LA-1994-115

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-11-15
Publisert:	LA-1994-00115
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sand herredsrett Nr: 93-00181 - Agder lagmannsrett LA-1994-00115 A.
Parter:	Ankende part: Egil Gauslaa (Prosessfullmektig: H.r.advokat Gunnar Øyhaugen). Ankemotpart: Torbjørn Igland (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Grette).
Forfatter:	1. Lagmann Ola Rygg, formann 2. Lagdommer Erling Strand 3. Eks.ord.lagdommer Haakon Askildsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180

Den 3/6 - 1983 solgte Egil Gauslaa samtlige aksjer - i alt 50 - i sitt aksjeselskap Egil Gauslaa A/S til Torbjørn Igland. Egil Gauslaa A/S var et agenturfirma for trelast. Torbjørn Igland drev flere selskaper, blant annet Igland Treindustri A/S.

Det ble satt opp slik avtale, undertegnet av Torbjørn Igland og Egil Gauslaa den 3/6 - 1983:

"AVTALE.

Herr Thorbjørn Igland, Storgt. 53, 4890-Grimstad, og Egil Gauslaa, Hasselhaugen 21, 4800-Arendal, har inngått følgende avtale:

1) Igland kjøper samtlige aksjer - 50 stk. - 100% - i Egil Gauslaa A/S, Hyllevegen 15, Arendal. Overdragelse og oppgjør for dette skjer når det er mest gunstig regnskapsmessig, helst i 1. kvartal 1984.

2) Igland trer inn som styrets formann og overtar ansvaret for driften pr. 1. juli 1983, hvorved Gauslaa løses fra samme hverv fra denne dato.

3) Igland overtar E.G. A/S som going koncern pr. 1. juli 83, hvoretter Gauslaa ansettes av Igland med en årsgasje på kr 250000,- pr. år frem til oppnådd pensjonsalder - 10 år, beregnet i 1983-kroner.

4) Gauslaa etablerer ett kontor på Hasselhaugen og står til rådighet for Igland. For arbeide, reising o.s.v. oppebærer Gauslaa en adekvat dags- eller timegodtgjørelse, samt dekning av diett og bilutgifter, etter regning.

5) Gauslaa skal ikke påta seg hverv eller oppgaver som er i strid med god skikk hvad angår forholdet til de virksomheter Igland til enhver tid måtte drive, men arbeide til beste for disse. Eventuelle tvistemål i slike saker avgjøres ved enkel voldgift.

6) Den gasje Gauslaa skal oppebære utbetales pr. hver første i måneden, eller etter nærmere avtale."

Partene er enige om at den i punkt 3 nevnte "årsgasje" på kr 250000,- ikke var ment som lønn i et regulært ansettelsesforhold. Det var måten betalingen for aksjene skulle skje på, og Gauslaa skulle ha egen godtgjørelse for faktisk utført arbeid etter punkt 4 i avtalen.

Torbjørn Igland ordnet det slik at Gauslaa fikk sitt "ansettelsesforhold" i Igland Treindustri A/S og utbetalingen av vederlaget etter punkt 3 i avtalen derfra. Han fikk imidlertid meget lite faktisk arbeid som ga vederlag etter avtalens §4.

Høsten 1987 tok Gauslaa kontakt med Torbjørn Igland for å få endret betalingen av restvederlaget for aksjene, slik at han fikk det utbetalt som førtidspensjon i stedet for lønn. Bakgrunnen var blant annet at han ønsket å bosette seg i Spania. Henvendelsen førte til at det i februar/mars 1988 ble satt opp slik pensjonsavtale mellom Igland Treindustri A/S og Gauslaa:

"PENSJONSAVTALE

Det er inngått følgende avtale mellom Igland Treindustri A/S, Bergemoen Vest, 4890 GRIMSTAD og Egil Gauslaa, Casa "La Joya" Cami de la Cantera no. 68, 03580-Albir/Alfaz del Pi, Spania:

1. Arbeidsforholdet mellom Igland Treindustri A/S og Egil Gauslaa avsluttes den 31. desember 87 ved at Egil Gauslaa førtidspensjoneres.

2. Egil Gauslaa mottar fra 01. januar 88 en månedlig pensjon fra Igland Treindustri A/S. Beløpet forfaller den 15. hver måned.

3. Den månedlige pensjonsutbetaling er kr 16000.

Beløpet justeres etter konsumprisindeksen hvert år, første gang i januar 1989. Basis for justeringen er indeksen den 15. desember de to foregående år.

4. Denne avtale avsluttes per. 30. juni 97, det vil si når Egil Gauslaa har fylt 67 år. Etter denne dato er Igland Treindustri A/S fri for alle forpliktelser."

Pensjonsavtalen førte altså til utbetaling av et mindre månedlig beløp enn før, og til en forlenget betalingstid i forhold til avtalen av 1983. Partene er enige om at pensjonen ble beregnet ut fra at det samlede vederlaget for aksjene over tid skulle være det samme som før.

Utbetalingene av de månedlige beløp til Gauslaa etter avtalen av 1983 og senere pensjonsavtalen gikk som forutsatt frem til Igland Treindustri A/S ble tatt under konkursbehandling den 28/10 - 1992.

Egil Gauslaa krevet da Torbjørn Igland for den resterende del av vederlaget for aksjene, idet han hevdet at Igland hele tiden hadde vært personlig ansvarlig for at vederlaget ble betalt. Igland bestred at han var personlig ansvarlig.

Egil Gauslaa reiste sak mot Torbjørn Igland om kravet ved Sand herredsrett, som den 28/10 - 1993 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Saksøkte frifinnes.

2. Saksøkeren pålegges å erstatte saksøkte hans saksomkostninger med kr 23750,- - tjuetretusensjuhundreogfemti 00/100 -.

Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager."

Når det gjelder sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten, vises til dennes dom.

Egil Gauslaa, med advokat Gunnar Øyhaugen som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett.

Torbjørn Igland, med advokat Sverre Grette som prosessfullmektig, har imøtegått anken.

Ankeforhandling ble holdt i Moland rådhus den 6/10 - 1994. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaringer. Det ble ikke avhørt vitner under ankeforhandlingen. Den 29/9 - 1994 avga Petter Nordby vitneforklaring ved bevisopptak for Sand herredsrett. Rettsboken med bevisopptaket ble dokumentert.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.

Egil Gauslaa har i hovedsak anført:

Det fremgår av avtalen den 1/6 - 1983 om overdragelse av aksjene at den ble inngått med "Herr Thorbjørn Igland" personlig som kjøper. Det er på det rene at Torbjørn Igland ble eier av aksjene. Igland oppløste selskapet Egil Gauslaa A/S i 1984, og tok ut betydelige realverdier, blant annet en fast eiendom som ble solgt for kr 700000,-. Avtalens punkt 3 omhandler bare måten betalingen skulle skje på, via et av Iglands selskaper. Det er på det rene at de beløpene Gauslaa skulle ha pr. måned - og som etter hvert kom til å bli utbetalt ham av Igland Treindustri A/S - var nedbetalinger av vederlaget, og ikke lønn i et reelt ansettelsesforhold. Igland Treindustri A/S fikk heller ikke forpliktelse overfor Gauslaa etter avtalen. Torbjørn Igland kunne om han ønsket latt et annet av sine selskaper foreta utbetalingene, som han var personlig ansvarlig for at Gauslaa fikk etter avtalen av 1/6 - 1983. Så langt har herredsretten vurdert rett.

Herredsretten har imidlertid tatt feil når den har kommet til at pensjonsavtalen av 1988 medførte en endring i debitorforholdet, slik at Torbjørn Igland ble fri sitt personlige ansvar for at vederlaget ble betalt.

En vesentlig del av bakgrunnen for pensjonsavtalen var at Gauslaa av helsemessige årsaker ønsket å bosette seg i Spania. Han hadde praktisk talt ikke fått oppdrag etter punkt 4 i avtalen, slik at det av arbeidsmessige grunner ikke var behov for å oppholde seg i Norge. Det ble da mer naturlig å betegne utbetalingen av restvederlaget som førtidspensjon, og Gauslaa tok opp med Torbjørn Igland spørsmålet om å få restvederlaget betalt over lengre tid, hvilket han samtykket i.

Selv om partsangivelsene i pensjonsavtalen bare er Igland Treindustri A/S og Egil Gauslaa, innebærer det ikke at Torbjørn Igland blir fritatt for sitt personlige ansvar for at Gauslaa får vederlaget for aksjene. Pensjonsavtalen var bare en avtale om endring av betalingsmåten for aksjene - fra en ikke-reell lønn til en ikke-reell pensjon, med en beregning som tok sikte på så eksakt som mulig å oppfylle vederlaget i punkt 3 i avtalen av 1983. Det vises til at vitnet Petter Nordby, som var disponent i Igland Treindustri A/S, i sin forklaring under bevisopptaket uttalte at: "Endringen av den tidligere inngåtte avtale var av rent matematisk karakter for å finne ut hvilke beløp som nå årlig skulle utbetales."

Torbjørn Igland underskrev avtalen - riktignok for Igland Treindustri A/S. At han ikke også på egne vegne har underskrevet avtalen om den endrede betalingsmåten, medfører ikke at han blir fritatt for sitt personlige ansvar for at Gauslaa får vederlaget. Herredsretten har her ikke sett realiteten - at det bare var en endring av betalingsmåten for aksjene - og at avtalen ikke tok sikte på å endre debitorforholdet. Det var uten betydning for Gauslaa at Torbjørn Igland lot utbetalingene gå gjennom et av sine selskaper, så lenge han fikk pengene.

Gauslaa hevder at det som foregikk viser at også Igland hele tiden oppfattet seg som personlig ansvarlig. Gauslaa har om dette blant annet vist til et avtaleutkast, datert 29/1 - 1988, som Igland har undertegnet, der det i punkt 1 fremgår at Igland skulle løses fra alle sine forpliktelser i avtalen av 1/6 - 1983. Avtaleutkastet gjaldt også andre forhold enn resten av aksjevederlaget. Gauslaa gjorde det imidlertid klart at han ikke kunne undertegne utkastet, og dermed gi avkall på Torbjørn Igland som ansvarlig. Pensjonsavtalen inneholdt derimot ingen slik bestemmelse om at Torbjørn Igland skulle løses fra sine personlige forpliktelser for oppfyllelse av vederlaget etter avtalen av 1/6 - 1983. Det var bare betalingsmåten som ble endret i samsvar med Gauslaas anmodning, derfor fant han selvsagt ingen grunn til å nekte å underskrive den sammen med Torbjørn Igland.

Egil Gauslaa har anført at Torbjørn Igland etter konkursen ba ham henvende seg til bobestyrer med sitt restkrav. I den forbindelse sa Igland at han deretter kunne henvende seg til ham for det han ikke fikk dekket ved dividende. Det viser at Igland var innforstått med sitt personlige ansvar for at aksjevederlaget ble betalt. Gauslaa er klar over at Torbjørn Igland nå benekter denne uttalelsen.

Gauslaa har endret sin påstand fra herredsretten, slik at den baserer utbetalingsterminene på pensjonsavtalen, jfr. følgende beregning i prosesskrift av 19/9 - 1994 fra hans prosessfullmektig.

"De månedlige utbetalinger i 1992 utgjorde kr 18.916,-

1992:

Manglende utbetaling nov. og des. 1992 " 37832,-

1993:

Indeksstigning er 5,3 poeng utgjørende 2,2% som medfører månedlig beløp på kr 19332,- x 12 " 231984,-

1994:

Indeksstigning er 4,5 poeng som medfører månedlig beløp på kr 19685 x 12 " 236220,-

__________

Tilsammen kr 506036,-

Dersom domsavsigelse finner sted 1. november blir dette beløpet å redusere med 2 måneder a kr 19685,- utgjørende tilsammen kr 39370,- - dvs. restsum kr 466666,-. I tillegg kommer renter.

Torbjørn Iglands plikt til å betale pensjonen for den resterende tid frem til 30. juni 1997 vil måtte bli ved fastsettelsesdom - ikke ved fullbyrdelsesdom."

Egil Gauslaa har lagt ned slik påstand:

"1. Torbjørn Igland dømmes til å betale til Egil Gauslaa kr 466666,- med tillegg av lovens morarente fra de enkelte forfallstidspunkter for 1992, 1993 og 1994.

2. Torbjørn Igland er personlig ansvarlig overfor Egil Gauslaa for riktig oppfyllelse av forpliktelsene i henhold til pensjonsavtalen av 17. februar 1988/10. mars 1988.

3. Torbjørn Igland dømmes til å erstatte Egil Gauslaa saksomkostningene for herredsretten og lagmannsretten."

Torbjørn Igland har i hovedsak anført:

Det er riktig at Egil Gauslaa og Torbjørn Igland var parter i avtalen av 1/6 - 1983. Torbjørn Igland har imidlertid ikke forstått avtalen slik at han skulle være personlig ansvarlig for at vederlaget ble betalt. Det ble avtalt en egen betalingsordning, der Gauslaa formelt skulle knyttes til et av Torbjørn Iglands selskaper som ansatt, og få vederlaget som lønn av vedkommende selskap. Selskapet skulle ha det fulle betalingsansvaret, uten noe personlig ansvar for Torbjørn Igland i tillegg. Denne forståelsen harmonerer best med ordlyden i bestemmelsen om betaling i avtalen. Avtalen inneholder ingen bestemmelse om at Torbjørn Igland skulle være personlig ansvarlig ved siden av selskapet. Hans ansvar kan i høyden ha vært at Gauslaa skulle ansettes i et solid selskap, og Igland Treindustri A/S var bunnsolid da Gauslaa fikk sin formelle ansettelse der. Det var et stort selskap, med omkring 70 ansatte.

Igland Treindustri A/S hadde i flere år kjøpt produkter gjennom Egil Gauslaa A/S, og betalt betydelige årlige provisjoner. Etter at Gauslaa hadde solgt aksjene, oppnådde Igland Treindustri A/S rabatter for meget store beløp, hvilket var en viktig del av bakgrunnen for at Igland Treindustri A/S skulle være ansvarlig overfor Egil Gauslaa, og ikke Torbjørn Igland personlig.

På overdragelsestidspunktet var det uklart hvilket selskap Gauslaa skulle få sitt ansettelsesforhold i, og det var årsaken til at aksjene ble overført til Torbjørn Igland personlig.

Egil Gauslaa A/S ble oppløst i 1984. Det er på det rene at Torbjørn Igland personlig beholdt en del av selskapets realverdier. Spørsmålet om realverdiene sto imidlertid ikke sentralt i forbindelse med at Igland Treindustri A/S tok det fulle betalingsansvar etter avtalen av 1/6 - 1983. Det avgjørende her var de store provisjonene selskapet sparte.

I ettertid kan det sees at partene kunne utformet avtalen av 1/6 - 1983 klarere. Det samme gjelder et tillegg til denne avtalen, "Avtaletillegg", datert 8/6 - 1983, som blant annet omhandler en Mercedes Benz og en hytte i Birkenes.

Pensjonsavtalen av februar/mars 1988 er imidlertid klart en ny avtale som erstatter avtalen av 1/6 - 1983. Denne avtalen inngås mellom Egil Gauslaa og Igland Treindustri A/S. Torbjørn Igland er ikke nevnt i avtalen, men han undertegner som representant for Igland Treindustri A/S.

Det var Egil Gauslaa som anmodet om en pensjonsavtale som skulle tilsvare restvederlaget for aksjene. Det gikk Igland Treindustri A/S med på. Pensjonsavtalen må forstås slik herredsretten har gjort, at Igland Treindustri A/S nå både reelt og formelt er Gauslaas debitor for pensjonsytelsen, og at Torbjørn Igland er uten noen form for personlig ansvar for restvederlaget. Pensjonsavtalen ville i motsatt fall ha forlenget tiden for hans personlige ansvar vesentlig.

Den korrespondansen som foregikk mellom Egil Gauslaa og Torbjørn Igland i tiden før pensjonsavtalen ble inngått, bestyrker også det resultatet herredsretten har kommet til. I forskjellige avtaleutkast som fulgte denne korrespondansen var nevnt spørsmålet om opphør av alle forpliktelser for Torbjørn Igland etter 1983-avtalen og om Torbjørn Igland skulle undertegne som selvskyldnerkausjonist for pensjonsavtalen. Til tross for at noe personlig ansvar ikke ble innrømet ved denne korrespondansen, inngår Gauslaa pensjonsavtalen med Igland Trelast A/S som eneste part, uten å få avtalefestet eller ta forbehold overfor Igland om at han anser at han har personlig ansvar for restvederlaget.

Torbjørn Igland har lagt ned slik påstand:

"1. Sand herredsretts dom stadfestes.

2. Torbjørn Igland tilkjennes saksomkostninger i ankesaken."

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke:

Det anses ikke tvilsomt at avtalen av 1/6 - 1983, med tilleggsavtale av 8/6 - 83, ble inngått mellom personene Torbjørn Igland som kjøper av aksjene og Egil Gauslaa som selger. Innledningen av avtalen av 1/6 - 83 angir "Herr Thorbjørn Igland" og Egil Gauslaa som parter. Det var Torbjørn Igland som ble eier av aksjene, og som det fremgår av anførslene overtok han etterhvert betydelige realverdier som tilhørte Egil Gauslaa A/S.

Utgangspunktet må være at Torbjørn Igland som kjøper av aksjene, personlig blir ansvarlig for riktig betaling av kjøpesummen, når noe annet ikke er avtalt. Lagmannsretten kan ikke se at det ble avtalt noe i den retning.

Partene er enige om at det da avtalen ble inngått i juni 1983, ikke var klarlagt hvilket av Iglands selskaper som skulle betale Gauslaa etter punkt 3. De er videre enige om at Gauslaa ikke skulle yte noen arbeidsinnsats til gjengjeld for den "årsgasje på kr 250000,-" han skulle ha, men at betalingen var vederlag for aksjene. Det var derfor ikke noe reelt ansettelses- og lønnsforhold som ble avtalt. Lagmannsretten finner at punkt 3 bare omhandler måten betalingen for aksjene skulle skje på fra Torbjørn Iglands side, og at den ikke setter inn et av hans selskaper som debitor for kjøpesummen i stedet for ham.

Torbjørn Igland har forklart at han selv ikke anså seg som kjøper av aksjene. Alle selskapene hans var aksjeselskaper, og hovedpoenget med kjøpet var at særlig Igland Treindustri A/S da kom til å spare betydelige utgifter. Han mente at det derfor var naturlig at det ble selskapet som fikk hele ansvaret for at aksjevederlaget ble betalt, og at han selv bare handlet på selskapets vegne.

Det er mulig at Igland kan ha hatt tanker i denne retning, men lagmannsretten kan ikke legge til grunn at han sa noe til Gauslaa om det. Bevisførselen gir i det hele ikke holdepunkter for at det på noen måte ble gitt uttrykk for at Torbjørn Igland skulle være fri for det ansvaret en kjøper normalt har for at vederlaget blir betalt.

Konklusjonen så langt må være at Igland hadde personlig ansvar for betaling av aksjene etter avtalen av 1/6 - 1983, slik også herredsretten har lagt til grunn. Spørsmålet er om pensjonsavtalen av februar/mars 1988 fritok ham for dette ansvaret. Det er på det rene at det ikke var noen regulær pensjonsavtale, men en fortsatt betaling av aksjevederlaget over lengre tid, med et mindre månedlig beløp. Det ble foretatt en beregning for å få de samlede utbetalingene til så eksakt som mulig å tilsvare det vederlaget som ble avtalt i 1983. Realiteten var å endre betalingsmåten og de formelle betegnelsene for utbetalingene fra ansettelse og årsgasje til førtidspensjon. Det heter i punkt 1 at "Arbeidsforholdet mellom Igland Treindustri A/S og Egil Gauslaa avsluttes", og at han "førtidspensjoneres". Ingen av uttrykkene svarte til grunnlaget for betalingene til Gauslaa. Det var som før, og det kan ikke ses å være holdepunkter for at Torbjørn Iglands ansvar for betalingen av aksjene skulle falle bort. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på at bare Igland Treindustri A/S og Gauslaa var nevnt som avtaleparter i pensjonsavtalen. Når et arbeidsforhold gikk over til en førtidspensjonering, måtte det nødvendigvis uttrykkes slik.

Spørsmålet om avløsning av Iglands personlige forpliktelse etter avtalen av 1/6 - 1983 var fremme på forskjellige måter mellom Igland og Gauslaa i forbindelse med at pensjonsavtalen ble inngått. Det ble tatt opp i et avtaleutkast utarbeidet av Igland, datert 29/1 - 1988, som ikke Gauslaa fant å kunne undertegne, og i to avtaleutkast fra Gauslaa som ble sendt Igland noe senere. Det ene av avtaleutkastene fra Gauslaa hadde etter det opplyste som forutsetning at det ble kjøpt en pensjonsforsikring for ham. I det andre avtaleutkastet stilte Gauslaa som vilkår for fritagelse av Iglands ansvar etter avtalen av 1/6 - 1983 med avtaletillegg, at han garanterte som selvskyldnerkausjonist for oppfyllelsen av pensjonsavtalen. Ingen av avtaleutkastene ble undertegnet av begge parter. Disse avtaleutkastene tyder etter lagmannsrettens mening nokså klart på at begge parter dengang mente at Torbjørn Igland fremdeles hadde ansvar for betalingen av aksjevederlaget etter avtalen av 1/6 - 1983. Det lyktes ikke partene å komme frem til noe som endret hans personlige ansvar for oppfyllelse. Dette ansvaret ble da stående, og som før nevnt endret pensjonsavtalen i realiteten bare betalingsmåten, og ikke debitorforholdet. Det fremstår såvidt klart at det ikke kan sees å være avgjørende at Gauslaa i forbindelse med pensjonsavtalen unnlot å ta uttrykkelig forbehold om at Torbjørn Igland fortsatt skulle være personlig ansvarlig for betalingen av vederlaget for aksjene han hadde kjøpt.

Lagmannsretten finner således at Torbjørn Igland er personlig ansvarlig for den udekkede del av Gauslaas krav på aksjevederlaget.

Gauslaas påstand er nå bygget opp med krav på fullbyrdelsesdom for de forfalte, men ikke betalte terminer etter pensjonsavtalen frem til 1/11 - 1994, tilsammen kr 466666,-, med lovens morarente fra den enkelte forfallsdag. Videre er det krevet fastsettelsesdom for at Torbjørn Igland plikter å betale pensjonen for den resterende tid fra 1/11- 1994 frem til 30/6 - 1997. Det er ikke fremkommet innsigelser mot selve beregningsmåten, og lagmannsretten tar påstanden til følge.

Anken har ført frem og lagmannsretten finner at Torbjørn Igland bør dømmes til å erstatte Egil Gauslaa hans saksomkostninger for lagmannsrett og herredsrett etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd som det ikke finnes grunn til å gjøre unntak fra. Erstatningen for herredsretten finnes å kunne fastsettes i samsvar med salæroppgaven fra advokat Øystein E. Krabberød til kr 29355,-, hvorav kr 26200 er salær og resten utgifter. For lagmannsretten har advokat Gunnar Øyhaugen sendt omkostningsoppgave hvor "salær for lagmannsretten - inkludert reiseutgifter" er oppgitt til kr 42000,- . Oppgaven er ikke i samsvar med tvistemålsloven §176 annet ledd, som krever at salæret skal oppgis særskilt. Reiseutgiftene er ikke spesifisert. Ankeforhandlingen ble holdt i Eydehavn, Arendal, og varte en dag. I tillegg til posten salær og reiseutgifter kommer utgifter til ankeutdrag med kr 2500,- og gebyr kr 11875,-. Lagmannsretten finner at det som i en sum er ført opp til salær og reiseutgifter overstiger det som var nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd. Ut fra det som anses å ha vært nødvendig for å få saken betryggende utført, fastsetter lagmannsretten erstatningen for salær og reiseutgifter til kr 32000,- hvorav kr 30000,- utgjør erstatning for salær. Medregnet utgiftene til ankeutdrag og gebyr blir den samlede erstatningen for saksomkostninger for lagmannsretten da kr 46375,-.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

1. Torbjørn Igland dømmes til å betale til Egil Gauslaa - - 466666 - kronerfirehundreogsekstisekstusensekshundreogsekstiseks kroner - med tillegg av lovens morarente for de enkelte forfallstidspunkter i 1992, 1993 og 1994.

2. Torbjørn Igland er personlig ansvarlig overfor Egil Gauslaa for riktig oppfyllelse av forpliktelsene i henhold til pensjonsavtalen av 17. februar 1988/10.mars 1988.

3. Torbjørn Igland dømmes til å erstatte Egil Gauslaa saksomkostninger for herredsretten med - 29355 - tjuenitusentrehundreogfemtifem kroner og for lagmannsretten med - 46375 - førtisekstusentrehundreogsyttifem kroner.

4. Oppfyllelsesfristen etter punktene 1 og 3 i domsslutningen er - 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.