LA-1993-859
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-22 |
| Publisert: | LA-1993-00859 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Larvik byrett - Agder lagmannsrett LA-1993-00859 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Ali Abdul Razaq Hussain (Prosessfullmektig: Advokat Dag Holmen). Motpart: Larvik kommune (Prosessfullmektig: Advokat Ole A. Rasmussen). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunnar Hanssen. Kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup - Mindretall: Lagmann Ola Rygg, formann |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §5-1, §5-2, Tvistemålsloven (1915) §174, §180 |
Saken gjelder krav på erstatning for tap av koffert under flytting.
På vegne av Abdul Razaq Hussain Ali reiste advokat Dag Holmen sak ved Larvik byrett mot Larvik kommune med påstand om erstatning fastsatt etter rettens skjønn, men begrenset opp til kr 20000,-. Grunnlag for erstatningskravet er tap av en koffert, angivelig inneholdende penger og andre verdigjenstander. Kofferten forsvant fra en tilhenger under flytting av Ali og hans familie, som er kvoteflyktninger, fra et flyktningemottak i Larvik til Oslo den 20. november 1991. Som driftsoperatør for Utlendingsdirektoratet foresto Larvik kommune den dagen flytting av to flyktningefamilier med bagasje. Familiene ble transportert i en minibuss med tilhenger. Den tapte kofferten var plassert sammen med annen bagasje på tilhengeren.
For byretten gjorde Abdul Razaq Hussain Ali prinsipalt gjeldende at kommunen er ansvarlig på et rent objektivt grunnlag, subsidiært at ansvar er hjemlet i skadeserstatningsloven §2-1. Kommuneadvokat Ole A. Rasmussen tok til motmæle på vegne av Larvik kommune med prinsipal påstand om at saken avvises, subsidiært frifinnelse. Det ble opprinnelig gjort gjeldende at det er Utlendingsdirektoratet og ikke kommunen som i tilfelle er erstatningsansvarlig. Under enhver omstendighet mener kommunen at det ikke foreligger grunnlag for erstatningsansvar.
Lagmannsretten har forstått det slik at Larvik kommune under behandling av saken i byretten frafalt påstanden om at saken skal avvises. Den 15. juli 1993 avsa Larvik byrett - konstituert sorenskriver Morten Bentzerød som enedommer - dom i saken med slik domsslutning:
"1. Larvik kommune frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Når det gjelder sakens bakgrunn, partenes anførsler for byretten og dens avgjørelsesgrunner, vises det til byrettens dom.
På vegne av Abdul Razaq Hussain Ali har advokat Dag Holmen i rett tid påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken retter seg mot byrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. Kommuneadvokat Ole A. Rasmussen har tatt til motmæle på vegne av kommunen.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 3. mars 1994. Abdul Razaq Hussain Ali, som møtte sammen med sin prosessfullmektig, avga forklaring. Fra kommunen møtte daglig leder av flyktningemottaket sammen med kommuneadvokaten. I tillegg til daglig leder ble det avhørt to vitner og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken og som lagmannsretten vil komme tilbake til i den utstrekning det har betydning for rettens avgjørelse. Under forhandlingene ble det benyttet rettstolk.
Abdul Razaq Hussain Ali har ved sin prosessfullmektig sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Selv om det er en kommune som er part i dette tilfellet, skal det legges en ordinær uaktsomhetsvurdering til grunn. På dette området skal det ikke mer til før kommunen blir ansvarlig enn det ellers kreves, slik Høyesterett kom til i Rt-1991-954. Tvert imot må kommunen her finne seg i å bli vurdert på grunnlag av en streng aktsomhetsnorm. Bakgrunn for dette er i første rekke kjøretøyforskriftenes regler om plassering og sikring av gods. Disse setter meget strenge krav til sikring av godset, et ansvar som påhviler bilføreren. Dersom noen del av lasten har falt av, foreligger det overtredelse av disse bestemmelsene. Når det gjelder betydningen av disse reglene for den aktsomhetsvurdering retten skal foreta, er det vist til Viggo Hagstrøm: Offentligrettslig erstatningsansvar side 317. Det erkjennes at kjøretøyforskriftene skal vareta offentlige interesser, men gjøres gjeldende at begrunnelsen for disse i dette tilfellet faller sammen med hensynet til passasjeren. Formålet med bestemmelsene må også være å sikre økonomiske interesser. Det er vist til Nils Nygaard: Skade og ansvar, fjerde utgave, side 210 flg.
Også den omstendighet at skadelidte var flyktning og nettopp var kommet til landet er med på å skjerpe plikten til kommunens aktsomhet. Som driftsoperatør for staten hadde kommunen et fullstendig omsorgsansvar for Abdul Razaq Hussain Ali og hans familie. De var prisgitt kommunens opptreden.
At kofferten falt av lasset og gikk tapt, er en påregnelig følge av den uaktsomhet bilføreren utviste da han lastet kofferten på tilhengeren. I dette tilfellet har kofferten ikke vært tilstrekkelig sikret, noe som hadde vært mulig ved en bedre stempling eller på annen måte.
Det er bilføreren som har ansvar for å sikre lasten. Dette må føre til at det ikke er grunnlag for å redusere erstatningen under henvisning til skadelidtes medvirkning, jf skadeserstatningsloven §5-1. Når det gjelder innholdet i kofferten, er verdien av dette sannsynliggjort på en slik måte som er naturlig og kan kreves i dette tilfellet. Skadelidtes forklaring strider på ingen måte mot vitterlige kjennsgjerninger og må legges til grunn.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Larvik kommune betaler erstatning til Abdul Razaq Hussain Ali fastsatt etter rettens skjønn, men begrenset opp til kr 20000 med tillegg av loven rente fra 12. januar 1992 til betaling skjer.
2. Larvik kommune erstatter Abdul Razaq Hussain Ali dennes sakskostnader for byrett og lagmannsrett."
Larvik kommune har ved sin prosessfullmektig sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Kommunen erkjenner at det er en ordinær aktsomhetsnorm som skal legges til grunn for vurderingen av erstatningsansvaret i dette tilfellet. Det er imidlertid en forutsetning for ansvar at kommunen har handlet rettsstridig overfor Abdul Razaq Hussain Ali, jf Nygaard l.c. side 242. Det er ikke uten videre grunnlag for å legge kjøretøyforskriftenes bestemmelser om plassering og sikring av gods til grunn for vurderingen av kommunens aktsomhet. Kjøretøyforskriftene skal ivareta trafikksikkerhetshensyn og er ikke avgjørende for vurderingen av om kommunen har handlet med erstatningsbetingende uaktsomhet. Det er kommunens standpunkt at bilføreren har handlet aktsomt. Han har benyttet en lovlig registrert tilhenger til å frakte kofferten. Lasten ble lastet og sikret på en forsvarlig måte. At kofferten falt av, skyldes et hendelig uhell.
Under en hver omstendighet må det være grunnlag for å redusere erstatningsansvaret under henvisning til skadelidtes medvirkning, jf skadeserstatningsloven §5-1. Også loven §5-2 kommer til anvendelse i dette tilfellet. Abdul Razaq Hussain Ali har selv plassert kofferten på lasset. Han insisterte på ikke å ha den inne i bilen. Bilføreren visste ikke noe om hvilke verdier kofferten skal ha inneholdt. Om Ali på sin side har misforstått bilføreren ved å tro at han ikke fikk lov til å ha den inne i bilen, må det gå ut over ham. Ali kunne selv ha opplyst hvilke verdier som var i kofferten.
For øvrig stiller kommunen seg tvilende til de påståtte verdier i kofferten. Etter omstendighetene burde skadelidte ha gjort mer for å sannsynliggjøre sitt tap, f.eks. ved å føre sin hustru og de som skal ha ytt ham lån som vitner. Han burde også ha lagt frem oppgaver over opprinnelige verdier av gjenstandene. Det har heller ikke sannsynligheten for seg at Abdul Razaq Husain Ali hadde slike kontantbeløp som han har oppgitt. I alle tilfelle har han bevisbyrden for det tap han har lidt.
Kommunen har også innvendinger mot det salærkrav advokat Dag Holmen fremla for byretten.
Larvik kommune har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom - domsslutningens post 1 - stadfestes.
2. Larvik kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten vil bemerke:
For lagmannsretten har Abdul Razaq Hussain Ali frafalt sin anførsel om at Larvik kommune skal være erstatningsansvarlig på et rent objektivt grunnlag. Det springende punkt er derfor om bilføreren, som var ansatt i Larvik kommune, har opptrådt uaktsomt under lasting, sikring eller transport av Alis koffert fra Larvik til Oslo den 20. november 1991. I så fall må kommunen kjennes erstatningsansvarlig i medhold av skadeserstatningsloven §2-1. På dette punkt har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet - lagdommerne Hanssen og Frøstrup - er kommet til at bilføreren har opptrådt på en slik måte at det betinger erstatningsansvar for Larvik kommune. Flertallet ser det slik at bilføreren må kunne klandres for at han ikke foretok en tilstrekkelig sikring av Abdul Razaq Hussain Alis koffert.
Flertallets aktsomhetsvurdering er truffet på grunnlag av hva som fremstår som en tilfredsstillende og forsvarlig handlemåte for en bilfører i den aktuelle situasjonen. Flertallet har ved sin vurdering lagt betydelig vekt på den aktsomhetsnorm som er trukket opp for bilførere ved plassering og sikring av gods i forskrifter om bruk av kjøretøy §3-2. Forskriftene er fastsatt av Vegdirektoratet 25. januar 1990 i medhold av vegtrafikkloven. Aktsomhetsvurderingen har funnet sted i forhold til skadelidte i den forstand at det også er lagt vekt på de krav han med rimelighet kunne sette til bilførerens handlemåte. Flertallet har derimot ikke lagt avgjørende vekt på den omstendighet at skadelidte er flyktning og hadde oppholdt seg kort tid i Norge da kofferten ble borte.
For flertallet fremstår det som uklart, men uten særlig betydning for aktsomhetsvurderingen, om det var bilføreren eller Abdul Razaq Hussain Ali som bestemte at den tapte kofferten skulle plasseres på tilhengeren i stedet for inne i bilen. Flertallet finner det derimot avgjørende og ikke tvilsomt at bilføreren, som hadde ansvar for sikring av lasten, tok imot kofferten fra Ali og plasserte den på tilhengeren. Den ble for øvrig plassert på kant øverst på lasset i dets bakkant mellom to liggende større kofferter. Det er videre på det rene at bilføreren selv organiserte og tok stilling til hvordan de enkelte gjenstander skulle plasseres på tilhengeren. Det var også han som surret tau rundt lasset og festet kapellduken til lastekarmene.
Som nevnt av byretten ble det vesentlige av de to familienes bagasje fraktet på en tilhenger av merke Gaupen. Tilhengeren, som var enakslet, var utstyrt med lave aluminiumskarmer og et ca en meter høyt kapell bestående av bøyler og plastpresenning. Plastpresenningen kunne festes til karmene med gummistropper. På denne tilhengeren ble det lastet et stort antall kolli av forskjellig størrelse og slag som bl.a. kofferter og kartonger inneholdende flyktningenes eiendeler. Hele lasteplanet ble dekket og det ble fylt nesten helt opp til kapelltaket. Bilføreren har forklart, og flertallet legger til grunn, at de største og tyngste kolliene ble plassert lengst nede.
For flertallet er det også noe uklart hvordan lasten ble sikret. Flertallet legger imidlertid her bilførerens forklaring til grunn om at han benyttet en rem til å sikre lasten. Denne ble festet i en krok under lasteplanet strukket over lasten, strammet og festet til en korresponderende krok på andre siden. Remmen ble således slått rundt lasten på tvers av tilhengeren flere steder. Avslutningsvis ble kapellpressenningen festet til karmene med de nevnte strikkene. Det er enighet om at kofferten på en eller annen måte har forskjøvet seg, løsnet og falt av tilhengeren på turen fra Larvik til Oslo.
Flertallet ser det slik at bilføreren har gjort atskillig for å sikre tilhengerlasten. Han har benyttet rem for å hindre lasten i å falle ut til noen av sidene. Flertallet er imidlertid av den oppfatning at kapellet alene er lite egnet til å sikre lasten. Formålet med et slikt kapell er i første rekke å beskytte lasten mot nedbør, sølesprut og støv. Når flertallet er kommet til at bilføreren ikke har opptrådt tilstrekkelig aktsomt, legges det avgjørende vekt på at tilhengeren med de lave karmene i seg selv ikke var særlig godt egnet til transport av et så vidt stort lass med mange kolli av forskjellig karakter, form og størrelse. Flertallet kan ikke se det annerledes enn at solide lastekarmer på tilhengeren av omtrent samme høyde som lasten ville ha vært best egnet. I alle fall er det flertallets oppfatning at lasten kunne og burde ha vært sikret atskillig bedre f.eks. ved å strekke tau på langs av tilhengeren i tillegg til dem på tvers. En slik ytterligere sikring ville trolig ha hindret kofferten i å skli bakover og falle ned på bakken, et hendelsesforløp flertallet finner sannsynlig. På grunn av de krefter som virker på en slik last, særlig under aksellerasjon og oppbremsing, finner flertallet det godtgjort at lastesikringen foran og bak burde ha vært mer omfattende.
Flertallet finner det lite tvilsomt at det er årsakssammenheng mellom manglende sikring og den omstendighet at kofferten falt av og gikk tapt. En slik skadefølge må også sies å ha vært påregnelig. Som nevnt ovenfor var det bilføreren som plasserte Abdul Razaq Hussain Alis koffert på tilhengeren. Mot en slik bakgrunn kan flertallet ikke se at det er grunnlag for å la kommunens erstatningsansvar falle bort eller reduseres i medhold av skadeserstatningsloven §5-1 på grunn av Alis medvirkning.
Abdul Razaq Hussain Ali har oppgitt sitt økonomiske tap på følgende måte: - kontanter, 450 USD, 200 GBP og 250 FF - hans briller verdt 400 USD - ektefellens briller verdt 425 USD - lommeklokke verdt 180 USD - hans armbåndsur verdt 100 USD, - ektefellens armbåndsur verdt 75 USD - stensatte sølvringer verdt 500 USD - kalkulator verdt 75 USD - after shave og parfyme verdt 50 USD. I tillegg kommer utgifter til å lete etter kofferten med tilsammen kr 1024 og verdien av selve kofferten. Tilsammen utgjør disse postene i overkant av kr 20000.
Fra Abdul Razaq Hussain Alis side er det ikke gjort noe for å dokumentere de enkelte tapspostene. Lagmannsrettens flertall har forståelse for dette på grunn av den spesielle situasjonen Ali var i som flyktning. På den annen side fremstår enkelte av de oppgitte tapspostene for flertallet som påfallende høye, slik at det kan reises tvil om de gir uttrykk for gjenstandenes virkelige verdier da de gikk tapt. Det gjelder bl.a. verdien av briller, der Ali i retten har oppgitt nypris på 700 USD. Det er også påfallende at Ali som flyktning har oppgitt så vidt store kontantbeløp. Mot en slik bakgrunn er flertallet kommet til at det oppgitte erstatningskrav er for høyt, men finner det vanskelig å vurdere verdien av de gjenstander som virkelig har gått tapt. Det økonomiske tap Ali har lidt fastsettes skjønnsmessig til kr 8000.
Når flertallet er kommet til at verdien av de tapte gjenstander er kr 8000, kan det ikke være grunnlag for lempning av erstatningskravet i medhold av skadeserstatningsloven §5-2. Dersom flertallet hadde funnet et høyere erstatningskrav dokumentert, hadde lempning vært aktuelt fordi Abdul Razaq Hussain Ali selv burde ha sørget for en mer forsvarlig plassering av verdiene.
Det skal betales 18 prosent rente av erstatningsbeløpet fra 21. januar 1991 til og med 31. desember 1993. Fra og med 1. januar 1994 til betaling skjer skal det betales 12 prosent.
Anken har ført delvis frem, og saksomkostningsspørsmålet for byrett og lagmannsrett må avgjøres på grunnlag av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174. I samsvar med hovedregelen i §174 første ledd er flertallet kommet til at saksomkostninger bør oppheves for begge instanser. Flertallet kan ikke se at noen av unntaksbestemmelsene i annet ledd bør anvendes i dette tilfellet.
Mindretallet - lagmann Ola Rygg - er i likhet med byretten kommet til at det ikke foreligger noe ansvarsgrunnlag i saken.
Etter skadeserstatningsloven §2-1 nr. 1 1. punktum i.f. skal det ved uaktsomhetsvurderingen tas hensyn til "om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt." Den aktuelle transport var en rutinetransport, foretatt av Gjærdalstunet asylmottak i Larvik av mottakets egne ansatte. Det er spørsmål om ansvar for at en dokumentkoffert, inneholdende blant annet et ikke ubetydelig pengebeløp og verdipapirer, kom bort ved at den etter all sannsynlighet må ha falt av fra en biltilhenger under kjøring fra Larvik til Oslo. Det er på det rene at verken sjåføren eller noen andre som hadde med innlasting av bagasje å gjøre, ble gjort kjent med hva kofferten inneholdt. Ifølge sjåføren ble Ali tilbudt å ta med kofferten som håndbagasje inn i selve bilen, men Ali la den selv i stedet blant annen bagasje helt bak på tilhengeren. Ali har forklart at han ønsket å ta med kofferten inn i bilen, men at sjåføren avviste dette fordi det ikke var plass til den der. Hvem av de to som snakker sant eller som husker riktig med hensyn til dette kan være tvilsomt, men det virker usannsynlig at det ikke skulle være plass til en dokumentkoffert i en såvidt stor bil. Under enhver omstendighet må bevistvilen gå ut over Ali som har bevisbyrden for at det er utvist uaktsomhet.
Mindretallet mener at begge disse forhold - både at koffertens innhold ikke ble opplyst, og at Ali selv må anses å ha plassert den på tilhengeren - må få betydning ved vurderingen av om de krav han med rimelighet kunne stille til transporten ble tilsidesatt, når det som her er spørsmål om ansvar for at den gikk tapt. Mindretallet viser i denne forbindelse til Nygaard: Skade og ansvar 4. utg. 242 flg., hvor det på 243 presiseres at "Forutsetningen er at den skadevoldende atferd må anses rettsstridig i forhold til skadelidte." Det kan etter mindretallets syn ikke sies å være rettsstridig å la en dokumentkoffert med ukjent innhold bli på det sted eieren selv hadde plassert den, og spesielt ikke når det må legges til grunn at eieren var tilbudt å ta med seg kofferten inn i bilen som håndbagasje. Uavhengig av om sikringen av bagasjen ville måtte vurderes som ansvarsbetingende uaktsom i relasjon til annen skade, og uavhengig av om sjåførens handlemåte ville ha ført til ansvar hvis faktum hadde vært slik Ali har hevdet, er det etter mindretallets syn ikke noe grunnlag for ansvar ut fra det faktum som etter bevisførselen og ut fra alminnelige regler om bevisbyrde må legges til grunn.
Mindretallet stemmer etter dette for stadfestelse av byrettens frifinnende dom - inklusive byrettens omkostningsavgjørelse, og for at Ali må erstatte kommunens saksomkostninger i ankesaken.
Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår ovenfor.
Domsslutning:
1. Larvik kommune v/ordføreren dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom å erstatte Abdul Razaq Hussain Ali erstatning med 8000 - åttetusen - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent rente fra 21. januar 1991 til og med 31. desember 1993 og 10 - ti - prosent rente fra og med 1. januar 1994 til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.