LH-1994-157
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-04 |
| Publisert: | LH-1994-00157 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett nr. 680/93 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00157 A. |
| Parter: | Ankende part: John Helge Grøthaug, 9105 Eidkjosen (Prosessfullmektig: Advokat Knut Skjærgård, 9001 Tromsø). Ankemotpart: Laila Rosøy, 9105 Eidkjosen (Prosessfullmektig: Advokat Tore Pedersen, 9001 Tromsø). |
| Forfatter: | Førstelagmann Gaute Gregusson, formann, Lagdommer Knut Sundquist, Ekstraordinær lagdommer Jon Fjalstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder krav på økonomisk oppgjør mellom ektefeller i forbindelse med samlivsbrudd. Partene, John Helge Grøthaug og Laila Rosøy, giftet seg i 1976. De har tre fellesbarn, født i 1974, 1979 og 1989. Ekteskapet gikk i oppløsning ved årsskiftet 1988/89, og Grøthaug flyttet fra partenes felles boligeiendom i månedsskiftet mars/april 1989. Hustruen ble boende i huset med barna (det yngste født etter samlivsbruddet) og bor der fortsatt sammen med de to yngste barna. Partene hadde fellesbo. Noe formelt skifte ble ikke foretatt da eller senere. Formell separasjon fant sted i 1991, skilsmisse i 1992.
I brev av 9. mars 1992 til Rosøy fremmet advokat Knut Skjærgård på vegne av Grøthaug krav på betaling av et beløp på tilsammen kr 134470. Grunnlaget for kravet var i følge brevet en avtale mellom partene "Ved skifte i januar 1989". Avtalen gikk i følge brevet ut på at Grøthaug hadde et tilgodehavende hos Rosøy på kr 119000, som gjaldt huset, og som skulle bli stående i huset mot indeksregulering, "inntil De (Rosøy) inngikk et nytt forhold". Det heter videre i brevet at "Så er nu skjedd og min klients tilgodehavende må nu snarest utbetales". Det ble videre i brevet krevd indekstillegg pr 1. mars (visstnok feilskrift for april) 1992, og satt tilsvarende betalingsfrist. - På vegne av Rosøy bestred advokat Tore Pedersen i brev av 31. mars 1992 til advokat Skjærgård kravet i sin helhet.
Etter fortsatt korrespondanse tok advokat Skjærgård ut stevning 10. mai 1993 til Nord-Troms herredsrett og la ned påstand om fullbyrdelsesdom for kr 134470 + renter. -
Advokat Pedersen tok til gjenmæle og påstod frifinnelse.
Nord-Troms herredsrett avsa 17. januar 1994 dom med slik slutning:
"1. Laila Rosøy frifinnes.
2. Saksomkostninger ilegges ikke."
Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.
John Helge Grøthaug v/advokat Skjærgård har i rett tid anket dommen, og Laila Rosøy v/advokat Pedersen har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Tromsø 18. oktober 1994. Partene ga forklaring, og det ble avhørt tre vitner, samtlige nye i ankesaken. Dokumentasjon ble foretatt slik rettsboken viser. - Etter avsluttet bevisførsel fra begge sider meddelte advokat Skjærgård at han trakk seg som prosessfullmektig i forståelse med sin klient, og han anmodet om at dommen forkynnes for Grøthaug personlig. Begrunnelse for dette skritt fra prosessfullmektigens side ble ikke gitt, og Grøthaug på sin side kom overfor retten ikke med kommentarer eller bemerkninger i den forbindelse, bortsett fra at han på spørsmål fra rettens formann bekreftet at han fastholdt den nedlagte påstand og henholdt seg til anførslene i advokat Skjærgårds innledningsforedrag.
Den ankende parts anførsler er i hovedtrekk:
Som for herredsretten hevdes at det i forbindelse med den takst som var blitt innhentet i forståelse mellom partene i januar 1989 over boligeiendommen, var enighet mellom dem at det skulle skje et økonomisk oppgjør. Boligen var den helt dominerende aktivapost i boet, og taksten ble innhentet utelukkende med bo-oppgjøret for øye. Da takstresultatet, kr 700000, forelå, var partene enige om at det lå for høyt. Grøthaug foretok en beregning, basert på en omforenet eiendomsverdi på kr 650000. Etter fradrag for gjelden i boet, avrundet til kr 373000, fremkom en netto på kr 277000 som delt på 2 utgjorde kr 138500. Sistnevnte beløp ble deretter avrundet til kr 139000, som utgjorde Grøthaugs opprinnelige krav mot ektefellen. En senere fordeling av fellesboets to biler medførte en nedjustering av Grøthaugs beregnede tilgodehavende til kr 119000. Grøthaug ønsket imidlertid å berge bolighuset for ektefellen. Han avstod derfor fra å få dekket beløpet så lenge hun ble boende i huset sammen med barna. Dersom hun innledet et forhold til en ny mann, skulle beløpet, justert for indeksregulering, forfalle til betaling. Til gjengjeld for indeksreguleringsklausulen frafalt Grøthaug å kreve renter av sitt tilgodehavende for tidsrommet frem til 1. mars 1992. Også ved bedret økonomi for Rosøy, eventuelt når barna ble større, skulle dekning skje.
Rosøy var innforstått med denne ordning i sin helhet. Det bestrides således at hun på noe punkt protesterte mot avtalen. Videre bestrides hennes forklaring for både herredsretten og lagmannsretten om at Grøthaug foretok en rekke beregninger over fellesboets stilling, med skiftende resultater, dels også i Rosøys favør.
De eiendeler og det utstyr Grøthaug tok med seg da han flyttet ut av huset, hadde samlet sett en beskjeden verdi og medfører ikke at hans krav bortfaller eller kan kreves redusert.
Saken er for lagmannsretten blitt bedre opplyst enn for herredsretten, i og med vitneforklaringene fra ekteparet Vangberg. Deres forklaringer underbygger Grøthaugs påstand.
Før saken ble reist for herredsretten, tilbød Grøthaug motparten å forskyve forefallstidspunktet for sitt tilgodehavende frem til sommeren 1994. Hun avslo imidlertid tilbudet.
Den ankende part har under hovedforhandlingen frafalt en (angivelig) subsidiær påstand i ankeerklæringen og lagt ned slik påstand:
"1. Laila Rosøy dømmes til å betale til John Helge Grøthaug kr 119000,- med tillegg av indeksregulering frem til 01. mars 92 med kr 15470,-, samt deretter 15 % renter av kr 134470,- til 31. desember 93, og deretter 12 % renter, hvilket alt forfaller til betaling 14 dager etter forkynnelsen av dommen.
2. Laila Rosøy dømmes til å betale saksomkostninger for såvel herredsretten som for lagmannsretten."
På vegne av Laila Rosøy gjøres i hovedtrekk gjeldende:
Det bestrides også for lagmannsretten at partene på noe tidspunkt har inngått noen avtale som påberopt av Grøthaug. Det må legges til grunn for avgjørelsen at partenes økonomiske mellomværende ble opp- og avgjort i og med bruddet mellom partene og Grøthaugs fraflytting fra hjemmet.
Den takst som ble innhentet i forståelse mellom partene over boligeiendommen, hadde som formål å klargjøre fellesboets stilling. Partene var begge av den oppfatning at taksten var for høy. Ingen av dem bandt seg imidlertid til noe bestemt beløp. Grøthaug foretok en rekke beregninger med forskjellig resultat, men uten at det ledet til noen oppgjørsavtale mellom partene. Noe beløp på kr 119000, eventuelt andre beløp, og dermed også forfallsvilkår for et angivelig krav, var ikke inne i bildet i forbindelse med bruddet mellom partene.
Omstendighetene for øvrig taler også mot at Grøthaug har noe tilgodehavende hos Rosøy. Han fikk med seg atskillige eiendeler, verdier. Rosøy ble sittende igjen med eneomsorgen for barna. Hun har siden betjent partenes betydelige gjeld ikke bare på boligen, men også fra Grøthaugs tidligere næringsvirksomhet.
Siden har boligens verdi sunket betraktelig. Legges eiendomsverdien ved samlivsbruddet til grunn, vil Rosøy økonomisk sett komme meget uheldig ut av situasjonen. Subsidiært gjøres i den forbindelse gjeldende at det er dagens eiendomsverdi som har skifterettslig betydning. Det vise til Lødrup, Materiell skifterett (7. utgave), side 91 flg, samt til Rt-1982-906 og Rt-1985-547.
Det bestrides at ankende parts to vitner har hatt noe nytt å tilføre saken.
På vegne av ankemotparten er nedlagt slik påstand:
"1. Nord-Troms herredsretts dom av 17. januar 1994 stadfestes.
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsrettens bemerkninger:
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan på samtlige vesentlige punkter tiltre herredsrettens begrunnelse. Man nøyer seg derfor med en mer summarisk drøfting.
Partene er, også i ankesaken, enige om at verken ektepakt eller tilleggsavtale, begge datert 24. desember 1987, har betydning for avgjørelsen.
På samme måte som herredsretten er lagmannsretten kommet til at det i forbindelse med samlivsbruddet ikke ble inngått noen avtale - skriftlig eller muntlig - som etterlot et uoppgjort økonomisk mellomværende hva fellesboet angår. Ingen av dem hadde på forhånd bundet seg til å akseptere den eiendomstaksten som ble innhentet, og etterfølgende omstendigheter tilsier heller ikke annet enn at man har med en rent veiledende takst å gjøre. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det er Grøthaug som har bevisbyrden på dette punkt, og denne har han ikke oppfylt. Dette gjelder også hans anførsler knyttet til påståtte forfallsvilkår for hans angivelige tilgodehavende hos Rosøy. Det har fra hans side, som påpekt av Rosøy, vært tale om etterhånden flere forfallsvilkår; først innledning av forhold fra Rosøys side til en annen mann, senere også barnas alder og eventuelt bedret økonomi for henne.
Grøthaug eller hans prosessfullmektig har ikke på noe tidspunkt, før under hovedforhandlingen, kunnet underbygge nærmere hvordan påstandsbeløpet, kr 119000, fremkommer. Grøthaug har forklart at han inntil han fikk se herredsrettens dom, hadde "glemt" at han fra utgangssummen, kr 139000, hadde gjort et skjønnsmessig fradrag på kr 20000 for hans gunstigere utkomme etter fordelingen av bilene ektefellene imellom.
Forklaringen fremtrer som en etterkonstruksjon, i et forsøk på for det første å underbygge at avtale var inngått, og for det andre hva avtalen nærmere skal ha gått ut på.
Lagmannsretten ser det for øvrig slik at ut fra partenes samlede økonomiske situasjon på den tid avtalen angivelig skal være inngått, fremtrer den påståtte overenskomst som urimelig. Rosøy beholdt riktignok en betraktelig større del av innbo og løsøre for øvrig enn Grøthaug. Men hun overtok eneomsorgen for barna, og hun har siden bruddet betjent partenes fellesgjeld, og også gjeld knyttet til Grøthaugs opphørte næringsvirksomhet. Størrelsen av de samlede gjeldsforpliktelser foreligger det ikke entydige opplysninger om, men tall i størrelsesorden mellom kr 370000 og godt over kr 400000 har vært inne i bildet under ankeforhandlingen.
Lagmannsretten vil for øvrig peke på at om det skulle være så at man måtte innfortolke i situasjonen en forutsetning om forfallsvilkår som påberopt fra Grøthaugs side, ville det sannsynligvis betinget en ganske vesentlig nedjustering av verdien på bolighuset, dels på grunn av den generelle reduksjon i eiendomsverdier i tidsrommet 1989-91, dels på grunn av mangelfullt - økonomisk betinget - vedlikehold av bolighuset.
Lagmannsretten kan ikke se at Grøthaugs to vitner, nye i ankesaken, har brakt frem nye opplysninger som er egnet til å underbygge hans påstand. Vitneprovene har i så måte ikke vært entydige.
Begge partene har hatt fri sakførsel for både herredsog lagmannsretten. Lagmannsretten er kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for herredsretten, jf tvistemålsloven §172, annet ledd. - Derimot finner lagmannsretten at det offentlige må tilkjennes saksomkostninger fra Grøthaug i ankesaken, idet man ikke ser grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Tore Pedersen har inngitt spesifisert arbeidsoppgave. Forarbeid i lagmannsretten er oppgitt til 10 timer, beløp kr 4950, beregnet etterarbeid 1 time, kr 495. Hovedforhandlingens varighet, 6,5 timer, betinger et salær på kr 3217,50, slik at de samlede saksomkostninger som kreves for lagmannsretten utgjør kr 8662,50. - Arbeidsoppgaven godtas.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. John Helge Grøthaug pålegges å betale saksomkostninger for lagmannsretten til det offentlige med tilsammen kr 8662,50 - kroneråttetusensekshundreogsekstito50/100 -. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.