LB-1995-2216
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-19 |
| Publisert: | LB-1995-02216 |
| Stikkord: | Oppsigelse i arbeidsforhold, Midlertidig fortsettelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen byrett Nr. A-95/169 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-02216 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Torbjørn Schade). Kjæremotpart: X AS (Prosessfullmektig: Advokat Arve Due Lund). |
| Forfatter: | Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann. Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Lagdommer Gunnar Vefling |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179, §60, §62, §64 |
A, f. august 1948, ble i 1986 ansatt som økonomidirektør i X AS, og ble året etter administrerende direktør i selskapet. Antall ansatte økte fra 3 til 18, og fra 1991 delte hun den reelle daglige ledelse med B. Det var da tilsiktet å rekruttere ny administrerende direktør, og i oktober 1993 ble C ansatt i denne stillingen. I januar 1994 ble A rammet av kreft og erklært 100% sykmeldt, men ble etter behandling på Radiumhospitalet 50% friskmeldt i september s.å. Etter varsel om gjenopptagelse av arbeidet ble hun meddelt at bedriften ikke lenger hadde arbeide for henne, og mottok skriftlig oppsigelse den 1. november 94 til fratredelse 31. januar 1995. I brev av 24. s.m. ga selskapet nærmere begrunnelse, nemlig at X AS var i økonomisk krise og måtte rasjonalisere. As stilling var bortfalt, og det var ikke mulig gå finne annet passende arbeid ut fra hennes kvalifikasjoner. Man hadde også lagt noe vekt på at hun uberettiget hadde tatt ut kr 180.000,- fra selskapet, som var lovet nedbetalt uten at dette var etterkommet. Tillitsforholdet mellom selskapet og A var derfor ikke det beste.
Etter forgjeves forhandlinger anla A søksmål for Drammen byrett med påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig, og selskapet tok til gjenmæle og begjærte rettens kjennelse for at saksøker også skulle fratre under saksgangen, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. For det tilfellet at arbeidsgiver ikke fikk medhold i ugyldighetsspørsmålet, ba man om dom for at arbeidsforholdet likevel skulle opphøre, jf. arbeidsmiljøloven §62 første ledd 2 pkt. Byretten avsa den 15. juni 1995 dom og kjennelse med slik domsslutning:
I hovedsaken:
X AS frifinnes.
I begjæringen om midlertidig forføyning:
A fratrer sin stilling i X AS fra 1. juli 1995.
I begge tilfeller:
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har ved anke og kjæremål av 20. juni 1995 fra advokat Torbjørn Schade rettidig brakt begge avgjørelser inn for Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsrett. Nærværende sak gjelder kjæremål vedrørende begjæringen om midlertidig forføyning, der den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. A står i stillingen til saken er avgjort ved rettskraftig dom.
2. X AS betaler saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Det er lovens hovedregel at arbeidstaker har rett til å stå i stillingen under sakens gang, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Denne rett er her særlig befestet, i og med at oppsigelsen er begrunnet i bedriftens forhold, og fordi den kjærende part har betydelig sosial interesse i å få fortsette. Det vises til ankeerklæring om at oppsigelsen må anses helt uholdbar. Videre bestrides at selskapet ikke har arbeidsoppgaver for A, likesom lønnskostnadene hennes er av helt marginal betydning for bedriftens økonomi. En fortsettelse vil ikke stille andres arbeidsplasser i fare. Etter rettspraksis skal det stilles strenge krav til urimelighet før lovens hovedregel kan fravikes, jf. Rt-1987-1151, og det er ikke tilstrekkelig bare å vise til interesseovervekt for arbeidsgiver, slik byretten har gjort.
Byretten har heller ikke dekning for sin premiss om at det kan avstedkomme samarbeidsproblemer og uro i organisasjonen hvis A fortsetter i stillingen. Slike hensyn skal forøvrig ikke vektlegges, jf. Ot.prp.nr.41 (1975-76) 75.
Det er også særlig grunner til her å følge hovedregelen at A er eneste oppsagte medarbeider i løpet av en lang periode med uendret økonomi, at andre rasjonaliseringstiltak ikke er synlige, at hun har lengst ansiennitet og en sentral ledende stilling, at hun rammes ekstra hardt og at hun uvarslet ble oppsagt i en sykdomsperiode. Den kjærende part gjør således i ankesaken gjeldende at hun uberettiget er blitt oppsagt innenfor sykevernsperioden, jf. arbeidsmiljøloven §64. Forøvrig vises til RG-1995-6.
Kjæremotparten har i hovedanken bedt byrettens dom stadfestet, og har dessuten trukket inn krav om tilbakebetaling av kr 180.000. Til kjæremålet vedrørende kravet om midlertidig fortsettelse i stillingen er nedlagt slik påstand:
I. Prinsipalt ...
2. Kjæremål over kjennelse avsagt av Drammen byrett den 15. juni 1995 med begjæring om å gi det oppsettende virkning, tas ikke til følge. ....
4. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for såvel byretten som lagmannsretten.
II. Subsidiært
A fratrer sin stilling med virkning fra dato fastsettes av retten.
Til støtte for påstanden i kjæremålet anføres:
Byretten har vurdert faktum korrekt når den har funnet at oppsigelsen er konsekvens av en helt nødvendig rasjonaliseringsprosess. Det var et vesentlig poeng ved denne å ansette ny administrerende direktør med utvilsom kompetanse og instruks om å iverksette de grunnleggende omstillingsvedtak som situasjonen krevet. Det var et være eller ikke være, og har resultert i en total omlegging, som medførte at det ikke lenger er mulig å sysselsette A. Selskapet kan ikke pålegges å opprette en stilling for henne som det ikke er behov for.
Det er naturlig å føle sympati for den kjærende part, men det vil nettopp av den grunn være uheldig for henne å komme tilbake i en bedrift som ikke kan sysselsette henne. Det vil umiddelbart føre til at det dannes grupperinger blant de ansatte, for eller mot gammel og ny leder. Bedriften har verken kompetanse eller ressurser til å håndtere de konflikter som her vil oppstå. Det vil ramme produktiviteten og inntjeningsevnen, noe X AS med sin meget anstrengte økonomi ikke vil tåle.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og slutter seg til dens begrunnelse.
Etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd kan arbeidstaker fortsette i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort; dog slik at retten likevel kan bestemme fratreden hvis fortsettelse er urimelig. Det er for så vidt riktig at fortsettelse er lovens hovedregel, noe som også er eneste naturlige utgangspunkt før det kan avklares om oppsigelsen er gyldig. Utgangspunktet må ikke desto mindre fravikes hvor fortsettelse skaper helt uholdbare tilstander.
Ved den midlertidige avgjørelse må lagmannsretten ta preliminært standpunkt til om det overhode er grunnlag for noen oppsigelse. Retten skal også legge vekt på bakgrunnen, idet hovedregelen lettere kan fravikes hvis oppsigelsen mere skyldes arbeidstakers forhold enn bedriftens. Situasjonen kan likevel være slik at spørsmålet om midlertidig fortsettelse må løses nokså uavhengig av hovedspørsmålet. Dette er tilfellet i denne sak, som gjelder lederstilling i en relativt liten bedrift, og reiser en helt annen problematikk enn oppsigelse fra underordnet stilling i bedrifter med mange ansatte.
Det er uklart for lagmannsretten i hvilken grad As angivelig økonomiske misligheter er medvirkende årsak til oppsigelsen, og det foreligger sparsomt med opplysninger om hennes faglige kvalifikasjoner for lederstilling. I den utstrekning oppsigelsen er begrunnet i rasjonaliseringstiltak, får arbeidsmiljøloven §60 annet ledd anvendelse, og det er vanskelig å se at det ikke er mulig å finne noe passende - eller underordnet - arbeid for den kjærende part til avhjelp av den ulykkelige situasjon hun er kommet i. Begjæringen gjelder imidlertid krav om å fortsette i stillingen som viseadministrerende direktør med lønnsplassering kr 350.000 pr. år.
Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at denne stillingen er bortfalt, slik at det bare av den grunn er vanskelig å påby fortsettelse. En kjennelse i den kjærende parts favør ville nødvendiggjøre reversering av omorganisering, - eller splitting av arbeidsoppgaver innenfor den nye stillingsstrukturen - og by på store praktiske vansker for bedriften. En er også enig med kjæremotparten i at fortsettelse vil skape konflikt og uro i ledelsen og bedriften forøvrig. A vil neppe kunne fungere i en lederposisjon påtvunget det øvrige lederskap, og en situasjon med interne rivninger og rivalisering vil oppleves utålelig av både henne og de andre. Den vil også svekke bedriftens inntjeningsevne i en tid da selskapet trenger økonomisk konsolidering. Lagmannsretten er således enig med byretten i at det vil være urimelig å påby at A skal fortsette i stillingen til oppsigelsessaken er avgjort. Byrettens avgjørelse blir derfor å stadfeste, idet lagmannsretten heller ikke finner grunn til å endre fratredelsestidspunktet den 1. juli 1995.
Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den dom eller kjennelse som avgjør hovedsaken, jf. tvistemålsloven §179.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Drammen byretts kjennelse av 15. juni 1995 stadfestes.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den dom eller kjennelse som avgjør hovedsaken.