LG-1999-1694
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-23 |
| Publisert: | LG-1999-01694 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett nr. 99-01432 A/02 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01694. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2000-00063K . |
| Parter: | Kjærende part: Øistein Emaus (Prosessfullmektig: Advokat Einar Mo, Oslo). Kjæremotpart: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Per Chr. Eriksen, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Tenold. Lagdommer Truyen. Lagdommer Erstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §197, Domstolloven (1915) §38, §180, Arbeidsmiljøloven (1977) §61 |
Bergen byrett besluttet 13. september 1999 at bilag 1- 7 til dok 5 skulle tas ut av sakens dokumenter og returneres saksøker, i det bilagene ble funnet å være avgitt i anledning saken, jfr tvistemålsloven §197. Dokumentene er attester og uttalelser om kjærende part fra hans arbeidskolleger og forretningsforbindelser.
Saken ble for øvrig ved rettens beslutning av samme dag besluttet overført til sorenskriveren i Hammerfest i medhold av domstolloven §38.
Øistein Emaus har erklært kjæremål over avgjørelsen. Han gjør gjeldende at byretten har bygget på en uriktig forståelse av tvistemålsloven §197. Bilagene er ikke avgitt i anledning saken. Det er særlig vist til at erklæringene ble utferdiget lenge før det ble rettssak. De er også avgitt en måned før den oppsigelse som danner bakgrunn for tvisten mellom partene var et faktum.
Det bestrides derfor at erklæringene har vært avgitt i anledning saken eller har vært avgitt med sikte på et planlagt søksmål, jfr Rt-1972-831.
Subsidiært gjøres gjeldende at tvistemålslovens bestemmelse ikke gjelder tilfeller hvor spørsmålet om fratredelse treffes før hovedforhandling på bakgrunn av skriftlig prosedyre og middelbar bevisføring.
Øistein Emaus har nedlagt slik påstand:
«Bilag 1-7 til dok. 5 tillates fremlagt under saksforberedelsen.»
Vesta Forsikring AS har i tilsvar gjort gjeldende at byretten har truffet en riktig avgjørelse. Det må foretas en helhetsvurdering av dokumentene hvor formålet med erklæringene er sentralt. Det er ikke tilstrekkelig at det ved avgivelsen av erklæringene ikke var klart at det ville bli en oppsigelse og en etterfølgende rettssak. Det må legges større vekt på hvilke motiver som man anser den kjærende part hadde. Det bestrides ikke at erklæringen er innhentet før stevning ble uttatt. Imidlertid var kjærende part allerede ved innhentingen av erklæringene kjent med at han skulle delta på et møte 27. april 1999 hvor hans forhold skulle tas opp, og hvor det helt klart ville bli snakk om avskjed eller oppsigelse.
Det synes derfor meget naturlig å anta at kjærende part på dette tidspunkt samlet ammunisjon til en eventuell senere sak. Erklæringene ble ikke fremlagt for arbeidsgiver i anledning møtet. Det er også sannsynlig at kjærende part hadde stevning i tankene da han deltok på dette møte. Ut fra det som fremkom på møte og de grove tillitsbrudd den kjærende part hadde gjort seg skyldig i, måtte det fremstå som overveiende sannsynlig at han ville bli avskjediget eller oppsagt. Det peker også i samme retning at erklæringen er innhentet etter initiativ fra kjærende part. Slik som erklæringene fremstår, synes den eneste motivasjonen eller hensikten å være å bruke de i den senere rettssak som kjærende part bestemmer seg for å anlegge. Det er ikke påvist noen annen hensikt med erklæringene, og det følger ikke av dem at de har noe annet formål.
Vesta Forsikring AS har nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Den kjærende part dømmes til å dekke kjæremotpartens omkostninger med kr 3.000,-.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten oppfatter det slik at kjærende part ønsker å kunne legge frem dokumentene både under saksforberedelsen og hovedforhandlingen.
Etter tvistemålsloven §197 kan det - når samtykke fra motparten ikke foreligger - ikke fremlegges utenrettslige erklæringer avgitt til bruk for saken som bevis i denne. Formålet med bestemmelsene er å hindre at domstolen skal bygge annenrangs og upålitelige bevis, jfr Scheis kommentarutgave til tvistemålsloven, annen utgave, bind II, s 662 flg. Erklæringer som ikke er avgitt i anledning saken rammes ikke av forbudet. Det er i flere rettsavgjørelser lagt til grunn at det avgjørende temaet er om den utenrettslige erklæringen «er avgitt i anledning av eller med tanke på en verserende rettssak», jfr kommentarutgaven s 663. Det følger av dette at det ikke er tilstrekkelig til at erklæringen skal rammes av bestemmelsen, at den er avgitt i anledning tvisten mellom partene.
Bestemmelsen gjelder også beslutninger under saksforberedelsen, jf Schei s 622, og det er ikke grunnlag for å gjøre unntak for saker etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd.
Ved bedømmelsen må hvert enkelt dokument vurderes for seg. I relasjon til vurderingstemaet, fremstår likevel de omtvistede erklæringer som såvidt likeartede, at de ved vurderingen blir å likestille.
Erklæringene er ment som støtte til ankende part, og fremtrer som avgitt i anledning den oppståtte tvist mellom partene. Kjærende part har opplyst at to av erklæringene er kommet til ham uten hans initiativ. De øvrige er opplyst å være avgitt etter hans initiativ, men uten at han har hatt befatning med innholdet. Kjærende part har opplyst at han ikke har hatt til hensikt å bruke erklæringene i en rettssak, men har utover dette ikke gitt noen opplysninger om formålet. Det er heller ikke opplyst om erklæringene faktisk er benyttet til andre formål.
Selv om rettslige skritt ikke var tatt på tidspunktet for avgivelsen av erklæringene, var situasjonen slik mellom partene at en rettslig tvist etter lagmannsrettens syn fremstod som en reell mulighet. Det vises her blant annet til at de 6 erklæringene som er daterte, er avgitt mer eller mindre umiddelbart før møtet mellom partene 27 april 1999. Slik lagmannsretten vurderer saksforholdet, er det vanskelig å se at erklæringene kan ha hatt annet hovedformål enn å tjene som bevis for støtte til kjærende part under en rettsak som måtte forventes å komme.
Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering blitt stående ved at erklæringene mest sannsynlig er avgitt med tanke på en fremtidig rettssak mellom partene, og følgelig rammes av tvistemålsloven §197.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Vesta Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 3.000, jf tvistemålsloven §180 første ledd, idet det ikke finnes å foreligge særlige omstendigheter som tilsier at Øistein Emaus fritas for dette.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Øistein Emaus betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til Vesta Forsikring AS kr 3.000 -kronertretusen- innen 2 -to- uker etter forkynnelsen av kjennelsen.