LA-1995-320
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-08-03 |
| Publisert: | LA-1995-00320 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Mandal herredsrett Nr: 94-361 A - Agder lagmannsrett LA-1995-00320 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jens Freuchen). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Nordmo). |
| Forfatter: | 1. Førstelagmann Arne Christiansen, formann 2. Lagdommer Trude Sæbø 3. Eks.ord.lagdommer Håkon Børresen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §31, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
I sak mellom A og B avsa Mandal herredsrett den 15. februar 1995 dom med slik domsslutning:
"1. B og A skal ha felles foreldreansvar for de tre barna, C, født xx.xx.1993, D født xx.xx.1984 og E, født xx.xx.1982.
2. B skal ha daglig omsorg for C, D og E.
3. A skal ha vanlig samværsrett med C, D og E.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Bakgrunnen for saken og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner.
A ved advokat Jens Freuchen har påanket dommen til Agder lagmannsretten for så vidt angår domsslutningens punkt 2 og 3. B ved advokat Sverre Nordmo har imøtegått anken, og har påstått herredsrettens dom stadfestet. Ankeforhandling i saken ble holdt i Kristiansand den 26. og 27. juli 1995. Begge parter møtte og forklarte seg. Det ble avhørt åtte vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten. Dommerne hadde samtale med barna E og D utenom rettsmøte. Videre ble det dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.
Den ankende part ved advokat Freuchen i hovedsak anført:
Saken gjelder hvem av partene som skal ha den daglige omsorg for de tre fellesbarna E, født xx.xx.82, D, født xx.xx.84, og C, født xx.xx.93. Det er enighet mellom partene om at den som ikke får den daglige omsorg, skal ha samværsrett.
Lovens utgangspunkt er at avgjørelsen om daglig omsorg skal rette seg etter hva som vil være til det beste for barna. Det anføres at det vil være best for barna at den ankende part får den daglige omsorg. Det er flere momenter som her er av betydning.
For det første har ankemotparten aldri hatt den daglige omsorg for barna alene. Den ankende part har hatt omsorgen alene fra samlivsbruddet og frem til slutten av april 1995, da ankemotparten mot hennes ønske igjen flyttet inn i hjemmet. Hun har altså over en periode på ca 7 måneder vist at hun kan makte å ha omsorgen alene. Etter at ankemotparten flyttet inn, har han også til dels vært mye borte fra hjemmet.
Ankemotparten har anført at den ankende part ikke makter å sette grenser for barna og følge opp grensesettingen. Ankemotparten har imidlertid ikke ført noen vitner som kan bekrefte dette. Derimot er det vitner som har forklart at den ankende part makter grensesettingen bra. Videre kan det være et spørsmål hva som legges i grensesetting. Ankemotparten hadde i retten problemer med å forklare på hvilken måte han mener den ankende part ikke greier å sette grenser. Det eneste han har anført, er at hun ikke er fysisk sterk nok til å skille de to eldste guttene når de slåss. Videre har ankemotparten gitt uttrykk for at det ikke kan settes grenser for den eldste gutten, E. Den ankende part har imidlertid i sin forklaring gitt uttrykk for at det godt går an.
Videre taler det mot ankemotparten at han har et hissig temperament. Det vises til vitneforklaringer. Det vesentlige i denne forbindelse er i og for seg ikke at han er hissig, men at hans reaksjoner ikke er forutsigbare. Det er viktig for barn å vite hva de kan holde seg til. Det vises også til Es utsagn om at han liker den snille B, men ikke den sinte B.
Et moment av betydning i saker av denne art er forholdet mellom foreldrene og barna. E er klart mest knyttet til moren, og han har et direkte vanskelig forhold til faren. D har et godt forhold til begge foreldre. Det minste barnet er ennå ikke fylt to år. Det er ikke fremkommet så mye i saken om hvem han er mest knyttet til. Det må imidlertid legges til grunn at han er mest knyttet til moren, simpelthen fordi hun har hatt hovedomsorgen for ham siden han ble født, mens faren har vært i full jobb.
For øvrig er det av betydning at den ankende part kan ha omsorgen for barna på heltid, mens ankemotparten må ha hjelp av andre omsorgspersoner. Den ankende part har erfaring fra omsorgsarbeid utover omsorgen for egne barn, ettersom hun har vært husmorvikar og dagmamma.
Ankemotparten har hevdet at den ankende part ikke kan ta ansvar. Det har vært noe vanskelig å forstå hva han mener med dette. Det er imidlertid ikke ellers i saken kommet frem noe som tyder på at ikke den ankende part kan ta ansvar.
Videre er det et moment av betydning om den som skal ha omsorgen for barna makter å sette hensynet til barna foran egne behov og ønsker. Det vises her til at ankemotparten har hatt lite med sine to barn fra første ekteskap å gjøre, og han er lite sammen med sine barnebarn. Videre vises til at da partene for en del år siden kjøpte en eldre bil, ønsket den ankende part å bruke penger på å få installert bilbelter i baksetet slik at barna kunne sitte tryggere der, mens ankemotparten prioriterte å bruke penger på en ny salong.
E har hatt problemer på skolen når det gjelder det sosiale samvær med de andre elevene. Lederen for PP-tjenesten i X, som i anledning disse problemer har hatt samtaler med såvel E som foreldrene, ser en sammenheng mellom problemene og det dårlige samarbeidsklimaet mellom foreldrene. Etter at faren flyttet ut, bedret Es problemer seg.
Etter loven skal barn over 12 år høres i saker av denne art, og deres mening skal tillegges stor vekt. E har klart gitt uttrykk for at han ønsker å bo hos moren, og dette er en oppfatning han har hatt hele tiden. D har ikke gitt uttrykk for noen prioritering. Es klare mening må tillegges stor vekt.
Partenes personlige egenskaper er av betydning, og herredsretten la avgjørende vekt på dette. Det anføres at herredsrettens vurdering av den ankende part ikke er riktig. Retten har gitt uttrykk for at hun har massive psykiske problemer. Bakgrunnen for dette må være en del opplysninger i forbindelse med at hun søkte om uføretrygd i 1992-93. Sentralt her står en legeerklæring fra doktor Stein Grytten. Man må for det første merke seg at Gryttens uttalelse ble avgitt i forbindelse med en søknad om trygd. Den ankende part mener at det i erklæringen er lagt for stor vekt på tidligere problemer hun har hatt. Videre er det ikke sagt noe om de store ekteskapsproblemer hun hadde. Søknaden ble satt opp av Grytten mens begge ektefeller var til stede, og derfor turde hun ikke si noe om ekteskapsproblemene. Videre vises til at trygdekontoret var i tvil om hun var berettiget til uføretrygd. For øvrig er det ikke riktig uten videre å legge til grunn at psykiske problemer i forhold til uføretrygd og arbeidsliv diskvalifiserer den ankende part som omsorgsperson.
Det kan være tvilsomt om den diagnose doktor Grytten stilte overhodet er riktig. Han mente den ankende part hadde en angstnevrose og var depressiv. Uansett er det etter bevisføringen ingen grunn til å anta at hennes tidligere psykiske problemer har noen betydning for hennes omsorgsevne i dag, og mye tyder også på at hun fungerer bedre alene enn sammen med mannen. En annen sak er at partene gjør ting forskjellig. Begge foreldrene er for eksempel av den oppfatning at de to eldste guttene slåss for mye. Ankemotparten mener at den eneste måten å hindre dette på er rent fysisk å gripe inn, mens den ankende part har gitt uttrykk for at hun eksempelvis prøver å avlede guttene når hun forstår at det brygger opp til et slagsmål.
På bakgrunn av ovennevnte forhold vil den ankende part hevde at det er til det beste for barna at hun får den daglige omsorg. Subsidiært, dersom retten skulle komme til at ankemotparten bør ha den daglige omsorg, bør hun tilkjennes en utvidet samværsrett, fastsatt etter rettens skjønn.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. A tilkjennes den daglige omsorg for C født xx.xx.93, D født xx.xx.84 og E født xx.xx.82.
2. B tilkjennes vanlig samværsrett etter barneloven.
3. B dømmes til å betale sakens omkostninger.
Subsidiært nedlegges slik:
PÅSTAND:
1. A skal ha "utvidet" samværsrett med E, D og C, nærmere fastsatt etter rettens skjønn."
Ankemotparten ved advokat Nordmo har i hovedtrekk anført:
Prinsipalt anføres det at herredsrettens dom er riktig og bør stadfestes. Subsidiært kan ankemotparten akseptere utvidet samværsrett for den ankende part.
Det vises til Lucy Smith og Peter Lødrup: Barn og Foreldre side 80-102 når det gjelder hvilke momenter det skal legges vekt på ved avgjørelsen. En del av de momenter som ofte tillegges avgjørende vekt i saker av denne art, har ingen betydning i denne saken. For eksempel er partene enige om at den som får omsorgen for barna, også skal bli boende i den tidligere felles bolig, og alle barna har god kontakt med begge foreldrene. Det er derfor i denne saken ikke i noe tilfelle tale om miljøskifte. Videre er det slik at den største samlede foreldrekontrakt er uavhengig av hvem av partene som får den daglige omsorg.
Barnas ønsker er av betydning. Det må imidlertid legges til grunn at også E i og for seg kan bo hos begge foreldre, selv om hans primære ønske er å bo hos moren. E har ikke forutsetninger for å forstå fullt ut hva som er til det beste for ham. Det kan tenkes at han synes det er greitt med liberale grenser i oppdragelsen, men det er ikke til hans beste.
Ankemotparten vil ikke påberope seg at barnas kjønn bør være avgjørende.
Det er riktig at den ankende part har større mulighet enn ankemotparten til å ta seg av barna på dagtid. Ankemotparten har imidlertid tenkt igjennom hvordan han vil ordne det dersom han får omsorgen, og hans opplegg er fullt forsvarlig. Han arbeider nå etter en to-skiftsordning, men dersom han får omsorgen, kan han gå over til bare å jobbe på dagtid. Dette er kurant. Det er også kurant å få redusert arbeidstid, slik at han kan være hjemme når de to eldste går på skolen, og komme hjem omtrent samtidig med dem om ettermiddagen. Fordi det minste barnet er så lite, vil han også kunne være hjemme en tid med overgangsstønad, og deretter planlegger han å få en dagmamma eventuelt barnehaveplass.
Slik herredsretten har lagt til grunn vil det være partenes personlige egenskaper som i dette tilfelle er avgjørende. Den ankende part har sine begrensninger. Hun har alltid hatt problemer med sosial kontakt, og dette skyldes ikke ekteskapet. Hennes problemer skriver seg fra vanskeligheter i oppveksten. Begge leger som avga erklæringer i forbindelse med søknaden om uføretrygd, har gitt uttrykk for at det ikke er mulig for henne å overvinne disse problemene. Doktor Grytten har som vitne forklart at hans uttalelse ikke er farvet av et ønske om å hjelpe den ankende part til å oppnå uføretrygd. Den ankende part kan defor ikke hjelpe guttene når det gjelder sosiale forhold. E har psykososiale problemer, og det forhold at han ikke lenger er klient hos PP-tjenesten, er her ikke avgjørende. Fordi den ankende part har hatt problemer, har ankemotparten i stor grad tatt seg av guttene. Alderssammensetningen gjør omsorgsoppgaven særlig krevende, idet to av barna som tenåringer vil ha helt andre behov enn minstemann, som såvidt er over spebarnsstadiet. For de eldste må det settes grenser som må følges opp, og det må daglig tas avgjørelser. Det anføres at den ankende part ikke greier dette fordi hun har angst i hverdagslige situasjoner. Heller ikke følelsesmessig kan hun følge opp guttene. Ankemotparten har normale resurser til å ta seg av guttene. Det er ikke sannsynliggjort at han har et så sterkt temperament at det er uheldig for barna. Han lege har uttalt at hans temperament ikke er noe problem. Den ankende parts vitner som har forklart seg om dette, kan ikke anses som nøytrale.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"Mandal herredsretts dom pkt. 2 og 3 stadfestes og B tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke:
Lagmannsretten er på flere punkter enig i herredsrettens vurderinger og kan for så vidt vise til herredsrettens domsgrunner. Dette gjelder det forhold at miljøskiftefaktoren er uten betydning i denne saken, at alle tre barna bør holdes samlet, og at partenes praktiske muligheter for selv å ta seg av barna i utgangspunktet tilsier at den ankende part tilkjennes den daglige omsorg.
Lagmannsretten er derimot ikke enig i herredsrettens vurdering av partenes personlige egenskaper, et forhold som herredsretten synes å ha tillagt avgjørende betydning. Doktor Grytten har i sin legeerklæring fra mars 1993 i forbindelse med søknaden om uføretrygd gitt den ankende parts diagnosen nevrose, angst - depressiv. Han har som vitne i retten forklart at erklæringen ikke er farvet av et ønske om å hjelpe den ankende part til å få uføretrygd. Lagmannsretten finner likevel ikke å kunne se helt bort fra at erklæringen ubevisst kan være noe farvet av formålet med den. Heller ikke kan man se bort fra at såvel den ankende part som ankemotparten overfor dr. Grytten har "smurt noe tykt på" ut fra et helt naturlig ønske om å oppnå denne form for økonomisk støtte. Det avgjørende for lagmannsrettens vurdering er imidlertid at retten, ut fra det inntrykk den har fått av den ankende part og det som ellers er fremkommet under ankeforhandlingen, ikke kan se at den ankende part i dag er plaget av en så massiv angst at hun i noen betydelig grad er hemmet i dagligdagse sosiale situasjoner. Hvorvidt hun vil kunne makte å gå ut i arbeidslivet, og særlig dersom hun har omsorgen for tre barn, er et annet spørsmål som etter rettens syn ikke er avgjørende for hennes evne til å ta seg av barna i en situasjon hvor hun kan bruke hele sin tid på husarbeid og omsorgen for barna. Den ankende part har selv forklart at hun er en sjenert og innadvendt type, og at hun ikke liker å opptre i store forsamlinger. Retten antar at hun hadde problemer i oppveksten, og kan for så vidt vise til doktor Gryttens legeerklæring. Videre legger retten til grunn at begge hennes ekteskap har forverret hennes problemer. Det fremgår direkte av legeerklæringen når det gjelder det første ekteskapet. Det heter her at hennes første mann var svært dominerende og styrte og stelte det meste, og at hennes mindreverdighets-komplekser og følelsen av ikke å strekke til dermed ble betydelig forsterket. Etter det som er kommet frem i retten, antar retten at det samme gjelder hennes ekteskap med ankemotparten. Hvorvidt ankemotparten har ønsket å dominere henne, er det ikke nødvendig å ta stilling til. Vitnet Roy Madsen, som hadde samtale med begge parter i forbindelse med sønnen Es problemer på skolen, har som vitne forklart at han hadde inntrykk av at det var en skjev maktbalanse i ekteskapet. Retten ser ikke bort fra at den ankende part nettopp på grunn av sin personlighet og de problemer hun hadde hatt i oppveksten, selv valgte "sterke" menn som ektefeller. Dette har medført at hun neppe har fått det nødvendige spillerom, støtte og oppmuntring til å utvikle seg til en sterkere personlighet med et bedre selvbilde. Den ankende part har gitt uttrykk for at hun greier seg bedre når hun er alene med barna enn hun gjorde da partene levde sammen, og retten antar at dette er riktig. Retten kan heller ikke se at hennes sosiale omgang er så helt unormalt liten. Hun synes å ha bra kontakt med sin familie, og har også opplyst at hun har to venninner som hun gjerne er sammen med. Hun har forklart at hennes sosiale omgang under ekteskapet ble begrenset av at mannen ikke likte at hun gikk ut alene, og at hun fikk skyldfølelse hvis hun likevel gjorde det. Mannen har forklart at han aldri nektet henne å gå ut på egen hånd, men ut fra hans egen forklaring har retten det klare inntrykk at dette ikke var noe han så på som positivt og oppmuntret henne til.
Lagmannsretten finner heller ikke å kunne legge til grunn at den ankende part ikke makter å sette grenser i barneoppdragelsen. Hun er sannsynligvis noe mindre streng enn ankemotparten og følger åpenbart opp grensesettingen på en annen måte enn han gjør med mindre direkte fysisk inngripen. Det er ikke dermed sagt hennes metoder nødvendigvis er mindre effektive. Særlig i forhold til E, som er det eneste av barna som har hatt spesielle problemer med blant annet mobbing på skolen, vil lagmannsretten tro at den ankende part kan ha bedre forutsetninger for å lykkes fordi hun forstår ham bedre. E er kanskje en litt spesiell gutt. Blant annet er hans største interesse amatørteater, og det er neppe helt vanlig blant gutter i 12-13 års alderen. Hans bror D fremtrer for så vidt med sin fotballinteresse som mer "normal". E har selv gitt uttrykk for at moren er den som forstår ham best, særlig når det gjelder å følge opp hans teaterinteresse. Lagmannsretten har inntrykk av at den ankende part har bedre innlevelsesevne enn ankemotparten og lettere forstår og godtar andre menneskers synspunkter. Ankemotparten synes å ha større problemer med å akseptere at andre kan mene noe annet enn han gjør, og retten legger til grunn at han kan reagere noe sterkt når han møter motstand.
Alt i alt kan lagmannsretten ikke se at ankemotparten har personlige egenskaper som gjør at han er bedre skikket enn den ankende part til å ha omsorgen for barna.
I tillegg finner lagmannsretten at det bør legges stor vekt på Es mening. Dette følger direkte av barneloven §31 siste ledd. I samtale med dommerne har E gitt klart uttrykk for at han foretrekker å bo hos moren, og på spørsmål om hva han syntes om herredsrettens avgjørelse om at han skulle bo hos faren, svarte han at "det var ikke greit". Retten har heller ikke på noen måte inntrykk av at Es preferanse skyldes at han hos moren får gjøre som han vil. Både han og broren D har gitt uttrykk for at både mor og far setter grenser og følger dem opp, selv om faren er strengere. E har derimot sagt at han vil bo hos moren først og fremst fordi hun har mer forståelse for hans teaterinteresse og bedre har hjulpet ham til å følge opp denne interessen.
D har gitt uttrykk for at han ikke har noen bestemt mening om hvor han helst vil bo. Partene er enige om at søskenflokken ikke skal deles. Retten vil også bemerke at selv om ankemotparten har hjulpet til med barnestellet og tatt seg av alle barna i fritiden, er det naturlig å gå ut fra at yngstemann, som ennå ikke er fylt to år, er nærmere knyttet til moren som er hjemmeværende og derfor har hatt hovedomsorgen for ham.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at den ankende part bør ha den daglige omsorg for alle tre barna. Partene er enige om at den som ikke får den daglige omsorg skal ha samværsrett. Lagmannsretten fastsetter at ankemotparten skal ha såkalt vanlig samværsrett med alle tre barna, men vil bemerke at når det gjelder de to eldste vil det være naturlig at de står nokså fritt til å besøke faren når de måtte ønske, og særlig ettersom de blir enda eldre. Det legges til grunn at begge parter vil bli boende i X, slik at de praktiske muligheter ligger til rette for dette.
Anken har ført frem, og saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172. Retten finner at unntaksregelen i §172 annet ledd bør anvendes, idet saken må anses som så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la den komme for retten. Det vises her til sakens art, og det forhold at ankemotparten fikk medhold i herredsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A skal ha den daglige omsorg for fellesbarna E, født xx.xx.1982, D, født xx.xx.1984 og C, født xx.xx.1993.
2. B skal ha vanlig samværsrett med E, D og C.
3. Saksomkostninger tilkjennes verken for herredsretten eller lagmannsretten.