handlemåte og et eventuelt økonomisk tap hos den ankende part. Det som kreves er tapt fortjeneste i de tilfelle ankemotparten har solgt den aktuelle davit, idet det anføres at dersom denne daviten ikke hadde eksistert, ville den ankende part ha solgt sin davit istedet. Det er imidlertid ren gjetning hvem som ville fått de aktuelle leveranser dersom ankemotparten ikke hadde solgt HL9DA. Det er tale om et konkurransepreget marked uten mulighet for prissamarbeid, og salget kunne derfor gått til en helt annen leverandør. Uansett har ikke ankemotparten opptrådt på noen erstatningsbetingende måte. Når det gjelder tapets størrelse, anføres at kr 100000,- i gjennomsnittlig dekningsbidrag er for høyt og ikke dokumentert. I davitmarkedet har man ingen form for lisensiering, slik at det ikke kan være tale om noen tapt lisensieringsavgift.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. A/S Hydralift v/styrets formann tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og kan for en stor del tiltre byrettens begrunnelse.

For at markedsføringsloven §9 skal være overtrådt, er det flere kumulative forhold som må være tilfredsstilt. Det må således foreligge en etterligning, det må være tale om en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater, og det må være forvekslingsfare. I tillegg er det klart etter teori og praksis at det stilles krav til en frembringelses originalitet for at det kan kreves beskyttelse etter §9. Dersom retten finner at et av vilkårene ikke er oppfylt, er det i forhold til §9 i og for seg ikke nødvendig å ta stilling til de øvrige vilkår. Den ankende part har imidlertid også påberopt seg den såkalte generalklausulen i markedsføringsloven §1. Denne bestemmelsen kan komme til anvendelse dersom et av vilkårene etter §9 ikke er tilfredsstilt. Retten finner det derfor nødvendig å behandle alle vilkårene etter §9.

Lagmannsretten er enig med byretten i at den ankende parts davit PL-1500 ikke er et produkt som er tilstrekkelig originalt til at det er beskyttet etter markedsføringsloven §9. De enkelte elementer, så som A-rammen og krybbeformen som gjør det mulig å oppbevare livbåten i daviten, er kjent fra tidligere. Heller ikke kombinasjonen av de enkelte elementer oppfyller kravet til originalitet. Selve den tekniske ide kan ikke ansees beskyttet dersom det ikke er søkt om patent, eller patent ikke kan oppnås fordi løsningen ikke er ny eller ikke har den nødvendige oppfinnelseshøyde i forhold til det kjente. Det vises forsåvidt til uttalelse fra konkurranse-utvalget i sak nr. 29/1972 vedrørende rulleski. Selve utformingen av daviten er i stor grad betinget av hva som er teknisk nødvendig samt de krav som er stilt i de enkelte lands regelverk på området.

I motsetning til byretten har lagmannsretten under en viss tvil kommet til at det i det foreliggende tilfelle heller ikke foreligger noen etterligning. Som nevnt må selve den tekniske ide som daviten bygger på i prinsippet ansees som allmenneie og kunne benyttes av enhver. Det samme gjelder utseendemessige elementer som følger av det som er teknisk nødvendig. Ellers foreligger det utseendemessige forskjeller mellom PL-1500 og ankemotpartens daviter HL9D og og særlig HL9DA som er den eneste davit ankemotparten har solgt. Den sistnevnte daviten har blant annet innebygd oljetank og aggregat montert på selve daviten, i motsetning til PL-1500. Sett i profil har den to vinkler i motsetning til Pl-1500's ene. Ankemotpartens modeller har dessuten bare n tverrbjelke. Når selve den tekniske id og de utseendemessige elementer som er bestemt av det teknisk nødvendige ikke er beskyttet, finner retten at davitene ellers utseendemessig er tilstrekkelig forskjellige til at det ikke er tale om etterligning i lovens forstand. Det forhold at ankemotparten kjente til den ankende parts modell PL 1500 og kan ha vært inspirert i utviklingen i sine modeller, er etter rettens syn ikke tilstrekkelig til at det her er tale om etterligning. Ankemotparten ønsket ut fra enkelte kunders behov å utvikle en enklere og billigere davit enn de modeller selskapet hadde fra før, og etter rettens syn er det da teknisk sett naturlig at daviten kom til å ligne på PL 1500.

Endelig finner retten det helt klart at vilkåret etter §9 om forvekslingsfare ikke er til stede i foreliggende sak. I tillegg til at det etter rettens syn ikke er særlig vanskelig å se forskjell på davitene, kommer at selgere av daviter henvender seg til et forholdsvis begrenset marked med en kyndig kundekrets. I tillegg er ankemotpartens daviter tydelig merket med firmanavn. Det er klart at forvekslingsfaren etter §9 må vurderes fra kundens synsvinkel, jfr. Løchens kommentar til markedsføringsloven 5. utgave side 136. Retten er således ikke enig i den ankende parts anførsel om at det er tilstrekkelig til å oppfylle kravet til forvekslingsfare at produktene kan erstatte hverandre bruksmessig.

Ettersom ingen av kravene etter §9 er oppfylt, er det klart at markedsføringsloven §1 heller ikke kan komme til anvendelse. Lagmannsretten antar for øvrig at det i tilfeller hvor §9 ikke kan anvendes, sannsynligvis må foreligge en særlig kvalifisert snylting på andres innsats for at generalklausulen i §1 skal få anvendelse, jfr. Løchens kommentar til markedsføringsloven side 144. Det er åpenbart ikke tilfelle her.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part erstatte ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten. Advokat Martinsen v/advokatfullmektig Pettersen har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 47720,-, hvorav kr 44800,- er salær. Oppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Vestdavit A/S til A/S Hydralift kroner 47720,- - kronerførtisyv- tusensyvhundreogtyve - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.