LE-1992-1667

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-10-25
Publisert:	LE-1992-01667
Stikkord:	Forsikringsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 91-02565 A/10 Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01667 A.
Parter:	Ankende part: UNI Storebrand Skadeforsikring A/S (Prosessfullmektig: Advokat Truls Nygaard, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Geir Dahlskås, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Mary-Ann Hedlund, formann 2. Kst. lagdommer Sissel Rydman Langseth 3. Kst. lagdommer Agnar A. Nilsen jr
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1989) §8-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Avtaleloven (1918) §36

Saken gjelder spørsmål om forsikringsselskapets ansvar etter forsikringsavtale er bortfalt eller redusert som følge av svik fra sikredes side i forbindelse med forsikringsoppgjøret.

A og hennes daværende ektemann B flyttet ved årsskiftet 1981-82 inn i sin nybygde enebolig i X-åsen - - . Samlivet ble brutt i september 1989. De har fire barn, født henholdsvis 1980, 1986, 1987 og 1988. I henhold til skifteavtale inngått 5. januar 1990 overtok A den faste eiendom med det løsøre og innbo som på avtaletidspunktet befant seg i boligen.

Fredag 9. mars 1990 ble huset betydelig skadet av brann. Brannårsaken var en feil i en elektrisk vifteovn. Bygningen og innboet var forsikret i Storebrand Øst A/S, som senere er fusjonert med UNI Forsikring til UNI Storebrand Skadeforsikring A/S, i det følgende også kalt Storebrand.

Storebrand engasjerte skadesaneringsfirmaet Protan A/S til opprydning på skadestedet. Dessuten fikk verdisikringsfirmaet H.K. Hygen's Consult A/S (i det følgende kalt Hygen) i oppgave å berge de verdier som var i behold. Protan A/S utarbeidet en kondemneringsliste på ca 450 gjenstander, som 28. mars 1990 ble oversendt A. Hun ble deretter innkalt til møte med Per Opsahl i Hygen 23. eller 24. april 1990. I møtet ble kondemneringslisten gjennomgått og verdi fastsatt for de oppførte gjenstander.

Ved brev av 8. mai 1990 oversendte Hygen v/Opsahl listen med påførte verdier til Storebrand. Fra brevet gjengis:

Den 23.4. gikk jeg sammen med B gjennom samtlige av de ting som er ført opp i Protans kondemneringslister, ialt 14 sider datert 28.3., og ble enige med skadelidte om priser.

Ting ført opp i disse listene er prissatt til kr 243592,-. En vesentlig del av tingene ført opp i kondemneringslistene er anskaffet i 88, 89 og 90. På spørsmålet om hvilken økonomisk mulighet skadelidte har hatt for å anskaffe et så omfattende løsøre på så kort tid ble det opplyst: Hun ble skilt og samboeren (mannen) tok med en vesentlig del av innboet. Hun fikk et større pengebeløp av sin far for å anskaffe nytt. Hun har også hatt en brukbar inntekt.

Ved brev til A av 11. mai 1990 oversendte Storebrand skademeldingsskjema. I brevet omtales kravet på erstatning for løsøreskade. Brevet fortsetter slik:

Før selskapet kan behandle dette kravet, må vi imidlertid ha innsendt Deres skademelding med bekreftelse av at De anser Protans lister med de påførte priser som Deres krav etter brannen. Vi vedlegger et kopisett av nevnte lister, og ber om at De, dersom De er enig i de oppførte opplysninger, undertegner hver enkelt side. Videre ber vi om at De fyller ut samtlige poster i vedlagte skademeldingsskjema. Endelig ber vi om å få oppgitt kjøpssted og kjøpstidspunkt for de punkter som er markert med gult i listene. Vi ser gjerne at De gjør dette på eget ark.

Storebrand mottok 16. mai 1990 signerte lister og utfylt skademeldingsskjema. Skjemaet har følgende passus umiddelbart foran rubrikken for dato og underskrift:

Jeg er klar over at svik mot selskapet vil frata meg en hver rett til erstatning. Se generelle vilkår pkt. 4.

Skjemaet var ikke datert eller undertegnet. I skadeoppgaven var det oppført 20 gjenstander med opplysning om anskaffelsessted og -år. For samtlige gjenstander var det krysset av på "ja" i rubrikken "Var gjenstanden ny ved anskaffelse", og rubrikkene "Verdi samme ting. Skadedagens pris" og "Skade. Erstatningskrav" var utfylt med samme beløp for den enkelte gjenstand. Det var videre krysset av på "nei" for samtlige gjenstander under rubrikken "Kan org. kvittering avbet.kontrakt eller garanti fremlegges". Samlet erstatningskrav for de 20 postene var oppgitt til kr 88670.

Skademeldingsskjemaet ble oversendt Hygen, som i brev av 14. juni 1990 til Storebrand skrev følgende:

Vi har samordnet skadelidtes skadeoppgave med Protans kondemneringslister og funnet typebetegnelser, prod.nr. m.m. og ut fra disse har vi kontaktet importøren og avlagt besøk hos A Møbler og Inter Pryd.

Ved kontroll av prisene fant vi store differanser mellom alderen og prisene det egentlig er.

Hygen vedla korrigert liste over de 20 postene i skadeoppgaven, hvorav to poster - sovesofa og to tilhørende stoler - var slått sammen til en felles post. Firmaet anbefalte godkjennelse av et skadebeløp for disse gjenstander på kr 41655.

Etter dette innkalte Storebrand A til møte 10. juli 1990 med selskapets utredningskonsulent Sigbjørn Wathne, som samme dag utarbeidet et notat fra møtet. Av notatet fremgår at A bekreftet at det var hun som hadde skrevet skademeldingen, og at rubrikkene var korrekt utfylt. I notatet gjengis videre hennes muntlige forklaring til Wathne om de enkelte gjenstander i skadeoppgaven.

Neste dag, 11. juli 1990, sendte A en telefax til Wathne hvor hun bl.a. endret skadeoppgaven for fire gjenstanders vedkommende, dels ved å oppgi anskaffelsesåret til 1986/87 for en komfyr og et velourmøblement som tidligere var oppgitt kjøpt i 1988, dels ved å opplyse at et TV-apparat og en videospiller var kjøpt brukt.

De nye opplysninger som fremkom under møtet hos Wathne og i telefaxen dannet grunnlag for en ny verdivurdering fra Hygen, datert 30. juli 1990.

I brev til A av 15. august 1990 viste Storebrand til betydelige uoverensstemmelser m.h.t. tingenes alder og verdi, og hevdet at hun hadde begått svik mot selskapet i forbindelse med løsørekravet. Som følge av dette var selskapet ikke villig til å betale erstatning etter brannen. Samtidig ble As forsikringer i selskapet oppsagt med virkning fra 25. august 1990.

A anla deretter søksmål mot Storebrand ved stevning til Oslo byrett datert 28. februar 1991 og krevet utbetalt erstatning i henhold til forsikringsavtalen. Storebrand reiste motsøksmål med krav om tilbakebetaling av de beløp selskapet allerede hadde utbetalt til A og panthaverne etter brannen.

Oslo byrett avsa 23. mars 1992 dom i saken med slik domsslutning:

I hovedsøksmålet:

Storebrand Øst AS betaler til A kr 161397,50 - etthundredeogsekstientusen trehundreognittisyv kroner og femti øre - med loven rente fra 01. januar 1991 til betaling skjer. Oppfyllelsefristen er 2 - to - uker.

I motsøksmålet:

Saksøkeren frifinnes.

Ingen av partene tilkjennes saksomkostninger.

Storebrand har i rett tid påanket byrettens dom for så vidt gjelder hovedsøksmålet. A har motanket for så vidt gjelder byrettens nektelse av å ta til følge hennes erstatningskrav for tapte husleieinntekter utover de 6 måneder som omfattes av bygningsskjønnet.

Ankeforhandling ble holdt 16. og 17. september 1993. A møtte og avga forklaring. For Storebrand møtte bare prosessfullmektigen. Det ble avhørt fem vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

Den ankende part, Storebrand, har i det vesentlige anført:

Det fastholdes at A har begått svik mot forsikringsselskapet i forbindelse med kravet om erstatning for tap av løsøre i brannen. Sviket må anses fullbyrdet senest 16. mai 1990, da selskapet mottok skademeldingen. På dette tidspunkt kunne hun forutsette at hennes oppgave ville bli lagt til grunn for skadeoppgjøret.

Såvel de objektive som de subjektive vilkår for svik er oppfylt. Som følge av de bevisbyrderegler som er oppstilt i rettspraksis, frafalles sviksanførselen for 9 av de 19 omtvistede poster. For de øvrige 10 poster har A oppgitt uriktig alder og/eller pris. Hun har åpenbart systematisk gitt uriktige opplysninger.

Anførselen om svik m.h.t. gjenstandenes alder underbygges av at A i den periode anskaffelsene angivelig er foretatt, må ha hatt en meget anstrengt økonomi, som ikke kan ha gitt rom for investeringer av slik karakter og slikt omfang som det her er tale om.

Det er påfallende at A har oppgitt anskaffelsesåret til 1988, -89 eller -90 for de aller fleste gjenstandene i skadeoppgaven. Dette tyder på at hun har vært oppmerksom på reglene om aldersfradrag, som først foretas når gjenstandenes alder overstiger to år.

Det er uten betydning at de aktuelle poster i seg selv gir lite utslag ved erstatningsberegningen. Poenget er at de 19 gjenstander som selskapet ba om nærmere opplysninger om, er de eneste på kondemneringslisten som lot seg kontrollere. Det er påfallende at det er påvist feil ved verdioppgaven for 10 av disse gjenstandene. Verdidifferansen for disse utgjør ca 40000 kr

Vilkårene for lempning i avkortningen etter forsikringsavtaleloven §8-1 (eller avtaleloven §36) er ikke oppfylt i dette tilfelle. Det foreligger ikke slike særlige forhold som tilsier lempning. Sikrede har gitt gjennomført uriktige opplysninger som gjelder langt større verdier enn det som er forutsatt å kunne gi grunnlag for lempning, jfr. NOU 1987:24. Det bestrides at forhold ved Storebrands behandling av saken kan anses klanderverdig og dermed føre til lempning.

Under enhver omstendighet kan ikke lempningsregelen gi sikrede mer enn delvis erstatning, som hun her har fått ved at selskapet har utbetalt til sammen mer enn kr 600000 til henne og panthaverne.

Ad motanken bemerker Storebrand at den kan tenkes bygget på to grunnlag; enten erstatningsansvar for at huset ikke har kunnet gjenreises, eller at bygningsskjønnet ikke kan anses bindende. Ingen av disse grunnlag kan føre frem. A har ikke påberopt kontraktsbrudd. Allerede av den grunn er erstatningsansvar uaktuelt. Erstatningsansvar kan dessuten ikke komme på tale fordi selskapet foretok a konto-utbetalinger i godt og vel fem måneder etter brannen. At skjønnet er bindende, følger av skjønnsvilkårene.

Storebrand har i anken og motanken nedlagt slik påstand:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S frifinnes.

2. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har i det vesentlige anført:

Hun har ikke bevisst gitt uriktige opplysninger av betydning for forsikringsoppgjøret, men har ut fra sin subjektive situasjon gjort så godt hun kunne for å besvare selskapets spørsmål. Storebrand synes å ha vært i tvil, siden politianmeldelse ikke er inngitt.

For avgjørelsen av sviksspørsmålet må det foretas en helhetsvurdering av alle omstendigheter m.h.t. skadeoppgjøret. Ved denne vurdering må det bl.a. tas hensyn til de omstendigheter opplysningene er gitt under, og forsikringsselskapets rolle i sammenhengen.

Når enkelte verdiangivelser kan ha blitt uriktige, skyldes dette først og fremst mangelfull veiledning og kritikkverdig saksbehandling fra Storebrands side, eller fra firmaer som var engasjert som hjelpere av Storebrand. Feil begått av disse hjelpere må Storebrand selv bære risikoen for. Hjelpefirmaene kan ikke anses som nøytrale, siden de er avhengige av oppdrag fra Storebrand. Storebrand måtte forstå at A var en ung, hjelpeløs kvinne som kunne ha problemer med å håndtere de problemer brannen medførte, og burde ha rådet henne til å la seg bistå av en egen medhjelper.

Det må også legges vekt på at hennes vanskelige personlige situasjon i den aktuelle periode førte til utmattelse og konsentrasjonsproblemer. Dette kan forklare at det er oppstått feil ved gjennomgåelsen av kondemneringslisten i møtet hos Opsahl, som varte i nærmere ni timer. I møtet forelå bare den mangelfullt spesifiserte kondemneringslisten som grunnlag for verdsettelsen. Til tross for at mange av de oppførte gjenstander skal ha vært lagret i samme bygning, ble det ikke foretatt noen besiktigelse, visstnok fordi Opsahl var syk. Dermed mistet man muligheten for å oppklare eventuelle misforståelser m.h.t. hvilke gjenstander man vurderte. Løsøret var forøvrig fjernet fra brannstedet uten at hun fikk anledning til å se det. En rekke gjenstander er ikke oppført på kondemneringslisten, og dermed heller ikke medtatt i kravet mot forsikringsselskapet.

A viser videre til at hun har beskjeden utdannelse og var uten erfaring med forsikringsforhold. En tidligere forsikringsskade på en dypfryser var det hennes mann som tok seg av.

De priser som ble fastsatt i møtet hos Opsahl, var - etter hans anvisning - gjenanskaffelsespriser, som hun forutsatte at selskapet ville justere. Det er dermed ikke tale om noen verdidifferanse på 40000 kr Det kan tenkes at den oppgitte alder er uriktig for enkelte gjenstanders vedkommende, men dette er i seg selv ikke tilstrekkelig til å fastslå svik. Man må akseptere et slingringsmonn både m.h.t. alder og pris.

Hun oppfattet det slik at Opsahl, som er en meget erfaren takstmann, godtok det løsøreoppgjør de sammen kom frem til. Da en annen person hos Hygen, som visstnok ikke visste at Opsahl tidligere hadde behandlet saken, overtok den under Opsahls sykefravær og fant uoverensstemmelser mellom oppgavene og reell verdi, ble dette ikke foreholdt henne. I stedet sendte selskapet henne skademeldingsskjemaet til utfylling for å sikre bevis for hennes angivelige svik. Hvis selskapet hadde opptrådt mer åpent i denne situasjonen, kunne saken, som har utviklet seg til hennes livs mareritt, ha vært unngått.

De kontoutskrifter som Storebrand har fremlagt som bevis for at hun ikke kan ha hatt økonomisk evne til å anskaffe de aktuelle gjenstander til oppgitt tid, gir et ufullstendig bilde. I tillegg har hun hatt betydelige inntekter som dagmamma og fra lørdagsarbeid i en blomsterbutikk. Også den skattefrie inntekt fra utleie av hybelleiligheten i huset må medregnes, og fra siste halvdel av 1989 sosialytelser. Før dette tidspunkt hadde hun felles økonomi med sin tidligere ektemann, som i tillegg til sin vanlige lønnsinntekt også hadde "svarte" inntekter.

Subsidiært anføres at lempningsregelen i forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd må føre til at selskapet pålegges å utbetale erstatningen eller deler av den. Dersom retten kommer til at forholdet ikke reguleres av forsikringsavtaleloven av 1989, som først trådte i kraft 1. juli 1990, må det samme resultat følge av avtaleloven §36.

I motanken anføres at bygningsskjønnet ikke kan anses for å ha tatt stilling til husleietapet dersom selskapet uberettiget har stoppet sine utbetalinger.

A har i anken og motanken nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

UNI Storebrand Skadeforsikring A/S dømmes til å betale A kr 323397 med tillegg av loven rente fra 1. januar 1991.

Subsidiært:

Byrettens dom i hovedsøksmålet stadfestes m.h.t. realiteten.

I begge tilfeller tilkjennes saksomkostninger til det offentlige i begge instanser.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Forsikringsavtalens generelle vilkår, punkt 4, har bestemmelse om virkningen av at svik foreligger, men definerer ikke sviksbegrepet nærmere. Vilkårene for å fastslå svik følger av rettspraksis og forsikringsavtaleloven (1989) §8-1 annet ledd, som anses som kodifisering av tidligere gjeldende rett. Etter denne bestemmelse rammes sikredes "bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger" ved skadeoppgjøret "som sikrede vet eller må forstå kan føre til at sikrede får utbetalt en erstatning han eller hun ikke har krav på".

I Rt-1989-689 (på side 693) uttaler førstvoterende (som representerte mindretallet, men på dette punkt fikk tilslutning fra de øvrige dommere): .... virker bestemmelsen strengt overfor sikrede. Dette gjelder for øvrig ikke bare i økonomisk henseende, ved at sikrede må bære hele den skade han er påført, uansett om sviken bare knytter seg til en enkelt eller noen få poster i oppgjøret. Også moralsk felles det en hård dom over sikrede når hans adferd karakteriseres som svik. Disse forhold tilsier - slik jeg ser det - at sviksbestemmelsen bare kan anvendes når det er klart at en slik karakteristikk er berettiget. Dette får betydning i to henseender. Det må kreves relativt klart bevis for at sikrede har opptrådt svikaktig. Når det er rimelig tvil om de faktiske forhold, herunder også om den subjektive side, bør tvilen ikke gå ut over sikrede. Men også i rettslig henseende må betegnelsen svik reserveres for de klare tilfelle. Svik foreligger når det er tale om bevisst villedelse eller forsøk på det. At sikrede har opptrådt mindre skjønnsomt i forbindelse med forsikringsoppgjøret, kan ikke være tilstrekkelig til at hans adferd kan anses som svikaktig.

Sviksbestemmelsen rammer ikke bare uriktige opplysninger i forbindelse med forsikringsoppgjøret, for eksempel når sikrede i skadeoppgaven uriktig oppgir gjenstander som tapt eller gir uriktige opplysninger om de tapte gjenstanders alder eller verdi. .....

Lagmannsretten legger til grunn det syn på rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen som Høyesterett her gir uttrykk for, og tilføyer at det i den aktuelle sak må tas hensyn til at skadelidte befant seg i en stressituasjon allerede før brannen, og til at hun var helt uten erfaring med forsikringssaker.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A under møtet hos Opsahl i april 1990 ble forklart at det var ny pris for gjenstandene pr. skadetidspunktet som skulle oppgis til forsikringsselskapet, og at hun fikk forståelsen av at selskapet selv ville beregne eventuelle aldersfradrag. Lagmannsretten nevner i denne forbindelse at to presumptivt fagkyndige vitner under ankeforhandlingen ga uttrykk for ulikt syn på hvilken verdi som skal oppgis.

A forklarte at Opsahl gjorde endel notater i forbindelse med deres gjennomgang av kondemneringslistene. Noe slikt notatmateriale er ikke fremlagt. Lagmannsretten har ikke hørt Opsahl, men finner ikke grunn til å betvile As forklaring på dette punkt. Det foreligger derfor en viss usikkerhet m.h.t. hva hun dengang forklarte om de enkelte gjenstandene. Det er imidlertid ikke avgjørende for sviksvurderingen.

Lagmannsretten finner ikke at As økonomiske situasjon forut for brannen i seg selv utelukker at de skadede gjenstander kan være anskaffet på den tid A oppgir. Det må legges til grunn at både A og hennes ektefelle har hatt en betydelig "svart" inntekt, som må aksepteres som forklaring på at de kan ha maktet å finansiere en rekke større nyervervelser i de siste årene før brannen. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se bort fra den holdning til fellesskapets midler som disse inntekter innebærer, når retten skal ta stilling til om A har utvist svik. Både skatteunndragelse og forsikringssvik går ut på tilegnelse av midler på fellesskapets bekostning.

Storebrand har under saken frafalt sviksinnsigelsen m.h.t. en rekke av de gjenstander som er oppført i skadeoppgaven, dels fordi opplysningene har vist seg å kunne være riktige, dels under henvisning til bevisbyrdereglene. Det gjenstår 10 poster i skadeoppgaven. Lagmannsretten finner det unødvendig å gjennomgå samtlige poster, men bemerker at retten for flere posters vedkommende ikke finner bevist at A bevisst har gitt uriktige opplysninger.

Lagmannsretten er imidlertid kommet til at vilkårene for å fastslå svik er oppfylt for så vidt gjelder en komfyr, en mikrobølgeovn, en sovesofa med stripet trekk og to tilhørende stoler, samt et velourmøblement.

For mikrobølgeovnen er det oppgitt en pris som ligger langt over reell verdi, uansett om man går ut fra nypris ved innkjøps- eller skadetidspunktet. A har senere forsøkt å bortforklare denne differansen med at kjøpet omfattet mer utstyr enn det som fremgår av kondemneringslisten. Lagmannsretten påpeker at det bollesett som nå hevdes å ha fulgt med mikrobølgeovnen, åpenbart ikke kan forklare differansen mellom oppgitt og reell verdi.

A opplyste først at komfyren ble kjøpt ny i 1988. I telefaxen til Storebrand av 11. juli 1990 ble årstallet modifisert til 1986. Under ankeforhandlingen forklarte A at komfyren ble kjøpt sammen med et kjøleskap i forbindelse med den tidligere forsikringsskade, som selskapet har tidfestet til juni 1989. Hygen har på grunnlag av typebetegnelsen påvist at komfyren er produsert i 1979/-80. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A forsettlig har oppgitt uriktig innkjøpsår.

De to møblementene er i skadeoppgaven oppført som kjøpt nye hos Abrahamsen Møbler i henholdsvis 1990 og 1988. Innkjøpstidspunktet er senere justert til henholdsvis 1989/90 og 1986/87. På grunnlag av Hygens undersøkelser må det legges til grunn at begge møblementer er produsert i 1970-årene og at velourmøblementet er identisk med Ikea-møblementet "Arlanda", som finnes i Ikea-katalogene for 1982 og 1983 (i den siste til redusert pris). Retten finner ikke å kunne feste lit til den forklaring A ga under ankeforhandlingen om bakgrunnen for at hun har trodd at møblene var nye og kjøpt hos Abrahamsen.

Lagmannsretten tilføyer at det er mulig at A ikke forsto hvilke konsekvenser det kunne få for hennes erstatningskrav å gi bevisst uriktige opplysninger. Storebrand har ved flere anledninger orientert henne om at svik kan føre til at erstatningskravet går tapt, men ikke om hva som anses som svik. Retten finner det klart at As eventuelle villfarelse ikke kan føre til at sviket settes ut av betraktning.

Lagmannsretten kan ikke se at det forhold at Storebrand ikke rådet A til å søke uavhengig bistand, gir grunnlag for bebreidelser mot Storebrand. Det er her tilstrekkelig å vise til at hun på eget initiativ engasjerte en selvstendig konsulent til å bistå seg, noe som for øvrig synes å være uvanlig i skadesaker av den karakter det her er tale om.

Derimot er lagmannsretten enig med A i at saksbehandlingen hos Storebrand og de selskaper Storebrand engasjerte til å hjelpe seg i saken, på enkelte andre punkter var uheldig. Således er Protans kondemneringsliste etter lagmannsrettens skjønn for dårlig spesifisert og systematisert. Videre var det etter bevisførselen klart i strid med Hygens vanlige praksis at de lagrede gjenstander ikke ble besiktiget under Opsahls gjennomgåelse av listen sammen med A. Det er nærliggende å tenke seg at Opsahl ville ha reagert på hennes angivelse av pris og/eller innkjøpsår for flere av gjenstandene hvis en slik besiktigelse var blitt foretatt. Men den omstendighet at hun i så fall muligens ville ha korrigert sine opplysninger på et tidlig stadium, kan ikke føre til at selskapet mister sin rett til å påberope seg svik.

Det samme må gjelde hennes anførsel om at selskapet gikk bak ryggen hennes for å skaffe bevis, i stedet for å konfrontere henne med mistanken om svik, og dermed gi henne en sjanse til retrett. A har forsettlig gitt usanne opplysninger som hun måtte forstå var av betydning for skadeoppgjøret. Det foreligger ikke forhold ved selskapets saksbehandling som fører til at sviksinnsigelsen er gått tapt.

De nevnte omstendigheter kan imidlertid begrunne at A likevel gis rett til delvis erstatning. I samme retning trekker den vanskelige økonomiske situasjon A er kommet i, og at det svik som finnes bevist, gjelder et relativt lite beløp i forhold til det samlede tap; langt mindre enn de kr 40000 som Storebrand har lagt til grunn.

Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på de nevnte omstendigheter, og heller ikke på spørsmålet om slik delvis erstatning kan hjemles §8-1 annet ledd i den nye forsikringsavtaleloven, som trådte i kraft 1. juli 1990. Delvis erstatning kan under ingen omstendighet settes høyere enn det beløp på ca kr 620000 som selskapet har utbetalt i anledning skaden.

Storebrand blir etter dette å frifinne for så vidt gjelder hovedanken.

Med det resultat lagmannsretten er kommet til i hovedanken, er selskapet også fri for ansvar for det krav som er fremsatt i motanken.

Hovedanken har ført frem, mens motanken har vært forgjeves. Saksomkostningsspørsmålet skal for hovedanken avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172, og for motanken etter §180 første ledd. A bør i begge anker erstatte Storebrands omkostninger, som samlet er oppgitt til kr 57775. Av dette beløp utgjør salær kr 43500. Retten legger oppgaven til grunn.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, bør A også erstatte Storebrands omkostninger for byretten. Ifølge omkostningsoppgave inngitt til byretten utgjør dette kr 56670, hvorav kr 52000 er salær. Oppgaven spesifiserer imidlertid ikke omkostningene for hovedsøksmålet og motsøksmålet, som er opplyst senere å være forlikt. Lagmannsretten fastsetter skjønnsmessig den del av omkostningskravet som gjelder hovedsøksmålet til kr 45000.

Det samlede omkostningskrav fastsettes etter dette til kr 102775.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

I hovedanken og motanken:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S frifinnes.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler A til UNI Storebrand Skadeforsikring A/S innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen kr 102775 - etthundreogtotusensyvhundreogsyttifem 00/100.