LA-1998-1369

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-01-15
Publisert:	LA-1998-01369
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett nr: 98-00989 A/08 - Agder lagmannsrett LA-1998-01369 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00300K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Olav Andreas Bryge). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Bent Gill Johannessen).
Forfatter:	Førstelagmann Arne Christiansen, formann, lagdommer Tore-Jarl Christensen, ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §35a, Tvistemålsloven (1915) §180

Kristiansand byrett avsa 20. august 1998 dom og kjennelse med slike slutninger:

"Domsslutning:

1. A og B skal ha delt foreldreansvar for datteren C, født xx.xx.95.

2. C skal bo fast hos B.

3. A skal ha samvær med datteren C slik:

- annenhver helg fra torsdag ettermiddag (arbeidstidens slutt) til søndag ettermiddag. Barnet skal være tilbake hos far innen kl. 18:00.

- 14 dager i sommerferien.

- annenhver jul eller påske. Julesamvær regnes fra lillejulaften ettermiddag til 2. juledag ettermiddag. Påskesamvær regnes fra ettermiddagen på onsdag før skjærtorsdag til ettermiddagen 2. påskedag.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Slutning i kjennelse:

1. C, født xx.xx.95 skal inntil saken er rettskraftig avgjort bo fast hos B.

2. A skal inntil saken er rettskraftig avgjort ha samvær med datteren C i samsvar med pkt. 3 i domsslutning av i dag.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Nærmere om sakens faktiske bakgrunn fremgår av byrettens avgjørelse. A brakte både kjennelsen og dommen inn til overprøvelse for Agder lagmannsrett. Lagmannsretten stadfestet 16. september 1998 byrettens kjennelse. Under saksforberedelsen for lagmannsretten innga B motanke når det gjelder rammene for den samværsrett for A som dommen fastsetter.

Lyngdal namsrett avsa 15. september 1998 kjennelse om at namsmannen ble bemyndiget til å avhente C for å overlate henne til B. Bakgrunnen for kjennelsen var at A nektet å tilbakelevere barnet til faren etter utløpet av det sommersamværsopphold som er fastsatt i pkt. 2 i slutningen i byrettens kjennelse, jfr. pkt. 3 annet strekpunkt i domsslutningen. A mente det forelå mistanke om at B hadde forgrepet seg seksuelt mot barnet og hadde oppsøkt lege for å få dette klarlagt. Hun og hennes nåværende samboer, D, reiste med barnet til Stavanger etter at namsrettens kjennelse var forkynt for dem. Her ble barnet tatt hånd om av barnevernsmyndighetene og plassert i et beredskapshjem i Kristiansand. Barnet ble underkastet medisinsk undersøkelse ved barnepoliklinikken ved X sentralsykehus i Kristiansand den 29. september 1998, og av journalnotatet for undersøkelsen fremgår at det ble gjort normale funn. Barnet ble deretter overført til B. Han nektet ytterligere samvær med mor medmindre det var med en tilsynsperson under samværene. Den 22. desember 1998 inngikk partene en midlertidig samværsavtale om en slik ordning.

Anken over byrettens dom ble behandlet i ankeforhandling avholdt i Kristiansand 5. og 6. januar 1999. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble ført seks vitner, hvorav to var nytt for lagmannsretten. Videre ble det fremlagt endel dokumentbevis. Under ankeforhandlingen frafalt B sin motanke. Saken står i en noe annen stilling enn for byretten. A anfører ikke lenger at B kan mistenkes for seksuelle forgåelser overfor datteren, men fremmer som ny anførsel at han har vanskeliggjort hennes samvær med datteren.

As anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik:

C er et lite barn, og mor var hovedomsorgsperson for henne frem til januar 1998. Hun kjenner seg sterkt knyttet til moren, sier hun vil være hos moren og gråter når hun må forlate mor etter samvær.

Mor kan gi barnet impulser og stimulans på en annen måte enn far. Far er stille og tilbakeholden og har et begrenset sosialt nettverk. Mor er impulsiv og engasjert. Hun har nok hatt en noe turbulent tilværelse, men har den senere tid gjennomgått en positiv utvikling. Hun er hjemmeværende, mens far er i arbeid. Mor venter barn med sin samboer, og for C vil det være en berikelse å ha daglig kontakt med en lillesøster eller lillebror. C har et godt forhold til Ds bror, som bor i samme hus som A og D.

Et vesentlig forhold som taler mot B er at han nektet samvær etter å ha fått tilbake C etter oppholdet i beredskapshjem i fjor høst. En slik opptreden er å likestille med psykisk mishandling av barnet. Det kan være grunn til å tro at denne holdning fra Bs side kan skyldes sjalusi eller frykt for at C skal bli for sterkt knyttet til moren, og at det som ble anført som begrunnelse for nektelsen, at barnet ikke ble levert tilbake etter sommersamvær, bare er et påskudd. Mor er for sin del innstilt på at barnet bør ha en utvidet samværsrett dersom hun får omsorgen. Hensynet til en størst mulig samlet foreldrekontakt taler derfor sterkt for at mor får den daglige omsorg.

Status quo-prinsippet, som er anført fra den annen side, kan ikke tillegges noen avgjørende vekt, når det, som her, foreligger avgjørende momenter som teller i favør av den ankende part. Det bemerkes forøvrig at B har tanker om å bygge hus, og dette vil medføre at C må skifte bosted, også om omsorgen skal være hos far.

A har nedlagt slik påstand:

"1. A og B skal ha delt foreldreansvar for C født xx.xx.1995 dog slik at C skal bo fast hos A.

2. B gis samvær etter rettens skjønn.

3. A/det offentlige tilkjennes saksomkostningene."

B har imøtegått anken og i den forbindelse i det vesentlige anført følgende:

Status quo-prinsippet tilsier at C får bo hos far der hun har bodd det meste av tiden siden hun ble født. Hun finner seg godt til rette i barnehave på stedet. B har sin familie i nærheten. Også As familie bor i Kristiansandsdistriktet. B er en stillferdig person som det kan ta noen tid å bli kjent med. I følge uttalelse fra barnevernsmyndighetene som han søker råd og veiledning hos, har han gjort en bemerkelsesverdig god innsats som omsorgsperson for C.

A har hatt store problemer. De siste år har hun hatt hyppig skifte av bolig og kjærester og har siden 1997 vært innlagt tre ganger på psykiatrisk institusjon. Hennes nåværende samboerforhold har til nå vart i bare 7 måneder. Hennes samboer har opptrådt svært aktivt og styrende i saken. Han har en tendens til å skape problemer og har til nå hatt et vanskelig forhold til B. A venter et nytt barn, og dette vil kunne bety en problematisk belastning for henne i tillegg til omsorgen for C. A har også vist liten forståelse for å skjerme barnet i den foreliggende konflikt. Alt i alt synes det lite betryggende om C nå skulle flyttes til mor.

Det fremheves at B ikke nektet samvær etter at A nektet å tilbakelevere barnet etter sommeropphold. Han satte som vilkår for fortsatt samvær at disse foregikk med en tilsynsperson til stede. Bakgrunnen for dette var de belastninger barnet var blitt utsatt for på grunn av A og Ds opptreden, og enhver ansvarlig omsorgsperson ville i denne situasjon ha stilt slike krav som B satte. B forsøkte å finne noen som kunne ha tilsyn med samværene, og samvær ble gjenopprettet.

B har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom i sak 98-00989 A/08 stadfestes.

2. B/det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som byretten har gitt for sin avgjørelse.

Som foran nevnt er det ikke, slik som for byretten, anført fra den ankende parts side at B kan mistenkes for å ha forbrutt seg seksuelt overfor barnet. Som ny anførsel for lagmannsretten har den ankende part påpekt at B i fjor høst nektet fortsatt samvær uten at en tilsynsperson var til stede og har gjort gjeldende at dette forhold taler sterkt imot at han skal ha den daglige omsorg. Lagmannsretten er ikke enig i at det her nevnte forhold kan tillegges slik vekt. Bs reaksjon var situasjonsbestemt og i og for seg forståelig ettersom barnet ble holdt tilbake av moren etter utløpet av den sommersamværsperiode som var fastsatt av byretten.

Etter at B har trukket tilbake sin motanke, er det ikke aktuelt å gjøre noen begrensninger i den samværsrett som byretten har fastsatt, og lagmannsretten legger til grunn at B lojalt vil etterleve domsresultatet på dette punkt. Lagmannsretten tilføyer at også As tilbakeholdelse av barnet kan være forståelig på bakgrunn av barnets uttalelser, sålenge det ikke var foretatt medisinske undersøkelser som kunne avsvekke de mistanker hun hadde. I denne forbindelse må det ses hen til at hun selv var blitt misbrukt som barn.

Lagmannsretten er enig med byretten i at begge foreldrene har egenskaper som er viktige for C. Når lagmannsretten er kommet til at valget mellom de to må falle ut til Bs fordel, er det lagt avgjørende vekt på de usikkerhetsmomenter som hefter ved As situasjon. Hun har siden 1997 vært innlagt på psykiatrisk institusjon tre ganger, hvorav en gang så lenge som 3 - 4 måneder fra januar til mai 1998. Etter bruddet mellom partene førte hun en omflakkende tilværelse med flere kjærester, herunder et kortvarig samboerforhold med en mann med narkotikaproblemer, og hyppig skifte av bolig, delvis som følge av at hun ble oppsagt på grunn av husbråk. Sin nåværende samboer traff hun på psykiatrisk avdeling på X sentralsykehus i mai 1998, der de begge var pasienter. De to bor sammen på - - - i Y. Samboeren er for tiden under attføring, og skal som et tiltak under attføringen ha praksisplass ved alderhjem med sikte på å utdanne seg som kokk. As ustabile livsførsel etter samlivsbruddet kan i noen grad forklares med hennes unge alder, og det er mulig at hun nå har undergått en modningsprosess som har styrket hennes omsorgsevne. Det hefter imidlertid adskillig usikkerhet ved om hun har oppnådd en tilstrekkelig grad av stabilitet og trygghet i sin tilværelse. Hennes siste opphold på psykiatrisk institusjon skriver seg fra noe over et halvt år tilbake i tiden, og det nåværende samboerforhold har til nå ikke vart i mer enn omkring 7 måneder. Det forhold at A venter barn er etter omstendighetene et forhold som skaper ytterligere usikkerhet omkring hennes omsorgsevne i forhold til C.

I forhold til B gjør det seg ikke gjeldende slik tvil med hensyn til omsorgsevne som for A. Hans tilværelse synes stabil og trygg. Han er for tiden tømmerlærling og vil formodentlig være sikret arbeid i årene fremover. C er i familiebarnehave. B har fått godt skussmål av barnevernsmyndighetene, og det er ikke noe som tilsier at han ikke skulle kunne ta seg av C på en god måte.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de øvrige forhold som er anført fra partene eller som er behandlet av byretten. Disse har etter lagmannsretten ingen avgjørende vekt i den ene eller annen retning ved siden av de momenter som er nevnt i det foregående, og lagmannsretten finner derfor ikke grunn til noen nærmere vurdering av de nevnte momenter utover den generelle tilslutning til byrettens begrunnelse som det er gitt uttrykk for ovenfor.

Anken har vært forgjeves, og spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten reguleres av tvistemålslovens §180 første ledd. Lagmannsretten er i medhold av unntaksregelen i denne bestemmelse kommet til at erstatning for saksomkostninger ikke bør idømmes. Lagmannsretten har i denne forbindelse lagt til grunn at A hadde mistanke om at C var seksuelt misbrukt. Man må ha forståelse for at det med en slik mistanke, selv om den ikke kan sies å være velbegrunnet, vil fremstille seg som tvingende nødvendig for en mor å foreta det som for henne synes nødvendig for å avverge det hun frykter. Hennes mistanke burde imidlertid være avsvekket ved den medisinske undersøkelse som ble foretatt 29. september 1998, men konflikten mellom partene fikk deretter en ny vending ved at B nektet å etterleve den samværsordning som var fastsatt ved byrettens kjennelse.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre noen endring i byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.