LG-1997-409

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-03-13
Publisert:	LG-1997-00409
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett 1995-01228 - Gulating lagmannsrett LG-1997-00409 og LG-1997-00410. Anket til Høyesterett, se Rt-1999-1967; Vesta Forsikring AS betaler til A 3.200.000 i erstatning for påførte og fremtidige utgifter mv.
Parter:	I ankesak nr. 97-00409: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Pål Mitsem, Stavanger). Ankemotpart: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Margareth Christophersen, Bergen og Advokat Jan M. Haugen, Oslo). I ankesak nr. 97-00410: Ankende part: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Margareth Christophersen, Bergen og Advokat Jan M. Haugen, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Pål Mitsem, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Selvik. Ekstraordinær lagdommer Sæveraas. Byrettsdommer Johansen. Fire meddommere
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Tvistemålsloven (1915) §174

Saken gjelder utmåling av skadeserstatning etter at A ble sterkt skadet i en bilulykke i 1993.

Vesta Forsikring AS har erkjent det forsikringsmessige ansvar for de skader hun ble ble påført, men omfanget av erstatningen er omtvistet.

Stavanger byrett avsa 25.november 1996 dom med slik domsslutning:

1. Vesta Forsikring AS tilpliktes å betale til A innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse erstatning med kr 8.581.956,- - kroneråttemillionerfemhundreogåttientusennihundrefemtiseks - med fradrag for utbetalt forskudd inkl renter ialt kr 2.402.604,- - kronertomillionerfirehundreogtotusensekshundrefire - og med tillegg av 12 % rente p.a. av kr 8.581.956,- fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. Vesta Forsikring AS tilpliktes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale B erstatning med kr 20.000,- - kronertjuetusen -.

3. Vesta Forsikring AS tilpliktes innen 2 - to - uker å betale saksomkostninger til A v/ advokat Pål Mitsem med kr 261.426,- - kronertohundresekstientusenfirehundretjueseks -.

4. I tvisten B - Vesta Forsikring AS tilkjennes ikke saksomkostninger.

A har rettidig anket dommen til Gulating lagmannsrett og påberoper feil i bevisbedømmelse og lovanvendelse forsåvidt gjelder endel av de poster som inngår i punkt 1 og punkt 3. Ankesaken har nr 97-00409.

Vesta Forsikring AS (Vesta) har rettidig inngitt selvstendig anke til lagmannsretten, begrunnet med feil bevisbedømmelse og uriktig rettsanvendelse. Anken omfatter ikke domsslutningens punkter 2 og 4. Denne ankesaken har nr 97-00410.

Ankeforhandling for begge saker ble holdt i Stavanger tinghus i dagene 2-6 og 9 februar 1998. Det ble foretatt avhør av Kate og B og forøvrig avhørt 10 vitner. Ett av vitnene, dr Tsun Nin Lee, ble avhørt pr telefon fra San Francisco. Også vitnet Frode Aasen ble avhørt pr telefon. Videre hørte retten forklaringer fra de to oppnevnte sakkyndige, overlegene Ole Bjørn Tysnes og Arne Sæterhaug. Dokumentasjon ble foretatt slik rettsboken viser.

Sakens bakgrunn fremgår av byrettens dom som det vises til. Her nevnes at A, som nå er 44 år gammel, den 19. juli 1993 var utsatt for en trafikkulykke i Italia. Hun hadde etter ulykken lett hodepine og smerter i nakkemuskulaturen, men forøvrig var det ikke på dette tidspunkt tegn til alvorlig skade. Fire dager etter ulykken fikk hun plutselige lammelser og taleforstyrrelser og ble bevisstløs med pustevansker. Hun ble innlagt på sykehus i Hjørring, Danmark, hvor det ble påvist at hun hadde fått et infarkt i hjernens dype strukturer. Tilstanden ble oppfattet som relatert til at hun ved ulykken fire dager før hadde fått skade på blodkar som fører til hjernen og at dette førte til infarkter.

A var til å begynne med svært dårlig og bevisstløs. Hun ble overført til nevrologisk avdeling ved Sentralsykehuset i Rogaland og var de 15 første dagene på intensivavdelingen. Hun fikk etterhvert tilbake noe kraft i fingrene på høyre hånd, men forøvrig var det lammelser i alle ekstremiteter. Hun ble i oktober 1993 overført til Sunnaas sykehus i Oslo for rehabilitering. Under oppholdet ved Sunnaas var hun en kort tid pasient ved Sentralsykehuset i Akershus, på grunn av blodpropp i venstre ben. Den 1. juli 1994 ble A utskrevet fra Sunnaas og reiste hjem til Sola.

I en spesialisterklæring fra Sunnaas sykehus, datert 5. juni 1994, heter det bl.a.:

Hun har som følge av sine lesjoner vist på CT spastiske lammelser i armer og ben, svær dysartrofoni (problemer med å uttale ord, problemer med å få lyd på stemmen), øyemuskellammelse venstre øye, redusert svelgfunksjon og forstyrrelse i naturlige funksjoner. Hun er fullstendig pleietrengende og må spise tilpasset mat, betjener elektrisk rullestol med bryter med høyre hånd, kan kommunisere noe med enkelte ord ved alfabettavle og PC med scannersystem for bokstavering. Medisinsk invaliditetsgrad settes til over 100 % - denne er varig. Hun har økt risiko for tilbakevendende urinveisinfeksjoner, økt risiko for lungebetennelse og økt risiko for blodpropp. Hennes livsutfoldelse er blitt betydelig redusert. Hun vil trenge mange tekniske hjelpemidler, ominnredning av boligen og maksimal hjelp av det lokale støtteapparat.

I slutten av juli 1994 reiste A, sammen med sin mann B og to sykepleiere til klinikken San Francisco Preventive Medical Group og oppholdt seg her til 4. september samme år. Dette var den første av ialt åtte reiser til California og Florida.

Under oppholdet ved klinikken i California fikk A såkalt «Celation Therapy» (Kelerings behandling). Ved senere opphold ved klinikken fikk hun også akupunktur for å stimulere thalamus. En av lederne ved klinikken, dr Tsun Nin Lee, er avhørt pr telefon.

A har også hatt en rekke opphold ved en klinikk tilknyttet Miami universitet. Her har hun fått en behandling kalt EMG Bio feedback. Dr. Bernard S. Brucker som leder klinikken har gitt forklaring for lagmannsretten.

A har også orientert seg mot en engelsk institusjon, BIBIC, og hadde et opphold der i slutten av juni 1996.

A har i det vesentlige anført:

Hun har en medisinsk invaliditet på langt over 100% og dette påvirker sterkt hennes livskvalitet.

Sunnaas sykehus kunne ikke gjøre mer for henne og hun ble sendt hjem, men uten at det forelå noe konkret behandlingstilbud som kunne gi bedring i hennes situasjon. Førstelinjetjenesten kom ikke skikkelig igang på grunn av sommerferie, og fra kommunens side var det kun snakk om vedlikehold. Noe 2.-linjes tilbud i form av rehabilitering forelå ikke. Et 3.-linjestilbud (Sunnaas) ble lovet, men viste seg senere bare å være for å nyttiggjøre seg hjelpemidler. Dette oppholdet ble også utsatt.

Det oppstod en konflikt om tilbudet fra Sola kommune om hjelp og utvikling. Det ble ikke etablert noe brukbart tilbud før i 1996. Idag har Sola kommune et hjelpetilbud som er tilfredsstillende, men heller ikke dette gir noe perspektiv om videre utvikling. Det er således ikke gitt noen kommunal garanti for ytterligere behandling ved sykehus.

Det har vist seg at målsettingen i Norge har vært vedlikehold av funksjoner og ikke en målrettet rehabilitering for å gjenvinne ferdigheter. A har ikke kunnet basere seg på ytterligere rehabilitering via det offentlige og har derfor måttet ty til institusjoner i utlandet.

I begrepet «full dekning», jf drøftelsen om dette i Ølberg-dommen, ligger også at man i så stor grad som mulig skal reparere - det vil si legge til rette for at skadelidte kan gjenvinne funksjoner. Rehabilitering vil i slike tilfelle si gjeninnsettelse i menneskelig verdighet.

Rehabiliteringstiltak kan ikke bare begrenses til metoder hvor det kan føres vitenskapelig bevis for at de virker. Det er store individuelle forskjeller og det er i praksis umulig å etablere sammenlignbare grupper som kan undergis vitenskapelige undersøkelser. For retten er imidlertid diskusjonen om vitenskapelige bevis uaktuell. Det avgjørende for domstolen må være hva som er mest sannsynlig når det gjelder virkning av behandlingen.

I dette tilfellet er det gjennom bevisførsel påvist at A hadde stort utbytte av behandlingen i USA. Selve behandlingen er ikke spesielt kostbar. Det som koster er reise og opphold og at det må følge med sykepleiere.

Oppholdene ved klinikker i USA - den første behandlingen startet ved klinikken i San Francisco den 1. august 1994 - har ført til vesentlig fremgang i hennes helsetilstand. Bedringen i hennes førlighet er blitt karakterisert som dramatiske. Etter behandlingene i USA har hun en viss kontroll med muskler og kan nesten stå uten hjelp. Hun har idag en langt bedre kontroll med talefunksjonen enn tidligere og har kontroll med de naturlige funksjoner urin og avføring. Det er grunn til å understreke at selv et lite fremskritt er av stor betydning for A. Troen på at denne utvikling skal fortsette, er også helt avgjørende.

Det pekes på at bare en av de oppnevnte sakkyndige, professor Tysnes, har undersøkt A. Det er uakseptabelt at As urinveisinfeksjon ikke ble diagnostisert da den sakkyndige undersøkte henne forut for den sakkyndige erklæring av 1. desember 1997. A må ikke bli skadelidende på grunn av at hun ble mangelfullt undersøkt.

For øvrig skal ikke retten ta stilling til medisinske teorier, men om behandlingen faktisk har ført til bedring. A opplevde en bedring som var vesentlig for henne.

Det kreves dekning for påførte utgifter med behandlingsreisene til USA til og med oppholdet i Miami i januar 1998. Behandlingen i USA kreves også dekket i en periode fremover, med kr 400.000 i hvert av årene 1988-2001. Det er ikke reist krav om erstatning for ytterligere behandling i England.

Det har i norsk erstatningsrett aldri vært antydet at trygdesystemet skulle være normerende for hva som anses nødvendig av rehabiliteringsutgifter. Skoland-dommen hvor det er fremholdt at erstatningen skal være «supplement til offentlige ytelser», gjaldt ikke rehabilitering, men utelukkende bosituasjonen for Skoland. I tilfellet A er problemstillingen en annen, nemlig muligheten for å benytte seg av tilbud som foreligger for å gjenvinne funksjoner og ferdigheter. Prinsippet om full erstatning innebærer rett til rehabilitering. Det kan ikke komme A til skade at de former for rehabilitering som faktisk kan hjelpe henne, ikke tilbys av norsk helsevesen.

Det kreves ménerstatning med inntil kr 1.400.000. Den medisinske invaliditet tilsvarer gruppe 9. Da det er tale om overinvaliditet av betydelig omfang, bør det gis et vesentlig skjønnsmessig tillegg. Det tillegget på 20 % som byretten kom til, er altfor lite. Det bemerkes at Vesta i sine beregninger benytter 76 år som levealder, ikke 82 år som er det statistisk korrekte. For øvrig må man ta med i vurderingen at grunnbeløpet økes pr 1. mai fk.

A hevder at hun ville vært i fullt arbeid fra 1/1 1994 og ville fått en årslønn på ca kr 240.000 og at den etterhvert ville steget. Det vises til at arbeidsmarkedet nå er meget stramt. Det er beregnet at lidt inntektstap er på kr 597.814 i løpende kroner. Tillagt renter kommer summen opp i samlet kr 705.900.

Det fremtidige inntektstap er beregnet til kr 3.023.100, basert på 2 % diskonteringsrente og inklusive skatteulempe. (Se senere avsnitt om kapitaliseringsrenten).

Pådratte utgifter kreves erstattet med kr 2.712.318 med tillegg av renter, ialt kr 3.415.900. I denne summen ligger utgiftene til reisene til USA til og med januar 1998.

Videre kreves erstattet utgifter til arbeid i hjemmet med kr 161.500 årlig til og med 1997. Fra 1988 inngår denne posten i fremtidige utgifter.

Ombygging av hus er det enighet om med kr 340.000.

I ekstra utgifter legges byrettens dom til grunn med kr 50.000, men med et påslag på 5% fra 1988.

For egenandeler hjemmehjelp kreves kr 15.744 for 1997 stigende til kr 22.080 fra 1998. For egenandel sykehjem kreves kr 7.680 årlig fra 1997.

For ekstra transport kreves kr 15.000 og for feriereiser kr 40.000 årlig.

A har lagt ned slik påstand i sak 97-00409:

1. Stavanger byretts dom, punkt 1 og 3, stadfestes med de endringer som er fastsatt i punkt 2 og 3 nedenfor.

2. I byrettens dom, punkt 1, fastsettes erstatningen efter lagmannsrettens skjønn med inntil

- kr 1.400.000,- i ménerstatning

- kr 705.900,- for lidt inntektstap

- kr 3.415.900,- for pådratte utgifter

- kr 3.023.100,- for fremtidig inntektstap

- kr 11.867.700,- for fremtidige utgifter

til sammen kr 20.218.500,- med fradrag for utbetalt forskudd med kr 3.428.387,-, slik at beløp for utbetaling blir kr 16.002.255,-, med tillegg av 12% rente av kr 16.002.255,- fra 17. februar 1998 til betaling skjer.

3. I byrettens dom, punkt 3, fastsettes omkostningsbeløpet til kr 352.283,-, med tillegg av 12 % rente p.a. fra 15. desember 1996 til betaling skjer.

4. Vesta Forsikring AS betaler saksomkostninger for lagmannsretten til A.

I sak 97-00410 nedlegges slik påstand:

1. A frifinnes.

2. A tilkjennes saksomkostninger.

Vesta Forsikring AS har i det vesentlige anført:

Vesta erkjenner ansvar og tvisten gjelder kun erstatningsutmålingen. A er rammet av en sjelden, men kjent skademekanisme, og er berettiget til en høy erstatning. Erstatningen må likevel bli lavere enn byretten har fastsatt.

Vesta aksepterer at skaden plasseres i invaliditetsgrad gruppe 9.

En post som står i særstilling er kravet om dekning av utgiftene til behandling i USA.

Spørsmålet i den forbindelse er om det tilbud A har via det offentlige helsevesen er på det nødvendige nivå rent erstatningsmessig. Vesta mener at tilbudet i Norge har vært tilfredsstillende og at det ikke har vært grunnlag for å supplere det med kostbare behandlingsopplegg i USA.

Det er ikke riktig at A stod uten tilbud da hun kom hjem. Sola kommune utarbeidet en tiltaksplan, men en annen sak er at A ikke var fornøyd med denne.

Vesta viser til Skoland-dommen hvor det er slått fast at offentlige tilbud må være utgangspunktet for hva som er rimelige og nødvendige utgifter som kan kreves dekket. Skal man fravike prinsippet om at erstatningen skal være et supplement til offentlige ytelser, må det foreligge særegne omstendigheter.

Vurderingstemaet i saken er ikke hva som faktisk er oppnådd etter oppholdene i USA, men om det behandlingstilbud A har fått i vårt helsevesen representerer det nødvendige nivå også erstatningsmessig.

Vesta viser til erklæringene fra de sakkyndige hvor det fremgår at A ville fått samme utvikling om hun hadde holdt seg til et opplegg i Norge. Det er ikke holdepunkter for at den bedring hun har hatt, kan tilskrives behandlingsreisene til USA.

Det er enighet om at erstatningen skal baseres på at A bor hjemme. Hun har krav på kompensasjon for utgifter til nødvendig pleie som ikke dekkes av det offentlige. Vesta har ikke innvendinger mot det beløp byretten kom til, kr 40.000 årlig.

Fremtidige utgifter ble av byretten satt til kr 113.000 årlig, men Vesta mener at dette er for høyt. Byretten har ikke tatt hensyn til at det for A ville påløpt utgifter uavhengig av skaden.

Påførte utgifter bør dekkes med kr 164.299.

Vesta har sagt seg enig i at A ville økt sin yrkesdeltakelse fra 1994, men byretten har lagt seg på et for høyt nivå. Vesta vil godta en gjennomsnittsinntekt uten skaden på kr 180.000 for 1994, stigende til kr 200.000, som utgangspunkt for beregning av fremtidstapet. Vesta mener at inntektstapet kan settes til kr 215.979 for årene 1994-97. Dette gir en erstatning som neddiskontert utgjør kr 364.328, basert på 5 % kapitaliseringsrente.

Fremtidig inntektstap har Vesta på tilsvarende måte beregnet til kr 872.292.

I ménerstatningen har byretten gitt et for høyt skjønnsmessig påslag. Om det skal gis et påslag, må det i tilfelle gjenspeiles i den erstatning som utmåles for utgifter. Vesta mener at kr 750.000 er den riktige erstatning.

Partene er blitt enige om at erstatningen for ombygging av bolig settes til kr 340.000.

Vesta mener det ikke er grunnlag for å redusere kapitaliseringsrenten. Retten drøfter senere kapitaliseringsrenten.

Vesta Forsikring AS har nedlagt slik påstand i sakene 97/409 og 97/410:

1. Vesta Forsikring AS frifinnes mot å betale erstatning til A for menerstatning, påført og fremtidig inntektstap, påførte og fremtidige utgifter, samt skatteulempe, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 4,5 mill.

2. I erstatningen skal det gjøres fradrag for Vesta Forsikring AS à konto-utbetalinger på samlet kr 2.820.000.

3. Vesta Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

Ménerstatning

Det er på det rene at A er langt mer enn 100% medisinsk ufør i den forstand at skadene vurdert hver for seg gir mer enn 100% uførhet. Hun må derfor plasseres i gruppe 9 som er den høyeste i regelverket.

A har beregnet utgangspunktet for erstatningen til kr 757.200 (basert på 5 % diskonteringsrente). Vesta har oppgitt tallet 720.375, basert på en noe lavere levealder enn den statistiske. Byretten fastsatte erstatningen på dette punkt til kr 850.000, og la til grunn statistisk levealder.

Lagmannsretten er enig med byretten i at ménet i dette tilfellet er så gjennomgripende og ødeleggende at det vil være riktig å tilkjenne ménerstatning utover hva den matematiske beregning innebærer. Etter lagmannsrettens syn er det grunn til å heve ménerstatningen til kr 1.000.000. Det er da lagt til grunn statistisk levealder.

Ved at erstatningsbeløpet forfaller til betaling først to uker etter forkynnelse av lagmannsrettens dom, lider A et rentetap. For ménerstatningen er i beløpet på 1 mill kroner tatt med en rentegodtgjørelse. Det er tatt hensyn til at en del av rentetapet er kompensert ved den forskuddsbetaling hun allerede har mottatt.

Pådratte utgifter

Et sentralt tema i ankesaken har vært utviklingen i As helsetilstand etter utskrivingen fra Sunnaas sykehus og spesielt virkningen av de opphold hun hadde ved to forskjellige klinikker i USA. Til nå har hun foretatt åtte reiser til USA og kostnadene har vært betydelige, bl.a fordi hun trenger hjelp av to sykepleiere under reise og opphold.

Da A ble utskrevet fra Sunnaas 1. juli 1994 til sitt hjem i Sola, var det kommunale hjelpeapparatet ikke fullgodt - det var midt i ferietiden og hverken logoped eller fysioterapi var tilgjengelig da.

Allerede 31. juli 1994 reiste Kate og B og to sykepleiere til klinikken i San Francisco og var der frem til 9. september. Behandlingen bestod i såkalt Keleringsbehandling og stimulering av thalamus med akupunktur.

Spørsmålet for lagmannsretten er om de betydelige utgifter til behandlingsreisene skal inngå i erstatningen. A hadde vært utsatt for en brå og alvorlig ulykke og lagmannsretten kan godt forstå at hun ønsket å prøve alternative behandlingsmåter i håp om at de ville være virkningsfulle. Lagmannsretten oppfatter det slik at B allerede mens A var på Sunnaas sykehus, undersøkte mulighetene for alternativ behandling og bl.a kom i kontakt med tidligere pasienter ved klinikken i California.

Da reisene ble satt i gang ytet Vesta mindre tilskudd. Lagmannsretten oppfatter dette som en hjelp til å foreta undersøkelser, men ikke som en godkjennelse av behandlingsreiser som medførte betydelige omkostninger. Lagmannsretten må legge til grunn at behandlingsreisene ble foretatt av familien A og B på eget initiativ og uten at det på forhånd var innhentet noen godkjennelse fra forsikringsselskapet. Heller ikke var Sunnaas sykehus spurt om råd.

Etter skadeserstatningsloven §3-1 skal erstatningen dekke «nødvendige og rimelige» utgifter for den skadelidte. I Skoland-dommen - Rt-1993-1547 - har Høyesterett fremholdt at offentlige tilbud må være utgangspunktet for hvilke utgifter som kan kreves dekket gjennom erstatningsretten.

A har hevdet at ved reisene til USA fikk hun tilgang til behandling som ikke inngikk i det norske helsevesenets opplegg og at hun der oppnådde en vesentlig forbedring i sin tilstand. Reisene var nødvendige for henne.

Det er gitt en rekke vitneprov, bl.a fra dr Brucker som leder klinikken ved University of Miami, og fra sykepleiere som var med på reisene, om at A oppnådde markerte bedringer i sin tilstand etter behandlingen.

Likeså har skadelidtes ektefelle forklart seg om de fremskritt han har observert hos Kate. Dr Brucker har forklart seg om sine metoder og hevder at Bio feedback ikke lenger er en eksperimentell metode, men nå er godkjent av Medicare. Han understreker at metoden må kombineres med opplæring i tekniske hjelpemidler. Dr Brucker mener at A har muligheter for noe ytterligere forbedring. Hun trenger en del nye behandlinger for å nå et nytt nivå og tidsperspektivet for en slik behandling anslås til omlag 3 år.

I en skriftlig erklæring fra sykepleier Gunnhild Wiik, datert 21.august 1995, er det gitt en beskrivelse av de endringer hun observerte under det 2. behandlingsoppholdet i San Francisco fra 14. oktober til 7. november 1994.

Samtidig foreligger uttalelser fra de oppnevnte sakkyndige, overlegene Tysnes og Sæterhaug, som er samstemte om at A ikke oppnådde mer ved sine behandlingsreiser enn hun kunne oppnådd ved vanlig behandling i Norge.

Fra A er det fremholdt at behandlingen i Norge hadde preg av rent vedlikehold, at den nærmest var «konserverende» og gå lite håp om ytterligere gjenvinning av ferdigheter. Man måtte til utlandet for å få relevant behandling.

Overlege, professor Tysnes gav en sakkyndig erklæring, datert 26. september 1996, til Stavanger byrett. I erklæringen heter det om relevante fremtidige hjelpe- og behandlingsbehov bl.a.:

As kommunale tilbud er etter min vurdering tilstrekkelig. Dette tilbudet må suppleres med jevnlig behandling i spesialisert rehabiliteringsinstitusjon. Lassa behandlingssenter i Rogaland kan sannsynligvis dekke deler av dette behovet. Det er sannsynlig at det tidvis vil være behov for rehabiliteringsopphold i høyspesialisert institusjon av typen Sunnaas Sykehus. Det er ikke medisinsk belegg for å hevde at EMG biofeedback trening, thalamisk stimulering eller Keleringsbehandling vil øke mulighetene for bedring av helsetilstanden.

Overlege Tysnes er gjenoppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten og har gitt en ny sakkyndig erklæring den 1. desember 1997. I erklæringen drøftes om behandlingen i Norge har ført til bedring av As funksjonsnivå, og det heter bl.a.:

Under oppholdet ved Sunnaas Sykehus frem til mai 1994 ble forholdene lagt til rette for at A skulle få bedret funksjonsnivå. Bedringen skyldes sykdommens naturlige utvikling etter skaden og at forholdene på Sunnaas ble lagt til rette for at bedring kunne oppstå. Bedring som har oppstått etter utskrivelsen fra Sunnaas i 1994 er forholdsvis marginal. Årsaken til at denne bedringen har kunnet oppstå er at forholdene gjennom rehabilitering i Norge og i utlandet har ligget til rette for at funksjonsbedringer skulle kunne oppstå. Det er således ikke mulig å hevde at det er en konkret behandlingsform hverken i Norge eller utlandet som har ført til de observerte funksjonsbedringer, som dog er marginale.

Overlege Tysnes har i lagmannsretten korrigert tidsangivelsen «mai 1994» til «1. juli 1994». Videre stilles spørsmålet om ytterligere behandling i utlandet kan føre til forbedringer i As funksjonsnivå. Om dette heter det i rapporten:

Det synes helt klart når det nå har gått 4 år siden skaden, at en ikke lenger kan forvente vesentlig bedring i As funksjonsnivå. Gjentatte undersøkelser viser at det det siste året kun har tilkommet marginale endringer i hennes funksjonsnivå og en har klart sett opptreden av uheldige effekter slik som økende spastisitet. Behandlingsopplegg i utlandet eller Norge vil således ikke kunne gi signifikant bedring i funksjonsnivået til A.

Overlege Sæterhaug fremholder i sin sakkyndige erklæring av desember 1997 at det nå har gått mer enn fire år siden skaden og at det er lite sannsynlig at det kan ventes noen vesentlig bedring av funksjonsnivået. Det viktige for fremtiden blir å opprettholde det funksjonsnivået hun har idag, og samtidig med tverrfaglig innsats forsøke å hindre de komplikasjoner som kan tilstøte hos denne pasientgruppen.

Videre heter det i erklæringen bl.a.:

3. Behovet for videre behandlingsopplegg vil i første rekke gå ut på en tverrfaglig vedlikeholdsbehandling som tar sikte på å opprettholde det prestasjonsnivå som foreligger. I tillegg til en tverrfaglig omsorg som hun får i lokalmiljøet kan det være aktuelt med kortvarige treningsopphold f.eks ved Lassa rehabiliteringssenter og evt. kontrollopphold i institusjon for spesialisert rehabilitering som f.eks. Sunnaas sykehus.

4. Den eksisterende tiltaksplanen fra Sola kommune er beskrevet i sakkyndigerklæring fra dr Tysnes. Denne planen synes å være meget god, og bør dekke de behov for tilsyn, pleie og behandling som er nødvendig Det er ønskelig med vurdering av logoped og evt trening over et visst tidsrom av f.eks. 1/2 år, og deretter ny vurdering for å se om denne behandling gir bedring av talefunksjonen. Dersom en ser denne tiltaksplan i forhold til andre pasienter i lignende situasjon vil Sola kommune komme meget godt ut.

5. Når det gjelder de øvrige spørsmål i mandatet er disse grundig behandlet i sakkyndigerklæring fra dr Tysnes i punktene 5-8 vedr. behandling i utlandet, og i hvilken grad dette evt. har ledet til bedring hos A. Jeg er helt enig med dr Tysnes i de synspunkter som fremkommer. Hvorvidt akupunktur skal inngå som en del av den medisinske behandling etter hjerneskade er fortsatt et meget usikkert felt, og det er vel riktig at man foreløpig betrakter denne behandlingsform med sunn skepsis da det foreløpig foreligger relativt sparsom dokumentasjon på at dette kanskje kan hjelpe selvom enkelte studier kan ha vist en mulig effekt hos en del pasienter. Jeg synes imidlertid det er for tidlig å fastslå at dette er en behandling som kommer til å få vanlig innpass i behandling av pasienter med hjerneskade.

Tilføyelse: Av medisinsk grunn anses det derfor ikke på noe tidspunkt å ha vært behov for rehabilitering i utlandet.

Begge sakkyndige har i lagmannsretten holdt fast ved sine konklusjoner. På spørsmål har de fremholdt at det er kunstig å skille mellom vedlikeholdende behandling og rehabilitering med sikte på større ferdigheter. I vedlikeholdsbehandling inngår både å opprettholde dagens nivå og å utvikle nye ferdigheter gjennom en tverrfaglig innsats. Den største trussel for pasienten er komplikasjoner/tilbakefall.

I følge de sakkyndige er såkalt Keleringbehandling svært omdiskutert - det er ingen vitenskapelige bevis for at den har virkning, og må avvises. Overlege Sæterhaug opplyste at Helsedirektoratet i juli 1993 advarte mot keleringsbehandling ved forskjellige privatklinikker i utlandet. Bakgrunnen var at mange norske pasienter med arterosklerotiske sykdommer søkte seg til slike klinikker uten at det etter Helsedirektoratets mening var grunnlag for det.

Overlege Sæterhaug fremholder at EMG Biofeedback er en eksperimentell behandling og at det internasjonalt er stor diskusjon om hvorvidt metoden har noen berettigelse.

Lagmannsretten er enig med advokat Mitsem i at det ikke er rettens oppgave å ta noe standpunkt til om ulike behandlingsmetoder er mer eller mindre vitenskapelig fundert. Derimot må lagmannsretten ta standpunkt til om behandlingen ved de to klinikkene i USA har vært nødvendig, i den forstand at de har ført til fremskritt i hennes helsetilstand som ikke ville blitt oppnådd like godt med mer vanlig behandling i vårt helsevesen.

A har utvilsomt gjort fremskritt, om enn marginale i forhold til hennes store skade. Det må da innskytes at selv marginale fremskritt har stor betydning for henne.

Hvis det kunne påvises at behandlingen ved klinikkene i USA gav utsikt til forbedringer som ellers ikke kunne oppnås, kunne utgiftene til disse reiser være erstatningsmessige, etter lagmannsrettens oppfatning. Etter en vurdering av det foreliggende materialet - særlig de sakkyndiges erklæringer og også vitneprovet fra seksjonsoverlege Østen ved Sunnaas sykehus - må lagmannsretten legge til grunn at man medisinsk ikke har kunnet oppnå mer ved de to klinikker i USA enn ved fortsatt behandling i Norge. En annen sak er at reisene kan ha virket oppmuntrende og motiverende, men dette er ikke i seg selv erstatningsbetingende.

Etter dette er det ikke grunnlag for å belaste forsikringsselskapet med de utgifter som behandlingsreisene har medført.

Lagmannsretten finner samtidig grunn til å peke på at det i hennes hjemkommune ikke straks ble etablert et omsorgs- og behandlingstilbud som synes tilfredsstillende. Det tok tid og var gjenstand for en viss strid før tilbudet kom opp på et nivå som var tilfredsstillende, i betraktning av de skader A var påført. Det ble sogar en rettslig tvist med kommunen. Senere er det etablert et tilbud som de sakkyndige karakteriserer som meget godt.

Når det lokale tilbudet innledningsvis ikke var fullgodt, er lagmannsretten kommet til at A bør få dekket noe av sine utgifter den første tiden til å skaffe seg ytterligere hjelp og rehabiliteringsmuligheter. Familien A og B var rimeligvis sterkt opptatt av straks å få igang et godt tilbud for skadelidte etter utskrivingen fra Sunnaas. Dette kunne trolig vært oppnådd lokalt, men ville kostet penger. I denne forbindelse vises til at B lyktes med å skaffe kvalifiserte sykepleiere til USA-reisen. Det måtte også ha vært mulig å skaffe sykepleiere lokalt. Rent skjønnsmessig er lagmannsretten kommet til at A bør tilkjennes kr 50.000 til dekning av ekstra behandling/hjelp i en overgangsfase.

Under posten allerede pådratte utgifter er det også fremmet krav om dekning for den ekstra innsats B yter. Byretten kom frem til en sum på kr 40.000 pr år og lagmannsretten kan i det alt vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse og resultat. For årene 1994-1997 blir beløpet kr 160.000. Det plusses på med et kvartal i 1998 slik at erstatningen settes til kr 170.000.

A har også krevet dekning for ekstrautgifter for transport til og fra butikk og for diverse egenandeler. For tiden fram til domstidspunktet settes disse utgifter samlet til kr 100.000.

Sammendrag:

Engangstilskudd i en overgangsfase kr 50.000Private omsorgsutg(B) kr 170.000Transport, egenandeler m.v. kr 100.000 kr 320.000

Skjønnsmessig plusses på kr 10.000 som rentegodtgjørelse, se bemerkningene under posten menerstatning. Beløpet under denne posten blir dermed kr 330.000.

Inntektstap til nå

Det hevdes at A ville vært i fullt arbeid fra 1. januar 1994 og Vesta har ikke bestridt dette. Uenigheten gjelder størrelsen av den inntekt hun kunne påregne.

Lagmannsretten legger til grunn at inntekten ville vært kr 180.000 i 1994, stigende til kr 195.000 i 1997, i samsvar med de beregninger Vesta har foretatt. Etter fradrag for uføretrygd m.v. og skattepåslag mener Vesta at summen bør være bruttofisert omlag kr 365.000. Motparten mener at dette er for lavt.

Lagmannsretten er kommet til at erstatningen på dette punkt settes til kr 400.000. Det er da også gitt et visst påslag for første kvartal 1998, samt en rentegodtgjørelse.

Fremtidig inntektstap.

Ved beregningen av fremtidig inntektstap tar lagmannsretten utgangspunkt i en bruttoinntekt på kr 200.000 årlig, med fradrag av uføretrygd m.m.

Vesta har beregnet nettotapet, fram til 76 år, til kr 872.292 med en diskontering basert på 5 %. Lagmannsretten ser det realistisk å bygge inn et påslag for alminnelig lønnsutvikling. Selv et mindre reallønnspåslag vil over tid gi et større utslag, og lagmannsretten finner det riktig å fastsette det fremtidige inntektstap til kr 1.200.000.

For fremtidig inntektstap skal det fastsettes en skatteulempe. Prosenten vil avhenge av hvordan kapitalen plasseres og disponeres. Partene har foretatt ulike beregninger for å få fram det beløp som skal kompensere for skatt. Skjønnsmessig blir skatteulempen for det fremtidige inntektstapet satt til 20%. Erstatningsbeløpet settes til i alt kr 1.440.000.

Fremtidige utgifter

Det er enighet mellom partene om at engangsutgiftene med ombygging av bolig settes til kr kr 340.000 og dette beløpet legges til grunn av lagmannsretten.

A tilkommer også dekning for endel andre fremtidige utgifter. Egenandel lege settes til kr 1.290 årlig, egenandel institusjon kr 29.040, egenandel transport kr 4.500 og private omsorgsutgifter kr 40.000. Noe spesielt påslag for ferieutgifter tas ikke med, da dette er tatt hensyn til under ménerstatningen. I tillegg kommer en diversepost som lagmannsretten setter til kr 25.000.

Dette gir samlede årlige utgifter på kr 99.830. Med fratrekk av grunnstønad og hjelpestønad blir nettosummen kr 80.230 årlig over 39 år. Dagens verdi med 5% diskonteringsrente blir kr 1.365.277 (basert på utbetaling ved slutten av året). Beløpet avrundes til 1.370.000.

Hertil kommer skatteulempe som settes til 20 % = kr 274.000, avrundet til kr 275.000. Erstatning for fremtidige utgifter settes til 1.645.000.

Kapitaliseringsrenten

A anfører at om hun skal få full erstatning, må diskonteringsrenten settes til 2 %. Det er meningsløst om man bruker en rente som er høyere enn den realrente man kan få ved kapitalplassering idag. Skadelidte må ha en realistisk mulighet for å verdisikre erstatningsbeløpet som skal strekke til for mange år. Det vises til at realrenten idag er enda lavere enn da Høyesterett i Ølberg-dommen satte ned kapitaliseringsrenten fra 6 til 5 %.

De økonomiske forhold på utmålingstiden må være avgjørende, og det er ingen tegn til at forholdene i norsk økonomi vil endre seg særlig. Dersom diskonteringsrenten settes for høyt, vil det gå sterkt ut over den inntjening hun må ha på kapitalen for å sikre verdien. Det er særlig de første årene som er kritiske, idet et tap i denne periode vanskelig kan tas inn igjen senere etter at deler av kapitalen er forbrukt. Det er uaktuelt å plassere pengene på en risikofylt måte på børsen.

En for høy kapitaliseringsrente innebærer i virkeligheten at A ikke får den fulle erstatning hun har krav på.

Vesta mener at renten fortsatt bør være 5 %, slik partene var enige om i byretten. Det har vært en utvikling i realrentebegrepet som anvendes i tiden etter Sevaldsen-dommen som ga en delvis inflasjonssikring og frem til Ølberg-dommen i 1993.

Men Ølberg-dommen kan ikke tas til inntekt for at det skal gis full inflasjonsdekning til enhver tid. Skadelidte må selv bære en viss risiko for at pengene blir plassert på en fornuftig måte slik at verdien beholdes.

Det er en rekke plasseringsmåter - aksjefond, livrente m.v. - som ikke gir en større risiko enn den skadelidte plikter å ta. Helt risikofritt kan man ikke plassere pengene, men risikoen kan dempes vesentlig gjennom forskjellige langsiktige opplegg og med en spredning av plasseringen.

Det har etter Vestas mening ikke skjedd så vesentlige endringer i norsk økonomi og i fremtidsutsiktene at man få år etter Ølberg-dommen bør endre den kapitaliseringsrenten som anvendes i erstatningssaker.

Lagmannsretten er kommet til at det ikke foreligger tilstrekkelige grunner til å sette rentefoten lavere enn 5 %.

I Ølberg-dommen har Høyesterett inngående drøftet de problemer som reiser seg ved verdisikring av erstatningsbeløp. Innledningsvis heter det at

Når en har anslått det årlige inntektsfradraget, må de fremtidige tapene neddiskonteres til verdien idag. En må finne frem til den rente som, dersom nåtidsverdien investeres til denne renten, gjør det mulig for skadelidte å ta ut et beløp tilsvarende det årlige tapet i hvert av de årene tapet oppstår. Ved slutten av kapitaliseringsperioden skal kapitalen være brukt opp. Dersom en forutsetter fall i pengeverdien i denne perioden, oppstår spørsmålet om en ved valg av kapitaliseringsrente skal ta hensyn til dette, og i tilfelle i hvilken utstrekning ......

Etter en nærmere drøftelse uttaler førstvoterende bl.a.:

Mitt utgangspunkt - at erstatningen skal gi skadelidte en rimelig mulighet til å sikre seg mot fall i pengeverdien -innebærer ikke at kapitaliseringsrenten må fastsettes ut fra en vurdering av hva gjennomsnittlig realrente for investering i statsobligasjoner må antas å ville være i årene fremover, slik den ankende part hevder. Valg av kapitaliseringsrente må skje ut fra en bred vurdering av de ulike anvendelses- og investeringsmuligheter som foreligger, dog slik at det ikke kan kreves at skadelidte foretar investeringer som det knytter seg noen særlig risiko til ...........

Ølberg-dommen er kommentert i NOU 1994:20 hvor det bl.a sies:

Skadelidte forutsettes således etter uttalelsene i Ølberg-dommen å ta en viss risiko ved plasseringen av midlene. Risikotillegget skadelidte oppnår ved plasseringen var trolig hovedårsaken til at Høyesterett fastsatte kapitaliseringsrenten til 5 %, som lå betydelig over antatt realrente ved sikker plassering.

Det er på det rene at realrenten ved vanlige bankinnskudd er forholdsvis lav i dag. Det er mulig at dette vil fortsette iallfall en tid, men uten at det kan sies noe sikkert om den mer langsiktige rente- og prisutviklingen.

Lagmannsretten er likevel av den mening at det finnes finansielle instrumenter som gir skadelidte en rimelig mulighet til å sikre seg mot fall i pengeverdien, og at kapitaliseringsrenten må fastsettes mot denne bakgrunn. Lagmannsretten legger til grunn at skadelidte må ta en viss, begrenset risiko når pengene plasseres.

Det er de senere årene utviklet et bredere tilbud enn før m.h.t. «risikoakseptable» plasseringer. Det dreier seg om relativt «konservative» plasseringer i aksjefond, grunnfondsbevis, pensjonsforsikring, livrente, foruten høyrentekonto i bank. Spredning på ulike investeringsarter bidrar til å redusere risikoen.

Det sier seg selv at enhver pengeplassering likevel innebærer en viss risiko. Dersom man skulle sikre seg mot enhver risiko for tap av kjøpekraft, måtte det bygges inn i erstatningsbeløpet et ikke ubetydelig sikkerhetspåslag.

Lagmannsretten peker også på at skadelidte plikter å begrense tapet best mulig, og herunder plassere kapitalen slik at man best mulig verdisikrer pengene, men uten å foreta investeringer som det knytter seg særlig risiko til. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger som nevnt en rekke muligheter for plassering som skulle gi en rimelig trygghet for at pengene i et noe langsiktig perspektiv kan beholde sin nåtidsverdi.

Følgelig blir erstatningsoppgjøret basert på 5 % kapitaliseringsrente.

Erstatningene blir etter dette fastsatt slik:

Ménerstatning kr 1.000.000Påløpte utgifter kr 330.000Ombygging hus kr 340.000Inntektstap til nå kr 400.000Fremtidig inntektstap kr 1.440.000Fremtidige utgifter kr 1.645.000Til sammen kr 5.155.000

Til fradrag går à konto-utbetalinger fra Vesta med kr 2.820.000.

Saksomkostninger

Begge parter har anket byrettens dom og formelt er det registrert to ankesaker. I prinsippet skal omkostningene bedømmes selvstendig for hver av sakene. Det er likevel så nøye sammenheng mellom ankene - det er de samme hovedtema som behandles - at det er naturlig å se det som en sak. I praksis er det, slik saken har vært prosedert, ikke mulig å skille behandlingen i to saker.

A har ikke vunnet frem med sin påstand, idet de tilkjente beløp ligger lavere enn det som ble tilkjent av byretten. I motsetning til i byretten har hun ikke fått medhold i at omkostningene ved de foretatte behandlingsreiser til USA skal dekkes av forsikringsselskapet, og heller ikke fått medhold i kravet om dekning av fremtidige reiser. For flere poster er erstatningen likevel hevet.

Vesta Forsikring AS har heller ikke vunnet fram med sin anke hvor påstanden var at erstatningen skulle begrenses til maksimum 4,5 mill kroner. Selv om erstatningen er satt lavere enn i byretten, har også denne anken vært forgjeves i henhold til den nedlagte påstand. På ett vesentlig punkt har Vesta likevel vunnet fram med sitt syn - når det gjelder kapitaliseringsrenten som fortsatt blir 5 %.

En sak er dels vunnet og dels tapt når en part ikke har vunnet fullstendig. Lagmannsretten er kommet til at det riktigste er at hver av partene bærer sine egne omkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §174. Lagmannsretten har vurdert unntak etter annet ledd i §174, men er kommet til at denne bestemmelsen ikke bør anvendes i dette tilfellet. Utgiftene til sakkyndige og meddommere for lagmannsretten fordeles med halvparten på hver av partene.

Heller ikke for byretten tilkjennes saksomkostninger.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Vesta Forsikring AS tilpliktes innen to - 2 - uker fra dommens forkynnelse å betale A erstatning med kr 5.155.000 - kronerfemmillioneretthundreogfemtifemtusen - med fradrag for utbetalt forskudd kr 2.820.000 - kronertomillioneråttehundreogtjuetusen - og med tillegg av 12% rente p.a. av nettobeløpet fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for lagmannsretten eller byretten.