LB-2000-187
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-28 |
| Publisert: | LB-2000-00187 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 99-00881 C - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00187 K/04. Påkjæret til Høyesterett: Kjæremålet forkastes HR-2000-00586. |
| Parter: | Kjærende part: Per Dagfinn Farstad (Prosessfullmektig: Advokat Ove Aurstad). Kjæremotpart: Staten ved Kemneren i Oslo (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten ved advokatfullmektig Ronny Lund). |
| Forfatter: | Lagdommer Anders Bøhn, formann. Lagdommer Hans Kristian Bjerke. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr |
| Lovhenvisninger: | Skattebetalingsloven (1952) §10, §22, §56, Tvistemålsloven (1915) §180, §11, §4, §4b, Forsinkelsesrenteloven (1976), Dekningsloven (1984) §2-10 |
Saken gjelder tvist om tvangsgrunnlag i forbindelse med tvangssalg av fast eiendom.
Etter krav fra staten ved Oslo kommune ble det 18. januar 1999 holdt utleggsforretning overfor Per Dagfinn Farstad for et krav på 170.992 kroner inklusive renter. Det ble tatt utlegg i saksøktes bolig. Den 22. april 1999 begjærte staten ved kemneren i Oslo kommune tvangssalg av eiendommen. Per Dagfinn Farstad gjorde innsigelser mot begjæringen og tvangsgrunnlaget.
Oslo namsrett avsa 15. november 1999 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen om tvangssalg fremmes.
2. Begjæringen om erstatningsbolig etter dekningsloven §2-10 tas ikke til følge.
3. I saksomkostninger betaler Per Dagfinn Farstad til Staten v/kemneren i Oslo kommune kr 5.929,- innen to - 2 - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Kommunens krav gjelder restskatt for 1994. Farstad var den gangen ansatt i Forbrukerservice Oslo AS (FSO), som leverte regnskapstjenester til mindre virksomheter, særlig bensinstasjoner. Farstads lønnsutbetalinger i 1994 var ifølge oppgaven fra arbeidsgiveren fratrukket skatt, men noe skattetrekk ble ikke innbetalt til skattemyndighetene. Skattemyndighetene anså ikke skattetrekket for å ha befriende virkning for Farstads skatteplikt. Saksforholdet går ellers fram av namsrettens kjennelse og bemerkningene nedenfor.
Per Dagfinn Farstad har påkjært namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. Han gjør i hovedsak gjeldende:
Arbeidstaker er fri når arbeidsgiver har gjennomført forskuddstrekk. Dette henger sammen med arbeidsgivers strenge ansvar både med hensyn til straff og erstatning for unnlatt forskuddstrekk, jf skattebetalingsloven kapittel X og Rt-1961-68. Det følger av forskrift om gjennomføring av avregningen at forskuddstrekk skal gå til fradrag i den utlignede skatt når det er på det rene at arbeidsgiver har foretatt forskuddstrekket, selv om det ikke er innbetalt. Farstad var her i god tro, men kravet om god tro har ingen hjemmel i skattebetalingsloven eller forskriften. Det avgjørende er om det er skjedd en nettoutbetaling. Farstad viser til dom av Oslo namsrett (Utvalget 1972 side 24). Her ble lønnstrekket ikke godkjent ettersom lønnstakeren ikke hadde mottatt noen kvittering eller annen skriftlig erkjennelse fra arbeidsgiveren på at forskuddstrekket var foretatt. Det følger forutsetningsvis av avgjørelsen at kvittering for trekk i form av lønnsoppgave er tilstrekkelig.
Det følger av skattebetalingsloven §10 at forskuddstrekk gjennomføres ved at arbeidsgiveren beregner trekkbeløpet og deretter «holder dette tilbake». Når dette er gjort, er forskuddstrekket gjennomført, og arbeidstakeren er fri for skatteplikten. I forskrift om gjennomføring av avregning av 30. april 1958 §4b) heter det at forskuddstrekk skal gå til fradrag i den utlignede skatt når det er på det rene at arbeidsgiver har foretatt forskuddstrekket hos den skattepliktige, selv om han ikke har innbetalt det. Dette er en presisering av det som står i skattebetalingsloven §10. Det avgjørende er at det er en nettolønn som utbetales til arbeidstaker. Det gikk fram av lønnsoppgavene fra arbeidsgiveren, Forhandlerservice Oslo AS, hva Farstad hadde i bruttolønn, hva han fikk utbetalt i nettolønn og hvilket beløp som var trukket i skatt. Det gikk videre fram av lønnsoppgaven for hver måned hvor mye som til enhver tid var innbetalt i forskuddstrekk for inntektsåret 1994. Farstad har gjennom å legge fram sine lønnsoppgaver gitt et ugjendrivelig bevis på at det her er beregnet og trukket skattetrekk etter tabell med kode 550. Farstad stolte på at arbeidsgiveren innbetalte forskuddstrekket, og var altså i god tro.
Det er skattemyndighetene som har bevisbyrden for at Farstad ikke var i god tro. Daværende eier og daglig leder, Per Christiansen, hadde i årene før 1994 alltid innbetalt forskuddstrekk for de ansatte i selskapet. Farstad hadde derfor ingen grunn til å tro at Christiansen unnlot å innbetale forskuddstrekket for inntektsåret 1994.
Namsretten har tatt feil av faktum i saken når den legger til grunn at det ikke er foretatt noe forskuddstrekk. Realiteten er at det var en tilstrekkelig pengestrøm i selskapet både til å utbetale lønn og forskuddsskatt. FSO hadde ca 40 kunder, som hver betalte ca 4 000 kroner pr måned. Dette gir en inntekt på ca 1,9 millioner kroner pr år, mens utgiftene til lønn ifølge bokettersynsrapport var vel 1,5 millioner, husleie 140.000 og øvrige kostnader 200.000 kroner. Dette viser at selskapet gikk omtrent i balanse. Det var med andre ord penger i systemet til å betale skattetrekk for. Verken Farstad eller noen av de andre ansatte fikk tilgang til regnskapene i selskapet. At det senere har vist seg at forskuddstrekket ikke ble innbetalt, skyldes ene og alene at pengene har tatt andre veier. Saken dreier seg derfor om et klassisk tilfelle av underslag av skattetrekkmidler fra arbeidsgiverens side. Verken Farstad eller de andre ansatte hadde innsyn i driften av selskapet. Farstad visste hvor mange kunder Forhandlerservice Oslo AS hadde, og hvor mye som ble fakturert på hver enkelt kunde. Han hadde derfor kjennskap til at selskapet hadde penger til å innbetale skattetrekket. Christiansen instruerte de ansatte i selskapet om at de skulle ta seg av kundene og at han skulle ta seg av det administrative, herunder innbetaling av skattetrekk. Farstad kan derfor like lite som de andre ansatte bebreides for det som er skjedd.
Namsretten har lagt til grunn at Farstad visste at arbeidsgiver ikke hadde midler til å foreta forskuddstrekk fordi det ikke var penger til å foreta slikt trekk i selskapet. Farstad anfører at honorarene FSO mottok for utførte tjenester gikk inn på en konto i et annet selskap som bare Per Christiansen disponerte. Slik hadde det alltid foregått bortsett fra et par uker i april 1994. Christiansen hadde likevel alltid betalt de ansatte lønn og forskuddsskatten til kemneren. Det var ingen grunn til å tro noe annet for inntektsåret 1994. Det er ikke noe krav i lov eller forskrift om at forskuddstrekket skal komme fra det samme selskapet som de ansatte arbeidet i. Det kan derfor ikke ha noen betydning at lønnen rent faktisk ble innbetalt fra et annet selskap. Dette hadde Farstad ingen innflytelse over. Det avgjørende må være at det var rikelig med midler til både lønn og skattetrekk samt andre utgifter i forbindelse med driften i det systemet som rettmessig tilhørte Forhandlerservice Oslo AS.
Staten provoseres i denne sammenheng til å skaffe fram utskrift som viser hvor mye Forhandlerservice Oslo AS pr dags dato står til rest med når det gjelder skattetrekk.
Det avgjørende for bedømmelsen av Farstads gode tro må være hans faktiske posisjon i selskapet, ikke den rettslige. Staten synes å være enig i det. Farstad var bare ansatt som faglig leder i selskapet. Han hadde faglig ansvar for at regnskapsførertjenestene overfor kundene foregikk på en faglig forsvarlig måte. Hans nærmeste overordnede var selskapets styre. Per Christiansen var enestyre i selskapet på den tiden. I Farstads stillingsinstruks gikk det fram at han hadde ansvaret for den daglige drift ved kontoret når det gjaldt organisering av arbeidet, innkjøp av kontorrekvisita og andre mindre administrative oppgaver, mens oppgaven som selskapets øverste daglige leder forøvrig tillå styrets formann. Farstad hadde ikke noe med selve driften av FSO å gjøre. Farstad var varamedlem til styret i selskapet. Et varamedlem er bare ansvarlig for beslutninger der han selv har deltatt på styremøtet. Farstad var Ikke med på et eneste styremøte i selskapet. Se her Rt-1992-93. Rent faktisk befant Farstad det meste av tiden seg ute hos kunder i forbindelse med oppdrag for selskapet.
Det er ikke riktig når staten anfører at det bare var Farstad som utbetalte lønnen til de ansatte i selskapet. Christiansen var alltid sent ute med å utbetale lønn. Det som oftest skjedde, var at han utstedte en sjekk på lønn for alle de ansatte. En enkelt ansatt måtte da gå i banken og overføre beløpet til de andre. Dette kunne være Farstad eller en av de andre. Farstad sto på ingen måte ansvarlig for utbetaling av lønn slik staten hevder. Det er heller ikke riktig at Farstad var ansvarlig for at det ble innsendt terminoppgaver for forskuddstrekk. Det var Tone Berget som var lønningsansvarlig. Farstad sendte inn slike terminoppgaver noen ganger. Terminoppgaver for forskuddstrekk er dessuten bare en oppsummering av hva som er kjørt ut som lønninger. Hvem som helst kan sende inn terminoppgaver, og dette har ikke noe med om man har en overordnet eller en underordnet stilling i et selskap å gjøre. Det er fra statens side også anført at Farstad disponerte selskapets eneste bankkonto. Dette er misvisende, i og med at det var snakk om en foliokonto som det aldri var penger på. Det var bare Christiansen som disponerte den kontoen der honorarene gikk inn. Farstad er først etterpå blitt klar over at det var problemer med manglende skattetrekk i andre selskaper.
Farstad har også i perioden januar til april 1994 vært eier av aksjer i selskapet. Dette er uten betydning ettersom det var Christiansen som ene og alene rent faktisk tok hånd om skattetrekket.
Året 1994 var første driftsår for Forhandlerservice Oslo AS. Farstad og hans kolleger var fram til 1994 ansatt i Petrol Consult Norge AS. Staten provoseres til å legge fram utskrift som viser om det er innbetalt forskuddstrekk i dette selskapet for inntektsårene fram til 1994.
Etter den kjærende parts mening vil namsrettens forståelse av reglene innebære at lønnstakeren betaler skatt av sin lønn to ganger, først når den trekkes ved lønnsutbetalingen, og deretter når han likevel må betale restskatt. Det må bero på en misforståelse når staten anfører at kravet ikke innebærer annet enn at lønnstakeren faktisk betaler sin skatt av det han har fått utbetalt fra sin arbeidsgiver.
Det anføres til slutt at saken har vært en stor belastning for Farstad, og at reelle hensyn taler for å godskrive Farstad forskuddstrekket. Han har lagt ned slik endelig påstand:
1. Tvangssalget fremmes ikke.
2. Begjæring om erstatningsbolig etter dekningsloven §2-10 tas ikke til følge.
3. Staten v/kemneren i Oslo dømmes til å betale Per Dagfinn Farstad saksomkostninger for både namsretten og lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker at til tross for at feilen tidligere er påpekt av staten, må det fortsatt være en skrivefeil i påstandens punkt 2: Det synes klart at den kjærende part subsidiært krever at begjæringen om erstatningsbolig skal tas til følge.
Staten gjør i tilsvar gjeldende:
Statens krav bygger på at Farstads arbeidsgiver har unnlatt å innbetale skattetrekket for Farstad, og at Farstad ikke har vært i god tro med hensyn til at skattetrekk ble foretatt. Det har derfor ikke funnet sted noe som for Farstad kan anses som frigjørende betaling av hans skatteforpliktelse. Opprinnelig ble skattetrekket for inntektsåret 1994 godkjent ved den ordinære avregningen som ble foretatt høsten 1995. På bakgrunn av bokettersyn i FSO i 1996 ble avregningsoppgaven for inntektsåret 1994 endret.
Namsrettens vurdering er riktig: Lønnsslippene Farstad mottok viser i høyden at arbeidsgiveren har beregnet trekkbeløpet. I tillegg kreves det at arbeidsgiveren holder dette beløpet tilbake. Avgjørelsen fra Oslo namsrett tatt inn i utvalget 1972 side 24 kan ikke forstås slik at en kvittering er det eneste vilkåret som stilles for at skattetrekk skal anses gjennomført. Det følger av namsrettens kjennelse at dette er et minstekrav. Kvittering er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for at skattetrekk skal anses foretatt. Det er ikke tilstrekkelig at det er gjennomført en ren regnskapspostering uten økonomisk realitet. Skattebetalingsloven §11 nr 4 forutsetter at det trukne beløpet kan og skal individualiseres, jf Rt-1961-68. Slik individualisering fant ikke sted her. Det må imidlertid understrekes at spørsmål om trekket faktisk var gjennomført, ikke er avgjørende i saken. Beløpet ble under enhver omstendighet ikke innbetalt til kemneren, og staten mener at den kjærende part ikke var i god tro om dette.
Grunnlaget for underkjenningen av det opprinnelige skattetrekket bygger blant annet på Farstads posisjon i selskapet. Farstad etablerte selv selskapet FSO 1 november 1993, og han eide 50 prosent av aksjene fram til april 1994. Han var i hele 1994 varamann til selskapets enestyre, og ansatt i en ledende stilling i selskapet. FSO skal ha inngått i et større konglomerat av selskaper, hvor det gjennomgående skal ha vært en rekke uregelmessigheter blant annet i forbindelse med skattetrekket. Det vises til dom av Oslo byrett 19. juni 1995, som ble lagt frem under behandlingen i namsretten. Her går det fram at Farstad var involvert i ledelsen av det tidligere Petrol Consult Norge AS. Virksomheten i selskapene i Petrol Consult-gruppen ble etter hvert overført til en rekke selskaper med fellesbetegnelsen «Forhandlerservice». Farstad var styreformann i et annet av disse selskapene. Alle selskapene i Forhandlerservice-gruppen gikk konkurs i løpet av 1995. Alle selskapene i denne selskapsgruppen drev med regnskapstjenester overfor mindre næringsdrivende, særlig bensinstasjoner.
Staten kan ikke imøtekomme kravet om å legge fram opplysninger om Petrol Consult Norge AS. Selskapet hadde ikke sete i Oslo, og Oslo kemnerkontor har ikke dokumentene. Ellers opplyses det at Forhandlerservice Oslo AS pr dags dato står til rest med 265.568 kroner i manglende skattetrekk.
Farstads stilling skal blant annet ha omfattet det øverste ansvaret for selskapets regnskapstjeneste. Det skal videre ha vært Farstad som utbetalte lønnen til de ansatte i FSO, og det var han som disponerte selskapets eneste bankkonto. Det foreligger videre terminoppgaver for forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift datert 24. mai 1994 som er undertegnet av Farstad. Disse viser at Farstad også etter at han solgte sin halvpart av eierskapet i FSO i april 1994 sendte inn terminoppgaver for blant annet forskuddstrekk i tillegg til å stå ansvarlig for utbetaling av lønn til de ansatte.
Namsrettens kjennelse er riktig. Det er bare i de tilfellene hvor lønnstakeren er i god tro om at forskuddstrekk virkelig foretas, at ikke-innbetalte forskuddstrekk skal avregnes i den utlignede skatt. Det er forfeilet når Farstad hevder at han i realiteten må svare for dobbelt inntektsskatt. Dersom arbeidstakeren ikke er i god tro om at trekk faktisk blir foretatt og innbetalt, har arbeidstakeren ingen grunn til å tro at den skatt han personlig er forpliktet til å betale, faktisk blir betalt. Skattedirektørens rundskriv til forskriftens §4b) sier derfor ikke noe annet enn hva som følger av en naturlig tolking av forskriften. At det gjelder et krav om god tro for arbeidstaker, er videre lagt til grunn i skattepraksis og rettspraksis. Det bestrides derfor at rundskrivet er i strid med forskriften, eller at kravet om god tro hos arbeidstager savner hjemmel i forskriften.
Staten fastholder videre at Farstad ikke har vært i god tro om at FSO foretok og innbetalte skattetrekk. Det må anses på det rene at Farstad visste at FSO ikke hadde midler til å foreta lønnstrekk, jf namsrettens kjennelse side 6 tredje avsnitt. Farstad må også i egenskap av sin stilling i de øvrige selskapene i denne selskapsgruppen ha vært kjent med problemene i forhold til de andre/tidligere selskapenes håndtering av plikten i forhold til lønnstrekk m v, noe som også etter det opplyste var noe av bakgrunnen for etableringen av FSO. Det går fram av den byrettsdommen som ble lagt fram for namsretten at Farstad var styreformann i Petrol Consult AS, og hadde en rekke varamedlemsroller i selskapene til Per Christiansen. I møte med Oslo kemnerkontor 2. november 1998 bekreftet Farstad at han kjente til at forskuddstrekk tidligere ikke var blitt innbetalt rettidig til Bærum kommunekasse fra Petrol Consult Norge AS i den tiden Farstad var ansatt der. Ifølge referatet fra dette møtet opplyste Farstad at det var vanlig at «kommunekassa kom innom for å hente penger». Farstad var således kjent med at Christiansen var for sent ute med å overføre skattetrekket til kemneren i den tiden han var ansatt i Petrol Consult Norge AS. Staten bestrider at det var god likviditet i FSO i 1994. Det vises til konkursboets innberetning i skifteretten. Samlet er det statens syn at Farstad, tatt i betraktning den stilling han hadde i FSO i 1994, den kjennskap han hadde til Per Christiansen og i tillegg i egenskap av regnskapskyndig fagmann, åpenbart ikke kan sies å ha vært i god tro om at skattetrekk faktisk ble foretatt og innbetalt. Det har etter dette ikke funnet sted noe som etter forskriften eller etter andre regler kan anses som frigjørende betaling av Farstads skatteforpliktelse.
Farstad anfører at han bare «formelt» var eier av aksjer i en periode, og at det var Per Christiansen som ene og alene rent faktisk tok hånd om skattetrekket. Staten understreker at Farstad i den tiden han var medeier i selskapet hadde et selvstendig ansvar for at trekk faktisk ble foretatt i egenskap av arbeidsgiver, jf skattebetalingsloven §10. Selskapets eiere kan ikke «delegere» til et annet selskap ansvaret for at det blir foretatt skattetrekk. Farstad skulle altså i denne perioden ha kontrollert at Christiansen holdt tilbake og overførte skattetrekket. I denne perioden kan Farstad klart nok ikke høres med at han var i god tro. At Farstad i en periode selv var ansvarlig, er også et selvstendig moment ved vurderingen om Farstad kunne være i god tro i tiden etter at aksjene ble overdratt.
Når det gjelder krav om erstatningsbolig, viser staten til namsrettens kjennelse.
Staten har lagt ned slik endelig påstand:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Per Dagfinn Farstad betaler staten v/ Kemneren i Oslo kommunes saksomkostninger for lagmannsretten, med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten.
Det går fram av skattebetalingsloven §10 første ledd at forskuddstrekk gjennomføres ved at arbeidsgiveren beregner trekkbeløpet, og så «holder dette tilbake» i oppgjøret med arbeidstakeren. Det følger videre av lovens §22 at forskuddstrekket skal avregnes i den utlignede skatt, dvs godskrives skattyteren som forskuddsbetalt skatt. Etter lovens §56 har Finansdepartementet adgang til å gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av loven, herunder adgang til å gi utfyllende regler om gjennomføring av forskuddstrekk og utfyllende regler om avregning etter reglene i kapittel IV, d v s §22 følgende. Slik forskrift om gjennomføring av avregning er etter delegasjon gitt av Skattedirektoratet 30. april 1958. Om avregning av forskuddstrekk heter det i §4:
Ved avregningen skal følgende beløp gå til fradrag i den utlignede skatt når de er godskrevet den skattepliktiges konto som forskottstrekk for vedkommende år:
- - - -
b) Forskottstrekk som det er på det rene at arbeidsgiveren har foretatt hos den skattepliktige, men som han ikke har innbetalt.
Lagmannsretten bemerker her at vilkåret i første ledd om at fradragsbeløpene skal være «godskrevet den skattepliktiges konto som forskottstrekk for vedkommende år» er uten betydning for saken her: Dette er en bestemmelse om at kommunekassereren skal bokføre de trekkbeløpene som myndighetene godkjenner.
Det følger av lovens og forskriftens regler sett i sammenheng at det stilles vilkår for at trekkbeløpet skal godskrives, og at skattemyndighetene dermed kan nekte godskriving dersom disse vilkårene ikke er til stede. Vilkårene må kunne sammenfattes slik at det må være på det rene at forskuddstrekket er foretatt ved at trekkbeløpet er holdt tilbake.
Høyesterett har i avgjørelse i Rt-1961-68, som riktignok gjaldt straffansvar for trekkpliktig arbeidsgiver, lagt til grunn at trekkbeløpet ikke kan anses for å være «holdt tilbake» når bedriftens midler er gått med til utbetaling av de ansattes nettolønn, slik at det ikke er midler igjen til selve trekket. Utgangspunktet skulle dermed bli at hvis dette er situasjonen, foreligger det ikke noe gyldig skattetrekk som arbeidstakeren kan godskrives, uansett om arbeidstakeren måtte være klar over forholdet eller ikke. Som nevnt innføres det i avregningsforskriften §4b) et tilleggsvilkår om at det må være «på det rene» at arbeidsgiveren har foretatt forskuddstrekket. Bestemmelsen er ikke helt klar: Det kan spørres om når dette skal være på det rene og hvem det skal være på det rene for. Bestemmelsen kan også sees som en bevisbyrderegel.
I skattedirektørens merknader til avregningsforskriften heter det om §4b) blant annet:
«Spørsmålet om hvorvidt en lønnstaker i det enkelte tilfelle etter gjeldende bestemmelser har krav på å få sitt kontokort hos kommunekassereren godskrevet for forskuddstrekk som han kan forevise kvittering eller annen foreskrevet legitimasjon for - - -, er et spørsmål som i siste instans hører under domstolene. Skattedirektøren har imidlertid for sitt vedkommende antatt at en lønnstaker som sammen med sin lønn - på vanlig måte - har mottatt kvittering eller annen foreskrevet skriftlig erkjennelse for at forskuddstrekk er foretatt, har krav på at de trekkbeløpene som han på denne måten legitimerer, blir godskrevet hans konto hos kommunekassereren. Forutsetningen må imidlertid være at lønnstakeren var i god tro med hensyn til at forskuddstrekket virkelig var foretatt da han mottok erkjennelsene fra arbeidsgiveren. Det antas i tilfelle ikke å endre dette resultatet at det senere ved trekkettersyn, dom eller på annen måte blir brakt på det rene at forskuddstrekket i virkeligheten ikke er foretatt.»
Lagmannsretten tar som utgangspunkt at i de tilfellene hvor arbeidsgiveren riktignok har tilgang til midler, men i forbindelse med nettoutbetalingen til en arbeidstaker ikke på noen måte individualiserer trekkbeløpet og heller ikke har til hensikt å individualisere og innbetale beløpet til skattemyndighetene senere, er trekket ikke foretatt eller gjennomført i lovens forstand. Det skal da heller ikke godskrives skattyteren. Som nevnt ovenfor skulle dette som utgangspunkt bli resultatet uavhengig av hva arbeidstakeren visste om dette. Når avregningsforskriftens §4b) innfører tilleggskravet om at det må være på det rene at trekk er foretatt, synes denne formuleringen å ta sikte på at arbeidstakerens oppfatning av forholdet er av betydning. Hvis det må anses på det rene at arbeidstakeren var av den oppfatning at det var midler i selskapet til å betale skattetrekket videre til skattemyndighetene, og arbeidstakeren heller ikke hadde noen mistanke om at arbeidsgiveren ikke hadde til hensikt å behandle trekket på lovformelig måte, synes vilkårene for at arbeidstakeren godskrives trekket å være til stede. Etter lagmannsrettens syn innebærer avregningsforskriften på dette punkt en regel som stiller arbeidstakeren sterkere enn det som kunne sies direkte å følge av skattebetalingslovens ordlyd. Og det er åpenbart at det ligger innenfor ordlyden i delegasjonsbestemmelsen i skattebetalingsloven §56 om utfyllende forskrifter å gi en slik regel.
Hva som nærmere ligger i at det skal være «på det rene» for arbeidstakeren at trekket er foretatt, kan synes noe uklart. Rent språklig kan formuleringen peke i retning av at arbeidstakeren må ha forvisset seg om dette, eller at arbeidstakeren i hvert fall har all grunn til å være sikker på at forholdet var i orden. Som nevnt ovenfor har skattedirektøren fortolket reglene slik at forutsetningene for godskrivelse må være at lønnstakeren var i «god tro» med hensyn til at forskuddstrekket virkelig var foretatt. Dette er i skattepraksis og i den namsrettspraksis som foreligger om spørsmålet forstått som et krav om aktsom god tro fra lønnstakerens side. Lagmannsretten viser her til uttalelse fra sivilombudsmannen i sak 53 i sivilombudsmannens årsmelding for 1995 (side 204 flg). Det følger av sivilombudsmannens avsluttende uttalelse i saken (side 208 - 209) at han var enig i denne lovforståelsen. Lagmannsretten finner at dette er en naturlig forståelse av reglene sett i sammenheng, og at avregningsforskriftens §4b) har hjemmel i skattebetalingsloven og dermed ikke er i strid med legalitetsprinsippet.
Når det gjelder spørsmålet om den kjærende part var i god tro med hensyn til om lønnstrekk ble foretatt i 1994, tiltrer lagmannsretten i det alt vesentlige namsrettens vurdering og begrunnelse. Det går fram av Farstads egen forklaring at han var klar over at det ikke var penger på konti tilhørende FSO til å dekke skattetrekket etter at de ansatte hadde fått utbetalt nettolønninger. I en rekke tilfeller var det Farstad selv som mottok et beløp fra selskapets eier, Per Christiansen, som tilsvarte nettobeløpene. Farstad fordelte så dette mellom de ansatte. Farstad visste dermed at FSO ikke hadde midler i behold til dekning av skattetrekket. Allerede av denne grunn synes det som om vilkårene for avregning ikke forelå. Farstad har imidlertid gjort gjeldende at han hadde grunn til å regne med at skattetrekket i praksis ble innbetalt av penger som var vederlag for den virksomheten FSO drev, men som Christiansen av forskjellige grunner hadde valgt å overføre til andre selskaper. Dette var en ekstraordinær situasjon der de formelle reglene for gjennomføring av skattetrekk og behandling av skattetrekksmidler åpenbart ikke var fulgt. Farstad var regnskapskyndig og faglig leder i virksomheten, og må ha vært vel kjent med reglene om dette. Lagmannsretten finner det klart at Farstad ikke var i den nødvendige gode tro med hensyn til at skattetrekket rent faktisk ble satt i verk, og viser her til namsrettens begrunnelse både med hensyn til Farstads stilling i selskapet og Farstads tidligere erfaring med Per Christiansens selskaper og de problemene det der hadde vært med manglende skattetrekk, utbetaling av nettolønn osv.
Farstad har anført at skattemyndighetenes syn innebærer at han i realiteten må betale samme skattebeløp to ganger. Lagmannsretten antar at dette argumentet knytter seg til spørsmålet om en arbeidstaker, i de tilfellene hvor arbeidsgiveren tilsynelatende, men ikke reelt, har foretatt et skattetrekk i avtalt bruttolønn, skal anses skattepliktig for bruttobeløpet eller bare for det nettobeløpet han faktisk får utbetalt. Dette er et spørsmål om restskattekravets størrelse, som ikke foreligger til avgjørelse for lagmannsretten.
Farstad har også anført at saken har vært til en stor belastning for ham og at reelle hensyn taler for å godskrive ham forskuddstrekket. Til dette bemerker lagmannsretten at den fullt ut prøver også de skjønnsmessige sidene av spørsmålet om forskuddstrekkbeløpet skal avregnes i skattekravet mot skattyteren. Lagmannsretten har her altså funnet at skattemyndighetene er berettiget til å nekte slik avregning. Det ligger derimot utenfor lagmannsrettens kompetanse å ta noen beslutning om at avregning likevel bør skje av rimelighetshensyn.
Lagmannsretten forstår den kjærende parts påstand slik at han begjærer erstatningsbolig. Begjæringen kan ikke tas til følge. Lagmannsretten slutter seg også her til namsrettens begrunnelse.
Etter dette stadfestes namsrettens kjennelse. Kjæremålet har vært forgjeves, og Farstad må betale saksomkostninger i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Statens prosessfullmektig har krevet omkostninger med 9 600 kroner i kjæremålssaken. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn. Det er ikke grunn til å endre namsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Per Dagfinn Farstad 9.600 - nitusensekshundre - kroner til staten ved Kemneren i Oslo med tillegg av renter etter lov om renter ved forsinket betaling, med den til enhver tid gjeldende morarentesats i forbrukerforhold, for tiden 12 - tolv - prosent pr år, fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse til betaling skjer.