RG-1997-1658 (3)

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-05-29
Publisert:	RG-1997-1658 (291-97) *
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Vest-Telemark herredsrett Nr 94-00123 Agder lagmannsrett LA-1995-00367 A
Parter:	Ankende part: Tom Aslak Aarak (Prosessfullmektig: H.r.advokat Gunnar Øyhaugen). Ankemotpart: Arve Aarak (Prosessfullmektig: Advokat Olav Felland)
Forfatter:	Lagdommer John Årseth, formann Ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang Ekstraord. lagdommer Bjørn A. Paulson
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §14, §16, Tvistemålsloven (1915) §180, §373, LOV-1957-09-28-§4, Odelsloven (1974) §21, §49

Saken gjelder spørsmålet om odelsrett til eiendommen "Sandvikliane" gnr. 32, bnr. 9 i Nissedal, og som Arve Aarak har hjemmel til. Ved stevning 8. september 1994 til Vest-Telemark herredsrett reiste Tom Aslak Aarak, eier av eiendommen "Aarak søndre" gnr. 32, bnr. 5 i Nissedal, sak mot Arve Aarak med påstand om å ha odelsløsningsrett til "Sandvikliane". Saksøkeren hevdet at gnr. 32, bnr. 5 og bnr. 9 er én odelseiendom, slik dette hadde vært fra gammelt av, at det ved fradelingen av bnr. 9 i 1948 var en forutsetning at den fraskilte delen skulle tilbake til hovedbølet, og at en senere overskjøtning i 1973 til saksøkte var pro forma. Arve Aarak imøtegikk søksmålet, idet han bestred både den nevnte forutsetningen i 1948, og at overskjøtningen i 1973 var pro forma. Herredsretten avsa 30. januar 1995 dom i tvisten med slik domsslutning:

"1. Arve Aarak frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Herredsretten la til grunn at "Sandvikliane" ved fradelingen i 1948 ble etablert som en selvstendig eiendom, og at saksøkte ble å frifinne for odelssøksmålet. De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for herredsretten, samt herredsrettens vurdering av de faktiske og rettslige spørsmålene, fremgår av dommen.

Tom Aslak Aarak med h.r.advokat Gunnar Øyhaugen som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett på grunn av påstått feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse. Arve Aarak med advokat Olav Felland som prosessfullmektig har imøtegått anken. Ankeforhandling ble holdt i Treungen 23.- 26. april 1996. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Den omtvistede eiendommen ble påvist ved en kort befaring. Det ble avhørt i alt 26 vitner, hvorav 17 var nye for lagmannsretten.

Saken står for lagmannsretten i alt vesentlig i samme stilling, såvel faktisk som rettslig, som for herredsretten. Partenes anførsler er også i hovedtrekk de samme for begge rettene, jfr. dog nedenfor.

Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende:

Den omhandlede eiendommen ble fradelt gnr. 32, bnr. 5 ved skylddelingsforretning i 1948, og ble gitt bnr. 9. I skylddelingsforretningen er svart nei på spørsmålet om eiendommen deles i henhold til lov om odels- og åsætesretten av 26. juni 1821 §14. Dersom svaret er ment som det står, ble det ikke etablert noen ny odelseiendom ved fradelingen, og det var følgelig ikke noen uttalt hensikt om utdeling til øvrige barn. Dersom meningen var at bnr. 9 skulle være en selvstendig eiendom, var delingen i realiteten en §14-deling, som forutsatte et jasvar.

Det hevdes at det ikke var meningen å opprette en selvstendig odelseiendom, men at bnr. 9 skulle tilbake til hovedbruket. Det vises i den forbindelse til at eiendommen fra gammelt av var en del av selve slektseiendommen som hadde vært i familien udelt i flere hundre år. De andre eiendommene var tilkjøpt av Jakob Aarak d.e. Bakgrunnen for skylddelingen var å sikre - først og fremst Tone - en sikker inntektskilde så lenge hun levde. Deretter skulle eiendommen tilbake til hovedbruket. Om ordningen betraktes som et føderåd eller ikke, er ikke så viktig. Det sentrale er formålet med fradelingen. Kårlignende synspunkter har imidlertid vært i bildet. I tråd med dette ble bnr. 9, i motsetning til de tilkjøpte eiendommene, ikke overført til noen av barna før ved skiftet etter Tones død i 1971. Tilbakeføring- og kårsynspunktet er bekreftet av Magne Aarak via hans samtaler med foreldrene. Magnes oppfatning er også bekreftet av vitnet Aashild Fjone Nilsen.

Kårsynspunktet og at bnr. 5 og bnr. 9 er én odelseiendom har også vært Aslak Aaraks klare oppfatning. Dette ble uttrykkelig bekreftet i hans forklaring for lagmannsretten i 1992, til advokat Øyhaugen, til sønnesønnen Tom Aslak Aarak, til sønnene Jakob og Odd, til brødrene Magne og Rikard, og til vitnet Gunnar Solli. Det ble også bekreftet ved hans erklæring av 10. november 1992, samt ved det saksanlegget som han fikk igangsatt vedrørende eiendommen "Naurak" i 1991, og hvor hans påstand forutsatte at bnr. 5 og bnr. 9 var å anse som én odelseiendom. Forutsetningen ble også bekreftet ved at bnr. 9 ble bestemt overført til Aslak etter morens død i 1971. Dersom det hadde vært tale om å anse eiendommen som en selvstendig odelseiendom, er det lite sannsynlig at ikke en av de andre arvingene hadde krevd å overta eiendommen. Verken Magne, Torgeir eller Hjørdis (Aslaks søsken) hadde overtatt noen odelseiendom på det tidspunktet. Magne har for lagmannsretten forklart at han ville ha ønsket å overta bnr. 9 dersom den hadde vært ansett som en selvstendig odelseiendom. Torgeir forklarte for lagmannsretten i 1992 at ingen andre enn Aslak var interessert i å overta bnr. 9 i 1971, og at det derfor ble bestemt at han skulle overta. For denne lagmannsretten har Torgeir imidlertid forklart, slik Magne hele tiden har gjort det, at han i skiftesamling i 1971 var interessert i å overta bnr. 9, men trakk seg fordi han ikke ville komme på kant med Aslak. Aslak og Magne var de som var nærmest til å kjenne bakgrunnen og forutsetningene for fradelingen i 1948, fordi Aslak var kjøper av bnr. 5 og eldste sønn, og Magne var den som faktisk bestyrte bnr. 9 og bodde sammen med sin mor Tone. Bnr. 9 var den eneste eiendommen som ikke ble overført til de andre barna mens foreldrene - Jakob d.e. og Tone - levde.

Det har aldri vært hevdet at bnr. 9 var en selvstendig odelseiendom før ved tvisten mellom Jakob Aarak og Jan Aarak i 1991. Både Torgeir og Rikard synes klart å ha forutsatt at Aslak eller hans linje bare hadde overtatt én odelseiendom, jfr. deres opptreden i forbindelse med spørsmålet om overtakelse av eiendommen Trontveit etter Steinar Aaraks død. Det samme synes å være tilfellet vedrørende Steinar og Torgeir i odelsløsningssaken i 1975. Endelig vises til det dokumentet som Anne Marie Aarak så tidlig på 1970-tallet, og hvor føderådshensikten, og at bnr. 9 skulle tilbake til hovedeiendommen, var direkte uttalt.

Det må således anses å være på det rene at det ikke var ment å etablere noen selvstendig odelseiendom ved skylddelingen i 1948.

Subsidiært hevdes at bnr. 5 og bnr. 9 må anses som én odelseiendom, som følge av Aslak Aaraks samdrift av eiendommene siden 1973, jfr. Rt-1991-1288 (1293).

Aslak Aaraks linje, herunder den ankende part, har ikke tapt løsningsretten fordi om Tone Aarak ble sittende med "Sandvikliane" i mer enn 3 år etter at hun overtok eiendommen i 1953/54. Som enke var hun beskyttet mot odelssøksmål, jfr. den gamle odelsloven §16, jfr. lov av 28. september 1957 §4 om forandringer i odelslovgivningen, jfr. Rt-1962-1145, og Voss: Odels- og åsætesretten, side 86 og 87.

Arve Aarak ble pro formaeier i 1973. Dette har han selv bekreftet i lagmannsretten i 1992, og i samtale med andre. Han har også indirekte bekreftet det ved at han ble påberopt som vitne for lagmannsretten i 1992. Dessuten fremgår det forutsetningsvis av det såkalte julereferatet fra møte julen 1991, og av advokat Øyhaugens brev til ham 11. august 1994. Aslak Aarak har også ved flere anledninger og overfor flere personer bekreftet at overskjøtningen var pro forma. Dette bekreftes for øvrig også av flere momenter og synspunkter ellers. Det var således Aslak Aarak som betalte hele kjøpesummen for "Sandvikliane", og han står oppført som eier i bygdeboka. Arve Aarak kjente heller ikke til skjøtningen til seg før en stund etter, og det ble ikke sendt noen gavemelding. Alle utgifter ved eiendommen ble dekket av Aslak, som også beholdt inntektene. Det vises ellers til at bakgrunnen for skjøtningen for Aslak var å beskytte seg mot kreditorpågang. Det var således Aslak som var den reelle eieren, ikke Arve. Det løper da ingen løsningsfrist fra 1973.

Så lenge Aslak Aarak var reell eier og bedre odelsberettiget, kunne Tom Aslak ikke løse eiendommen fra ham, og det løper da heller ikke noen løsningsfrist for Tom Aslak. Slik frist løper først ved overføring til dårligere odelsberettiget eller ved død, og i dette tilfellet ved overføringen til Arve ved "avtalen" fra 1994.

Løsningsretten kan heller ikke nektes i medhold av odelsloven §21, annet ledd, idet vilkåret "klårt urimeleg" ikke er oppfylt, og det er heller ikke en slik situasjon som den foreliggende lovgiverne har tenkt seg med nevnte bestemmelse. Tom Aslak har en for liten gård og trenger å utvide sitt næringsgrunnlag, og har ikke annet virke enn å være gårdbruker. Som nevnt foran er "Sandvikliane" dessuten odelsrettslig sett en del av den eiendommen han har i dag. Han er utdannet gårdbruker og har basert sitt virke på å være det. Ankemotparten er utdannet ingeniør og er bosatt i Grimstad. Det er ikke hus på "Sandvikliane". Han er ikke utdannet for og har ingen annen bakgrunn i skog og jordbruk enn at han er oppvokst på gården. Det vises ellers til at han kunne ha overtatt eiendommen "Naurak" hvis han hadde vært interessert, idet han hadde bedre odelsrett enn søsteren Tone, som har overtatt eiendommen.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Tom Aslak Aarak har odelsløsningsrett til eiendomsstykket "Sandvikliane" gnr. 32, bnr. 9 i Nissedal.

2. Arve Aarak dømmes til å fravike og overskjøte til Tom Aslak Aarak "Sandvikliane" gnr. 32, bnr. 9 i Nissedal, innen den frist som retten fastsetter, mot at Tom Aslak Aarak betaler den løsningssum som blir fastsatt ved rettskraftig odelstakst, jfr. odelslovens §49. Eventuelle heftelser forlanges avløst.

3. Arve Aarak dømmes til å erstatte Tom Aslak Aarak saksomkostningene for herredsretten, lagmannsretten samt for midlertidig forføyning for herredsretten."

Ankemotparten hevder at herredsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse er riktig og hans anførsler kan sammenfattes slik:

Prinsipalt gjøres gjeldende at det ved fradelingen av "Sandvikliane" i 1948 ble etablert en ny odelseiendom. Det er ikke grunnlag for å anta at formålet var at det skulle være et såkalt follogstykke. Det er helt ekstraordinært og uten tradisjon i Vest-Telemark at en parsell blir utskilt som eget bruksnummer for et slikt formål. Det var heller ikke noe konkret behov for å gjøre det slik i dette tilfellet, idet det føderådsfolket hadde behov for, ble dekket opp ved kontrakten av 31. august 1948. Dette er et helt sentralt dokument som ikke forelå for lagmannsretten i 1992. Da bygde lagmannsretten på en vitneforklaring fra Anne Marie Aarak om at hun hadde sett et dokument med et bestemt innhold. Det må legges til grunn at det er dette dokumentet hennes forklaring dreier seg om. Det foreligger intet grunnlag for å anta at det finnes ytterligere en kontrakt. I nevnte kontrakt er ikke nevnt noe om at formålet med fradelingen av "Sandvikliane" var at det skulle være et follogstykke som skulle tilbake til hovedeiendommen. Hvis det skulle være et follogstykke, ville det ha vært mer nærliggende å reservere bruksretten til denne eiendommen, slik det ble gjort for bygninger, åkerareal og frukthage i forannevnte kontrakt av 1948. Skylddelingen er av 3. juni 1948, og Aslaks overtakelse av hovedeiendommen skjedde 6. juni, mens kontrakten er opprettet 31. august samme året, og det var således en naturlig suksesjon i det som skjedde.

Som nevnt av herredsretten ble det ved skylddelingsforretningen i 1948 gitt tilfeldige og unødvendige svar, og det kan ikke legges noe vekt på de opplysningene som er gitt i dette dokumentet. Subsidiært hevdes at det ikke var noen deling i henhold til odelsloven fra 1821 §14, idet det fradelte var en ren skogteig, uten jordbruk, og det er dette skylddelingsmennene har svart nei på. Under enhver omstendighet kan det ikke legges den forutsetningen i svaret at den fradelte eiendommen skulle tilbake til hovedeiendommen. Det har vært tradisjon at barna skulle få eiendomsparter slik at de kunne livnære seg, og det må legges til grunn at dette har vært hensikten med fradelingen i 1948.

Den etterfølgende oppfatningen bekrefter at formålet med fradelingen ikke var å opprette en follogordning. Tone overtok og betalte kr 22000,- for "Sandvikliane" ved skiftet i 1954. Det var ingen grunn for slik betaling dersom eiendommen skulle være hennes kår, og at det forelå en forutsetning om at den skulle tilbake til hovedbølet. Dessuten vises til at Torgeir og Rikard hele tiden har vært av den oppfatning at det ved fradelingen i 1948 ble opprettet en særskilt odelseiendom. Aslak har heller ikke i sin erklæring av 10. november 1992 sagt noe om en slik forutsetning som nevnt foran. Lagmannsretten har i 1992 - jfr. dommen side 10 nederst - uriktig trukket Torgeir Aaraks forklaring i tvil, og det er ikke dekning for lagmannsrettens konklusjon i dommen øverst på side 11.

Det er ikke riktig at det var Aslak Aarak som reelt overtok "Sandvikliane" i 1973. Eiendommen ble overført til Arve Aarak, men Aslak skulle ha rett til å drive skogen. Bruksretten ble muntlig avtalt mellom Aslak og Arve kort etter overføringen av eiendommen. Arves betaling av eiendommen ble utsatt inntil det ble klart hvor mye Aslak hugget i skogen. Det oppsto således en arveforskuddslignende situasjon. Dette er slik Arve også forklarte seg for lagmannsretten i 1992, men som retten da har misforstått, jfr. forklaringene fra advokat Aarnes og fra Jan Aarak. Arve har etter overføringen til seg utøvd full rettslig og fysisk råderett over "Sandvikliane", bortsett fra Aslaks to hogster, og en rekke vitner fra bygda har gitt uttrykk for at de har oppfattet Arve som eier av eiendommen. Det er ikke grunnlag for å hevde at eiendommen ble overført til Arve for at Aslak skulle unngå kreditorpågang. I så fall ville det tyde på kreditorsvik, og domstolene bør ikke stille seg imøtekommende i å godta et slikt argument.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at bnr. 5 og bnr. 9 skal anses som én odelseiendom, hevdes prinsipalt at Jakob d.e. ikke hadde anledning til å sitte med en del av en odelseiendom. En samlet odelseiendom må overtas under ett. Dette gjelder enten hovedeiendommen overtas ved odelsløsning eller ved frivillig overdragelse, slik tilfellet var da Aslak overtok hovedeiendommen i 1948. Hvis dette ikke kan legges til grunn ved overdragelsen i 1948, må det i hvert fall gjelde da Tone kjøpte bnr. 9 på skifte i 1953, og under enhver omstendighet ved overdragelsen i 1973. Den siste fristen for å gjøre løsningsretten gjeldende må regnes fra Tom Aslaks overtakelse av hovedbølet i 1991. Ved denne overdragelsen ble imidlertid intet nevnt om bnr. 9.

Subsidiært hevdes at det etter odelsloven §21 annet ledd vil være klart urimelig om den ankende part skulle få overta "Sandvikliane". Det vises i den forbindelsen til at Arve Aarak har oppfattet seg som eier av eiendommen i over 20 år. Den samme oppfatningen av eierforholdet har to av hans onkler hatt. Det er den som ifølge grunnboka er hjemmelshaver som i utgangspunktet også er eier. Arve har brukt eiendommen og har sterk tilknytning til den. Tom Aslak driver med hytteformidling i tillegg til gårdsdriften, og har dessuten inntekter på ca kr 100000,- pr. år av bortfesta hyttetomter.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Slutninga i punkt 1 i domen for Vest-Telemark heradsrett frå 30. april 1995 blir å stadfeste.

2. Tom Aslak Aarak erstattar sakskostnadene for Arve Aarak for heradsretten og for lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Som for herredsretten er problemstillingen også for lagmannsretten om eiendommen "Sandvikliane" gnr. 32, bnr. 9 i Nissedal i odelsrettslig betydning er en selvstendig eiendom, om overdragelsen i 1973 til ankemotparten var et proformaarrangement og om den ankende parts eventuelle løsningskrav er preskribert. Partene er enige om at ankemotparten har bedre odelsrett til eiendommen enn den ankende part dersom den er å anse som en selvstendig odelseiendom, og at den ankende part har bedre odelsrett enn ankemotparten dersom eiendommen må anses som en del av hovedbruket "Aarak søndre", men at preskribsjonsspørsmål da melder seg, og at det eventuelt blir spørsmål om anvendelse av odelsloven §21 annet ledd.

I odelsløsningssak mellom Jakob Aarak d.y. og fetteren Jan Aarak vedkommende eiendommen "Naurak" tok Agder lagmannsrett prejudusielt standpunkt til spørsmålet om "Sandvikliane" er en egen odelseiendom, og i dom 27. november 1992 kom lagmannsretten til at eiendommen ikke er en selvstendig odelseiendom, men en del av hovedeiendommen "Aarak søndre". Det er i partenes anførsler foran nevnt hvilke momenter lagmannsretten la vekt på i den forbindelsen. For øvrig vises til lagmannsrettens nevnte dom og fullstendige begrunnelse for nevnte standpunkt.

Eiendommen "Sandvikliane" har fra gammelt av vært en del av eiendommen "Aarak søndre". Den ble fradelt ved skylddelingsforretning 3. juni 1948 og gitt bnr. 9. Det er en ren skogeiendom på ca 1000 da, og har ikke noen felles grense med hovedeiendommen. Ved skjøte 31 august 1948 ble hovedeiendommen overdratt fra Jakob Aarak d.e. til sønnen Aslak Aarak, og Jakob Aarak d.e. ble sittende med hjemmelen til bnr. 9. Jacob d.e. var da 84 år gammel, mens hans kone Tone var ca 20 år yngre. I kontrakt av samme dato som nevnte skjøte er det detaljert beskrevet hvilket føderåd Jakob og Tone forbeholdt seg ved overføring av hovedeiendommen til sønnen Aslak Aarak. I denne kontrakten er intet nevnt om "Sandvikliane". I denne sammenhengen melder spørsmålet seg om hvilket formål fradelingen av "Sandvikliane" skulle tjene.

Det er hevdet at bakgrunnen for skylddelingen var å sikre først og fremst Tone en sikker inntektskilde så lenge hun levde. I denne forbindelsen må det tas med i betraktningen at Tone, som nevnt foran, var ca 20 år yngre enn Jacob d.e., og behovet for å sikre henne en fremtidig inntekt, i tillegg til føderådet, må sies å være mer aktuelt og påtrengende enn for Jacob d.e., som døde i 1953. På den annen side kan det synes noe underlig at dette synspunktet ikke er nevnt i føderådskontrakten av 31. august 1948. Dette kan imidlertid ikke tillegges noen avgjørende vekt. Føderådskontrakten regulerer bare de ytelsene føderådsfolket skulle ha fra hovedeiendommen, og lagmannsretten kan ikke se noe unaturlig i at inntektene av "Sandvikliane" i den forbindelsen ikke er nevnt i kontrakten. Jacob Aarak d.e. var etter det opplyste en meget bestemt mann som la stor vekt på å ha full råderett over sin eiendom. Dette kan i tilfelle være en rimelig og naturlig forklaring på at "Sandvikliane" ble fradelt i 1948. Fradelingen ga nemlig Jacob d.e. og Tone en friere råderett over det fradelte enn en vanlig bruksrett til eiendommen ville ha gjort. "Sandvikliane" lå også laglig til som "follogstykke" for dem, idet det var en passende stor teig med gode driftsvilkår og som lå for seg selv i forhold til hovedeiendommen.

Ordningen med "follogstykke" til føderådsfolk i forbindelse med eiendomsoverføring har vært kjent og praktisert i Nissedal i eldre tid og også i tiden omkring 1948. Dette er lagt til grunn i lagmannsrettens forannevnte dom fra 1992, og herredsretten har også konstatert at ordningen i et visst omfang har vært benyttet, jfr. herredsrettens dom side 11. Det mest vanlige har nok vært at hele eiendommen har vært skjøtet over, men med forbehold om bruksrett til f.eks. en skogteig for føderådsfolka for deres levetid. Det er imidlertid ført bevis for at en annen praksis også har vært kjent og brukt, nemlig at en særskilt matrikulert eiendom har vært holdt tilbake som et "follogstykke" som føderådsfolkene hadde til eiendom og med full råderett over.

Hovedeiendommen "Aarak søndre" var selve slektseiendommen som Jacob Aarak d.e. hadde overtatt fra sine foreldre og "Sandvikliane" hadde alltid tidligere tilhørt hovedeiendommen, i motsetning til de 3 andre eiendommene som Jacob d.e. og Tone eide og som var kjøpt til i deres eiertid. Dette gjør det etter lagmannsrettens oppfatning lite trolig at fradelingen i 1948 var ment å skulle være en varig ordning. Lagmannsretten finner det således lite sannsynlig at fradelingen hadde som formål at den fradelte eiendommen senere skulle overdras til noen av barna,slik det er blitt hevdet av ankemotparten. Lagmannsrettens oppfatning bekreftes ved at slik overføring heller ikke skjedde, i motsetning til for de andre eiendommene som var tilkjøpt hovedeiendommen. Disse overdragelsene er nærmere redegjort for i herredsrettens dom side 2.

I skylddelingsforretningen i 1948 er svart nei på spørsmålet om den delingen som ble gjort var en deling etter odelsloven fra 1821 §14. Det må legges til grunn som det mest sansynlige at svaret er gitt slik etter opplysning fra Jacob d.e., som hadde begjært fradelingen og som var den som var nærmest til å gi skylddelingsmennene de nødvendige opplysningene i forbindelse med skylddelingsforretningen. Dersom det var meningen at "Sandvikliane" for fremtiden skulle være en selvstendig odelseiendom, var delingen rettslig sett en §14 - deling. Når det ble svart nei, tyder dette på at slik forutsetning ikke lå til grunn. Det foreligger ikke grunnlag for å anta at skylddelingsmennene ikke var klar over hva det betød å foreta en deling av eiendommen etter §14 i den gamle odelsloven, og det må legges til grunn at de gjennom eieren hadde fått den nødvendige og klare oppfatning at det ikke var meningen å etablere en odelseiendom ved fradelingen.

Det er fra den ankende parts side henvist til at det foreligger ytterligere et dokument fra 1948, men som er kommet bort. Vitnet Anne Marie Aarak, som tidligere var gift med Jaob Aarak d.y., har forklart at hun i begynnelsen av 1970-årene hadde sett et slikt dokument, og hvor det skal ha stått uttrykkelig at "Sandvikliane" var kår for Tone og at eiendommen skulle gå tilbake til hovedeiendommen. Ingen andre har kunnet bekrefte at et slikt dokument har eksistert. Selv om innholdet i det dokumentet som her er vist til skiller seg fra den forannevnte føderådskontrakten av 31. august 1948, kan det ikke utelukkes at det her foreligger en erindringsforskyvning hos nevnte vitne, og at det således i realiteten er tale om samme dokumentet som forannevnte føderådskontrakt.

Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til om det har foreligget, eller foreligger, et slikt ytterligere dokument fra 1948. Tilbakeføring- og kårsynspunktet er bekreftet av Aslak Aaraks bror Magne Aarak, som har opplyst at slik ble ordningen forklart ham av hans foreldre. Denne oppfatningen er også bekreftet av vitnet Aashild Fjone Nilsen. Slik lagmannsretten ser saken, er det ikke avgjørende i saken om fradelingen i 1948 skulle betraktes som en føderådsordning eller ikke, men retten finner det bevist at kårlignende synspunkter i hvert fall har vært medvirkende årsak til ordningen.

I 1954 skiftet Tone med medarvingene etter Jakob d.e. og betalte kr 22000,- for "Sandvikliane". Dette er et moment som synes å samsvare best med ankemotpartens synspunkt, men noe avgjørende moment er det ikke. Det er fremkommet svært lite om bakgrunnen for at det ble gjort på denne måten. Synspunktet kan ha vært det samme for Tone som for Jakob i 1948, nemlig å ha full råderett over eiendommen, i motsetning til en bruksrett. Ordningen ved skiftet kan således ikke uten videre tas til inntekt for det synspunktet at det ikke forelå noen forutsetning om at eiendommen var ment å skulle tilbakeføres til hovedeiendommen.

Oppfatningen etter 1948 bekrefter at i hvert fall kårlignende synspunkter har vært formålet med fradelingen, og at det var forutsetningen at den fradelte eiendommen skulle tilbake til hovedeiendommen. Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at dette har vært kjent og godtatt i alle Aarakfamiliene helt frem til tvisten mellom Jakob Aarak og Jan Aarak i 1991. Oppfatningen og forutsetningen ble uttrykkelig bekreftet av såvel Aslak Aarak som av ankemotparten i deres forklaringer til lagmannsretten i 1992, og for øvrig også i andre sammenhenger, og av andre personer. Det vises for så vidt til det som er anført av den ankende part om dette, og som lagmannsretten etter bevisføringen i det vesentlige tiltrer. Det er ikke grunnlag for å anta at lagmannsretten i 1992 har misforstått Arve Aaraks eller Torgeir Aaraks vitneforklaringer, slik det nå er hevdet av ankemotparten.

Med henvisning til dette, og uten at noe enkelt moment har vært avgjørende, legger lagmannsretten etter en samlet vurdering til grunn som bevist at det ikke var ment å etablere noen selvstendig odelseiendom ved skylddelingen i 1948, og at det hele tiden har vært forutsetningen at den fradelte eiendommen skulle tilbakeføres til hovedeiendommen. Lagmannsretten er således kommet til samme resultat som i lagmannsrettens forannevnte dom i 1992. Den dommen ble anket til Høyesterett, men anken ble av Kjæremålsutvalget nektet fremmet med henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2.

Lagmannsretten må etter dette ta standpunkt til ankemotpartens innsigelser om at løsningsretten til "Sandvikliane" er preskribert.

Lagmannsretten kan ikke se at det var noe rettslig til hinder for at Jakob Aarak d.e. ble sittende igjen med bnr. 9 da hovedeiendommen i 1948 ble overført til sønnen Aslak Aarak. Dette skjedde ved en frivillig overdragelse, og ikke ved en odelsløsning, og reglene om at en odelseiendom må overtas som en helhet antas da ikke å komme til anvendelse.

Tone Aarak satt med eiendommen i mer enn 3 år etter at hun overtok den i 1954. Som enke var hun imdlertid beskyttet mot odelssøksmål, jfr. den gamle odelsloven §16, jfr. lov av 28. september 1957 §4 om forandringer i odelslovgivningen, jfr. Rt-1962-1145, og Voss: Odels og åsætesretten, side 86 og 87. Det løp således ikke noen preskribsjonsfrist for Aslaks linje fra 1954.

Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at Arve Aarak ble proformaeier av eiendommen i 1973. Det vises for så vidt til det som er anført om dette fra den ankende part og som lagmannsretten i det vesentlige tiltrer som sansynliggjort. Proformaoverføringen etablerte ingen løsningsfrist for den ankende part. Det var Aslak Aarak som var den reelle eieren av "Sandvikliane" fra 1973, og som dårligere odelsberettiget kunne ikke den ankende part løse eiendommen fra ham. Slik løsningsfrist begynte først å løpe ved overføringen av eiendommen til ankemotparten ved avtalen mellom Sigrid og Aslak Aarak og Arve Aarak av 30. august 1994, og løsningssak er reist innen lovens frist.

Ingen av ankemotpartens preskribsjonsinnsigelser fører således frem.

Ankemotparten har endelig gjort gjeldende at den ankende parts løsningsrett må nektes i medhold av odelsloven §21 annet ledd, jfr. anførslene.

Lagmannsretten finner at heller ikke denne innsigelsen kan føre frem, idet lovens vilkår "klårt urimeleg" ikke kan anses oppfylt. Det vises til det som er anført om dette fra den ankende part, jfr. foran, og som lagmannsretten i det vesentlige tiltrer. Det som er anført mot dette av ankemotparten kan ikke medføre noen endring i lagmannsrettens oppfatning.

Anken har ført frem og lagmannsretten finner at ankemotparten bør erstatte den ankende part hans saksomkostninger for begge rettene, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen. Den ankende parts prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave på kr 34250,- for herredsretten og kr 65625,- for lagmannsretten. Av dette utgjør prosessfullmektigens salærkrav henholdsvis kr 31400,- og kr 48000,-, mens resten er behandlingsgebyrer og diverse andre spesifiserte utgifter. Samlet omkostningskrav utgjør således kr 99875,-. Ankemotparten har ikke gitt bemerkninger til omkostningsoppgaven, og lagmannsretten legger den til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domskonferanse til fastsettelse av domsresultatet ble holdt umiddelbart etter avsluttet ankeforhandling. På grunn av reise- og annet fravær er domsavsigelsen blitt forsinket.

Domsslutning :

1. Tom Aslak Aarak har odelsløsningsrett til eiendommen "Sandvikliane" gnr. 32, bnr. 9 i Nissedal.

2. Arve Aarak dømmes til å fravike og overskjøte til Tom Aslak Aarak eiendommen "Sandvikliane" gnr. 32, bnr. 9 i Nissedal, mot at Tom Aslak Aarak betaler den løsningssum som blir fastsatt ved rettskraftig odelstakst, og innen den frist som blir fastsatt ved senere fravikelseskjennelse.

3. Arve Aarak dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Tom Aslak Aarak kr 99875,- -nittinitusenåttehundreogsyttifem- som erstatning for saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.