LG-1998-1294
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-10-13 |
| Publisert: | LG-1998-01294 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midhordland namsrett Nr. 98-00187 - Gulating lagmannsrett LG-1998-01294. Anket til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse opphevet, HR-1999-00047 A. |
| Parter: | Kjærende part: Staten v/skatteoppkreveren i Fjell (Prosessfullmektig: Advokat Jan Grønnerud, Oslo). Kjæremotpart: Kristin Skjeldal (Prosessfullmektig: Advokat Tor Øystein Enge, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Truyen. Lagdommer Tenold. Lagdommer Jacobsen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Skattebetalingsloven (1952) §32, §48, Dekningsloven (1984) §2-2, §3-3 |
Saken gjelder klage over utlegg i fast eiendom.
Den 02.10.1997 avholdt kemneren i Fjell utlegg hos Olav Steinar Skjeldal for tilsammen kr 346.116 til dekning av ikke betalt forskuddskatt, restskatt, renter og omkostninger. Utlegget ble tatt i debitors andel av eiendommen gnr 39 bnr 121 i Fjell og er dagbokført den 06.10.1997.
Eiendommen gnr 39 bnr 121 i Fjell er registrert på Kristin Skjeldal, som er debitors ektefelle. Kristin Skjeldal påklaget utleggsforretningen til namsretten. Midhordland namsrett avsa 08.05.1998 kjennelse med slik slutning:
"1. Utlegg i gnr 39 bnr 1212 i Fjell for Olav Skjeldals skattegjeld, oppheves.
2. I saksomkostninger betaler Kemneren i Fjell til Kristin Skjeldal ved advokat Tor Øystein Enge, kr 4815,- innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse."
Namsrettens henvisning til bnr 1212 antas å være feilskrift for bnr 121.
Staten ved Skatteoppkreveren i Fjell har i rett tid påkjært kjennelsen. Det er i hovedsak anført følgende:
Det er foretatt en saksbehandlingsfeil fordi klagen ikke er avvist som rettet mot feil part. I henhold til skattebetalingsloven §48 nr 2 er staten part i saker vedrørende krav etter skattebetalingsloven. Partsfunksjonen utøves av den kommunale skatteoppkrever, dvs Skatteoppkreveren i Fjell i dette tilfellet. Dette betyr at rett innklaget i saken skulle vært Staten v/Skatteoppkreveren i Fjell. Namsrettens kjennelse må oppheves av denne grunn.
Når det gjelder realiteten i utlegget, anføres det prinsipalt at vilkårene for utlegg etter skattebetalingsloven §32, jfr dekningsloven §2-2 og tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd er oppfylt. Det er tatt utlegg i eiendom som er ervervet under ekteskapet og som er felles bolig for ekteparet. Ektefellene eier i realiteten en halvpart hver av boligen. Sakens dokumenter sannsynliggjør ikke at Kristin Skjeldal var eneeier av boligen på utleggstidspunktet.
Ektepakt og registrering av henne som hjemmelshaver er ingen sannsynliggjøring av denne rett. Ektepakt har et bevismessig element, men det forutsettes da at ektepakten gir uttrykk for en realitet. Dette er ikke tilfellet i den foreliggende sak. Selv etter overdragelsen av eiendommen, fortsatte Olav Skjeldal å føre eiendommen i sin selvangivelse. Boliglånet forble uendret. Kjæremotparten betalte intet for å få overført mannens halvpart av boligen. Motivet for overføringen skal også tillegges vekt. I den foreliggende sak medfører namsrettens kjennelse at skatteskyldneren på en enkel måte kan bygge opp verdier i ektefellens eiendom på bl.a. skattekreditors bekostning. Dette er feil da det må være reelle disposisjoner som er avgjørende.
Kristin Skjeldal har ikke hatt tilstrekkelige inntekter til å erverve eiendommen alene og i tillegg bidra til eget og familiens livsopphold. Boligen har en antatt verdi på ca 1,3 millioner kroner. I tillegg til erverv, kommer vedlikehold, kommunale avgifter, forsikring, strøm samt utgifter til livsopphold. Hvem av ektefellene som dekker hvilke utgiftsposter er uinteressant sett hen til at dette ikke er annet enn et utslag av en praktisk ordning i den felles familieøkonomi.
Subsidiært under realitetspørsmålet anføres det at kjæremotpartens ektefelle uansett må ha ervervet en ideell rådighetsdel av eiendommen. Det vises til tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 første ledd. Han må ha ytet mer enn vanlig husleie for sin borett og kjæremotparten har ikke gitt vederlag for mannens verdi i tidligere bolig. Alene den omstendighet at paret begge betaler på et relativt stort lån heftet ved huset og sammenblanding av økonomien, innebærer at kjæremotpartens ektefelle har medvirket til erverv av eiendommen. Utlegget i "i den ideell andel" dekker alle eierposisjoner mellom 1% og 100% eierandel.
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Namsrettens kjennelse av 08.05.98 oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil og hjemvises til ny behandling.
Subsidiært:
2. Utleggsforretning avholdt av Staten v/Skatteoppkreveren i Fjell datert 02.10.97 gnr 39 bnr 1212 i Fjell kommune stadfestes.
3. Kristin Skjeldal tilpliktes å betale sakens omkostninger for namsrett og lagmannsrett (hittil kr 4.000 med tillegg for rettsgebyr for kjæremålet)."
Kjæremotparten, Kristin Skjeldal, har i hovedtrekk anført følgende:
Det foreligger en saksbehandlingsfeil sett hen til at Staten har partsevne i slike saker og at Kemneren har den prosessuelle handleevne. Imidlertid har feilen ikke innvirket på resultatet ettersom det er Skatteoppkreveren i Fjell kommunen som hele veien har ført saken. Namsrettens kjennelse kan derfor ikke oppheves.
Når det gjelder sakens realitet, vises det til klagen og til namsrettens begrunnelse for avgjørelsen. Namsretten fant at det forelå sterke grunner til å fravike eierpresumsjonen som loven oppstiller, jfr tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd. Det ble henvist til at ektefellene i utgangspunktet selv bestemmer hvordan de vil ordne sin økonomi. De er selvstendige økonomiske enheter og kan fritt overdra eiendeler til hverandre også uten vederlag. Ønsket om å verne fellesboligen mot pågang fra en av ektefellenes kreditorer er fullt legitimt. Først når en ektefelle bidrar vesentlig til betjening av lån og familiens underhold, vil det være aktuelt å statuere sameierett for vedkommende på dette grunnlag i strid med det standpunkt ektefellen selv har inntatt gjennom ektepakten. Ektefellenes inntektsforhold, formaliteter i forbindelse med erverv og skatt til offentlige myndigheter, ble ikke tillagt avgjørende vekt av namsretten. Det er heller ikke tillagt avgjørende vekt at Olav Skjeldal hadde ført boligen som eiendel på sin selvangivelse og krevet fradrag for gjeldsrenter.
Kjæremotparten anfører videre at det ikke er grunnlag for å bygge utlegget på tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 første ledd. Dersom debitor er gift, må kreditor påberope seg bestemmelsens tredje ledd. Det er ikke rom for anvendelse av §7-13 første ledd.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Namsrettens kjennelse av 08.05.98 stadfestes.
2. Kristin Skjeldal tilkjennes saksomkostninger med kr 5500, med tillegg av rettsgebyr for kjæremålet."
Lagmannsretten vil bemerke:
Kjærende part har prinsipalt krevet namsrettens kjennelse opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil fordi klagen mot utlegget er rettet mot Fjell kommune. Denne anførsel kan ikke føre frem. Angivelsen av feil saksøkt har ikke vært annet enn en feilskrift. Partsposisjonen har hele tiden blitt ivaretatt av Kemneren i Fjell kommune. Det er således Staten v/Kemneren i Fjell som står som saksøkt i utleggsforretning datert 02.10.1997. Det er videre Kemneren i Fjell kommune som har inngitt tilsvar til namsretten. Det må bero på en inkurie når namsretten betegner innklagde som Fjell kommune v/Kemneren i Fjell. Partsfunksjonen har vært utført av den kommunale skatteoppkrever (kommunekassereren/kemneren) som angitt i skattebetalingsloven §48 nr 2.
Når det gjelder sakens marterielle side, bemerekes det innledningsvis at det ikke er reist innsigelse mot det underliggende gjeldsforhold som danner grunnlag for utlegget. Tvisten gjelder alene om Olav Steinar Skjeldal har medeiendomsrett i boligeiendommen gnr 39 bnr 121 i Fjell.
Ved ektepakt i 1982 ble det bestemt at boligen skulle være Kristin Skjeldals særeie. Kristin Skjeldal har siden den gang alene stått som hjemmelshaver til eiendommen. I utgangspunktet kan derfor ikke Olav Steinar Skjeldals kreditorer ta utlegg i denne.
Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd er en spesialregel som endrer ovennevnte utgangspunkt. Det presumeres at hver av ektefellene eier en ideell halvdel av fellesbolig ervervet under samlivet. Presumsjonen går imidlertid ikke lenger enn at ektefellene kan sannsynliggjøre et annet eierforhold. At en part er registrert som eier, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å sannsynliggjøre partens enerett. Ektepakt er i denne sammenheng heller ikke tilstrekkelig som bevis for enerett, jfr Rt-1995-1395. På den anne side skal ikke presumsjonsregelen i §7-13 tredje ledd anvendes dersom det sannsynliggjøres at debitorektefellens andel er mindre enn 50%, jfr Rt-1997-704.
Når lagmannsretten skal vurdere om presumsjonsregelen skal fravikes, tillegges forholdene forut for 1982 begrenset vekt. I 1982 overdro Olav Steinar Skjeldal ved ektepakt det som skal ha vært hans ideelle halvdel av boligen. Partene står i utgangspunktet fritt til å foreta en slik overdragelse. Det har således begrenset betydning at Olav Steinar Skjeldal i de fleste sammenhenger sto oppført som tiltakshaver ved bygging av den nye boligen.
Det kan imidlertid reises spørsmål om overdragelsen i 1982 var reell. Hvis Olav Steinar Skjeldal overdro sin ideelle andel i eiendommen, men samtidig beholdt ansvar for gjeld og løpende utgifter på boligen, fremstår overdragelsen som proforma. I den foreliggende sak kan en slik transaksjon ha vært motivert ut i fra ønsket om å unngå gjeldsforfølgning.
I en oversikt over partenes inntekter og gjeld som fremgår av tilsvaret til klagen på utleggsforretningen, dok 3, fremgår det at Kristin Skjeldal i 1987 hadde inntekt på 0 kroner og heller ingen gjeld. Olav Steinar Skjeldal hadde samme år en inntekt på kr 286.389 og en gjeld på kr 1142767. Det er ikke fremlagt dokumentasjon på partenes inntektsforhold forut for dette tidspunkt. Kristin Skjeldal har heller ikke søkt å dokumentere forholdet mellom gjeld og egenkapitel i 1982, herunder provenyet fra salg av tidligere bolig. Det er imidlertid opplyst at Kristin Skjeldal har vært i arbeid i full stilling i alle år.
Det er ikke opplyst om gjelden til Olav Steinar Skjeldal er boliglån eller stammer fra annen virksomhet. Dette fremgår heller ikke av de selvangivelsen som er fremlagt, da vedlegg til selvangivelsene ikke foreligger. Det fremgår dog av dok 3 at låneobligasjoner i Forenede liv nå Gjensidige, er opptatt i Olav Steinar Skjeldals navn og at han betraktes som lånetaker og er ansvarlig for lånet. Kristin Skjeldal er ikke registrert i lånesystemet. Tilsvarende skal låneobligasjoner i Sparebanken Vest være opptatt i Olav Steinar Skjeldals navn. Også her betraktes han som lånetaker og ansvarlig for lånet. Kristin Skjeldal er heller ikke registrert ved dette lånet. Disse opplysningene er ikke bestridt av Kristin Skjeldal. Det opplyses dog i et prosesskriv til namsretten at renter og avdrag på lånet er trukket fra felles bankkonto. Ektefellene husker imidlertid ikke om man i alle år har foretatt betaling fra angjeldende konto, eller om det på et tidligere tidspunkt kan ha vært andre ordninger.
I de påfølgende år, 1988 til 1996 varierer Kristin Skjeldals inntekt fra kr 117.158 til kr 190571. I samme periode varierer Olav Steinar Skjeldals inntekt fra kr 313.117 til kr 153448. Hans gjeld reduseres i samme tid fra 1267417 til 761290. Det er således foretatt en nedbetaling på over 500.000 kroner i tillegg til renter. Kristin Skjeldals gjeld vareierer i perioden fra kr 7.703 til 117178.
Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at Kristin Skjeldal med de ovennevnte inntektsforhold kan ha betjent de angjeldende lån alene. Dertil kommer at eiendommen har vært oppført på Olav Steinar Skjeldals selvangivelse i alle år. Han har også krevet fradrag for gjeldsrenter. Ektefellene har dessuten hatt gjensidig underholdsplikt for hverandre og barna i den periode barna har bodd hjemme. Barna er født henholdsvis 1971, 1975 og 1978. Ut fra de angitte inntektstall fremstår det som minst like sannsynlig at begge ektefellene har betjent løpende renter, avdrag og andre utgifter til boligen, som at dette alene har falt på Kristin Skjeldal. Overdragelsen som følge av ektepakten i 1982 har derfor i liten grad preg av å være en realitet. Det er således ikke sannsynliggjort et annet eierforhold enn det som følger av presumsjonsregelen i §7-13 tredje ledd.
Etter dette blir utleggsforretningen å stadfeste.
Kjæremålet har ført frem. Staten v/Skatteoppkreveren i Fjell tilkjennes saksomkostninger etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-3, jfr tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr tvistemålsloven §172 første ledd. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra lovens hovedregel. Kjærende part har krevet tilkjent omkostninger på kr 4.000 for namsrett og lagmannsrett med tillegg av rettsgebyr for kjæremålet. For namsretten var imidlertid Staten v/Skatteoppkreveren i Fjell selvprosederende. Det er ikke påvist omkostninger for namsretten som kan dekkes etter tvistemålsloven §176 første ledd. For lagmannsretten fastsettes nødvendige saksomkostninger ved advokat Grønneruds tilsvar til kr 3000. Rettsgebyret utgjør kr 3090. Kjærende part tilkjennes derfor kr 6.090 i saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Utleggsforretning dagbokført 06.10.1997 i gnr 39 bnr 121 i Fjell stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kristin Skjeldal kr 6.090 -kronersekstusenognitti- til Staten v/Skatteoppkreveren i Fjell innen 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen.