LF-1998-144

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-10-16
Publisert:	LF-1998-00144
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating jordskifteoverrett nr. 3/96 - Frostating lagmannsrett LF-1998-00144 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00209K .
Parter:	Ankende parter: 1. Ola Bjørklimark, Klæbu. 2. Marit Grande, Klæbu. 3. Lars Villmo, Klæbu. 4. Hallvard Kierulf, Trondheim. 5. Reidar Olaf Kierulf, Oslo. 6. Knut Hofft Kierulf, Sofiemyr. 7. Hågen Brekken, Slemmestad (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Hovstad, Støren). Motparter: 1. Tønne Huitfeldt, Klæbu. 2. Peder Tulluan, Klæbu (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Røstum, Bjerkan & Stav ANS v/advokat Knut Røstum, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Mats Stensrud, formann. Lagdommer Randi Grøndalen. Sorenskriver Morten Gunnes
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1950), Jordskifteloven (1979) §71, Skogloven (1863), Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Jordskifteloven (1950) §14, §3, §59, §71, §89, §91, §92, §96, §98, Oreigningsloven (1959) §14, §2, §96, §40, §81, §96, §97, §98, Viltloven (1981)

Ankesaken gjelder avløsning av bruksrett til skog etter jordskifteloven av 22. desember 1950 nr 2.

"Brungmarkens Alminding" gnr 34 bnr 2 er et ca 54.000 dekar stort utmarksareal i Klæbu kommune. Huitfeldt og Tulluan er grunneiere. Innenfor arealet ligger en skogparsell "Østre Brungmarken" på ca 10.000 dekar. Den grenser i vest til Tangvollelva og i øst til kommunegrensen mot Selbu. Parsellen har siden 1864 vært særskilt skyldsatt som gnr 34 bnr 3.

Den 7. april 1960 ble det inngått rettsforlik mellom hjemmelshaverne til bnr 2 på den ene side og skogeierne på bnr 3 på den annen side. Rettsforliket innebar at hver side skulle ha halvparten av jaktretten i "Østre Brungmarken".

I 1964 reiste skogeierne krav ved Gauldal og Strinda jordskifterett om prinsipalt utskifting av bnr 3, subsidiært avløsning. Nedenfor gjennomgås behandlingen i jordskifteretten og jordskifteoverretten. Det er sistnevntes vedtak som er anket til lagmannsretten.

Den 12. juni 1972 avsa jordskifteretten kjennelse med slik slutning:

"Det området som er matrikulert under gnr. 34, bnr. 3, Østre Brungmarka, også kalt tvistefeltet i denne sak, eies - med unntak av eventuelle setervoller og engsletter - av Arild Huitfeldt og Peder Tulluan med henholdsvis 5/6 og 1/6.

Saksøkerne Karl Vilmo, Eskild Bjørklimark, Ole Bjørklimark og Wilhelm Kjerulf m.fl. har en alltidværende bruksrett til skogen på hele tvistefeltet."

Da saksøkerne ble ansett å ha en bruksrett, kunne det ikke kreves jordskifte, men bare avløsning. Avløsning ble umiddelbart vurdert i rettsboken av 12. juni 1972:

"Etter det resultat jordskifteretten er kommet til, finner retten det mest praktisk og riktigst å behandle kravet fra saksøkerne om avløysing allerede nå.

Den 25. september 1970 foretok retten befaring på Brungmarka for å ta de materielle forhold i øyesyn.

Jordskifteretten kan ikke se at en avløysing av bruksretten til skogen kan være til skade for noen part, men tvert i mot være til fordel både for skogeieren og grunneieren.

Begge partsgrupper vil ved avløysing få full råderett over sin eiendom med de fordeler som dette fører med seg.

Det kan ikke være tvil om at bruksrettshaverne kan få utlagt en eiendomspart som svarer til bruksretten. Etter rettens syn er det ikke noen vanskelighet å finne et godt skogproduserende område i den nordre del av tvistefeltet som dekker dette formål.

Jordskifteretten finner såleis at både de formelle og materielle betingelser for å fremme avløysingssaka er til stede."

Jordskifteretten fortsatte behandlingen av avløsningssaken med internt vurderingsmøte 20.-21. juli 1977, og rettsmøte med partene 2. september 1977. I rettsboken står det at kjennelsen om eiendomsrett og alltidværende bruksrett til skogen på bnr 3 var rettskraftig, og at den dermed måtte legges til grunn for det videre arbeid i saken. Det heter videre:

"Rettens formann gjorde deretter rede for den hittil foretatte vurdering av stre Brungmarka.

Det ble opplyst at retten har vurdert i penger og med tanke på jord- og skogbruk. Særlig ble det gått nærmere inn på forholdet mellom skogverdier og grunnverdier, herunder også innbefattet beite m.m.

Partene fikk anledning til å uttale seg.

Skogeierne hevdet på sin side at de mente at skogverdien generelt var satt for lav, mens grunneierne var av motsatt oppfatning.

Det var imidlertid enighet om at skogeierne skal utlegges med sitt avlsningsstykke lengst mot nord i feltet.

Det var også enighet om at en frst skulle ta opp forholdet til de andre rettighetshavere etter at en får se hvor grensa mellom skog og grunn blir liggende i marka."

Nytt rettsmøte ble holdt 14. august 1978. Jordskiftedommeren gikk atter gjennom vurderingsgrunnlaget, og avgrensningen for avløsningsstykket ble vist på kart. Det ble protokollert:

"Grunneierne i Østre Brungmarka, Arild Huitfeldt og Tora Tulluan for Peder Tulluan var fortsatt av den oppfatning at skogverdiene var satt for høgt. De mente at skogen i Østre Brungmarka var av liten verdi da det ikke var regningsvarende å drive den fram.

Slik som verdiene var satt på skog på den ene side og restverdien, grunn m.m. på den andre side, ville avløysinga være til skade for grunneierne. Grunneierne får nemlig igjen et mindre areal, men beholder fortsatt sine forpliktelser til de andre rettighetshaverne.

Skogeierne på sin side hevdet at skogen var for lavt vurdert i forhold til grunnen. En generell heving av skogverdien ville gi et rettere resultat.

De andre eierne innen Østre Brungmarka ville ikke motsette seg avløysninga dersom deres rettigheter ble tilstrekkelig ivaretatt i den gjenværende del av Østre Brungmarka.

Jaktrett, uthogsttid og eventuell flytting av hytter, ble drøftet med partene. ..... "

Partene var representert ved advokater som innga skriftlige bemerkninger.

Fra jordskifterettens møte 14. oktober 1978 ble det bl.a. protokollert følgende presiseringer:

"Etter kjennelse i sak 15/1964 fikk nåværende skogeiere Eskild Bjørklimark, Marit Grande, Lars Villmo, Halvard Kierulf, Reidar Olav Kierulf, Knut Hofft Kierulf og Arne Brynjulf Brækken tilkjent en alltidværende bruksrett (servitutt) på skogen i Østre Brungmarka (sidene 23 og 24 i utskrifta). Det er denne bruksretten som skal avløses i denne sak.

At den er alltidværende betyr at skogeierne under vurderinga ikke bare blir tillagt trærne, men en del av grunnens produksjonsevne. Det er denne produksjonsandelen som er vurdert og verdsatt under benevnelsen skog i vurderingsboka. Trea eller verdien av trea er ikke medtatt i vurderinga. Det er etter jordskifteloven ikke tillatt å bytte tre mot grunn. Trea tilhører fortsatt skogeierne over hele feltet.

I denne sak er det bruksretten til skog som skal avløses, og det er denne som skal trekkes ut og avløses med et eiendomsstykke.

De andre verdier i Østre Brungmarka består av grunnverdi, beite og alle andre rettigheter som knytter seg til grunneiendomsretten. Når dette er ført opp som grunn og beite, kommer det av at bestemte parter påberoper seg bruksrett til beite.

Retten finner ikke grunn til å splitte opp verdien av disse rettigheter.

For noen kartfigurer er skogverdien satt lik 0. Det gjelder for vatn og vassdrag hvor også grunnverdien er satt lik 0. For de andre kartfigurer hvor skogverdien er 0 har jordskifteretten ikke funnet noen produksjonsverdi i disse figurer. Også grunnverdien og andre rettigheter er her meget lav.

Etter at retten har befart deler av feltet på nytt, finner en ikke å endre prinsippvurderinga mellom skog på den ene siden og restverdiene på den andre. Retten fant å endre graden på 2 figurer, nemlig kartfigur 36 hvor grunnverdien settes ned fra kr 20,- pr dekar til kr 15,- og kartfigur 107 hvor skogverdien settes lik kr 1,-. .......

Skogeierne skal nå få seg utlagt en eiendomsteig som skal svare til bruksrettens verdi. I denne teigen blir de eneeiere. I resten av området eier de fortsatt trea.

Det er disse tre de får en hogstfrist på . Hvordan de vil ordne seg innen sin egen teig står opp til dem selv å bestemme, så lenge de følger lov og regler.

Heimelen for hogstfristene på resten av feltet følger av jordskifteloven bestemmelse i §40 og §96 samt skoglova.

Etter det som er sagt ovenfor blir avløysinga å gjennomføre med de endringer som er nevnt for kartfigurene 36 og 107 og med de endringer som finrekninga fører med seg.

Jordskifteretten bestemte at det skal utlegges et dekar jord til eiendom til hver av hyttene tilhørende Eskild Bjørklimark og Kierulf-familien."

Gauldal og Strinda jordskifterett avsluttet avløsningssaken i rettsmøte 21. desember 1978. I rettsboken er grensene for avløsningsområdet beskrevet og det er videre bestemt på side 46-48:

"Standskog:

Standskogen på de arealer som etter avløysinga blir liggende på grunnen til Arild Huitfeldt og Tora Tulluan skal delvis kunne avvirkes ved uthogst og delvis erstattes i penger.

Erstatning:

Den standskog som står på den del av kartblad nr. 3 som er påført kartfigurnummer og kartfigurene fra 168 til 204 og fra 209 til 210 på kartblad nr. 2 er av liten økonomisk verdi og er mest å betrakte som verneskog.

For denne standskogen skal Arild Huitfeldt og Tora Tulluan betale skogeierne kr 1.200,- fordelt med kr 200,- på Tora Tulluan og kr 1.000,- på Arild Huitfeldt.

Beløpene forfaller til betaling den 1. oktober 1979.

Uthogst:

På resten av feltet skal skogeierne ha rett å hogge standskogen innen 1. april 1986.

Skog som ikke er hogd eller fjernet innen den tid tilfaller grunneierne.

For ikke å gjøre skade på ungskog og verneskog skal det være forbudt å hogge skog som er mindre enn 10 cm tverrmål i vanlig stubbehøgde.

Jakt og fangst.

Den 7. april 1960 inngikk grunneierne og skogeierne rettsforlik i Midt-Trøndelag herredsrett om utøvelsen av jakt og fangst i Østre Brungmarka.

Jordskifteretten finner i medhold av jaktlova å ikke endre dette rettsforlik.

Veger og adkomst til hyttene.

På det arealet som ved denne sak er utlagt som vederlagsstykke til skogeierne kan det anlegges adkomstveg fra grensa mot Selbu sydover gjennom avløysingsstykket til teigen til Tora Tulluan og Arild Huitfeldt.

Vegen er til bruk for alle interesserte i Østre Brungmarka og kan anlegges på lagligste sted i en bredde av 3 m med tillegg av nødvendige grøfter og møteplasser.

Setereierne og hytteeierne har sine gamle adkomstrettigheter i behold.

Bruksretter.

Det utlagte vederlagsstykke er fri for bruksretter bortsett fra vegrett og jaktrett.

De parter som har beiterett og sæterrett skal ha sin fulle rettighet i behold på den del av Østre Brungmarka som ligger sør for vederlagsstykket."

De syv skogeierne anket den 19. februar 1979 avløsningsvedtaket til Trøndelag jordskifteoverrett. Som ankemotparter var oppgitt Huitfeldt og Tulluan, samt tolv beiterettshavere, eiere av setervoller, tilgrensende naboer mfl. Jordskifterettens avgjørelse i avløsningssaken ble anket i sin helhet med unntak av "omkostningsavgjørelsen, bestemmelsen om jakt og fangst, samt bestemmelsen om at den tinglyste utskrift med kopi av kartet skal oppbevares hos Arild Huitfeldt til felles bruk for alle interesserte". Det ble anført at de ankende parter burde utlegges ca 90-95% av hele arealet på Østre Brungmarka med påstående skog og uten påhefte av bruksrettigheter for andre. Videre ble det bl.a. anført at det ikke var rettslig adgang til å pålegge tidsbegrenset uthogst av standskogen. Det ble hevdet at man som utgangspunkt ikke burde gi erstatning i penger, og at kr 1.200,- under enhver omstendighet var for lavt beløp. Under uthogstbestemmelsen hadde jordskifteretten nedlagt forbud mot å hogge skog mindre enn 10 cm i tverrmål i vanlig stubbehøyde. De ankende parter understreket at de måtte få kompensasjon for alt trevirke - også ungskog og verneskog. Anken inkluderte jordskifterettens bestemmelse om veger og adkomst til hytter. Følgende påstand ble nedlagt:

1. De ankende parter i fellesskap utlegges som eiendomsområde - med påstående skog - et areal av eiendommen stre Brungmarka gnr. 34 bnr. 3 i Klæbu som ugjr ca 95% av det samlede areal av eiendommen stre Brungmarka, gnr. 34 bnr. 3 i Klæbu, og uten påhefte av bruksretten for noen av de 7 ankende parter."

Anken ble foreløpig stilt i bero. I mellomtiden verserte det tvist om gyldigheten av rettsforliket om jakt i Østre Brungmarka inngått 7. april 1960. Etter at anke til Høyesterett ble nektet fremmet 29. august 1995, ble Sør-Trøndelag jordskifteretts dom av 13. april 1994, domsslutningen punkt 1 rettskraftig:

"Ola Bjørklimark, Marit Grande, Lars Villmo, Hallvard Kierulf, Reidar Olaf Kierulf, Knut Hofft Kierulf og Hågen Brekken er som eiere av Østre Brungmarka gnr. 34 bnr. 3 i Klæbu sameiere i retten til jakt og fangst med til sammen 1/2-part innenfor det området som eiendommen omfatter."

Trøndelag jordskifteoverrett, som nå hadde endret navn til Frostating jordskifteoverrett, behandlet avløsningssaken i 1996-97.

Den 14. juni 1996 holdt man rettsmøte med parter og prosessfullmektiger fra begge sider. Rettens formann ga et historisk oversyn over saken og kommenterte deretter selve anken:

"Av dei spørsmål som er teke opp i anken er det verdsettinga, standskogoppgjerdet og fastlegging av vegtracéen som jordskifteoverretten må sjå nærmare på."

Rettsformannen uttalte videre at man måtte klarlegge hvem som skulle være ankemotparter. Det ble opplyst at det ville være aktuelt for personell fra jordskifteoverretten å gjøre seg kjent i jordskiftefeltet og å samle inn data før hovedforhandlingene.

Nytt møte med retten, parter og prosessfullmektiger ble holdt 10. oktober 1996. Skogeierne fikk redegjøre for sitt syn og formulerte ankepostene slik:

"Ankepost nr. 1. Forholdet mellom grunnen sin skogproduserande evne og restverdien må endrast slik at verdien av grunnen sin skogproduserande evne blir sett opp.

Ankepost nr. 2. Må gjevast full erstatning for skogen som etter avløysinga blir ståande på områder som tilfell noverande grunneigarar."

Påfølgende befaring måtte avbrytes pga snøbyger. Fra rettsboken siteres:

"Før ein avslutta synfaringa stillte rettsformannen, med bakgrunn i at driftsmetodane i skogbruket har endra seg mykje sidan jordskiftesaka var avslutta i 1978 og det at bestemmelser om vernskog er kome til, spørsmål om partane meinte at avløysing var den beste måten og ordne tilhøva på, eller om det i dag kunne vere andre tiltak som var meir tenlege. Partane var interesserte i å vurdere dette til neste møte.

Rettsformannen opplyste at retten den neste dag ville drøfte igjennom saka og det som var kome fram på møtet med partane, men då ein ikkje hadde fått gjennomført synfaringa ville det ikkje bli teke noko avgjere i ankepostane. Møtet med partane ble derpå heva.

Den neste dag den 11. okt. 1996 vedtok retten fremme av overjordskifte, med følgende bemerkning:

"Retten meinar at anken gjeld spørsmål som etter §59 i jordskiftelova av 1950, som galdt då saka vart anka, kan bringast inn for jordskifteoverrett."

Nytt rettsmøte, med befaring, ble avviklet 13. august 1997. I rettsboken er de de ankende parters innlegg dokumentert slik:

"Adv. Bjørn Hovstad tok på nytt opp bakgrunnen for at saka er anka til jordskifteoverrett og pressiserte at skogen var serskilt matrikulert og hadde gnr. 34 bnr. 3 medan sjølve grunneigedomen hadde gnr. 34 bnr. 2.

Det er jordas skogproduserande evne som utgjer den største verdien, jakta er ordna før og er ikkje med i denne saka, dei andre verdiane som måtte vere er svært små og spelar inga rolle for avløysinga av hogstretten.

Skogeigarane ser ikkje på beite og eventuelle slåtterettar som noko problem og beite og slåtterettar kan såleis haldast utanfor saka.

Standskogen kan ikkje gjerast opp ved uthogst, pengeoppgjer er det rette og her kan ein eventuelt kome fram til semje ved at skogeigarane får rett til å bruke eksisterande vegar.

All standskog må reknast med og der er ikkje grunnlag for å rekne noko stort frådrag på grunnlag av driftskostnadane...."

Deretter fikk advokat Knut Røstum ordet. Han fremhevet at reglene i jordskifteloven fra 1950 skulle anvendes, jf §98 i loven fra 1979. Fra hans innlegg er protokollert:

"Ein må foreta ei vurdering av dei ymse verdiar som er knytt til grunnen, ikkje berre til skogverdien.

Beiteverdien er stor sett i høve til skogverdien og ein kan heller ikkje sjå bort frå at her i ei viss utstrekning også er utbyggingsverdiar.

Ut frå driftsforholda vil driftskostnadane bli store og der er ikkje grunnlag for å auke skogverdien. Anken må derfor avvisast."

Han la frem kommuneplan for Klæbu 1995-2006. Advokat Røstums parter, Huitfeldt og Tulluan, hadde innhentet en vurdering fra rådgiver Kjell Eirik Nygård om driftskostnadene ved uttransport av virke fra Østre Brungmarka i to alternativer:

a. Uttransport til Selbu.

b. Uttransport til Klæbu.

I rettsmøtet redegjorde Nygård for hva han hadde lagt til grunn ved vurderingen og han deltok på befaringen. Etterpå opplyste rettsformannen at funksjonærer ved jordskifteoverretten nå ville samle inn data til bruk for overretten i sin vurdering av anken.

Vurderingsmøtet varte de tre dagene 2.-4. september 1997. Det ble protokollert:

"Sidan rettsmøtet den 13. august har avd. ing. Sæterøy og delevis rettsformannen gått over skiftefeltet og samla inn skogdata til bruk for bonitering etter H 40 systemet.

På grunn av mykje gamal skog som kan gje eit skeivt bilete med tanke på H 40 systemet, har ein også samanlikna resultatet av skogmålingane med botnvegetasjonen.

Ut frå botnvegetasjonen vurderte retten også kor mykje beite rekna i f.e. ein kunne rekne med å hauste pr. daa og år ved beitning med sau.

Som grunnlag for å rekne ut grunnverdien som skog og grunnverdien som beite vedtok retten at for skogen skulle ein bruke grunnverditabellane i "Skoghåndbok for jordskifteverket" dagens tømmerprisar for skur og slip og dei tall for driftsutgifter som rådgivar Kjell Nygård har lagt fram. For beite rekne ein kr 2,- pr. f.e. og ein kapitaliseringsfaktor på 7%. I tillegg reknar ein med ein botnverdi på grunnen på kr 2,- pr. daa.

Med bakgrunn i desse data skal funksjonærar ved jordskifteoverretten rekne ut høvet mellom skog på den eine sida og beite/grunn på den andre sida. Retten vil deretter i eit seinare møte drøfte igjennom resultaten før det blir lagt fram for partane i eit eige møte."

Partene ble innkalt til nytt møte 22. oktober 1997. Under dette fikk de utlevert og adgang til å kommentere følgende dokumenter i saken:

29. Skjema med verdiuttrekning etter dei føresetnadane som vart bestemt på møtet den 2.-4. sept. 30. Notat frå Avdelinga for arealforvaltning i Landbruksdepartementet v/Leif H. Berg, utrekning av grunnverdi basert på driftkostnader i notat av 11.08.97 frå rådgivar Kjell Nygård.

Rettens formann opplyste at retten ville trekke seg tilbake og avgjøre ankepostene. Etter rådslagning og avstemning for lukkede dører, avgjorde jordskifteoverretten ankepostene slik:

"Ankepost nr. 1. Gjeld forholdet mellom grunnen sin skogproduserande evne og restverdien beite/grunn. .....

Vedtak: Ankeposten fører ikkje til endring av jordskifte. .....

Ankepost nr. 2. Gjeld standskogoppgjeret. .....

Vedtak: Ankepost nr. 2 fører ikkje til endring av jordskifte, men bestemmelsen om uthogst er korrigert ut frå reglane som gjeld for hogst i vernskogområder og uthogstfristen er lenga til 10 år. .....

Om sakskostnader: .....

Vedtak: Kravet frå Arild Huitfeldt og Peder

Tulluan om å få dekka kostnadane dei har hatt med advokathjelp blir avvist. Kr. 7.500,- av dei kostnadane dei har hatt til rådgivar Kjell Nygård blir å pålegge dei ankande parter. ..... "

Alle avgjørelser var enstemmige.

Det er disse vedtak fattet av jordskifteoverretten som de syv skogeierne, heretter kalt Ola Bjørklimark mfl, har anket til Frostating lagmannsrett. Grunneierne Arild Huitfeldt, senere hans sønn Tønne Huitfeldt, og Peder Tulluan har inngitt tilsvar. Ankeforhandling fant sted i Trondheim tinghus 22. september 1998.

Ola Bjørklimark mfl anfører i det vesentlige:

Anken gjelder jordskifteoverrettens rettsanvendelse og saksbehandling. Lagmannsretten har kompetanse til å overprøve både lovtolkingen, verdsettelsesprinsippene, subsumsjonen og saksbehandlingen. Saken for jordskifteoverretten fulgte jordskifteloven av 1950, heretter benevnt gml. lov.

I utgangspunktet står man overfor en vanskelig deling. Jakt skal holdes utenfor, og skogen er meget verdifull. Jordskifteoverrettens resultat er åpenbart urimelig eller ubillig.

Avløsningssaken skulle ikke vært fremmet, jf gml. lov §96 og §3 nr 2. Avløsningen er utjenlig; den er mer til ulempe enn gagn. Man står overfor tilsvarende avveining som etter oreigningsloven §2. Vedtak om å fremme saken skulle vært omgjort, jf §96 og §14 annet ledd. Man kunne alternativt henvist til bruksordning.

Gml. lov §3 nr 2 og §14 annet ledd skal verne partene selv, andre parter og myndighetene. Bestemmelsene representerer en garanti knyttet til jordskiftemyndighetenes faglige ekspertise. Både jordskifteretten og jordskifteoverretten pliktet ex officio å håndheve §3 nr 2. Det ser ikke ut til at jordskifteoverretten har foretatt den obligatoriske vurderingen.

De ankende parter er ikke utlagt vederlag som de er tjent med. Vilkår for avløsning er at bruksrettshaverne får en eiendomspart med verdi som tilsvarer bruksretten. Vederlaget skal dekke samme eller likeartet behov som de tidligere har hatt. Det vises til gml. lov §91 og §92.

De har bare mottatt 80 dekar skogproduserende mark. Avløsningsstykket på ca 1.200 dekar er altfor lite. Beitet er brukbart, men de trenger det ikke. Ola Bjørklimark mfl driver ikke med sauer, og utleie av beitet kaster lite eller intet av seg. De er mer tjent med sin alltidværende bruksrett til skogen, enn den fastsatte avløsning.

De materielle vilkår for å fremme avløsningssaken er ikke oppfylt, heller ikke vilkårene for den konkrete avløsningen.

Skogverdien er satt altfor lavt i forhold til resterende grunnverdi. Jordskifteretten har opphevet jordskifterettens forbud mot å hogge trær med mindre enn 10 cm i diameter i vanlig stubbehøyde. Men den har ikke økt beløpene for den skog som skal erstattes i penger. Dette er uriktig, både pga den generelle utvikling i pengeverdien og på bakgrunn av at det ikke har vært foretatt hogst i arealet på lange tider, slik at det må antas å ha skjedd en økning av den kubikkmasse som skal erstattes.

Saksomkostninger for jordskifteoverretten er uriktig vurdert etter ny lov. Det var ikke hjemmel i den gamle loven for at Ola Bjørklimyr mfl skulle betale utgifter som motparten har hatt til sakkyndig bistand. Det dreier seg om kr 7500,-, dvs halvparten av utgiftene til rådgiver Kjell Nygård.

Jordskifteoverretten har tolket og anvendt loven feil. Dessuten har den begått saksbehandlingsfeil. Vedtakene er utilfredsstillende begrunnet. Dels er det overhodet ikke vurdert, dels er vurderingene så snaue at de ikke kan overprøves av lagmannsretten. Vedtakene ligger utenfor rammen for forsvarlig skjønn, og det er i seg selv en saksbehandlingsfeil. De feil jordskifteoverretten har gjort, må både hver for seg og samlet føre til opphevelse.

Ola Bjørklimyr mfl viser til Rt-1992-453, Rt-1984-749, samt avgjørelser fra Agder lagmannsrett 20. september 1990, Eidsivating lagmannsrett 5. juli 1991 og Gulating lagmannsrett 1. juli 1994.

Ola Bjørklimark mfl har nedlagt slik påstand:

"1. Jordskifteoverrettens vedtak oppheves, og saken hjemvises til ny behandling.

2. Tønne Huitfeldt og Peder Tulluan tilpliktes in solidum innen 2 uker å erstatte de ankende parter saksomkostninger for lagmannsretten. Ved forsinket betaling påløper morarenter med 12% p.a."

Tønne Huitfeldt og Peder Tulluan anfører i det vesentlige:

Jordskifteoverrettens avgjørelse er korrekt, både med hensyn til rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Grunnlaget er presisert. Loven er anvendt riktig. Selve skjønnet kan ikke lagmannsretten overprøve. Resultatet er en følge av faktum, ikke av at man har unnlatt å vurdere.

Vedtaket fra 1972 om å fremme avløsningssaken ble ikke angrepet, og når partene verken da eller senere protesterte mot avløsning, kunne ikke jordskifteretten og jordskifteoverretten istedenfor konkludere med bruksordning eller helt nekte å fremme saken. Rettene var bundet av partenes disposisjoner.

Rettsbøkene viser en grundig saksbehandling og at partene løpende var med. Det fremgår at Ola Bjørklimark mfl var enige i at de skulle utlegges et stykke i den nordlige delen av bnr 3. De har fått varsel om resultatet som var i vente, og rettens formann reiste underveis også spørsmålet om alternativ løsning av saken, uten at det ble fulgt opp av partene. Jordskiftemyndighetenes veiledningsplikt ble overholdt.

Jordskifteoverrettens begrunnelse innebærer at Ola Bjørklimark mfl egentlig er utlagt et for stort areal. Det er ankeerklæringen med krav om 90-95% av bnr 3, som har skapt urealistiske forventninger hos skogeierne. Forholdet til gml. lov §3 nr 2 og §14 annet ledd er noe de har fokusert på i ettertid, fordi de er misfornøyde med den konkrete løsningen.

Avløsningskravet ble fremmet reservasjonsløst og fastholdt gjennom alle år. Innvendinger skal presiseres overfor jordskifteoverretten, jf gml. lov §67. Det er ikke hjemmel for at retten behandler spørsmål som ikke er brakt inn av de ankende parter.

Ellers bemerkes at treverdien ikke kan byttes mot jord. Jordskifteoverretten har riktig basert avgjørelsen på at det bare er grunnens skogproduserende evne som skal byttes i areal.

Saksbehandlingen er i orden. Ankepostene er presisert. Man har hatt innlegg fra partene, befaringer og det nødvendige datagrunnlag for egne beregninger. Den skriftlige begrunnelse for vedtakene er tilstrekkelig.

Det erkjennes at omkostningene for jordskifteoverretten ikke skulle vært avgjort etter jordskifteloven av 1979 (heretter kalt ny lov), men resultatet kan forsvares etter gml. lov, i hvert fall ved analogisk anvendelse av loven.

Huitfeldt og Tulluan har nedlagt slik påstand:

"1. Anken forkastes.

2. Tønne Huitfeldt og Peder Tulluan tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten bemerker:

Anken til jordskifteoverretten ble inngitt i februar 1979. Ifølge §98 første ledd i jordskifteloven av 1979 skal da saken behandles etter jordskifteloven av 1950. Avløsning av alltidværende bruksrett til skog kan skje etter kapittel 13, jf §89.

Anken til lagmannsretten ble inngitt i januar 1998, og behandles etter den nye loven. Lagmannsrettens kompetanse er begrenset og fremgår av §71. Et overjordskifte kan bare ankes til lagmannsretten til hel eller delvis opphevelse pga feil ved rettsbruken eller saksbehandlingen. Anken fra Bjørklimark mfl er holdt innenfor disse rammer.

Grensene for "Østre Brungmark" gnr 34 bnr 3 er ikke omtvistet. Retten til jakt og fangst er holdt utenfor jordskifteoverrettens vedtak, idet det tidligere var rettskraftig avgjort at de ankende parter sammen har rett til halvparten av jakt og fangst, og ankemotpartene sammen den andre halvparten.

Jordskifteoverrettens vedtak innebærer at skogeierne har fått avløst sin alltidværende rett på hele bnr 3, ved at den skogproduserende evne på det ca 10.000 dekar store arealet er ombyttet til: - eiendomsrett til ca 1.200 dekar av bnr 3; arealet lengst i nord - nord for Moavollen. Dette kalles avløsningsstykket.

Standskogen på den resterende del av bnr 3 skal ifølge jordskifteoverrettens vedtak gjøres opp ved: -

Uthogst etter tilvisning/godkjennelse av skogoppsynet i

Klæbu, innenfor 10 år fra den dato jordskiftesaken blir satt i kraft. Ved uthogst skal verneskog respekteres. - Til gjengjeld ytes et engangs pengevederlag på kr 1200,-.

Jordskifterettens vedtak er med et par mindre justeringer stadfestet av jordskifteoverretten. Den ene endringen er at også trær som er mindre enn 10 cm i tverrmål i vanlig stubbehøyde kan hogges. Videre er fristen for å hogge standskogen forlenget fra 1986 til 10 år regnet fra den dato jordskiftesaken blir satt i kraft.

Jordskifteoverretten har gitt følgende begrunnelse for vedtaket under ankepost nr 1, om forholdet mellom grunnens skogproduserende evne og restverdien beite/grunn:

"Dei ankande partar har halde fram at verdien av grunnen sin skogproduserande evne er sett for låg i høve til verdien av grunnen sin evne som beiteprodusent og andre eventuelle grunnverdiar.

Med dagens tømmerprisar og driftskostnader og bonitering etter H 40 systemet, viser utrekningane at verdien av grunnen som skogprodusent blir lågare enn verdien av beite/grunn, når ein ser dette i høve til dei verdiar jordskifteretten har sett. Berre 2 bonitetsfigurar får ein litt større skogverdi i høve til beite/grunnverdien, men dette utgjer svert lite i den store samanheng og gjev ikkje grunnlag for å endre på jordskifte.

Jordskifteoverretten er såleis kome til at der ikkje er grunnlag for å auke skogverdien i høve til den beite/grunnverdien som jordskifteretten har sett."

For ankepost nr 2 om standskogoppgjøret er det gitt slik begrunnelse:

"Dei ankande partar har halde fram at der ikkje er gjeve full erstatning for den skog som står på areal som etter avløysinga blir ståande på områder som tilfell noverande grunneigarar.

Jordskifteretten har vedteke at standskog på dei arealer som etter avløysinga blir liggande på grunnen til Arild

Huitfeldt og Tora Tulluan (gnr. 34/2), skal delvis kunne avvirkast ved uthogst og delevis erstattast i pengar.

Skog som skal erstattast i pengar er skog som står på den del av kartblad nr. 3 som er påført kartfigurnummer og kartfigurane frå 168 til 204 og frå 209 til 210 på kartblad nr. 2.

Ein del av denne skogen ligg innan for vernskogområdet sone 1, resten i sone 2. Med dei restriksjonar som gjeld for hogging innanfor desse sonene og med den svert glisne skogen som er i området, er jordskifteretten kome til at der ikkje er grunnlag for å auke erstatninga.

Resten av standskogen som er på grunnen som tilfell bnr. 2, og som jordskifteretten har sett til uthogst, ligg delevis innan for vernskogsone 2 og delevis innen for vernskogsone 3. Også i sone 3 er der visse restriksjonar når det gjeld hogst.

Jordskifteretten har sett forbod mot å hogge skog som er mindre enn 10 cm i tvermål i vanleg stubbehøgde. Denne avgrensinga finn jordskifteoverretten ingen grunn til å oppretthalde. All barskog er gamal skog som ikkje gjev grunnlag for å bygge nokon foryngelse på. Eindel lauvskog er imidlertid yngre skog som det kan vere aktuelt å bygge lauvskogforynging på, dersom det skulle vere interesser for det, men med dei restriksjonar som gjeld innan for vernskogområda, finn ikkje jordskifteoverretten nokon verdi i den lauvskogen som står og som ikkje ut frå eit skogbruksmessig omsyn, kan hoggast.

Ut frå dette er jordskifteoverretten kome til at all skog som etter avløysinga står på grunn som tilfell gnr. 34/2, med undatak av den skog det skal betalast erstatning for, skal kunne hoggast, men skogoppsynet i Klæbu skal tilvise og godkjenne det som skal hoggast.

På grunn av driftstilhøva blir fristen for å hogge standskogen sett til 10 år rekna frå den dato jordskiftesaka blir sett i kraft. Den skog som ikkje er hogge innan denne fristen tilfell grunneigaren vederlagsfritt.

Beløpa som jordskifteretten har pålagt eigarane av gnr. 34/2, Arild Huitfeldt og Tora Tulluan å betale for standskogen, fell til betaling 1. juli 1998."

Skogeierne har anført at retten burde nektet avløsningen fremmet, om ikke opprinnelig etter gml. lov §3 nr 2, så etter omgjøringsbestemmelsen i §14 annet ledd. Partene er uenige om jordskifteretten og jordskifteoverretten løpende skulle iaktta §14 annet ledd ex officio. Lagmannsretten behøver ikke å ta stilling til spørsmålet på grunn av arealets karakter. Man står overfor et langstrakt areal på ca 10.000 dekar med myr, skog og fjell. Arealet lar seg med letthet dele i to, med én del til skogeierne og én del til grunneierne. Det er nær sagt utallige muligheter for en fysisk todeling av bnr 3. Innenfor de mange tenkelige måter å dele på, må det la seg gjøre å avgrense et avløsningsstykke som er tjenlig og som ikke er mer til ulempe enn til gagn for partene, jf gml. lov §96 og §3 nr 2. De materielle vilkårene for å fremme avløsning er oppfylt. Forholdene tilsier ikke at det skulle vært fattet omgjøringsvedtak etter §14 annet ledd.

Skogeierne anfører at den konkrete avløsning ikke tilfredsstiller kravene i §92 første ledd 1. punktum:

"Vilkåret for avløysing er til vanleg at det kan leggjast ut til bruksrettshavaren ein eigedomspart med eit verde som svarar til bruksretten, og som gir noko så nær like lagleg høve til ein bruk som stettar same tarv som bruksretten."

Den alltidværende retten til skogen er byttet i et areal der det er litt skog, mens det er beitet - fortrinnsvis for sauer - som dominerer verdien.

Forholdene i jordbruket har forandret seg mye fra begjæringen om jordskifte/avløsning ble inngitt i 1964 og frem til jordskifteoverrettens behandling i 1996-97. Dette ble også påpekt i møtet 10. oktober 1996. Det er et moment at rettsformannen reiste spørsmål om det kunne være andre tiltak som var mer tjenlige enn avløsning. Invitten synes ikke å være fulgt opp av partene.

Gjennomgang av rettsbøkene for jordskifterett og jordskifteoverrett viser at skogeierne helt fra 1964 har fastholdt kravet om avløsning og vært innstilt på et avløsningsstykke i den nordlige delen av bnr 3, jf protokollasjon fra rettsmøtet 2. september 1977.

Det er snarere størrelsen på avløsningsstykket enn karakteren, som de syv skogeierne er misfornøyde med. De hevder nå at de ikke har bruk for beite. Noen er bosatt i byen og driver ikke jordbruk lenger, de øvrige har avviklet sauehold.

Lagmannsretten mener at man må foreta en objektivisert vurdering mht kravet "noko så nær like lagleg høve til ein bruk som stettar same tarv som bruksretten", jf gml. lov §92 første ledd. For det første fremheves at avløsningsstykket omfatter noe skog, selv om det ikke er mer enn ca 80 dekar med positiv skogproduserende evne. Jakten har skogeierne i behold med en halvpart på hele bnr 3. Det er da beite som utgjør den vesentligste restverdien. Sauehold er fortsatt så alminnelig i jordbruket i disse trakter av landet, at skogeierne må tåle avløsning av skogretten med et grunnareal av den foreliggende karakter - med skog, beite og myr. Om de ikke utnytter beitet i dag, kan det bli aktuelt senere, og inntil videre kan det leies bort. Avløsningen må vurderes ut fra en totalvurdering, herunder tida og tilhøva i landbruket, og ikke minst kvaliteten på skogen som skal avløses - bonitet og tilstand.

Etter omstendighetene kan ikke avløsning i form av et eiendomsareal av bnr 3 anses å være utjenlig eller til skade for noen av partene, jf gml. lov §91. Det vises forsåvidt til jordskifterettens vurdering i rettsboken av 12. juni 1972.

Lagmannsretten mener at jordskifteoverretten har tolket loven riktig når det kun er den skogproduserende evne på bnr 3 som er verdsatt og ombyttet i et eiendomsareal, som er vurdert til å ha samme verdi. Likeledes er det ikke i strid med loven at selve standskogen er oppgjort med uthogst og penger.

Det gikk nesten 19 år mellom jordskifterettens vedtak og jordskifteoverrettens vedtak. Skogeierne mener at oppgjøret for standskogen skulle vært justert. Verneskogen som ikke kan hogges ut har hatt tilvekst som ikke er kompensert, og pengebeløpet på kr 1.200,- er ikke engang tillagt renter.

Lagmannsretten bemerker i den forbindelse at jordskifteoverretten har åpnet for at skogeierne også kan hogge ut ungskog, trær med mindre diameter enn 10 cm i stubbehøyde.

For øvrig bemerkes at lagmannsretten må avstå fra å overprøve den skjønnsmessige vurdering som jordskifterett/jordskifteoverrett har foretatt ved avgrensningen av avløsningsstykket og øvrig kompensasjon for skogen. Avløsningsstykket kan synes lite, i underkant av 15% av totalarealet på bnr 3, men lagmannsretten minner om at arealets størrelse alene ikke har vært avgjørende.

Standskogen, grunnens skogproduserende evne, beitekvaliteten og resterende bunnverdi er alle faktorer som har inngått i beregningene for avløsningsstykket, uthogst og pengevederlag. Det er et spillerom for skjønn. Lagmannsretten finner ikke at skjønnet er vilkårlig eller på annen måte kvalifisert urimelig. Det er heller ikke påstått å være feil i det faktiske grunnlag som skjønnet er basert på.

Rettsbøkene for jordskifterett og jordskifteoverrett viser at det er foretatt en grundig behandling i begge instanser. Partene har vært representert ved advokater som har fått inngi bemerkninger flere ganger under prosessene. Det er holdt befaringer. Data og beregninger er innhentet. Jordskifteoverrettens endelige begrunnelse må leses i lys av tidligere protokollasjoner, slik at det totalt sett er gitt fyldestgjørende begrunnelse for avløsningen.

Jordskifteretten har bestemt at skogeierne skal betale kr 7.500,- av de saksomkostninger Huitfeldt og Tulluan har hatt til rådgiver Kjell Nygård. Jordskifteoverretten har henvist til den nye lov §81 første ledd og uttaler bl.a.:

"Dette overjordskifte gjeld spørsmålet om skogverdien i høve til beite/grunnverdi og standskogoppgjer. Dette er skjønnsmessige spørsmål. Derfor vil ikkje ankemotpartane få dekka sine kostnader til advokathjelp.

Når det gjeld kostnader som ankemotpartane har hatt ved å engasjere rådgivar Kjell Nygård, så er ikkje dette kostnader som partane kan få dekka ut frå reglane i §81 i jordskiftelova, men då jordskifteoverretten har gjort seg nytte av eindel av dei data som er lagt fram av Kjell Nygård, finn retten å kunne pålegge dei ankande partar kr 7500,- av honoraret til Kjell Nygård."

Lagmannsretten mener at denne avgjørelsen er feil. For det første skulle ikke spørsmålet om sakskostnader vært vurdert etter den nye lov, men etter gml. lov kapittel 10. Etter gml. lov var det ikke anledning for jordskifteretten eller jordskifteoverretten til å pålegge en part å erstatte kostnader som motparten måtte ha hatt - til juridisk, teknisk eller annen sakkyndig hjelp, i denne type saker. Det vises til Torgeir Austenå/Sverre Øvstedahl "Jordskifteloven" (Universitetsforlaget), 2. utgave fra 1994 side 298. Lagmannsretten finner ikke at det er anledning til å trekke omkostningene til rådgiver Kjell Nygård inn som en indirekte kostnad for jordskifteoverretten. Det er på det rene at han har fakturert Huitfeldt og Tulluan. For øvrig vil det alltid kunne være slik at partenes innsamling og bearbeiding av data og vurderinger kan være til nytte for jordskifteoverretten, uten at partene derved får dekning for sitt arbeid etter gml. lov.

Konklusjonen blir at anførslene fra Ola Bjørklimark mfl om uriktig rettsanvendelse og saksbehandlingfeil med hensyn til realitetsspørsmålene, ikke fører frem. Dog oppheves jordskifteoverrettens vedtak om sakskostnader på kr 7.500,- til Huitfeldt og Tulluan.

Saksomkostninger for lagmannsretten avgjøres etter tvistemålsloven kapittel 13, jf jordskifteloven av 1979 §97. Anken har ikke ført frem mht realiteten; det er bare vedtaket om sakskostnader som er endret. Under henvisning til unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd fritas skogeierne for å betale motpartens omkostninger for lagmannsretten. Saken har reist spesielle spørsmål, herunder knyttet til gml. lov §92 første ledd, som ikke kan ses løst i tidligere rettspraksis. Det er forståelig at skogeierne har ønsket å se lagmannsrettens avgjørelse.

Lagmannsretten har vært i noe tvil om jordskifteoverrettens omkostningsavgjørelse skal anses som en del av realitetsbehandlingen i jordskifteoverretten etter gml. lov. Imidlertid, hvis man da skulle anse realitetsspørsmålet dels vunnet, dels tapt, ville resultatet - at hver part må dekke sine omkostninger for jordskifteoverretten - også følge av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken over Frostating jordskifteoverretts vedtak av 22. oktober 1997 i sak nr 3/1996 forkastes, dog oppheves vedtaket om sakskostnader 7.500 - syvtusenfemhundre - kroner som Ola Bjørklimark, Marit Grande, Lars Villmo, Hallvard Kierulf, Reider Olaf Kierulf, Knut Hofft Kierulf og Hågen Brekken er pålagt å betale til Arild Huitfeldt og Peder Tulluan.

2. Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes ikke.