LE-1998-260

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-01-19
Publisert:	LE-1998-00260
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sør-Østerdal herredsrett Nr: 97-00458 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1998-00260 A. Anket til Høyesterett, lagmannsrettens dom stadfestet, se HR-1999-00058B.
Parter:	Ankende part: 1. Terje Austad, 2. Odd R. Øie (Prosessfullmektig: Advokat Kåre I. Moljord). Ankemotpart: AS Østlendingen v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Peter L. Bernhardt).
Forfatter:	Lagdommer Ragnar Askheim. Lagdommer Fritz Borgenholt. Lagdommer Berit Haga
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1976) §3-4, §4-3, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §3-2, §4-17

Saken gjelder gyldigheten av vedtak i et aksjeselskaps styre om å nekte å godkjenne aksjeerverv i selskapet.

Terje Austad og Odd R. Øie kjøpte 04.09.1996 henholdsvis 11.147 og 11.000 aksjer i AS Østlendingen. I møte 31.10.1996 besluttet styret i AS Østlendingen å nekte å godkjenne overdragelsene under henvisning til vedtektenes §7 som krever styrets godkjennelse av aksjeoverdragelser.

Om bakgrunnen for saken, legger lagmannsretten følgende til grunn:

AS Østlendingen ble stiftet i år 1900 og har utgitt aviser siden 1901. Selskapets formål er angitt i vedtektenes §2 som lyder slik:

Selskapets formål er avisutgivelse og annen informasjonsvirksomhet som tar sikte på å ivareta de økonomiske, kulturelle og sosiale interesser for befolkningen i Hedmark fylke. Selskapets hovedkontor er Elverum.

Selskapet utgir i dag Østlendingen, Hamar Dagblad og Ringsaker Blad og har også interesser i andre lokalaviser. Aksjene i selskapet har tradisjonelt vært spredt på mange eiere med små aksjeposter. Aksjonærene har hovedsakelig tilhørt Østlendingens leserkrets med hovedvekt på personer med tilknytning til primærnæringene i Østerdalen og på Hedmarken.

På slutten av 1960 tallet kom selskapet i økonomiske vanskeligheter. I 1969 ble AL Østlendingens Investeringsfond opprettet. Fondet samlet inn kapital gjennom salg av andeler og lånte ut kapitalen til AS Østlendingen. I de opprinnelige vedtekter angis at andelskapitalen og medlemstallet er vekslende. Hver andel har en stemme, men ingen kan avgi mer enn 5 stemmer. Lånene ble senere konvertert til aksjekapital. I 1986 eide fondet 51,2 % av aksjene i AS Østlendingen.

I 1987 hadde AS Østlendingen igjen behov for tilførsel av ny kapital. Selskapet vedtok nå å foreta en aksjeutvidelse hvor aksjekapitalen skulle fordobles. Det skulle tegnes 64.000 aksjer med pålydende kr 25 og tegningskurs kr 50 pr aksje. Emisjonen var i henhold til prospektet primært rettet mot gamle aksjonærer og ansatte. I prospektet var inntatt et avsnitt hvor det under overskriften "Aksjonærenes rolle" het:

I selskapets vedtekter, som ble vedtatt i generalforsamling i april d. å. er det tatt sikte på et betydelig "åpnere" selskap hvor aksjonærenes innflytelse reflekteres i henhold til det antall aksjer man har og hvor omsetningen av aksjer er sterkt liberalisert. Hensikten med dette er å stimulere både aksjonærer og de ansatte som blir aksjonærer til aktivt å delta i den videre utvikling av selskapet.

Det er og vil være en sentral oppgave i selskapet å stille krav til inntjening og lønnsomhet med gode økonomiske resultater som kan sikre selskapets fremtid, samtidig som det tilstrebes å trygge høyverdige kvalitative avisprodukter i årene som kommer.

Selskapets målsetting er videre å betjene egenkapitalen på en måte som reflekterer at aksjekapitalen er risikokapital.

Dette må skje under hensyntagen til selskapets økonomiske situasjon til enhver tid. Det arbeides for tiden med å etablere en "marketmaker"-avtale med bank/fondsmegler, for å gjøre aksjene likvide.

Eierne vil derfor kunne få sin avkastning både i form av utbytte og verdistigning på aksjene.

Selskapets styre og ledelse er seg bevisst at inntjeningen må bedres og det vil bli satset sterkt på at dette skal skje i de kommende år.

Vedtektsendringene som det refereres til, ble gjennomført 07.04.1987. I de tidligere vedtektene hadde §7 bestemmelser om at styret kunne nekte å godkjenne overdragelser hvor kjøperen ble eier av mer enn 1 % av aksjene. Overdragelse kunne også nektes hvis kjøperen var bosatt utenom Hedmark fylke. Videre var AL Østlendingens Investeringsfond gitt forkjøpsrett ved salg av aksjer til andre enn foreldre og barn. Den nye §7 har følgende ordlyd:

Overdragelse av aksjer må godkjennes av styret for at overdragelsen skal være gyldig. Styret skal ikke nekte godkjennelse uten saklig grunn.

Endringene omfattet også opphevelsen av en regel om stemmerettsbegrensning i vedtektenes §8. Tidligere kunne hver aksjonær bare stemme for 5 aksjer. Etter endringene gjaldt ingen begrensning.

De nye vedtektene var tatt inn i prospektet.

I tegningsinnbydelsen er det inntatt er avsnitt med overskriften "Aksjeoverdragelse og stemmerett" hvor det heter:

Omsetningen av selskapets aksjer er begrenset i henhold til vedtektenes §7. Styret kan ikke nekte godkjennelse uten saklig grunn. Generalforsamlingen har vedtatt retningslinjer for styret med hensyn til hvilke aksjeoverdragelser som kan nektes. Styret kan nekte å godkjenne transport av aksjer til konkurrenter, antatte stråmenn, samt personer, institusjoner og selskaper som har en slik tilknytning til konkurrenter at en slik godkjennelse av disse som aksjonærer er uheldig for selskapet.

På generalforsamlingen 07.04.1987 ble det også vedtatt å opprette Stiftelsen Østlendingen. I vedtektene for AS Østlendingen ble det tatt inn en bestemmelse om at endringer i selskapets formål må godkjennes av stiftelsen for å være gyldige. Det fremgår av den begrunnelse styret i AS Østlendingen ga overfor generalforsamlingen, at hensikten med stiftelsen var å sikre uavhengighet og integritet i samsvar med de nedfelte tradisjoner for AS Østlendingens aviser. Opprettelsen av stiftelsen ble sett som et sikringstiltak i forbindelse med den endrede situasjon som aksjeemisjonen og vedtektsendringene skapte. Ifølge forslaget skulle styret i stiftelsen bestå av redaktøren, en representant for redaksjonsklubben, to personer oppnevnt av hovedorganisasjonene i pressen og en representant for Østlendingens eiere. Stiftelsen er omtalt i prospektet.

Emisjonen ble ikke fulltegnet. Lokale sparebanker og investeringsselskaper var garantister, men i stedet for å benytte garantistene tegnet selskapets daværende styreformann, Kjell Nyeng seg for de resterende 19.147 aksjer. Samtlige aksjetegninger ved emisjonen ble godkjent av styret.

I 1990 ønsket Kjell Nyeng å selge sin aksjepost. Han forhandlet om salg til Østlendingens Investeringsfond, men kom ikke til enighet med fondet om prisen på aksjene. Etter at Nyeng samme år hadde kjøpt ytterligere en post på 3000 aksjer fra Glommen Skog AS, et selskap eid av Glommen skogeierforening, solgte han i 1991 begge postene, til sammen 22.147 aksjer, til Glommen Skog AS. Glommen Skog AS solgte aksjeposten 04.09.1996 fordelt med 11.000 aksjer til Odd R. Øie og 11.147 aksjer til Terje Austad.

Overdragelsene ble nektet godkjent av AS Østlendingens styre 31.10.1996. I protokollen er det anført:

Styrets leder redegjorde for den eierstrategi selskapet har fulgt siden 1990. Spørsmålet om styrets adgang til å nekte overdragelse på grunnlag av eierstrategien har, i tråd med styrevedtak av 8. september 1996, blitt forelagt Advokatfirma Lund, Gundersen & Co for rettslig vurdering.

Lund, Gundersen & Co's vurdering, som konkluderer med at styret har adgang til nektelse i relasjon til de aktuelle overdragelser, ble fremlagt for styret. Advokat Peter L. Bernhardt var til stede og redegjorde for betenkningen.

På bakgrunn av styrets drøftelser ble følgende enstemmige vedtak fattet: Overdragelse av 11.147 aksjer til Terje Austad og 11.000 aksjer til Odd R. Øie nektes godkjent.

I underretningen som styrets formann sendte Øie og Austad, er det som grunn angitt:

Styrets vedtak er begrunnet i selskapets eierstrategi, som bl. a. vektlegger lokalt og spredt eierskap. Styret anser en slik eierstruktur å være i best samsvar med selskapets interesser. Styret vil imidlertid understreke at avgjørelsen har vært konkret, og gjenstand for individuell behandling.

Odd R. Øie var kjent av AS Østlendingens styre fra tidligere. Han kjøpte sine første aksjer i AS Østlendingen i 1983 og ervervet omtrent samtidig også en andel i Østlendingens Investeringsfond. Han har senere kjøpt flere mindre poster og deltok ved emisjonen i 1987. Han innehar i dag 5.270 aksjer i AS Østlendingen, dels i personlig eie og dels gjennom selskapet Amble Investment AS hvor overdragelsen er godkjent. I tillegg kommer de 11.000 aksjene som ikke er godkjent. Øie har i lengre tid kjøpt avisaksjer og innehar i dag større og mindre poster i en rekke aviser. Han er medlem av styret i Gudbrandsdølen/Lillehammer Tilskuer og i Helgelands blad og har også hatt styreverv i andre aviser. Han er av yrke eiendomssjef i Asker og Bærum Budstikke.

Terje Austad hadde tidligere ikke hatt eierinteresser i Østlendingen eller andre aviser. Han er selvstendig næringsdrivende bosatt i Oslo. Han eier et småbruk i Stor-Elvdal, hvor han også tidligere hadde bopel og er mangeårig abonnent på Østlendingen.

I 1997 besluttet AS Østlendingen å foreta en rettet emisjon mot Orklakonsernet. Orkla betalte kr 48 millioner for 50 % av aksjene. Øie og Austad har reist søksmål mot AS Østlendingen med krav om at emisjonen rettet mot Orkla kjennes ugyldig.

Ifølge aksjonæroversikt av 28.09.1998 for AS Østlendingen innehar Orkla Dagspresse 50.9 % av aksjene. AL Østlendingens Investeringsfond har 17,5 %. Austads og Øies ikke godkjente poster utgjør hver ca 5,7 % og Øies godkjente poster utgjør ca 2, 7 %. Dette tilsier at Øies samlede interesser før Orkla emisjonen representerte en eierandel på ca 16,8 % og Austads ca 11,4 %, til sammen ca 28,2 %.

Terje Austad og Odd R Øie stevnet 16.09.1997 AS Østlendingen inn for Sør-Østerdal herredsrett med krav om at aksjeervervene blir godkjent. Sør-Østerdal herredsrett avsa 30.12.1997 dom med slik slutning:

1. AS Østlendingen frifinnes.

2. Odd R. Øie og Terje Austad betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger til AS Østlendingen med kr 77188,- - kronersyttisjutusenetthundreogåttiåtte -.

Dommen er av Austad og Øie anket inn for Eidsivating lagmannsrett i separate anker. Ankeforhandling ble holdt i Elverum 09. - 11. desember 1998. Austad og Øie var ved ankeforhandlingen representert ved felles prosessfullmektig. Foruten partenes forklaringer hørte lagmannsretten forklaringene til 6 vitner. Vitneførselen og dokumentasjonen i saken er en del utvidet i forhold til i herredsretten.

Sammendrag av Terje Austads og Odd R. Øies anførsler:

Tvisten om godkjennelsen av aksjeervervet må sees i lys av den underliggende konflikt mellom aksjonærenes interesser i å kunne omsette aksjene og ansvarlig redaktør Thor Solbergs interesser i å styre selskapet. Ved bevisvurderingen i saken må lagmannsretten ta i betraktning den dominerende rolle redaktør Solberg har i AS Østlendingen. Solberg har ønsket et selskap hvor eierne verken ville eller kunne gjøre seg gjeldende. Styret har opptrådt som et lydig redskap for redaktøren.

Vedtektene hadde før endringene i 1987 bestemmelser som beskyttet mot inntrengere. Våren 1987 ble det klart at man måtte åpne selskapet for å få inn kapital. Fremlagte notater fra Solberg viser at hans mål var å utnytte kapitalmarkedet men samtidig beholde kontrollen. Da Nyeng i 1990 ville selge sin aksjepost, gikk Solberg sterkt i mot at Nyeng skulle selge til andre enn Østlendingens Investeringsfond. Hans motstand mot salg til andre enn fondet underbygger at Solberg ønsket å beholde kontrollen. Han har ikke villet ta konsekvensene av de endringer som ble gjort i forbindelse med 1987-emisjonen.

Prinsipalt anfører Øie og Austad at generalforsamlingen i AS Østlendingen har gitt bindende retningslinjer til styret om praktiseringen av vedtektens §7 om godkjennelse av aksjeerverv. Det vises her til det som foran er gjengitt fra tegningsinnbydelsen, og som er i samsvar med den tekst som ble vedtatt av generalforsamlingen i selskapet 17.04.1987. Retningslinjene er en instruks fra generalforsamlingen som styret må følge. Retningslinjene gir ikke rom for å nekte å godkjenne Øies og Austads erverv.

Ved fortolkningen må det sees hen til den deklaratoriske bakgrunnsretten. Utgangspunktet er at aksjer er fritt omsettelige, jf, aksjelovens §3-2. En naturlig forståelse av ordlyden i retningslinjene tilsier at det bare er ved salg til konkurrenter eller stråmenn eller andre som kan assosieres med konkurrenter at nektelse kan skje. At formuleringen "kan" nektes er brukt, gir ikke noen indikasjon på at de angitte kategorier ikke er ment å være uttømmende. Ordlyden i retningslinjene trekker klart i retning av en antitetisk fortolkning, d.v.s. at oppregningen er uttømmende. Forarbeidene til endringene i vedtektene i 1987 underbygger en slik fortolkning. Formålet var å åpne selskapet for å skaffe kapital. For å oppnå dette måtte aksjene gjøres likvide. Opphevelsen av de øvrige klausulene, d.v.s. 1 % regelen for erverv, forkjøpsretten, bostedsbegrensningen og stemmerettsbegrensningen underbygger også denne oppfatning. På grunn av Investeringsfondets organisering og store eierandel fremsto ikke liberaliseringen av aksjenes omsettelighet som problematisk. Etter at generalforsamlingen har vedtatt endringene i vedtektene og de nevnte retningslinjene som innebærer at selskapet i prinsippet skal være åpent, kan ikke styret snikinnføre begrensninger i omsetteligheten gjennom å nekte godkjennelse etter vedtektenes §7 på det grunnlag som her er gjort.

Det vises også til at daværende styreformann Nyeng har ment at nektelse var begrenset til de angitte kategorier. Arne Grønn som stod for kjøpet fra Nyeng på vegne av Glommen Skog gikk også ut fra at nektelse ikke kunne skje av andre grunner.

Det er ingen reelle hensyn som taler for at styret skal ha adgang til å nekte godkjennelse av Austads og Øies aksjeerverv. Den redaksjonelle frihet er beskyttet gjennom formålsparagrafen og bestemmelsen om Stiftelsen Østlendingens godkjennelse sikrer bevaringen av denne ytterligere.

Den etterfølgende praksis i selskapet taler også for at retningslinjene ble ansett for å være uttømmende. Ingen tegning eller overdragelse av aksjer var blitt nektet fram til de overdragelser som denne saken gjelder. Øies tidligere erverv av aksjer var blitt godkjent.

Også det som er kommet til uttrykk fra ledelsen i AS Østlendingen etter at retningslinjene for praktiseringen av vedtektenes §7 var gitt, tjener til å underbygge at retningslinjene var ment å være uttømmende. Det vises her særlig til daglig leder Fjellmosveens notat om behovet for en eierstrategi. Noen eierstrategi eller nye retningslinjer for praktiseringen av §7 er ikke blitt vedtatt. Spørsmålet om eierstrategi var på dagsorden under styremøte 25.10.1990, men det fremgår ikke at det ble fattet noe vedtak i saken. At det deltok medlemmer fra representantskapet under dette styremøtet innebærer ikke at det var noe møte i representantskapet. Under enhver omstendighet kan ikke styret eller eventuelt representantskapet endre retningslinjer som er fastsatt av generalforsamlingen. Det er ikke fremlagt noe som tyder på at saken da ble lagt frem for den påfølgende generalforsamling. Spørsmålet om eierstrategi var satt på dagsorden på generalforsamling 16.04.1996 men noe vedtak ble ikke fattet.

Hvor det hersker uklarhet om hvilke regler som gjelder ved spørsmålet om godkjennelse av aksjeerverv, tilsier dette en restriktiv fortolkning av reglene. Utgangspunktet er fri omsettelighet, og uklarheter vil gå i aksjekjøperens favør.

Subsidiært anfører Austad og Øie at det ikke var noen saklig grunn til å nekte godkjennelse. Avslaget oppfyller dermed ikke kravet som følger av aksjelovens §3-4, jf. vedtektenes §7.

Avslagene er begrunnet med en eierstrategi som vektlegger lokalt og spredt eierskap. Krav om lokalt eierskap ble tatt ut av vedtektene i 1987 og kan ikke gjeninnføres av styret. Praktiseringen av krav om lokalt og spredt eierskap er i strid med saklighetskravet. Den post som nå ble delt mellom Austad og Øie, var for øvrig tidligere eid i sin helhet av Nyeng og deretter av Glommen Skog med styrets godkjennelse. Det kan da heller ikke være noen grunn til å nekte Austad og Øie å erverve ca halvparten av posten hver, som i realiteten innebærer en spredning av eierskapet.

Saklighetskravet må være oppfylt ut fra forholdene på den tid vedtaket ble truffet. Øies og Austads eventuelle motvilje mot Orklaemisjonen som skjedde på er senere tidspunkt, kan derfor ikke trekkes inn. Orkla- emisjonen og måten den ble gjennomført på, er imidlertid et eklatant eksempel på en aksjonærfiendtlig holdning og en særlig fiendtlig holdning mot Øie og Austad fra styrets side. Pengene som kom inn fra Orkla, er i sin helhet lånt ut igjen til et annet selskap i Orklakonsernet. Orklaemisjonen ble gjennomført som et forsvarstiltak mot Øie og Austad og ikke på grunn av et kapitalbehov.

Saklighetsnormen er relativ, og det må sees hen til selskapets størrelse og aksjonærstruktur. AS Østlendingen har spredt eierskap med over 4.000 aksjonærer. Det må da stilles strenge krav. Det har også betydning om aksjonærene er kjent med praksis. Noen eierstrategi var ikke etablert, og ingen informasjon om en slik strategi var gitt.

Kjernepunktet i saklighetskravet er at avslaget må være i selskapets interesse. Det må også foretas en avveining av de motstridende interesser. Det er intet som tilsier at det var i selskapets interesse å nekte å godta overdragelsen til Øie og Austad. Det ble heller ikke foretatt noen avveining av de ulike hensyn. Det er i dette tilfelle styrets og redaktør Solbergs særinteresser som er ivaretatt, og dette er ikke et saklig hensyn. Ønsket om å begrense aksjonærene til en bestemt krets eller om å søke å finne en annen erverver som passer bedre enn kjøperen, er heller ikke saklig i forhold til aksjeloven.

At aksjeerverv medfører en reell maktkonsentrasjon innen selskapet, kan være et relevant hensyn ved saklighetsvurderingen. I dette tilfelle innebar aksjesalget at en post som tidligere hadde vært på en hånd, ble splittet i to. Øie og Austad har ingen avtaler seg imellom og opptrer ikke i fellesskap. Det var Øie som først fikk tilbudet om å kjøpe aksjene gjennom megler. På grunn av postens størrelse henvendte han seg til Austad som han en tid forut hadde truffet i et selskap og snakket med om avisdrift og avisaksjer. De var tidligere ikke kjent med hverandre. Det var ikke grunn for styret til å anse dem som en gruppe. Øie var tidligere aksjonær og det hadde ikke vært reist spørsmål i forbindelse med godkjennelse av tidligere aksjeerverv. En nektelse overfor en tidligere aksjonær må bygge på klare holdepunkter for at en nytt erverv vil være i strid med selskapets interesser.

Det er for øvrig uklart om frykt for at de to kunne skaffe seg negativt flertall har vært en del av begrunnelsen da dette først et blitt påberopt senere. Under enhver omstendighet var faren for at noen aksjonærer kunne oppnå negativt flertall en kalkulert risiko som selskapet tok da eierskaps- og stemmerettsbegrensningene ble tatt ut av vedtektene.

Styret synes å ville betrakte Østlendingen som et ideelt foretak. AS Østlendingen er imidlertid et aksjeselskap og må følge reglene for aksjeselskaper.

Det er mye som taler for at den reelle årsak til at godkjennelsene ble nektet, er at Øie tidligere hadde tatt opp spørsmål om det ulovlig krysseie som forelå mellom AS Østlendingen og Investeringfondet og andre uheldige former for sammenblanding mellom de to institusjoner. Etter at Øie hadde reist sak, måtte krysseiet i 1996 bringes til opphør. Dermed falt et viktig instrument for redaktør Solberg og styret til å beholde kontrollen med AS Østlendingen bort. Øie ble ansett som en aksjonær som gjorde gjeldende sine aksjonærrettigheter og som styret ikke hadde kontroll på. Han var derfor ikke lenger ønsket i AS Østlendingen. Austad ble ansett for å opptre i fellesskap med Øie eller ble i hvert fall behandlet på samme måte.

Det er ikke forhold ved Øie eller Austad som skulle tilsi at det ville skade AS Østlendingen å ha dem som aksjonærer. Odd R. Øie er en profesjonell avisinvestor med aksjer i flere aviser. Han er ikke en kortsiktig spekulant og har knapt nok solgt noen av de avisaksjer han har ervervet. Han har aldri blandet seg opp i avisenes redaksjonelle linje. Han har store kunnskaper om avisdrift og er en ressurs for de selskaper hvor han har kjøpt seg inn, snarere enn et problem. At han er valgt inn i styret i flere avisselskaper, viser også dette. Austad har heller ikke kjøpt aksjene for å hente kortsiktig gevinst og hans interesser er fullt forenlige med AS Østlendingens.

Austad og Øie har nedlagt slik påstand:

1. AS Østlendingen forpliktes til å godkjenne Terje Austads kjøp av 11.147 aksjer i AS Østlendingen, hver pålydende kr 25,-.

2. AS Østlendingen forpliktes til å godkjenne Odd R. Øies kjøp av 11.000 aksjer i AS Østlendingen, hver pålydende kr 25,-.

3. AS Østlendingen ved styrets formann dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett med tillegg av 12 - tolv - % rente fra 14 dager etter forkynnelse av hhv. herredsrettens og lagmannsrettens dom, inntil betaling skjer.

Sammendrag av AS Østlendingens anførsler:

Det er feil når de ankende parter søker å fremstille det som om nektelsen av godkjenning er et resultat av at redaktør Solberg søker å ivareta sine interesser på bekostning av Øies og Austads aksjonærinteresser. I hvilken utstrekning redaktøren har opptrådt som en pådriver i saken, er irrelevant. Styrets intensjon har vært å ivareta selskapets interesser ut fra AS Østlendingens formål og tradisjoner.

Saken gjelder spørsmålet om vedtaket om å nekte godkjennelse av aksjeoverdragelsene er gyldig. Det blir da for det første spørsmål om retningslinjene er uttømmende. Selskapet mener at de ikke er det, og det blir for det andre da spørsmål om nektelsen av samtykket er innenfor saklighetskravet som følger av vedtektenes §7 og av aksjeloven.

Ved vurderingen bør lagmannsretten ta utgangspunkt i vedtektenes §7. Det vises her også til at tegningsinnbydelsen, som har til hensikt å gi informasjon utad, viser til at omsetteligheten av aksjene er regulert av vedtektenes §7. Vedtektenes §7 danner bakgrunnen for forståelsen av retningslinjene som generalforsamlingen vedtok.

Det bør legges til grunn at de som vedtok retningslinjene, ikke hadde noe bevisst forhold til om de var ment å være uttømmende eller ikke. Det vises her bl. a. til at daværende styreformann Nyeng i retten uttalte at dette aldri var diskutert. Styrets retningslinjer sier ikke at det "bare" er i de nevnte tilfelle at godkjennelse kan nektes og det er heller ikke grunn til å innfortolke dette.

Rettens prøvelsesrett i forhold til spørsmålet om det forelå saklig grunn til nekting, omfatter spørsmålet om henvisningen til eierstrategi ligger innenfor det saklige, men ikke nærmere hvilken eierstrategi selskapet skal følge.

Når det gjelder de motstridende interesser som må avveies ved anvendelsen av saklighetskravet, er det interessen til den som selger aksjene, det er behov for å beskytte. Innløsningsretten i aksjelovens §4-17 første ledd er satt av hensyn til selger. Det er ikke noen tungtveiende grunner som tilsier at den interesse noen har i å kjøpe en bestemt aksje, skal tillegges særlig vekt.

Styrets nektelse må vurderes i lys av forholdene da avgjørelsen ble truffet. Orklas inntreden i selskapet kom på et senere tidspunkt og kan ikke trekkes inn ved vurderingen av om saklighetskriteriet var oppfylt da styret behandlet overdragelsen til Øie og Austad. Det er tre hovedpunkter i styrets begrunnelse: eierstrategi, frykten for at Øie og Austad kunne skaffe seg negativ kontroll samt ivaretakelse av Østlendingens formål.

Det er ikke avgjørende om eierstrategien var formelt vedtatt i selskapets organer. Retten må legge til grunn at eierstrategien var etablert og at den var saklig begrunnet og i selskapets interesse. Eierstrategien er ikke i strid med retningslinjene for nektelse av aksjeerverv som er omtalt i tegningsinnbydelsen.

Frykten for negativ kontroll og hensynet til Østlendingens formål flyter over i hverandre. Det må sees hen til Østlendingens historiske forankring. Den lokale "bondehæren" har alltid utgjort avisens ryggrad og har i antall og holdning hatt avgjørende betydning for selskapet. Etableringen av investeringsfondet i 1969 bidro til å skape stabilitet på eiersiden og understreker den betydning selskapets tradisjonelle verdier ble tillagt. Stabilitet, lokal identitet, spredning og økonomisk trygghet er kjernebegreper for AS Østlendingen.

I 1987 trengte selskapet ny kapital, og Østlendingens tradisjon brytes sterkt mot kapitalbehovet. Dette førte til fjerning av bl. a. stemmerettsbegrensningen og bostedsregelen. Endringene som ble gjennomført, innebar en betydelig åpning av selskapet, men innebar ikke at styret mistet enhver adgang til å nekte godkjennelse av aksjeerverv. Kapitalutvidelsen rettet seg primært mot egne aksjonærer, og de nye vedtektene med §7 om styrets adgang til å nekte godkjennelse er inntatt i prospektet.

Avgjørelsen om å nekte å godkjenne Øies og Austads kjøp ble truffet etter en grundig og forsvarlig saksbehandling og var saklig begrunnet i hensynet til selskapets interesser. Det var styrets vurdering at nektelsen var nødvendig for å ivareta selskapets formål og tradisjon. Ordningen med at endringer i formålsparagrafen må godkjennes av stiftelsen viser hvilken vekt som er lagt på disse hensyn, men det er for øvrig tvilsomt om bestemmelsen ville gi noen holdbar garanti hvis saken ble satt på spissen.

Styret har ikke hatt noen innvendinger mot Øie eller Austad som personer, men de representerte en type investorer som styret ikke ønsket skulle få innflytelse i selskapet. Aksjekjøpet ble for de to antatt å være en finansplassering hvor aksjeeierne ville være interessert i å få fram verdiene for å få avkastning i form av utbytte eller verdistigning. Det er ikke grunnlag for å hevde at styret har motarbeidet Øie når han som aksjonær tidligere har tatt opp krysseierskapet eller andre forhold som han fant uheldige, og heller ikke for de ankende parters antakelse om at nektelsen er begrunnet i en usaklig motvilje mot Øie på grunn av disse forhold.

Styret anså Øie og Austad for å ha likeartede interesser uten at de nødvendigvis opptrådte i fellesskap. Deres interesser ble antatt å kunne komme i strid med målsettingen i AS Østlendingen som primært var å bygge opp verdier i selskapet for å sikre fremtidig drift. De to har senere gått til sak mot selskapet vedrørende gyldigheten av vedtaket om emisjonen mot Orkla. AS Østlendingen vurderte Orklaemisjonen som nødvendig for å sikre selskapets fremtid og ser de tos saksanlegg som en bekreftelse på at antakelsen om interessemotsetninger var riktig.

Det er for øvrig ikke noe vilkår for å oppfylle saklighetskravet at et aksjeerverv må antas å ville skade selskapet. Det er tilstrekkelig at styret finner at ervervet ikke er i selskapets interesse. Summen av de hensyn som gjorde seg gjeldende i denne sak, tilsier at styret har ivaretatt selskapets interesser ved å nekte å godkjenne Øies og Austads erverv.

AS Østlendingen har nedlagt slik påstand:

Herredsrettens dom stadfestes. Odd R. Øie og Terje Austad dømmes - en for begge og begge for en - til å erstatte AS Østlendingen dets saksomkostninger med tillegg av 12 % årlig rente fra det forfallstidspunkt retten fastsetter til betaling skjer.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Etter aksjeloven er hovedregelen at aksjer er fritt omsettelige, jf. lovens §3-2. I §3-4 første ledd er det imidlertid åpnet adgang til å bestemme gjennom selskapets vedtekter at aksjeoverdragelse er avhengig av styrets samtykke. Det er også åpnet adgang til å stille krav om at aksjeerververe skal ha "visse egenskaper m. v." Etter aksjelovens §3-4 tredje ledd tredje punktum kan samtykke bare nektes hvor det foreligger saklig grunn.

Slik AS Østlendingens vedtekter lyder etter endringene i 1987, gjelder betingelsen om styrets samtykke, men uten at det lenger er vedtektsfestet noen krav til bestemte "egenskaper" hos aksjeerververne. Vedtektenes §7 angir "saklig grunn" som kriterium - noe som er i samsvar med det som kan utledes direkte av loven.

Generalforsamlingen har gitt retningslinjer for når aksjeerverv kan nektes godkjent etter §7. Lagmannsretten finner i likhet med herredsretten at oppregningen i retningslinjene av hvem som kan nektes godkjennelse, ikke er å anse som uttømmende. Retten finner ikke at bruken av ordet "kan" gir noe bidrag til å kaste lys over dette spørsmålet, men slutter seg for øvrig i det vesentlige til de synspunkter herredsretten gir uttrykk for når det gjelder forståelsen av retningslinjene. Lagmannsretten har også lagt betydelig vekt på at retningslinjenene ble behandlet av generalforsamlingen samtidig med vedtektsendringene. Dersom det hadde vært meningen å utelukke andre grunner til nektelse, ville det ha vært nærliggende å ta en slik bestemmelse direkte inn i vedtektene.

I styrets protokoll er godkjenningsnektelsene begrunnet med en eierstrategi som selskapet har fulgt siden 1990. I underretningen til Øie og Austad er det tilføyd at eierstrategien bl. a. vektlegger lokalt og spredt eierskap. Ut fra bevisførselen i saken legger lagmannsretten til grunn at nektelsen var begrunnet i at det dreide seg om så store poster at de to til sammen ville kunne få betydelig innflytelse i selskapet, i kombinasjon med at de ikke var "lokale eiere" og at de ble ansett for å være finansielle investorer som primært hadde ønske om å få avkastning på sine investeringer. Lagmannsretten finner ikke å kunne bygge på at en motvilje mot Odd R. Øie basert på de saker Øie tidligere hadde tatt opp vedr. bl. a. krysseierskapet med Investeringsfondet har vært bestemmende for vedtaket. Retten kan for øvrig heller ikke se at det har særlig betydning om Østlendingens redaktør eventuelt har vært en pådriver for vedtakene.

Vedtakenes reelle begrunnelse fremstår etter lagmannsrettens syn i det vesentlige som forenlig med den eierstrategi som AS Østlendingen påberopte seg. Retten har imidlertid ikke funnet det godtgjort at det var noen slik fast etablert eierstrategi.

Det er fremlagt et notat av 25.07.1990 fra selskapets daglige leder, Flermosveen, hvor han påpeker behovet for å klargjøre eierstrategien. I notatet angir han at ut fra de holdninger han har registrert, vil en egnet eierpolitikk være:

1. AL Østlendingens Investeringsfond

2. En riksmedieeier

3. Et par-tre større lokale eiere

4. Aksjonærtillitsvalgte, ledelse og ansatte

5. Mange småaksjonærer

Det fremgår imidlertid også av notatet at det på det daværende tidspunkt var et åpent spørsmål om selskapet hadde noen eierpolitikk og i tilfelle hvilken.

Det er uklart i hvilken utstrekning temaet har vært gjenstand for formell behandling i selskapets organer. Lagmannsretten legger til grunn at det i hvert fall ikke er truffet noe vedtak om en bestemt eierstrategi verken av generalforsamlingen eller andre av selskapets organer. En eierstrategi vil eventuelt også kunne etableres uten at det foreligger noe formelt vedtak om det, men det er heller ikke blitt påvist på annen måte at en slik strategi har eksistert. Lagmannsretten finner det sannsynlig at de grunner som lå bak nektelsen, er i samsvar med holdninger som var utbredt innen selskapets styre og formentlig også hadde betydelig støtte blant selskapets aksjonærer. Ut over dette kan retten ikke se at det er dekning for å si at det forelå noen eierstrategi som nektelsene kan henføres under. Retten anser imidlertid spørsmålet om det forelå noen eierstrategi for å ha begrenset betydning. Et vedtak som er utslag av en etablert strategi vil riktignok lettere kunne fremstå som saklig enn vedtak som ikke er det, men såvel for et enkelt vedtak som for en strategi, vil det gjelde krav om saklighet i relasjon til vedtektene og aksjelovens regler.

Avgjørende for om styrets godkjenningsnektelse kan bli stående, er om saklighetskravet er oppfylt. Kjernepunktet i saklighetskravet er at nektelsen må skje i selskapets interesse. Ved avgjørelsen av hva som er i selskapets interesse, må det tas utgangspunkt i selskapets formål. For øvrig må vurderingen bli temmelig konkret.

Generelt kan ønsket om å forhindre at enkeltaksjonærer skaffer seg en dominerende stilling i et selskap, være en saklig grunn til å nekte godkjennelse av erverv av store aksjeposter. Dette vil også gjelde selv om det er tale om mindre poster enn det som kreves for å oppnå negativt flertall. Lagmannsretten viser her bl. a. til at samtlige juridiske forfattere som har behandlet emnet, synes å mene dette. Også begrensning av aksjeeierne, eventuelt av store eiere, til lokalt bosatte eller ut fra andre kriterier som kan sies å være relevante ut fra selskapets formål og tradisjoner, vil kunne være saklige grunner. Om det forhold at en aksjonær har rent finansielle interesser og må antas å ha ønske om avkastning på investert kapital som sin fremste målsetting, kan komme inn under kravet til saklighet for en godkjennelsesnektelse, er mer problematisk. En slik holdning er forutsetningsvis helt normal og akseptabel. Sett i sammenheng med at det er tale om kjøp av store poster som vil medføre reell makt, er det imidlertid heller ikke åpenbart at denne del av begrunnelsen vil falle utenfor saklighetskriteriet hvor selskapet har et formål og virkefelt som AS Østlendingen.

Kravet til saklighet må stilles konkret og vurderes ut fra de spesielle forhold som gjør seg gjeldende i selskapet og ved de aktuelle overdragelsene. Slik lagmannsretten ser det ville det, om man ser bort fra den spesielle forhistorie knyttet til 1987-emisjonen, vært lite tvilsomt at styret i AS Øtlendingen med basis i gjeldende vedtekter kunne ha nektet godkjennelse med den begrunnelse som er angitt foran. Spørsmålet blir om de endringer som ble gjort i vedtektene i forbindelse med 1987-emisjonen og presentasjonen av selskapet i prospektet som ble utarbeidet i denne forbindelse, innebærer en så betydelig innsnevring av styrets handlefrihet i relasjon til saklighetskravet for å nekte godkjennelse av aksjeerverv, at adgangen er gått tapt.

Hovedinntrykket av den presentasjon av selskapet som er gjengitt foran på s. 3, er at selskapet går svært langt i retning av å invitere til deltakelse på rent forretningsmessig basis. Uttrykket "betydelig åpnere" som er benyttet, kan riktignok betegne ulike grader, men sammenholdt med resten av teksten gir det et klart inntrykk av at omsetteligheten av aksjene skal være undergitt få begrensninger. I den grad de vedtektsendringer som lå til grunn for presentasjonen kan være åpne for forskjellige fortolkninger, må den ledsagende presentasjon få betydning for forståelsen av vedtektene.

Etter lagmannsrettens oppfatning innebærer vedtektsendringene og presentasjonen av dem en viss innskrenkning av styrets handlefrihet etter vedtektenes §7. Selskapet oppgir å ha som målsetting å betjene egenkapitalen på en måte som reflekterer at aksjekapitalen er risikokapital. Det er videre opplyst at det arbeides med å etablere en "marketmaker"-avtale for å gjøre aksjene likvide. Aksjonærer forespeiles avkastning både gjennom utbytte og verdistigning. Med denne erklærte målsetting er det begrenset rom for å legge vekt på at aksjer erverves av personer som formodes å ha nettopp dette formål med sitt erverv. På samme måte kan det anføres at når vedtektsbestemmelse om at godkjennelse kunne nektes for erverver bosatt utenom Hedmark fylke, er opphevet, vil adgangen til å legge et krav om lokal bosetting inn under det alminnelige saklighetskriteriet fremstå som problematisk. Selv om AS Østlendingen har en tradisjonell lokal forankring som i utgangspunktet gir adgang til å operere med en slik eierbegrensning, vil opphevelsen av begrensningen uten å sette noe annet i stedet langt på veg forhindre at slike hensyn kan tas. Det må imidlertid tas i betraktning at emisjonen primært var rettet mot aksjonærer og ansatte.

Hovedspørsmålet blir etter lagmannsrettens oppfatning om aksjepostenes størrelse i seg selv kan gi saklig grunn til nektelse. I vurderingen av dette spørsmål og i konklusjonen har retten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommerne Askheim og Borgenholt, bemerker at det er tale om poster som er så store at Øie og Austad i praksis vil få reell innflytelse, selv om de heller ikke sammen når opp i negativt flertall. Lagmannsrettens flertall finner at det er klare, reelle hensyn som taler for at et selskap av AS Østlendingens karakter, bør ha mulighet for å forhindre at personer som selskapet ikke identifiserer med sine interesser, kjøper innflytelse i selskapet. Det er knyttet sterke innslag av politiske og kulturelle hensyn til selskapets virksomhet. Likeledes er selskapets lokale karakter klart forankret, ikke bare formelt i selskapets vedtekter, men også i den virksomhet som faktisk drives. Med hensyn til det samlede inntrykk av vedtektsendringene og presentasjonen i 1987 vil det også være riktig å se hen til de rester av styringsmuligheter som faktisk er beholdt i relasjon til aksjeomsetningen. At 1987-emisjonen primært var rettet mot egne aksjonærer og ansatte taler for at åpningen i første rekke var myntet på dem som tilhørte selskapets "krets". Da Austad og Øie kjøpte sine poster, var det dessuten blitt klart at aksjen ikke hadde fått den mer forretningsmessige karakter som var forespeilet i prospektet. I perioden var det aldri betalt utbytte, og noen "marketmaker"-ordning var ikke kommet i stand.

Flertallet finner det videre godtgjort at styrets begrunnelse for vedtaket var saklig i den forstand at det ble truffet ut fra hva styret anså var i selskapets interesse.

Under betydelig tvil er flertallet kommet til at selskapets styre ut fra disse hensyn og med basis i den generelle godkjennelsesbetemmelsen i vedtektenes §7 og selskapets formålsbestemmelse, hadde adgang til å nekte overdragelsene.

Flertallet har ved sin vurdering også sett hen til at det ut fra en totalvurdering måtte fremstille seg som relativt nærliggende for Austad og Øie at kjøp av så store aksjeposter i selskapet ikke ville bli hilst velkommen av selskapets styre. Hensynet til å beskytte kjøpernes interesser gjør seg dermed ikke gjeldende med nevneverdig tyngde.

Flertallet kommer etter dette til samme konklusjon som herredsretten. Herredsrettens dom, pkt. 1, blir å stadfeste. Flertallet har funnet at saken har budt på såvidt stor tvil at hver av partene bør bære sine egne saksomkostninger, jf. tvistemålslovens §172 annet ledd, jf. også §180 annet ledd. Dette bør også gjelde saksomkostningene for herredsretten.

Mindretallet, lagdommer Haga, finner at nektelsene ikke er saklig begrunnet.

Mindretallet peker på at Øies og Austads aksjeposter opprinnelig var én post - tilhørende Kjell Nyeng. Det ble ikke gjort opphevelser mot Nyengs aksjekjøp. Salget av aksjene til Glommen Skog AS ble heller ikke nektet godkjennelse. Det synes ikke da å ha knyttet seg problemer til aksjepostens størrelse. Når posten på 22.147 aksjer senere blir fordelt på to kjøpere, og salgene blir nektet godkjennelse, trekker mindretallet den slutning at det ikke er postenes størrelse som isolert sett er problemet for styret, men kjøperne.

Mindretallet er langt på vei enig med flertallet i dets betraktninger omkring et selskaps behov for og rett til å beskytte seg mot endel typer av aksjonærer. Hvilke aksjonærtyper det i såfall vil dreie seg om, må vurderes konkret. Lagmannsretten har i domsgrunnene enstemmig slått fast at det i utgangspunktet ikke kan anses som diskvalifiserende for en potensiell aksjonær at vedkommende opptrer bevisst i forhold til ønsket om avkastning, men at en slik holdning kan ligge innenfor en saklig grunn til nektelse der det er tale om et selskap som Østlendingen.

Mindretallet finner imidlertid at den vedtektsendring som ble gjennomført i 1987 har som konsekvens at godkjenningsnektelsen ikke kan anses som saklig begrunnet. Selskapet gikk i 1987 - i det minste utad - over fra å operere nærmest som en stiftelse til å bli et mer ordinært aksjeselskap. At selskapet har beholdt sin formålsparagraf, er lokalt forankret osv. endrer ikke dette, men mindretallet er enig i at disse forhold har betydning i relasjon til hva som kan danne grunnlaget for å nekte å godkjenne enkelte aksjonærer.

De retningslinjer som ble gitt av generalforsamlingen i 1987, angir nektelsesgrunner som det i og for seg ikke hadde vært påkrevet å gjøre oppmerksom på. De er relativt selvsagte, men nettopp det forhold indikerer at ihvertfall generalforsamlingen ikke har hatt tanker om en særlig vid nektelsesadgang.

Det er etter mindretallets syn ikke nærmere påvist hvilke egenskaper Øie og/eller Austad er i besittelse av som skulle gjøre dem lite ønskelige som aksjonærer ut fra selskapets interesser - dets formål, tradisjoner og lokale forankring. Øie har ikke gjort seg negativt bemerket som aksjonær i selskapet tidligere. Det er fremhevet fra selskapets side at man har sett positivt på at han tok opp det ulovlige krysseierskap mellom selskapet og investeringsfondet. Han er kjent som aksjonær i andre lokalaviser uten at det er opplyst at han har gjort seg negativt bemerket i forhold til disse avisenes formål og kultur. Austad har heller ikke selskapet kunnet si noe nærmere om når det gjelder personlige egenskaper, utover det mer diffuse som er angitt for både ham og Øie - at de ikke er lokale eiere og at de anses som mer profesjonelle investorer. Austad har forøvrig i mange år bodd i StorElvdal, og han har fremdeles tilknytning til distriktet.

På bakgrunn av at det ved vedtektsendring ble besluttet at det nettopp ikke skal være en forutsetning for aksjonærer at de bor i Hedmark, er angivelsen av manglende lokal tilknytning etter mindretallets syn i denne saken ikke saklig grunn til nektelse når det ikke samtidig kan pekes på andre forhold som skulle medføre at de to aksjonærene selv med relativt store aksjeposter, representerer en trussel for Østlendingens mulighet til å holde på sin tradisjon og sitt formål. At de er annerledes enn andre av Østlendingens aksjonærer og har en mer profesjonell innfallsvinkel til sin rolle som aksjonærer enn det som tidligere har vært vanlig i selskapet, er ikke tilstrekkelig til at de representerer noen trussel som det må være adgang til å beskytte seg mot. Etter mindretallets syn måtte man, for å kunne si at godkjennelsen var saklig begrunnet, hatt å gjøre med aksjonærer som hadde et visst preg av å være raidere på aksjemarkedet, eller at det forelå andre konkrete holdepunkter for at deres holdninger ville ha en negativ innflytelse på selskapet sett i forhold til dets kultur. Det er ikke påvist noen slik holdning hos Øie eller Austad, og den begrunnelse som lagmannsretten har funnet ligger til grunn for nektelsen, kan da etter mindretallets syn ikke aksepteres som saklig.

Domsslutningen er utformet i samsvar med flertallets konklusjon.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for lagmannsrett eller herredsrett.