LA-1994-796

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-10-30
Publisert:	LA-1994-00796
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Tønsberg byrett Nr: 94-00245 A - Agder lagmannsrett LA-1994-00796 A. Anket til Høyesterett - HR-1996-00048 K - Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 2, stadfestet.
Parter:	Ankende part: Tønsberg kommune (Prosessfullmektig: H.r.advokat Sven Haraldsen). Ankemotpart: Le-Ni Swing In Steakhouse AS (Prosessfullmektig: Advokat Nils Henrik Pettersson). Hjelpeinterv. sterk: Dagligvareforbundet, Hotell- og Restaurantforbundet, Forbundet for Overnatting og Serveringsnæringen (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Stordrange).
Forfatter:	Førstelagmann Arne Christiansen, formann, Lagdommer Tore-Jarl Christensen, Eks.ord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §175, §180, §77, Forvaltningsloven (1967) §28, §2, §34, §36, Alkoholloven (1989) §1-8, §28, Alkoholloven (1989)

Med hjemmel i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkoholloven) §1-8 traff Tønsberg bystyre 8. desember 1993 følgende vedtak:

"1. For overtredelse av §1-12 i Forskrifter om omsetning alkoholholdig drikk m.v., gitt med hjemmel i Alkoholloven, inndras den skjenkebevilling for alkohol som er gitt Le-Ni Swing In Steakhouse, Storgt. 32, med Petter Samuelsen som bevillingshaver.

2. Som begrunnelse for inndragningen legges forøvrig vekt på den forstyrrelse og fare Le-Ni har forårsaket overfor andre utenfor skjenkestedet, jfr. politirapport av 13. juni og 25. juli 93.

3. Inndragningen gjelder for 6 dager fra mandag kl. 09.00 til søndag kl. 09.00.

4. Rådmannen får fullmakt til å fastsette dato for inndragningen."

Vedtaket hadde sin bakgrunn særlig i to politirapporter 13. juni og 25. juli 1993. I følge den første rapport skulle gjester på Le-Ni restaurant ha kastet tomme ølglass fra en balkong der det foregikk servering, og ned på gaten. To glass traff en politibil. Ifølge rapporten skjedde det altfor ofte at gjestene tok med seg fulle ølglass ut på gaten. Ifølge den annen rapport skulle de ansatte ha holdt en fest på Le-Ni's takterasse til sjenanse for nabolaget. De lot seg ikke snakke til rette av de polititjenestemenn som ble tilkalt.

Ved brev 17. desember 1993 påklaget Le-Ni Swing In Steakhouse AS - heretter kalt Le-Ni - vedtaket til Sosialdepartementet. Ved brev 4. januar 1994 meddelte rådmannen at klagen ikke kunne behandles av kommunen og viste til kgl. res. 19. desember 1992, hvoretter det i medhold av forvaltningsloven §28 tredje ledd er bestemt at vedtak gjort av kommunestyre eller formannskap etter alkoholloven ikke kan påklages etter §28 annet ledd. Ved brev 7. januar 1994 påklaget Le-Ni kommunens vedtak i brev 4. januar 1994, som av Le-Ni ble oppfattet som et vedtak om å avvise klagen til Sosialdepartementet. Ved brev 10. januar 1994 svarte rådmannen at en avvisning av klagen forutsetter at det foreligger en lovlig klageadgang, at dette ikke var tilfelle i den foreliggende sak og at det følgelig ikke var noe å avvise.

Den 23. februar 1994 tok Le-Ni ut stevning mot Tønsberg kommune med påstand om at vedtakene av 8. desember 1993 og 4. januar 1994 om henholdsvis bevillingsinndragning og avvisning av klage var ugyldige. Tønsberg byrett avsa dom i saken 20. juli 1994 med slik domsslutning:

"1. Tønsberg bystyres vedtak av 8. desember 1993 om å inndra Le-Ni Swing In Steakhouse AS's skjenkebevilling kjennes ugyldig.

2. Tønsberg kommune betaler innen 2 - to - uker saksomkostninger til Le Ni Swing In Steakhouse AS med kr 41666,- kronerførtientusensekshundreogsekstiseks -."

Avgjørelsen er begrunnet med at vedtaket om inndragning innebærer en urimelig forskjellbehandling i forhold til hvordan det er blitt reagert overfor andre bevillingshavere. Byretten fant det etter dette unødvendig å ta stilling til vedtaket 4. januar 1994 om avvisning av klagen til Sosialdepartementet. Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og begrunnelsen for resultatet fremgår av byrettens dom.

Tønsberg kommune har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett med påstand om frifinnelse. Le-Ni har inngitt aksessorisk motanke med påstand om at vedtaket av 4. januar 1994 er ugyldig. Under saksforberedelsen har Dagligvareforbundet, Hotell- og Restaurantforbundet og Forbundet for Overnatting og Servicenæringen den 6. mars 1995 og i fellesskap erklært hjelpeintervensjon til støtte for Le-Ni når det gjelder spørsmålet om gyldigheten av den nevnte resolusjon av 18. desember 1992.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten har kommunen oversendt Le-Ni's klage til Sosialdepartementet, som i brev 21. november 1994 uttalte bl.a. følgende:

"Sosial- og helsedepartementet legger således til grunn at Tønsberg kommune i sitt brev av 4. januar 1994 redegjorde for den faktiske rettstilstand, nemlig at klageadgangen er avskåret. Besvarelsen som sådan kan heller ikke betraktes som et avvisningsvedtak etter forvaltningsloven §34 første ledd som kan påklages videre på bakgrunn av særbestemmelsen i forvaltningsloven §2, tredje ledd.

Når klageadgangen prinsippielt er avskåret for et bestemt saksfelt, kan det ikke legges til grunn at man skal kunne klage over at klageorganet ikke finner at de nærmere vilkår som forvaltningsloven §34 første ledd sikter til, er tilstede.

På denne bakgrunn må Sosial- og helsedepartementet legge til grunn at klage av 17. desember 1993 ikke kan tas under behandling."

Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 18. og 19. oktober 1995. Ordføreren i Tønsberg var til stede før pausen første dag. Innehaveren av Le-Ni, Petter Samuelsen, møtte og forklarte seg. Det ble fremlagt en rekke skriftlige bevis.

Kommunens anførsler kan sammenfattes slik:

Det bestrides at inndragningsvedtaket bygger på feilaktig faktum eller at innstillingen fra kommunaldirektøren for helse- og sosialsektoren gir en ufullstendig saksfremstilling og at vedtaket av denne grunn må anses ugyldig. Saken utmerker seg ved de mange opplysninger som foreligger. Kritikken fra den annen part overfor saksfremstillingen i innstillingen er uberettiget. Dels er det uriktig når det hevdes at innstillingen inneholder feil, og dels er det tale om bagatellmessige unøyaktigheter som ikke kan ha hatt noen betydning for sakens utfall. Som bilag til saken fulgte redegjørelser fra Petter Erk Samuelsen, og det må antas at medlemmene av hovedutvalget, formannskapet og bystyret har gjort seg kjent med disse.

Byretten har tatt feil når den er kommet til at inndragningsvedtaket er et resultat av urimelig forskjellsbehandling og at vedtaket av denne grunn er ugyldig. I denne forbindelse kan det ikke legges nevneverdig vekt på Samuelsens bestrebelser på å få rettet på forholdene. Det er en selvfølge at bevillingshaveren skal sørge for slike tiltak når det påpekes uregelmessigheter. Det hevdes at det ikke er i strid med den praksis som har vært fulgt av kommunen å fastsette et bevillingstap på seks dager. Det er flere tilfeller der det er fastsatt en inndragningstid tre dager når glass er brakt ut av skjenkeområdet. I den foreliggende sak er det ved tre kjente tilfeller kastet glass og andre gjenstander ned på gaten, og ved et av tilfellene ble det to ganger kastet glass mot en politibil. Det foreligger ikke andre saker hvor det har forekommet slike grove brudd mot de interesser alkohollovgivningen skal tjene. Forsåvidt er en sammenligning med andre saker av begrenset betydning. Samuelsen selv har gitt uttrykk for at de ansatte manglet forståelse for praktisering av alkoholloven. Sett i forhold til andre saker med en inndragningstid på seks dager, er det åpenbart at det skjønn som er utøvet ved inndragningsvedtaket, ikke kan tilsidesettes.

Prinsipalt nedlegges påstand om avvisning i motanken. Subsidiært påstås frifinnelse. Le-Ni har ikke rettslig interesse av å reise sak om klageadgangen når det er fremmet søksmål om lovligheten av det vedtak som det er aktuelt å påklage. Under enhver omstendighet må saken reises mot Sosialdepartementets avgjørelse 21. november 1994, der departementet sluttet seg til kommunens oppfatning m.h.t. klageadgangen.

Kommunen har nedlagt slik påstand:

"I hovedanken:

1. Tønsberg kommune frifinnes.

2. Tønsberg kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

I motanken:

Prinsipalt: Motanken avvises.

Subsidiært: Tønsberg kommune frifinnes.

I begge tilfeller:

Tønsberg kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett fra ankemotparten og hjelpeintervenienten."

Le-Ni har i det vesentlige anført følgende:

Gode grunner taler for at det overfor inndragningsvedtak av skjenkebevilling bør være en lav "terskel" i forhold til domstolsprøvelsen. Vedtaket er av inngripende karakter og inndragning skjer etter en form for "takstsystem" hvor det må gjelde et strengt likhetsprinsipp. Saken vil oftest foreligge bedre opplyst for domstolen enn for de kommunale organer.

Innstillingen fra administrasjonen inneholder faktiske feil og gir en mangelfull saksfremstilling. Det fastholdes at disse mangler ved innstillingen kan ha hatt innvirkning på innholdet av vedtaket. Innstillingen er for det første rotete i saksfremstillingen, og den overdramatiserer hva som har funnet sted, bl.a. ved at samme hendelser gjentas og det derved kan synes som om forholdet er mer omfattende enn det som er tilfelle. En feildatering forsterker dette inntrykk. Videre er innstillingen ensidig og ubalansert ved at ufordelaktige sider ved saksforholdet fremheves, og ved at forhold til Samuelsens fordel ikke omtales. Således er det ikke nevnt at Samuelsen stengte balkongen for godt etter at det var kastet glass derfra. Innstillingen sier intet om at "smugling" av glass ut på gaten er et generelt problem for alle skjenkesteder i Tønsberg. Heller ikke er det nevnt at episoden 25. juli 1993 ledet til at ni av de ansatte fikk avskjed og at takterrassen ble stengt for tre uker. Innstillingen inneholder en grov feil ved at det opplyses at betingelsene for utvidet skjenkebevilling for takterrassen ikke var oppfylt. Dette medførte at det i formannskapet ble fremmet forslag om at den utvidede skjenkebevilling ble inndratt. Forslaget ble ikke vedtatt, men det er grunn til å anta at det her nevnte forhold likevel kan ha spilt inn ved vedtaket.

Le-Ni slutter seg til byrettens syn om at vedtaket må tilsidesettes på grunn av urimelig forskjellsbehandling. I inndragningsbestemmelsen i alkoholloven §1-8 skilles det mellom overtredelse av bestemmelser i eller gitt i medhold av denne lov på den ene side og brudd på bestemmelsene i andre lover på den annen side, og det må antas å følge av lovens system at de førstnevnte overtredelser skal tillegges større vekt enn de øvrige. Av den utforming vedtaket er gitt, kan det synes som om dette syn også er lagt til grunn ved den skjønnsmessige vurdering. Av de forhold saken gjelder er det bare det å ta med øl ut på gaten som faller under første kategori, jfr. §1-12 i forskrift 1265 av 19. desember 1989 gitt i medhold av alkoholloven. Den foreliggende sak er den eneste der vedtaket er blitt truffet på grunnlag av politirapporter og ikke som følge av skjenkekontrollrapporter som bevillingshaveren straks blir forelagt. I andre tilfeller der øl er brakt utenfor skjenkestedet, er det enten ikke blitt noen reaksjon på grunn av bevistvil eller inndragningstiden er satt til bare tre dager, ofte tre dager midt i uken hvor omsetningen er mindre enn i helgene. De øvrige to tilfeller der det er gitt seks dagers inndragning, gjelder forhold som må anses som langt grovere enn i den foreliggende sak. Resultatet i seg selv tilsier at skjønnet er utøvet på en tilfeldig måte, og dette bestyrkes ved at det, som nevnt foran, i innstillingen fra administrasjonen er gitt en ufullstendig saksfremstilling.

Det hevdes at kommunen er rett motpart i forhold til motsøksmålet. Forskriften av 18. desember 1993 som avskjærer klageadgang i saker etter alkoholloven er ugyldig, og av denne grunn er også kommunens avvisningsvedtak ugyldig. Le-Ni har nedlagt slik påstand:

"I hovedanken:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Tønsberg kommune dømmes til å erstatte Le-Ni Swing In Steakhouse a.s dets saksomkostninger for lagmannsretten.

I motanken:

1. Tønsberg kommunes vedtak datert 4. januar 1994 kjennes ugyldig.

2. Tønsberg kommune dømmes til å erstatte Le-Ni Swing In Steakhouse a.s dets saksomkostninger for lagmannsretten."

Hjelpeintervenientene, de tre forbund, har i det vesentlige anført følgende forsåvidt gjelder Le-Ni's motanke:

Det gjøres gjeldende at motanken må kunne opprettholdes mot kommunen selv om Sosialdepartementet har avgitt uttalelse om klagen og klageadgangen. Det er tilstrekkelig at det forelå rettslig interesse i forhold til motanken da denne ble uttatt. Forøvrig står det den ankende part fritt i å velge om kommunen eller departementet skal saksøkes. At det er reist søksmål om inndragningsvedtakets gyldighet, er ikke til hinder for at det foreligger rettslig interesse i å fremme sak om klageretten. Forøvrig har den ankende part ved ikke å motsette seg hjelpeintervensjonen avskåret seg adgangen til å påstå motanken avvist i forhold til hjelpeintervenienten under henvisning til manglende rettslig interesse.

Kgl. res. 18. desember 1989 nr. 1256 som for kommunale vedtak etter alkoholloven gjør unntak fra klageadgangen etter forvaltningsloven §28 annet ledd, er ugyldig av to grunner. For det første er det ikke hjemmel i §28 tredje ledd for et slikt unntak fordi det åpenbart ikke foreligger slike tungveiende grunner som kreves etter denne bestemmelse. For det annet er forskriften utferdiget uten å ha vært ute på høring i samsvar med forvaltningsloven §36 annet ledd. Paragrafens fjerde ledd hjemler ikke adgang til å unnlate høring i et tilfelle som det foreliggende.

Hjelpeintervenientene har nedlagt slik påstand:

"1. Prinsipalt: Vedtaket 4. januar 1994 om ikke å behandle saksøkerens klage på det negative vedtak 8. desember 1993 kjennes ugyldig.

2. Subsidiært: Kommunen plikter å realitetsbehandle saksøkerens klage på det negative vedtak 8. desember 1993.

3. Intervenientene tilkjennes omkostninger."

Lagmannsretten skal bemerke:

Når det gjelder hovedanken er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn byretten. Lagmannsretten er blitt stående ved at kommunen må gis medhold i sin frifinnelsespåstand. Lagmannsretten er enig med byretten i at vedtaket ikke kan settes til side som følge av at det er lagt til grunn et feilaktig faktum eller på grunn av en mangelfull fremstilling av saken fra administrasjonens side. Lagmannsretten er i motsetning til byretten kommet til at vedtaket heller ikke kan tilsidesettes på grunn av urimelig forskjellsbehandling. Lagmannsretten er et stykke på vei enig med ankemotparten i at kommunaldirektørens innstilling, som ligger til grunn for vedtakene i hovedutvalg, formannskap og bystyre, burde vært utformet på en klarere og mer stringent måte. Det er imidlertid redegjort for hovedpunktene i saken på en måte som skulle være tilstrekkelig til at det kunne treffes en avgjørelse ut fra en relevant vurdering. De innvendinger ankemotpartene har mot innstillingen gjelder for en stor del bagatellmessige forhold, f.eks. at en omstendighet er omtalt eller sitater fra de aktuelle politirapporter er referert to ganger. At omstendigheter som etter ankemotpartens oppfatning teller i favør av ham, ikke er nevnt i innstillingen, må i tilstrekkelig grad anses avhjulpet ved at fyldige redegjørelser fra Samuelsen har fulgt som en del av saksdokumentene. At disse er blitt lest fremgår av forslag fremmet for hovedutvalg, formannskap og bystyre av Fremskrittspartiet, der vedtaket er begrenset til en advarsel under henvisning bl.a. til de tiltak bevillingshaver selv har gjennomført. Etter lagmannsrettens oppfatning viser dette at de forhold som eventuelt kunne tale til Samuelsens fordel har kommet frem under saksbehandlingen.

Ankemotparten har spesielt påpekt at det i innstillingen er nevnt at den utvidede skjenkebevilling for takterrassen ikke gjaldt fordi den nødvendige tillatelse fra bygningsmyndighetene ikke forelå. Denne opplysning er i og for seg riktig. På den annen side har det ikke fra skjenkekontrollens side vært reagert på forholdet. Det er i vedtaket ikke henvist til dette forhold, men bare til overtredelse av §1-12 i forskriften til alkoholloven og det som er tatt opp i de to politirapporter. Lagmannsretten kan derfor vanskelig se at det i urimelig grad er lagt vekt på at ikke alle betingelsene for den utvidede skjenketillatelse forelå. Lagmannsretten kan etter dette ikke finne at vedtakets innhold skyldes at det er bygget på et uriktig faktum eller en ufullstendig eller misvisende saksfremstilling.

Når det gjelder det annet ugyldighetsgrunnlag - usaklig forskjellsbehandling - bemerker lagmannsretten innledningsvis at det i utgangspunktet skal mye til for å tilsidesette vedtaket med denne begrunnelse i en sak som den foreliggende. Le-Ni's innsigelser gjelder i første rekke inndragningstidens lengde og ikke i samme grad at det er reagert. Sammenligningsgrunnlaget er den praksis som Tønsberg kommune har fulgt ved andre bevillingsinndragelser. Inndragningsperioden varierer fra to - seks dager, og innenfor så små marginer er det lite rom for så store avvik at det er grunn til å reagere ut fra likhetsbetraktninger. Til dette kommer den generelle omstendighet at det i alle sakstyper i større eller mindre grad er vanskelig å trekke sammenligning med andre saker fordi det konkrete saksforhold i den enkelte sak avviker fra forholdene i andre saker. Således adskiller den foreliggende sak seg fra de andre Tønsbergavgjørelser som er presentert, ved at det er kastet ut glass og andre gjenstander på gaten, at en politibil er blitt truffet og ved at de ansatte har vært til sjenanse for nabolaget ved fest og støy til langt ut på morgenen. Det siste forhold kan riktignok være av underordnet betydning. Det må imidlertid ligge innenfor et saklig skjønn å legge forholdsmessig stor vekt på de øvrige ordensforstyrrelser, selv om de ikke rammes direkte av alkoholloven bestemmelser, jfr. lovens §1-8 annet ledd. Det er tale om en plagsom og ikke ufarlig opptreden som har sitt utspring i alkoholkonsum på et serveringssted med skjenkebevilling.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreliggende tilfelle representerer et slik avvik fra sammenligningssakene at det kan sies at bevillingsmyndighetene har overskredet grensene for hva som er unndratt domstolenes prøvelseskompetanse. Tvert i mot synes en inndragning på seks dager å ligge godt innenfor grensene for et saklig skjønn. I flere saker der bl.a. gjester har tatt med seg øl utenfor skjenkeområdet, har resultatet blitt en inndragning for tre dager. I vårt tilfelle foreligger dessuten ordensforstyrrelser som ikke kan anses som bagatellmessige. I tillegg bemerkes at Le-Ni ved bystyrets vedtak 16. juni 1993 fikk inndratt bevillingen for tre dager på grunn av skjenking av en åpenbart beruset person. Det er anført at Le-Ni's gjester har tatt ut glass skjult under klærne, at det er vanskelig å føre kontroll med dette og at det i sammenligningssakene var tale om åpenlys utbæring av glass. Kommunen har anført at dette forhold ikke kan spille noen vesentlig rolle så lenge det er på det rene at overtredelsen har funnet sted. Det kan vel være at det ut fra det her nevnte og andre forhold er rom for ulike oppfatninger hvordan det burde vært reagert i den foreliggende sak. Det er imidlertid ut fra de sammenligningssaker som er presentert, ikke mulig å si at bystyret åpenbart burde ha kommet til et annet resultat og at det skjønn som er utøvet må settes til side på grunn av usaklig forskjellsbehandling. De anførsler som er gjort gjeldende fra ankemotpartens side gjelder betraktninger som kunne vært vurdert nærmere ved en overprøvelse for en klageinstans med full kompetanse, men som ikke har tilstrekkelig vekt ved spørsmålet om inndragelsesmyndighetene har gått utenfor rammene for et forsvarlig skjønn.

Når det gjelder motanken er lagmannsretten kommet til at kommunens avvisningspåstand må tas til følge. Motanken gjelder kommunens brev 4. januar 1994, der rådmannen ga uttrykk for at klagen til Sosialdepartementet ikke kunne tas under behandling. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at dette i realiteten er en avvisning av klagen. Lagmannsretten ser det videre slik at Sosialdepartementets brev 21. november 1993 innebærer en stadfestelse av den avgjørelse rådmannen traff i sitt brev 4. januar 1993. Ankemotparten ville ikke være hjulpet av en dom for ugyldighet av rådmannens vedtak, idet Sosialdepartementets stadfestelsesvedtak fremdeles ville stenge for en overprøvelse. En prøvelse av anken kan derfor først oppnås ved at det reises sak mot Staten.

Etter dette foreligger ikke tilstrekkelig rettslig interesse i å fremme motanken overfor kommunen. Det vises i denne sammenheng til Schei i Lov og Rett 339 flg., særlig 350 - 52. Det kan i denne sammenheng ikke være avgjørende at kommunen sendte saken til Sosialdepartementet først etter at motanken var tatt ut, og at det da motanken ble fremmet forelå den nødvendige rettslige interesse.

Foranlediget av hjelpeintervenientenes anførsler skal lagmannsretten tilføye at disse med hensyn til de her nevnte spørsmål ikke kan komme i noen annen og bedre stilling enn den part de opptrer til støtte for. Spørsmålet dreier seg ikke om hjelpeintervenientenes tilknytning til saken og om den ankende part er avskåret fra å gjøre innsigelser på dette punkt ved ikke å ha bestridt deres rett til å tre inn i saken, jfr, tvistemålsloven §77 første ledd. Avvisningen av motanken er bygget på at det ikke lenger foreligger noen aktuell interesse verken for ankemotparten eller dennes hjelpeintervenienter i å få en dom mot kommunen.

Etter det standpunkt lagmannsretten inntar når det gjelder motanken, finner den det ikke påkrevet å gå inn på hjelpeintervenientenes begrunnelse for ugyldighetspåstanden.

Hovedanken har ført frem, men saken har frembudt slik tvil at hver av partene bør bære sine omkostninger for begge instanser i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd. For motanken reguleres omkostningsspørsmålet av §180 annet ledd jfr. §175 første ledd. Avvisningen av motanken skyldes at kommunen under saksforberedelsen for lagmannsretten sendte Le-Ni's klage til Sosialdepartementet. Ved uttagelsen av motanken forelå tilstrekkelig rettslig interesse i å få en dom vedrørende gyldigheten av kommunens vedtak 4. januar 1994. Til dette kommer at avvisningsspørsmålet frembyr tvil av prosessuell art. Lagmannsretten er derfor blitt stående ved at hver av partene bør bære sine omkostninger også for den del av saken som gjelder motanken, jfr. unntaksbestemmelsen i §175 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Tønsberg kommune frifinnes forsåvidt gjelder hovedanken.

2. Motanken avvises.

3. Det idømmes ikke erstatning for saksomkostninger for byrett og lagmannsrett i hovedanken og motanken.