LA-1997-143
| Instans: | Agder lagmannsrett - beslutning |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-14 |
| Publisert: | LA-1997-00143 |
| Stikkord: | Ankefrist |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - LA-1997-00143 a. Påkjært til Høyesterett; saken hevet da partene kom til enighet, HR-1997-00015C . |
| Parter: | Ankende part: Lillian og Jørgen O. Paulsen (Prosessfullmektig: Advokat Torstein Leipsland). Ankemotpart: Granli Borettslag (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Hubert Senum). |
| Forfatter: | Kst. lagdommer Tormod Rafgård |
| Lovhenvisninger: | Husleieloven (1939) §51, Tvistemålsloven (1915) §166, Borettslagsloven (1960) §61, Rettsgebyrloven (1982) §10, §8 |
Det vises til ankemotpartens tilsvar i saken - datert 28/1-97 - med prinsipal påstand om at saken skal avvises idet ankefristen på 14 dager i husleielovens §51, første ledd er oversittet samt til den ankende parts prosesskrift datert 10/2 1997 hvor dette tilbakevises.
I h.t. tvistemålslovens §166 siste setning kan avgjørelser som ikke etter sin art hører til hovedforhandlingen eller pådømmelsen, treffes av forberedende dommer.
Byrettens dom ble forkynt for ankende part 6. november 1996. Ankeerklæringen er datert 3/1 og mottatt 6/1-97. I h.t rettsgebyrlovens §8 første ledd ble gebyret på kr. 12.625 innbetalt.
Ankemotparten har hevdet at det er meget som taler for at saken må anses som et tvistemål om leieforhold slik at den særlige ankefrist på 14 dager i husleieloven §51 kommer til anvendelse. I så fall er anken ikke rettidig. I den anledning henvises det til at saken omfatter to spørsmål:
1. Gyldigheten av et generalforsamlingsvedtak i et borettslag og
2. Hvorvidt ankende part som andelseiere/leietakere har en eksklusiv bruksrett til et uteareal.
Ankemotparten hevder at gyldigheten av et generalforsamlingsvedtak for så vidt i utgangspunkt er et selskapsrettslig spørsmål, men at dette er sekundært i forhold til husleierettslige bestemmelser i borettsloven. Det vises til Sørensen (Lov om borettslag 1960 56) og RG-1966-119. De selskapsrettslige sider ved søksmålet kommer med andre ord helt i bakgrunn i forhold til de leierettslige.
Når det gjelder tvistepunkt nr. 2 hevdes det at omfanget av leietakers rettigheter i henhold til en leiekontrakt utvilsomt er "tvistemål om leieforhold" og kommer som sådan under husleieloven.
Den ankende part har anført at "Hovedtvistegjenstanden i denne sak gjelder gyldighet av generalforsamlingsvedtak. Det er således et generalforsamlingsvedtak som etter borettslagsloven §61 er brakt inn til domstolsprøving innen den fastsatte frist på 3 måneder fra vedtaket er fattet. Dette synes klart å være et borettsanliggende/selskapsanliggende. Her gjelder den alminnelige ankefrist på 2 måneder. Det ville forøvrig være underlig om man opererte med en såvidt lang frist som 3 måneder for å reise sak, og samtidig skulle man ha en forkortet ankefrist. De reelle hensyn som begrunner en kort ankefrist i husleieloven, gjør seg ikke gjeldende i en sak om gyldighet av generalforsamlingsvedtak. Det synes derfor liten grunn til å utvide anvendelsesområdet for husleieloven §51, første ledd, utover det som nødvendig følger av ordlyden."
Også når det gjelder bruksretten trer det husleiemessige aspekt i bakgrunnen, anfører ankende part som også viser til at anken er behandlet av byretten som rettidig innkommet. Det er betalt gebyr som for ordinær sivil sak, mens saken etter husleieloven er gebyrfri etter rettsgebyrlovens §10 nr. 14.
Lagmannsretten vil bemerke: Den ankende part hevder at generalforsamlingens påbud om å fjerne en platting utenfor deres rekkehus er et utslag av maktmisbruk og ikke fremtrer som en saklig begrunnet avgjørelse. Heri har ankende part altså ikke fått medhold i byretten.
Derav følger selvsagt ikke at husleielovens ankefrister skal komme til anvendelse. Det er ikke påvist noen reelle hensyn som skulle begrunne at ankefristen settes til 14 dager når det gjelder gyldigheten av et vedtak av en generalforsamling slik som i dette tilfelle. Sakligheten av et slikt vedtak er ikke nødvendigvis "et leieforhold". For å bedømme dette må man gå utenfor husleielovens rammeverk. Man kan heller ikke se at henvisningene til Sørensens kommentarutgave eller den refererte dom i RG-1966-119, utelukker en slik forståelse. Når det gjelder tvistepunkt nr. 2, er man av grunner som er anført av ankemotparten i tvil. Men de forhold som det her dreier seg om, er dog så nær knyttet til den prinsipale påstand at man heller ikke finner å ville avvise anken på dette punkt.
Beslutning:
Anken fremmes.