LE-1993-1998

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-01-16
Publisert:	LE-1993-01998
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 92-00471 A/76 og 92-04276 A76 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01998 A og LE-1993-02001 A.
Parter:	Ankende part: Arild Schøne (Prosessfullmektig: Advokat Geir Høin, Trondheim). Motpart: Sanne Heis AS (Prosessfullmektig: Advokat Olav Dybsjord, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann 2. Lagdommer Hilde Wiesener Haga 3. Eks.ord.lagdommer Otto Weng
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §60, §61, §66, Tvistemålsloven (1915) §180, §98, §61C, §62

Sanne Heis AS driver heismonteringsvirksomhet med hovedkontor i Ålesund og avdelinger i Kristiansund og Oslo. Selskapet hadde i 1988 17 ansatte fordelt med 8 i Ålesund, 3 i Kristiansund og 6 i Oslo. Sommeren 1991 innså bedriften at økonomien tilsa omfattende innsparingstiltak, og fikk de tillitsvalgtes tilslutning til å si opp 2 mann i Ålesund, 1 i Kristiansund og 2 i Oslo. Ved brev av 30. oktober 1991 ble Arild Schøne, Oslo, sagt opp til fratredelse pr. 31. desember s.å.. Ulf Berntsen, Oslo, ble også oppsagt samme høst.

Schøne reiste sak for Oslo byrett med krav om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig og ba samtidig om å få stå i stillingen så lenge saken varte. I brev av 18. februar 1992 ble han imidlertid avskjediget under henvisning til en rekke klagepunkter, som stort sett gjaldt forsentkomming, uriktig førte timesedler, manglende underretning om fravær og manglende tilbakemelding om utførte oppdrag. Brevet munnet ut i at Schøne hadde vesentlig misligholdt sin arbeidsavtale på tross av gjentatte advarsler. Han anla da ny sak for å få også avskjeden kjent ugyldig, og sakene ble forenet til felles behandling etter tvistemålsloven §98. Oslo byrett avsa den 12.5.1993 dom med slik domsslutning:

1. Oppsigelsen av Arild Schøne kjennes gyldig.

2. Avskjeden av Arild Schøne kjennes ugyldig.

3. Innen 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse betaler Sanne Heis AS til Arild Schøne kr 200000,- - kronertohundretusen - i erstatning.

4. Hver av partene bærer sine omkostninger. og slik slutning i egen kjennelse:

Arild Schøne gjeninnsettes ikke i sin stilling i Sanne Heis AS.

Schøne v/advokat Geir Høin påkjærte kjennelsen og anket dommens pkt. 1, 3 og 4 til Eidsivating lagmannsrett. Sanne Heis AS tok til gjenmæle i kjæremålssaken og innga selvstendig anke over byrettens avgjørelse av avskjeds- og erstatningsspørsmålene samt saksomkostningene. Eidsivating lagmannsrett avsa den 30. august 1993 kjennelse i kjæremålssaken med slik slutning:

1. Byrettens kjennelse stadfestes.

2. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten utstår til den dom eller kjennelse som endelig avslutter saken.

For den nærmere saksfremstilling vises til byrettens dom.

De to sakene ble også for lagmannsretten forenet til felles behandling, og ankeforhandling ble holdt den 6., 7., 8. og 9. desember 1994. Retten ble satt med 4 meddommere fra det særskilte arbeidslivskyndige utvalg, jfr. arbeidsmiljøloven §61C. Begge parter møtte og avga forklaring, og retten hørte forklaring fra 12 vitner samt mottok slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Sanne Heis AS har nedlagt slik påstand:

I oppsigelsessaken:

1. Sanne Heis AS frifinnes

2. Arild Schøne dømmes til å betale sakens omkostninger for såvel byretten som lagmannsretten.

I avskjedssaken:

1. Prinsipalt: Sanne Heis AS frifinnes.

2. Subsidiært: Under forutsetning av at påstanden i sak nr. 01998 A pkt.l. og den prinsipale påstand nevnt ovenfor ikke gis medhold, anses avskjeden av Arild Schøne som en gyldig oppsigelse.

3. Arild Schøne dømmes til å betale sakens omkostninger for såvel byretten som lagmannsretten.

Til støtte for dette er i det vesentlige anført:

AD OPPSIGELSESSAKEN: Selskapet slutter seg her til byrettens resultat og begrunnelse og understreker at også lagmannsretten har full prøvelsesrett både over faktum, rettsanvendelse og skjønnsutøvelse. Retten bes legge til grunn at det på oppsigelsestiden var nødvendig å foreta innskrenkninger, blant annet i form av flere oppsigelser, slik at saklighetsvilkåret i arbeidsmiljøloven §60 nr. 1 og 2 for så vidt er oppfylt. Selskapet regnet med et årsunderskudd på ca kr 400000,-, samtidig som prognosen fremover var dårlig, Det var dernest riktig å velge Arild Schøne som en av de to oppsigelseskandidatene i Oslo. Selv om hovedavtalen mellom LO og NHO for 1990 - 1993 i art. 9-9 fastslår at utvelgelsen skal følge ansiennitetsprinsippet, gjelder det bare "under ellers like vilkår". Man sto imidlertid her overfor så store ulikheter at prinsippet måtte fravikes. Selv om Schøne hadde lengre ansiennitet, heftet det klare klanderverdige forhold ved ham, noe som ikke var tilfelle for de øvrige Oslo-ansatte.

Arild Schøne hadde i lengre tid hatt et uakseptabelt stort sykefravær, idet han i 1989 var borte fra arbeidet i 136 dager, i 1990 i 25 dager og 1991 i 66 dager. Selskapet bestrider at sykefraværet skyldtes forhold på arbeidsplassen, slik ankemotparten hevder, og viser i den forbindelse til legeerklæring av 6. februar 1992 fra dr. Tor A. Marthinsen. Videre bes lagmannsretten legge til grunn at Schøne hadde gjort seg skyldig i betydelig forsentkomming. Arbeidsgiver viser til vitneforklaringer om at han stort sett kom på jobb kl. 0900 til tross for at arbeidstiden var fra kl. 0700. Forholdet bedret seg ikke selv om Schøne fikk flere advarsler og var vel kjent med at selskapet mottok klager på ham. Man fikk således gjentatte klager fra Rikshospitalet for manglende melding når han forlot arbeidsplassen til ærend eller andre gjøremål. Da Rikshospitalet innførte alminnelig plikt til å skrive seg inn i fremmøtebok, nektet Schøne å etterkomme dette. Bedriften hadde også hatt problemer med ham tidligere, slik at han ble sagt opp allerede den 25. januar 1989. Begrunnelsen var også da subjektivt klanderverdige forhold; - men oppsigelsen ble trukket tilbake etter press fra heismontørenes fagforening under streiketrusel. Alt i alt var det således både saklig og rimelig å si opp Schøne fremfor noen av de andre med kortere ansiennitet.

Selskapet bestrider ellers at det hefter saksbehandlingsfeil ved oppsigelsen og viser til at man både hadde hatt forhåndsdrøftelser med tillitsvalgte, jfr. hovedavtalens art. 10-2 og 9-3 og gjennomført forhandlinger i samsvar med arbeidsmiljøloven §61 nr. 2.

AD AVSKJEDSSAKEN: Selskapet mener byretten har tatt feil i avskjedssaken, og finner det blant annet uriktig når den ikke ville ta hensyn til tidligere klagemål ved vurderingen av avskjedsgrunnlaget. Det er høyst relevant å ta tidligere forhold i betraktning, og ganske særlig hvor det, som her, dreier seg om gjentakelse av samme type forseelser. Det er meget graverende at Schøne ikke tok noe hensyn til at arbeidsgivers økonomi var svak, men tvert om bidro til å forsterke vanskelighetene. Som tillitsmann burde han i stedet gått foran med et godt eksempel. Hans ordrenektelse på Rikshospitalet utgjorde grovt pliktbrudd og brakte Sanne Heis AS i et dårlig lys hos den kunden som både bedriften og kollegene var helt avhengig av. Selv om ankepunktene hver for seg ikke synes dramatiske, gir de samlet uttrykk for en holdning som bedriften ikke behøvde å akseptere. Også avskjeden må derfor anses rettmessig.

AD ERSTATNINGSSPØRSMÅLET: Hvis selskapet vinner frem både i oppsigelses- og avskjedssaken, er det ikke grunnlag for erstatning. Det fremstår videre som lite aktuelt at selskapet skulle få medhold i avskjedssaken, men ikke i oppsigelsessaken. Gis selskapet derimot medhold i oppsigelsessaken, men ikke i avskjedssaken, vil oppsigelsestiden avgrense erstatningsperiodens lengde, og det kan etter selskapets oppfatning ikke være plass for noen tort- og sviekompensasjon i tillegg. Lagmannsretten står under enhver omstendighet fullstendig fritt i erstatningsspørsmålet og kan helt unnlate å tilkjenne noen erstatning hvis omstendighetene tilsier det, jfr. arbeidsmiljøloven §62, nr. 2. Avgjørelsen må bygges på en helhetlig rimelighetsvurdering, der også hensynet til arbeidsgiver spiller inn.

Det bør i utgangspunktet bare være plass for erstatning hvis avskjeden er et direkte misbruk med sikte på å blokkere arbeidstakerens alminnelige rett til å stå i stillingen mens saken verserer. Slikt misbruk foreligger ikke i denne sak, idet det her var utelukket at Schøne kunne gjeninntre. Han frafalt således også kravet om gjeninntreden frem til hovedforhandlingen, og stilte overhodet ikke sin arbeidskraft til disposisjon i tiden forut for den. Da kan han verken forlange vederlag eller erstatning.

Selv om Sanne Heis AS heller ikke formelt forlangte fratredelseskjennelse, jfr. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, må situasjonen likestilles med at slik kjennelse var blitt gitt. Avskjeden utgjorde i realiteten full utestengning, likesom Rikshospitalet ikke under noen omstendighet aksepterte Schøne på arbeidsplassen lenger. Når selskapet heller ikke hadde annet arbeid å tilby, vil det være urimelig å ilegge det erstatningsplikt.

Arild Schøne har nedlagt slik påstand:

I.

Ad oppsigelsessaken:

1. Oppsigelsen av Arild Schøne kjennes urettmessig.

2. Sanne Heis AS v/styrets formann betaler Arild Schøne lønn/erstatning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 500000,-.

3. Sanne Heis AS v/styrets formann betaler Arild Schønes omkostninger for byretten og lagmannsretten.

II. Ad avskjedssaken:

1. Byrettens domsslutning pkt. 2 og 3 stadfestes.

2. Sanne Heis AS v/styrets formann betaler Arild Schønes omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Til støtte for dette er i det vesentlige anført:

AD OPPSIGELSESSAKEN: Arbeidstaker mener oppsigelsen var uberettiget, og at byretten tar feil både i vurderingen av at det var nødvendig med innskrenkninger i form av oppsigelser og i utvelgelsen av hvem som skulle sies opp. Innskrenkningsbehovet må vurderes særskilt for den enkelte avdeling, og i Oslo ble det tatt inn en ny mann like etter at Schøne ble oppsagt. Det forelå dernest andre tiltaksalternativ enn oppsigelser, og selskapet kunne feks. nytte rullerende permitteringer.

Etter §9-9 i hovedavtalen mellom LO og NHO skal ansiennitetsprinsippet følges ved utvelgelsen. Aril Schøne hadde lengst ansiennitet og bestrider at det heftet klanderverdige forhold ved ham som berettiget fravikelse fra dette prinsippet. At han ble valgt ut, skyldtes et personlig motsetningsforhold fra formann Jan Hottrans side, idet Schønes sønn ble tatt inn som lærling i bedriften til fortrengsel for Hottrans sønn. Formannen var også irritert over at Schøne påpekte den ulovlige montasjen og ulovlig bruk av ufaglært arbeidskraft som pågikk i Sanne Heis AS. Men slike forhold kan ikke lovlig hensyntas ved utvelgelsen.

Det erkjennes at Schøne i årene 1989 - 1991 hadde et stort sykefravær. Men fraværet var helt ut legitimert og kan da ikke utgjøre oppsigelsesgrunn. Det hadde dessuten sammenheng med utriveligheter på arbeidsplassen, slik at det også av den grunn ville være uriktig å påberope det.

Anførslene om forsentkomming, manglende tilbakemelding m.v. bestrides, og vegringen m.h.t. fremmøteboken varte bare en kort tid. I den utstrekning det forekom slike forsømmelser, var de sjeldne og bagatellmessige. Schøne hørte aldri selv misnøye fra Rikshospitalets side over måten han skjøttet arbeidet på, og bedriften tok aldri forholdet seriøst opp med ham. De vitner som under lagmannsrettssaken har uttalt seg i Schønes disfavør, har liten bevisverdi, da de selv var utsatt for oppsigelsestrussel og fortsatt er ansatt hos Sanne Heis AS. Selskapet har bevisbyrden for berettigelsen av å si opp Schøne, og har etter hans oppfatning ikke oppfylt den.

Endelig hefter det saksbehandlingfeil ved oppsigelen, idet det ikke er tilfredsstillende påvist slik forhåndsdrøftelse som hovedavtalen forutsetter. Selv om denne unnlatelsen ikke automatisk gjør oppsigelsen ugyldig, svekker den saklighetsgrunnlaget generelt, og resultatet kunne kanskje blitt et annet om avtalens bestemmelser var blitt fulgt. Klubbmøtet forut for oppsigelsen var heller ikke i samsvar med hovedavtalens intensjon, da det ble holdt i Ålesund uten Schønes tilstedeværelse og blant klubbmedlemmer med egeninteresse i at oppsigelsen rammet andre enn dem selv.

AD AVSKJEDSSAKEN: Det er de samme forhold som lå til grunn for oppsigelsen, som deretter ble påberopt som avskjedsgrunnlag. Når disse ikke kunne berettige oppsigelse, kunne de enn mindre berettige avskjed. Bedriften har både bedømt og behandlet Schøne alt for strengt, og de bagatellmessige forhold som nå holdes mot ham, utgjør verken isolert eller samlet slikt grovt pliktbrudd eller vesentlig mislighold som arbeidsmiljøloven §66 nr. 1 krever for avskjed.

AD ERSTATNINGSSPØRSMÅLET: Schøne slutter seg her til byrettens begrunnelse og viser til at han etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 hadde rett til å stå i stillingen så lenge oppsigelsessaken verserte. Denne rett kunne han bare fratas hvis arbeidsgiver forlangte - og oppnådde - fratredelseskjennelse, jfr. samme bestemmelses annet ledd. Det ble her ikke gjort, og Schøne må da kunne kreve å bli satt i samme økonomiske stilling som om han ikke var blitt oppsagt. Lønnsplikten løper til det foreligger endelig dom i oppsigelsessaken eller til arbeidstaker kommer i annet likelønnet arbeid. Arild Schøne begynte i ny jobb den 13. august 1993, og erstatningen må da under enhver omstendighet omfatte det beløp byretten har utmålt som inntektstap + erstatning for inntektstap i månedene fra domstidspunktet den 12.5.1993 til 13.8. s.å. I tillegg bør det tilkjennes oppreisning for ikke-økonomisk skade, idet den uberettigede avskjeden har representert en betydelig personlig belastning for Schøne og hans familie.

Lagmannsretten er i hovedsak kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til dens begrunnelse. En er således enig i at selskapet var berettiget til å gå til oppsigelse av Arild Schøne, men ikke til å avskjedige ham.

AD OPPSIGELSESSAKEN: Etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 1 kan en arbeidstaker ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold. Loven åpner for så vidt for oppsigelser som følge av nødvendig driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak. Etter det som er fremkommet legger lagmannsretten til grunn at Sanne Heis AS høsten 1991 hadde en så vaklende økonomi og foruroligende prognose at det fremsto som nødvendig å foreta betydelig innskrenkning. Schøne har ikke kunnet underbygge imøtegåelsen av dette nærmere, og lagmannsretten legger videre til grunn at innskrenkningen måtte skje blant annet gjennom oppsigelse av et par mann i Oslo.

Arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 suppleres av bestemmelsene i hovedavtalen mellom LO og NHO, som (perioden 1990-93) i §9-9 fastslår at "ved oppsigelse på grunn av innskrenkninger/omlegginger skal ansiennitet, under ellers like vilkår følges." Det er imidlertid på det rene at dette prinsippet kan fravikes hvor særlige omstendigheter tilsier det, og at det ikke stilles alt for strenge krav i så måte. På oppsigelsestiden arbeidet 6 mann ved Oslo-avdelingen (Jan Hottran, Arild Schøne, Glenn Sørvik, Tron Halvorsen, Henning Hottran og Arild Mølstad), hvorav Schøne hadde lengst ansiennitet. Han skulle for så vidt sist kunne oppsies, men lagmannsretten er enig med byretten i at det her forelå slike ulikheter mellom "kandidatene" at det måtte være berettiget å velge å si opp ham likevel.

Det anses på det rene at sykefravær generelt utgjør en relevant omstendighet ved utvelgelsen av hvem en økonomisk svak arbeidsgiver kan si opp. Det er ubestridt at Arild Schøne hadde 136 sykefraværsdager i 1989, 25 fraværsdager i 1990 og 66 fraværsdager i 1991. Fraværet var således uakseptabelt høyt i 1989, men var også i 1990 og 1991 meget betydelig. Schøne har ikke kunnet sannsynliggjøre at sykefraværet er å tilbakeføre til forhold på arbeidsplassen på en slik måte at det vil være urimelig om arbeidsgiver kan påberope det. En viser for så vidt til dr. Martinsens legeerklæring, som knytter Schønes plager hovedsakelig til et fall fra 3. etasje i 1982. Alt i alt måtte det høye sykefraværet telle tungt i Schønes disfavør ved utvelgelsen. Videre legges til grunn at Sanne Heis AS høsten 1991 mottok flere klager på Schøne fra Rikshospitalets maskinsjef Knut Aarsand, som i brev av 13. desember 1991 til selskapet forlangte at det ble satt inn en ny mann. Dette betydde mye for bedriften, ettersom Rikshospitalet på det tidspunkt utgjorde en meget vesentlig del av kundemassen. Lagmannsretten finner også bevist at Schøne over lengre tid ofte kom for sent på jobben, og at det kunne dreie seg om overskridelser på både en og to timer. Dette måtte nødvendigvis skape problemer og stille arbeidsgiver i miskreditt hos kunden. Det legges også til grunn at Schøne over en periode av minst 14 dager konsekvent nektet å skrive seg inn i fremmøteboken, - noe som ikke bare indikerer forsentkomming, men også utgjør direkte ordrenektelse. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten således enig med byretten i at Sanne Heis AS var berettiget til å si opp Arild Schøne den 30. oktober 1991.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det ble begått saksbehandlingsfeil i forbindelse med oppsigelsen av slik karakter at det kan føre til ugyldighet. En viser til byrettens drøftelse av dette og slutter seg til den.

AD AVSKJEDSSAKEN: Lagmannsretten er også enig med byretten i at avskjeden ikke var rettmessig. Etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 1 kan en arbeidstaker bare avskjediges hvis han har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen. Lagmannsretten legger til grunn at det både etter lovintensjonen og rettspraksis kreves meget alvorlige forhold for avskjed. En antar - i motsetning til byretten - at det i den forbindelse er riktig å ta hensyn til tidligere/eldre forhold, og særlig hvis det dreier seg om fortsettelse av samme type forsømmelser til tross for forutgående påtale eller advarsel.

Det legges til grunn at Schøne i en viss utstrekning fortsatte med forsentkomming og manglende tilbakemelding/melding om fravær også etter oppsigelsen av oktober 1991. Videre legges til grunn at han da var klar over Rikshospitalets misnøye og arbeidsgivers ubehageligheter i den forbindelse. Hans opptreden var for så vidt kritikkverdig og bestyrker oppsigelsesgrunnlaget. Det er likevel uklart i hvilket omfang forsømmelsene fortsatte og i hvilken utstrekning selskapet selv tok problemene opp med ham. Avgjørende er imidlertid at det tross alt dreier seg om nokså trivielle forsømmelser, sett hver for seg. Lagmannsretten finner at de heller ikke samlet sett er så grove at de kan kvalifisere for en så streng reaksjon som avskjed.

AD ERSTATNINGSSPØRSMÅLET: Den rettmessige oppsigelsen gir ikke grunnlag for erstatning, og Schønes erstatningskrav må forankres i den urettmessige avskjeden, jfr. arbeidsmiljøloven §66 nr. 5. Etter denne bestemmelse fastsettes erstatning "til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig". Lagmannsretten står for så vidt fritt, og en kan teoretisk tenke seg at det etter en slik helhetsvurdering ikke fremstår som rimelig å tilkjenne erstatning, selv om avskjeden som sådan er urettmessig. Selv om Schønes forhold nok kan betegnes som kritikkverdig også i relasjon til avskjedsspørsmålet, bør han etter lagmannsrettens oppfatning likevel tilkjennes erstatning.

Erstatningen bør ta sikte på å sette ham i samme økonomiske stilling som om han ikke var blitt avskjediget, men bare var blitt oppsagt. Etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd kunne han da i utgangspunktet kreve å fortsette i stillingen fra oppsigelsestidspunktet til rettskraftig dom forelå. Etter samme bestemmelse kunne retten likevel - etter krav fra arbeidsgiver - avsi kjennelse for at han skulle fratre under sakens behandling hvis den fant det urimelig å opprettholde arbeidsforholdet. I nærværende sak ble slik fratredelseskjennelse aldri krevet, og selv om denne unnlatelsen ikke medførte automatisk rett for Schøne til å stå i stillingen, vil en slik rett fremstå som hovedregelen. Det naturlige motstykke er at hans lønnskrav også løp frem til han begynte i ny jobb den 13. august 1993. Lønnsplikten kan riktignok modereres hvis særlige forhold utenfor avskjeds/oppsigelsessaken gjør det utelukket å opprettholde arbeidsforholdet, så som f.eks. at bedriften ble nedlagt e.l. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det foreligger slike særlige omstendigheter her, men ser avskjeden som den reelle årsak til at det ble uaktuelt for Schøne å fortsette i stillingen. Han bør da få erstattet sitt netto lønnstap (etter fradrag av trygdeytelser) fra den 30. oktober 1991 til den 13. august 1993. At han avsto fra å kreve gjeninnsettelse forut for byrettens hovedforhandling endrer ikke dette, liksom byrettens kjennelse i h.h.t. arbeidsmiljøloven §66 nr. 3 heller ikke er avgjørende i så måte.

Byretten har fastsatt inntektstapet fra oppsigelsestidspunktet til domstidspunktet den 12.5.1993 til kr 180000,-, og lagmannsretten ser ingen grunn til å fravike denne beregningen. I tillegg kommer netto inntektstap i de ytterligere 3 måneder fra 12.5. - 13. august 1993, og partene har oppgitt dette til kr 47073,-. Schøne har gjort krav på nevnte tilleggserstatning, selv om påstanden ikke er formelt justert i forhold til byrettsdommens pkt. 3. Endelig er lagmannsrettens flertall - alle unntatt Larsgaard - enig med byretten i at Schøne også bør tilkjennes noe erstatning for tort og svie i forbindelse med en unødvendig og sterkt belastende avskjed, liksom en heller ikke finner grunn til å endre byrettens beløpfastsettelse kr 20000,-. Etter dette utgjør samlet erstatning kr 180000,- + kr 47073,- + kr 20000,- = kr 247073,-, som lagmannsretten avrunder til kr 250000,-.

Meddommer Larsgaard finner at det i denne saken ikke er rimelig å tilkjenne Schøne erstatning for tort og svie, hensett til at hans forhold har vært kritikkverdig.

Avskjeds- og oppsigelsessakene skal vurderes separat i relasjon til saksomkostningene, og lagmannsretten konstaterer at ingen av ankene har vunnet frem. Schøne fikk således ikke medhold i sin anke i oppsigelsessaken, og tilpliktes derfor å erstatte Sanne Heis AS dets omkostninger i den forbindelse, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Dybsjord har inngitt omkostningsoppgave på kr 41661,- i oppsigelsessaken, og oppgaven legges til grunn.

På den annen side har heller ikke Sanne Heis AS vunnet frem med sin anke i avskjeds- og erstatningssaken og tilpliktes derfor å erstatte Schøne hans omkostninger i forbindelse med den. Advokat Høin har inngitt omkostningsoppgave på kr 45700,- for arbeidet med avskjedssaken, og også denne oppgave legges til grunn.

Byretten har feilaktig behandlet de to saker som n sak i relasjon til omkostningsspørsmålet og sett det slik at denne ble dels tapt og dels vunnet. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å endre selve domskonklusjonen om at hver av partene bærer sine omkostninger for byretten.

Dommen er enstemmig, bortsett fra den dissens som gjelder erstatning for tort og svie.

Lagmannsretten finner det hensiktsmessig å formulere ny domsslutning på grunn av de små justeringer som er foretatt i forhold til byrettens domskonklusjon.

Slutning:

I.

I OPPSIGELSESSAKEN:

1. Sanne Heis AS frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arild Schøne til Sanne Heis AS 41661 - førtientusensekshundreogsekstien - kroner.

I AVSKJEDSSAKEN:

1. Avskjeden av Arild Schøne kjennes urettmessig.

2. Sanne Heis AS betaler erstatning til Arild Schøne med 250000 - tohundreogfemtitusen - kroner.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sanne Heis AS til Arild Schøne 45700 - førtifemtusensyvhundre - kroner.

I BEGGE SAKER:

1. Byrettens dom pkt. 4 stadfestes.

2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse.