LA-1998-1346
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-22 |
| Publisert: | LA-1998-01346 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tinn og Heddal herredsrett nr: 98-00138 M - Agder lagmannsrett LA-1998-01346 M. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Borgar Veiding). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Tom Gjestvang) |
| Forfatter: | Lagdommer Åse Berg. Lagdommer Inge Hobæk. Lagdommer Tormod Rafgård. Med fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, §48, Løsgjengerloven (1900) §17, §52, §56, §63 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har 26. mars 1993 satt A under tiltale ved Tinn og Heddal herredsrett for overtredelse av:
"I. Straffeloven §229, 2. straffalternativ, for å ha skadet en annen på legeme eller helbred eller hensatt noen i avmakt, bevisstløshet eller liknende tilstand, og legemsbeskadigelsen hadde til følge sykdom eller arbeidsudyktighet som varte over 2 uker, eller uhelbredelig lyte, feil eller skade, ved at han lørdag 06.12.97 ca kl. 0300 utenfor Hydro-Texacostasjonen i - - -veien i X, mens han satt over B som lå på ryggen på bakken, gjentatte ganger slo til B i ansiktet/hodet med knyttede never, deretter sparket ham en gang i brystet, slik at B fikk brudd på skallen, brudd i øyehulen, brudd i nesen, brudd i overkjeven, tannskader i overkjeven, hjernerystelse, kraftig bloduttredelse og hevelse rundt begge øyne, synsforstyrrelse og hodepine, og med den følge at B måtte opereres og var sykmeldt til 02.02.98.
II. Drukkenskapsloven §17, for forsettelig eller uaktsomt å ha hensatt seg i en beruset tilstand, hvorunder han forstyrret den alminnelige fred og orden eller den lovlige ferdsel eller forulempet eller voldte fare for andre, ved at han til tid og på sted som nevnt i post I, i beruset tilstand forholdt seg som beskrevet der."
Tinn og Heddal herredsrett avsa 28. august 1998 dom med slik domsslutning:
"A født xx.xx.1969 dømmes for overtredelse av straffeloven §229, 2. straffalternativ og drukkenskapsloven §17 sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager."
A har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Hans anke gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. Ved Agder lagmannsretts beslutning av 23. september 1998 ble anken henvist til ankeforhandling.
Nærmere om domfeltes personlige forhold og sakens faktiske bakgrunn fremgår av herredsrettens dom.
Lagmannsretten skal bemerke:
Når det gjelder selve hendelsesforløpet og bevisene for at tiltalte faktisk har begått den handling han er tiltalt for, vises til herredsrettens premisser, som lagmannsretten i alt vesentlig kan tiltre. Tiltalte handlet med skadeforsett, hvilket er erkjent av tiltalte.
Ved bedømmelsen av spørsmålet om tiltalte handlet i nødverge da han slo fornærmede, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Mindretallet, en meddommer, er enig med herredsretten i at fornærmedes angrep var å anse som avverget da tiltalte fikk satt seg halvveis opp og holdt fornærmede fast ved å sette kneet sitt i brystkassen på ham.
Flertallet, de tre øvrige meddommerne samt lagdommerne Åse Berg, Inge Hobæk og Tormod Rafgård, er kommet til at tiltalte befant seg i en nødvergesituasjon da han slo og påførte fornærmede de skadene som er beskrevet i tiltalebeslutningen. Det vises til at fornærmede to ganger umiddelbart forut for dette hadde gått til angrep på tiltalte, og begge gangene hadde tiltalte falt i bakken. Første gang hadde fornærmede forsøkt å dytte tiltalte overende flere ganger. Tiltalte hadde da forsøkt å rømme unna, men fornærmede fulgte etter og dyttet ham over en forholdsvis lang strekning inne på stasjonsområdet. Fornærmede hadde til slutt klart å få tiltalte i bakken ved å dytte ham kraftig i pannen. Tiltalte kom seg raskt opp, men ble straks etter igjen dyttet overende. Også denne gang fikk tiltalte reist seg opp, men fornærmede kastet seg nok en gang over tiltalte og tok "beinkrok" på ham. Tiltalte gikk i bakken, men denne gang falt også fornærmede, og de to ble liggende mer eller mindre oppå hverandre. Tiltalte fikk satt seg delvis oppå fornærmede og holdt fornærmede fast med det ene kneet samtidig som han begynte å slå fornærmede. Det tilføyes at det ikke er bevismessig dekning for at tiltalte også sparket fornærmede, hvilket aktor sa seg enig i. Hensett til de tidligere gjentatte angrep fra fornærmedes side, og ikke minst fordi tiltalte tidligere hadde gjort flere forsøk på å flykte, finner flertallet ikke å kunne legge til grunn at angrepet var avverget i samme øyeblikk som tiltalte hadde greid å komme seg oppå fornæmede. Det synes å ha vært en overhengende fare for at fornærmede igjen ville ha gått løs på tiltalte dersom tiltalte uten videre hadde løsnet grepet og reist seg opp. Tiltalte antok heller ikke at han å kunne få bistand fra andre. Det var riktignok kommet en person som var vitne til det som skjedde, og som for øvrig er fetter til fornærmede. Vedkommende har i retten forklart at han ropte til fornærmede og ba ham holde opp. Tiltalte, som hørte noen rope, oppfattet imidlertid situasjonen slik at vedkommende som ropte, ga støtte til fornærmede, hvilket er forståelig sett på bakgrunn av at han først og fremst måtte konsentrere seg om å forsvare seg mot angrepene fra fornærmede.
Slik flertallet bedømmer situasjonen, hadde tiltalte rett til å benytte slag for å avverge angrepet, også slag som kunne påføre fornærmede skade. En kan vanskelig tenke seg at noe annet "middel" enn slag ville ha fått fornærmede til å gi seg. Fornærmede var sterkt beruset, og det synes ikke tvilsomt etter bevisførselen i lagmannsretten at fornærmede er kranglete og aggressiv og sjelden gir seg frivillig når han er full.
Lagmannsretten finner imidlertid at tiltalte langt har overskredet det som var nødvendig for å avverge angrepet. Det er tale om en så rå og brutal voldsanvendelse at handlingen må karakteriseres som ubetinget utilbørlig. Skadene som fornærmede er påført, viser at tiltalte har brukt voldsom kraft, og at han har slått fornærmede med knyttet neve en rekke ganger i hodet og ansiktet.
Spørsmålet er etter dette om overskridelsen kan sies alene å ha funnet sted på grunn av "en ved angrepet fremkalt sinnbevegelse eller bestyrtelse", jfr. straffeloven §48 fjerde ledd.
Tiltalte har forklart at han ble redd, og at han har handlet dels i panikk og dels i redsel for selv å bli offer for fornærmedes aggresjon. Dette betviles ikke, og det legges til grunn at dette kan forklare at han har gått for langt. Sannsynligvis har han også opparbeidet seg betydelig sinne og harme etter de gjentatte angrepene fra fornærmedes side. Lagmannsretten legger imidlertid etter bevisførselen til grunn at overskridelsen ikke utelukkende skyldes denne sinnsbevegelsen eller bestyrtelsen, men at overskridelsen dels skyldes at tiltalte var beruset. Han har forklart at han i løpet av julebordet tidligere på kvelden hadde drukket et par glass vin og 5-6 halvlitere. Senere på natten hadde han oppsøkt en pub i X og drukket ytterligere et par halvlitere, og han har forklart at han følte seg beruset da han oppsøkte bensinstasjonen der han møtte fornærmede. Også betjeningen på bensinstasjonen fikk inntrykk av at han var beruset.
Ved bedømmelsen av dette spørsmålet vises til at tiltalte tross alt ikke hadde vært utsatt for alvorlig vold. Han ble ikke slått direkte - voldsanvendelsen er betegnet som dytting - og han sier at han ikke slo seg da han falt overende. Det viste seg riktignok senere at han hadde fått noen skrubbsår på armene, men det gjorde ikke direkte vondt da han falt. Sett på denne bakgrunn og den omstendighet at tiltalte åpenbart - i alle fall når han er edru - er en meget rolig og sindig person, legges til grunn at den voldsomme reaksjonen fra tiltaltes side i stor grad kan forklares ved at han var beruset ved denne anledning. Det antas at han ville ha reagert annerledes og mer adekvat - og ha forsøkt å avverge angrepet ved bruk av langt mindre kraft/vold - dersom han hadde vært edru. Vilkårene for å kjenne handlingen straffri etter straffeloven §48 fjerde ledd er følgelig ikke til stede, og tiltalte blir å dømme for overtredelse av straffeloven §229 2. straffalternativ og drukkenskapsloven §17.
Også ved straffutmålingen har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall, og med samme fordeling som ved skyldspørsmålet.
Flertallet er kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 60 dager som gjøres betinget med en prøvetid på 2 år, samt en ubetinget bot på kr 10000, subsidiært fengsel i 7 dager.
Flertallet finner således at straffeloven §56 nr. 1 bokstav a ikke bør gis anvendelse, idet grensene for nødverge er overskredet i så betydelig grad, og skadene som fornærmede ble påført så alvorlige, det bør idømmes fengselsstraff. Det er her tale om blant annet brudd på hjerneskallen, brudd i øyehulen, i nesen,i overkjeven samt tannskader og synsforstyrrelser. Skadene i ansiktet var av en slik karakter at det delvis måtte gjenoppbygges ved hjelp av plast- og metallplater som ikke vil kunne fjernes. Allmennpreventive grunner tilsier fengselsstraff ved slik alvorlig voldsutøvelse. Flertallet finner imidlertid at de formildende momenter som skyldes fornærmedes sterkt provoserende adferd og den omstendighet at det her foreligger en nødvergestituasjon, kan forsvare at fengselsstraffen gjøres betinget.
Mindretallet finner at fengselsstraffen bør gjøres ubetinget under henvisning til den grove vold som er utøvd og det tragiske resultat som man her har fått. Generalpreventive hensyn tilsier at lagmannsretten bør gjøre bruk av ubetinget fengselsstraff i et slikt tilfelle. Dette er nødvendig for å gi et klart signal om at slik voldsbruk - også når det er tale om nødverge - ikke kan aksepteres.
Straffen fastsettes etter dette til betinget fengsel i 60 dager med 2 års prøvetid samt en ubetinget bot på kr 10000.
Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår ovenfor.
Domsslutning:
A, født xx.xx.1969, dømmes for overtredelse av straffeloven §229 2. straffalternativ og drukkenskapsloven §17, sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager, som i medhold av straffeloven §52 flg. gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år. I tillegg til den betingede fengselsstraffen dømmes han til å betale en ubetinget bot til statskassen, stor 10.000 - titusen - kroner, subsidiært fengsel i 7 - syv - dager.