LF-1999-27

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-01-29
Publisert:	LF-1999-00027
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Namdal forhørsrett - Frostating lagmannsrett LF-1999-00027.
Parter:	Staten v/Justisdepartementet mot A.
Forfatter:	Mats Stensrud, Sissel Endresen, Ivar Oftedahl
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §438, §444, §446, Straffeloven (1902) §195, §445

Kjæremålet gjelder krav om oppreisning i anledning av forfølgning, straffeprosessloven §446 jf §444.

A, bosatt i X, født xx.xx.1963, ble 16. juli 1998 anmeldt etter mistanke om seksuelt overgrep. Dette var knyttet til en episode dagen i forveien med en liten pike, B på 2 år og 11 måneder.

A ble pågrepet samme dag som anmeldelsen. Han ble avhørt og satt i varetekt ett døgn. Etterforskningen fortsatte under ledelse av Namdal politikammer. Det ble bl.a. foretatt avhør av Bs bror C, hennes foreldre og av As barn. Medisinsk undersøkelse av B viste normale forhold i underlivet.

Namdal politidistrikt tilskrev A 3. august 1998. Han ble underrettet om at "forholdet er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist".

Ved brev av 27. oktober 1998 krevde A gjennom sin advokat Birger Brandtzæg erstatning etter straffeprosessloven §446 jf §444. Det heter i brevet at det er ikke beløpets størrelse som er avgjørende, men at han får oppreisning. Han nedla slik påstand:

A tilkjennes oppreisning fastsatt etter rettens skjønn for den krenkelse han ble utsatt for ved straffeforfølging i sak 98-00278 F og forutgående pågripelse m.v."

Brevet var adressert til Namdal forhørsrett som 10. desember 1998 avsa kjennelse med slik slutning:

"Staten v/Justisdepartementet frifinnes."

Forhørsretten uttaler i sine premisser:

"Påtalemyndigheten har i telefonsamtale med dommeren uttalt at henleggelsesalternativet "intet straffbart forholdt ansett bevist" ble valgt ut fra den vurdering av det var mest sannsynlig at A ikke var skyldig i forholdene som mistanken gjaldt. Retten bemerker at den ikke er bundet av påtalemyndighetens vurdering på dette punkt, men finner etter omstendighetene å tiltre denne vurdering. Retten legger til grunn at det ikke er gjort sannsynlig at han har foretatt den handling som var grunnlaget for etterforskningen, og vilkåret for å bli tilkjent erstatning for økonomisk tap han er påført ved etterforskningen er oppfylt, jf §444. Økonomisk tap er ikke dokumentert og er heller ikke krevet erstattet."

Videre heter det bl.a.:

"Pågripelsen fremstår, etter forholdene, som ordinær og de ulemper siktede ble påført kan ikke ses å stå i misforhold til alvorligheten i det straffbare forhold som ble etterforsket. Etterforskningen fremstår å ha vært så rask og effektiv som mulig. Det foreligger ikke opplysninger om at A ikke ble behandlet så hensynsfullt som etterforskningen tillot. Det er ikke holdepunkter for at saken på annen måte har vært en ekstraordinær påkjenning for A. Erstatning for ikkeøkonomisk tap tilkjennes ikke."

A ved advokat Kjell Horseng har i rett tid påkjært kjennelsen til Frostating lagmannsrett. Han anfører at grunnvilkårene etter straffeprosessloven §444 er oppfylt, og det er feil når forhørsretten hevder at det i saken kun er snakk om belastning ved selve mistanken og etterforskningen mot siktede. A satt i varetekt, således skiller saken seg fra forholdene i Rt-1995-411 og Rt-1998-515, som forhørsretten har vist til.

Pågripelse og varetekt er i seg selv svært belastende, jf bemerkninger hos Bjerke/Keiserud "Straffeprosessloven" side 1050. At varetektstiden var kortvarig har bare betydning for utmåling av oppreisning. Det er ikke avgjørende at etterforskningen var rask og effektiv og at de ulemper A ble påført ikke står i misforhold til alvorligheten i det straffbare forhold som ble etterforsket.

Det vil alltid kunne være slik at samfunnet har berettiget interesse av å etterforske mulige straffbare forhold og at enkeltpersoner da utsettes for kortere eller lengre tids frihetsberøvelse. Men det er ikke riktig at disse enkeltpersoner skal bære byrdene med dette uten noen form for kompensasjon, dersom det er samsvar mellom inngrepet og sakens alvorlighet. Det er intet vilkår etter straffeprosessloven §446 at det er begått kritikkverdige forhold under etterforskningen.

Saken er en stor belastning for siktede og hans familie. Han kommer fra et lite lokalsamfunn. Det har vært mediaomtale, og pågripelsen og varetekt forsterker effekten betydelig - saken blir lagt merke til og det etableres mistanke i bygda.

A har nedlagt slik påstand:

1. A tilkjennes oppreisning for ikkeøkonomisk skade fastsatt etter rettens skjønn, men begrenset oppad til kr 15000,-.

2. A tilkjennes saksomkostninger med kr 1350,-."

Påtalemyndigheten har ikke inngitt bemerkninger til kjæremålet.

Lagmannsretten bemerker:

Bakgrunnen for saken var at D og barna C (5 år) og B (snaut 3 år) besøkte Ds foreldre i X. Barna ble sendt av gårde for å leke hos naboen. Det var varmt sommervær. De gikk lettkledd, B i bare truse. Mens de øvrige barna lekte i og rundt et telt i hagen, stabbet B bort til A som monterte en markise foran kjøkkenet sitt. Under dette arbeidet var han dels inne, dels ute. A har forklart til politiet: "....B pratet til han mens han stod på utsiden av huset å arbeidet. Hun sa at hun måtte på do. Til dette svarte mistenkte at hun måtte gå hjem til pappa."

Dette var den eneste gangen han pratet med henne på tomannshånd.

D har forklart at B kom skrikende hjem, holdt seg på rumpa og gikk hjulbeint. Han oppdaget et tynt lag flytende skit rundt rumpehullet hennes, men ingen ting i trusa. Han vasket bort dette, men B virket hysterisk.

A har forklart at barna senere på kvelden kranglet i hagen. Han sa at nå fikk de ta ned teltet, også fordi det så ut til å bli regn. Da teltet ble tatt ned, løp C frem og tilbake oppå teltduken, mens den lå på bakken. A ga beskjed om at det måtte bli slutt på dette, fordi D - som stod og så på - ikke irettesatte sønnen.

D fikk mistanke om at A hadde begått overgrep mot B. Han spurte henne om A hadde vært stygg mot henne. Hun skal da ha svart ja, samtidig som hun pekte ned i skrittet sitt og sa "tissen". C ble utspurt og sa til D at A hadde holdt på med B i rumpa hennes mens C stod i døråpningen", og at A hadde tatt ned sin egen truse å tatt frem tissen sin". C skal både ha forklart at A bøyde seg bak henne og at hun stod på en stol - og slik at "B hadde stått med rumpa mot A da dette skjedde".

Den videre etterforskning ved politiet i Namdal og Østersund, viser at familien D synes å være fokusert på frykt for overgrep mot barna. Våren 1997 etterforsket man mulige seksuelle overgrep fra morfar mot C. C ble dommeravhørt i Namsos 17. juli 1998. Han fremstår som en meget vilter gutt, ukonsentrert, springende i sin forklaring, og han bruker hyppig seksuelle ord og uttrykk. Det er ikke fremkommet indikasjoner på overgrep etter medisinske undersøkelser av B. Etter den øvrige etterforskning har såvel politiet som forhørsretten konkludert med at det ikke er sannsynlig at A har begått den handling som var grunnlaget for etterforskningen.

Lagmannsretten slutter seg til dette. I den videre bedømmelsen er lagmannsretten delt i sitt syn.

Flertallet lagdommerne Mats Stensrud og Sissel Endresen skal bemerke:

Vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §446 er oppfylt. Forfølgning mot A er innstilt og det er gjort sannsynlig at han ikke har begått seksuelt misbruk av barnet på snaut 3 år, heller ikke av sin datter på 9 år. For ordens skyld presiseres, at selv om formell siktelse ikke er utferdiget, var han å anse som siktet på grunn av varetektsfengslingen.

For oppreisning gjelder det etter §444 tilleggsvilkår. Det må foreligge "krenkelse eller annen skade av ikkeøkonomisk art" som er "lidt ved forfølgningen", og " særlige grunner" må tale for oppreisning.

Det er lite tvilsomt at A er påført krenkelse eller annen skade av ikkeøkonomisk art. For den nærmere vurdering er det viktig å skille mellom tilfeller som går inn under henholdsvis straffeprosessloven §444 og §445. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte i Rt-1995-367 følgende:

§445 hjemler normalt ikke erstatning for tap som er naturlig og vanlig følge av en forfølgning, herunder en tid i varetekt. Skal et krav om erstatning føre frem, må det fremstå som rimelig at det ytes erstatning, og den påførte skaden må være "særlig" eller "uforholdsmessig".

Dette kravet refererer både til skadens årsak og karakter, og til dens konsekvenser for skadelidte, jf Høyesteretts kjennelse i Rt-1994-721. (side 372)

I Rt-1998-840 flg er det uttalt at §445 tar sikte på tilfeller hvor det ville fremstå som kvalifisert urimelig om erstatning ikke blir gitt. Bestemmelsen gjelder erstatning for økonomisk tap; skal det ytes oppreisning i disse tilfeller, må det i tillegg foreligge "særlige grunner" m.v. etter §446.

Vurderingen blir en annen i den foreliggende sak og skal skje etter §446 jf §444. Forskjellen i grunnvilkårene etter §444 og §445 er belyst i Rt-1991-1531 og Rt-1993-1121. Vilkårene etter §445 er som det fremgår strenge og det synes som forhørsretten har lagt disse til grunn for sin avgjørelse. A ville hatt et ubetinget krav på erstatning for økonomisk tap etter §444, siden det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt handlingen.

Det sier seg selv at siktede er i en vanskelig situasjon, når andre skal vurdere et handlingsforløp ut fra vitneforklaringer fra barn på snaut 3 år og 5 år. Politiet hadde på sin side tilsvarende problemer når det skulle etterforskes - man måtte til bunns i saken, samtidig som man måtte ta rimelig hensyn til siktede. Når påtalemyndigheten bestrider erstatningskravet, er det først og fremst fordi den mener at etterforskningen ble gjennomført så raskt og hensynsfullt som forholdene tillot. Forhørsretten har lagt vekt på det samme.

I en sak inntatt i Rt-1996-1608 flg sa Høyesteretts kjæremålsutvalg seg enig med lagmannsretten i at spørsmålet om det kan reises kritikk mot politiet, bare er ett av flere relevante momenter i den skjønnsmessige vurdering av hvorvidt "særlige grunner" foreligger. Andre relevante momenter er bl.a. omfanget og varigheten av de inngrep siktede ble utsatt for.

Etter §446 jf §444 er det ikke avgjørende om det - slik forhørsretten skriver - er forholdsmessighet mellom etterforskning og alvorligheten i det forhold som etterforskes. Med kriteriet "særlige grunner" vises til en total vurdering der virkningene for siktede står sentralt.

I

Rt-1995-411 flg. ble det fremhevet at en tiltale for forbrytelse etter straffeloven §195 vil være en stor belastning, men det i seg selv kan ikke være tilstrekkelig grunnlag for oppreisning etter straffeprosessloven §446. Det må dreie seg om en ekstraordinær påkjenning. Bestemmelsen tar særlig sikte på tilfeller hvor siktede har vært undergitt frihetsberøvelse, jf Rt-1993-1118 flg. 

I

Rt-1998-515 flg. er det presisert at det må være årsakssammenheng mellom tapet og etterforskningen. Det gjelder for så vel erstatning etter §444 som oppreisning etter §446. I den nevnte saken ble erstatningen begrenset til kr 35.000 idet man la til grunn: "....den strafferettslige forfølgningen (har) mindre betydning for de problemer A i ettertid har fått. 

Anmeldelsen alene og datterens spredning av grove beskyldninger mot faren i det miljøet som faren tilhørte fremstår som en hovedårsak til A's sammenbrudd. Den strafferettslig forfølgningen var av kort varighet."

I en sak referert i Rt-1993-427 flg. ble oppreisning fastsatt til kr 75.000 til en gutt som 16 1/2 år gammel ble beskyldt for seksuelle overgrep mot sin søster på 3 1/2 år. Han ble først pågrepet, så mistenkt, holdt i varetekt ett døgn og hadde anklagen hengende over seg til saken ble henlagt som intet straffbart forhold, drøyt 13 måneder senere. Siktelse var ikke tatt ut. Høyesteretts kjæremålsutvalg fant: "....at forfølgningen mot A, for et straffbart forhold av den art det her var tale om, og i den alder han var, måtte ha betydd en tung psykisk og sosial påkjenning for ham. Det er heller ikke upåregnelig at hendelsen kan komme til å medføre skadevirkninger for hans fremtidige tilværelse, selv om varigheten og omfanget av slike virkninger kan være vanskelig å forhåndsbedømme."

Om den konkrete saken er å si at A er 35 år og ikke tidligere straffedømt. Han er gift og har tre døtre på 11, 9 og 5 år. A arbeider som maskinsnekker. B oppsøkte han i hans eget hjem. Ett døgn etterpå ble etterforskningen igangsatt for fullt. Uttalelser fra Bs farmor gjorde at man i tillegg til å etterforske mulig overgrep mot B, også etterforsket om A hadde forgått seg mot sin egen datter. Hun ble dommeravhørt.

Etterforskningen gjaldt alvorlige beskyldninger; seksuelle overgrep mot en pike på 3 år og egen datter på 9 år. Etterforskningen i juli 1998 var åpenbart en tung belastning for A og hans familie mens den stod på. Opplevelsene må imidlertid antas å sette spor, også i ettertid. De representerer en sosial og psykisk belastning for A.

Det er intet som indikerer at A har fremkalt eller medvirket til at det ble en sak, utover at han muligens virket streng overfor barna - ba B gå hjem da hun måtte på do, og ba C slutte å tråkke på teltet. Etterforskningen ble slått opp i media og skapte rykter i bygdemiljøet. Slik flertallet ser det, er aktiviteten og oppstusset omkring saken konsekvenser av etterforskningen. Lagmannsrettens flertall vil her særlig peke på at etterforskningen er utvidet til å omfatte hans egen datter. Den nødvendige årsakssammenheng foreligger mellom forfølgningen og den krenkelse og skade A ble påført.

Beskyldningene og forfølgningen mot A må virke særlig vonde for ham som far til tre små jenter som ennå ikke er kommet i tenårene. Dertil legges betydelig vekt på at han satt i varetekt ett døgn.

Totalt sett har lagmannsrettens flertall, - i motsetning til politiet og forhørsretten - kommet til at kravet om "særlige grunner" for oppreisning er oppfylt.

Ved utmålingen må på den annen side tas i betrakting at politiet satte fortgang på etterforskningen, slik at saken ble avklart i løpet av tre uker. Oppreisningen fastsettes etter dette til kr 10000.

Kjæremålet har ført frem, og A må få dekket sine saksomkostninger for lagmannsretten, jf straffeprosessloven §438 og Bjerke/Keiserud "Straffeprosessloven" side 1034. Kravet på kr 1.350 tas til følge.

Mindretallet, lagdommer Ivar Oftedahl er på bakgrunn av den rettspraksis flertallet henviser til kommet til motsatt resultat.

Det er sannsynliggjort at A ikke begikk handlingen og derfor også rettslig grunnlag for å tilkjenne ham erstatning etter straffeprosessloven §444. Derimot vil det innebære en utvanning av straffeprosessloven §446 om han tilkjennes oppreisning.

At anmeldelsen gjaldt en sterkt belastende forbrytelse, representerer i seg selv ikke en særlig grunn, jf Rt-1995-411 flg. Det kan heller ikke anføres som særlige grunner at A har egne barn og at han ikke bor i by.

Varetektsfengslingen og etterforskningen var en helt normal og forholdsmessig følge av anmeldelsen, og så begrenset at det ikke oppsto noen erstatningsmessig skade. Belastningen for A var en følge av den begrunnede beskyldning i anmeldelsen, og ikke av at politiet pliktmessig tok den alvorlig, jf Rt-1998-515 flg.

Det er ikke dokumentert eller påberopt psykiske og sosiale påkjenninger ut over det som normalt følger av en slik anmeldelse, uansett hvor skånsomt og rasjonelt forfølgningen blir innrettet. Verken isolert eller samlet sett foreligger det i saken slike særlige grunner som loven krever.

Etter dette avsies kjennelse i samsvar med flertallets konklusjon.

Slutning:

1. Staten v/Justisdepartementet betaler til A i oppreisning 10.000 - titusen - kroner.

2. Staten v/Justisdepartementet betaler til A saksomkostninger for lagmannsretten med 1.350 - ettusentrehundreogfemti - kroner.

3. Oppfyllelsefristen for punkt 1 og 2 er 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse.