LF-1999-125
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-12 |
| Publisert: | LF-1999-00125 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Orkdal herredsrett nr. 98-00058 - Frostating lagmannsrett LF-1999-00125 K. |
| Parter: | Kjærende part: Erling Hørgård, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Tor Backer, Steinkjer). Kjæremotpart: Staten v/fylkesskattesjefen i Sør-Trøndelag, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Morten Ustgård, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Erik Jebens, lagdommer Gunnar Greger Hagen, lagdommer Ole Johan Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §176, §180, §181, Skattebetalingsloven (1952) §48 |
Saken gjelder spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger i en skattesak, der skatteyteren har rettet angrep mot en foretatt skjønnsligning.
Bakgrunnen for kjæremålssaken er en tvist om gyldigheten av Erling Hørgårds inntektsligning til Snillfjord kommune for inntektsårene 1988-1995. Tvisten gjaldt overligningsnemndas vedtak om å redusere fradraget for saldoavskriving for innbo og løsøre som var benyttet i utleievirksomhet. Reduksjonen fikk betydning for ligningen av Hørgård i de nevnte inntektsår.
Hørgård reiste sak om gyldigheten av ligningen ved stevning 12. februar 1998 til Orkdal herredsrett. I stevningen ble nedlagt påstand om opphevelse av ligningen for de nevnte inntektsår, samt tilkjennelse av saksomkostninger. Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor innga tilsvar 20. mars samme år, og nedla påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger.
Orkdal herredsrett avsa dom 20. januar 1999. Domsslutningen lyder slik:
"1. Ligningen av Erling Hørgård til Snillfjord kommune for inntektsårene 1988-1995 oppheves. Ved den nye ligningen fastsettes et nytt saldoavskrivningsgrunnlag for 1988 etter et skjønn på grunnlag av de momenter som er nevnt i domsgrunnene foran.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Erling Hørgård har påkjært omkostningsavgjørelsen og i det vesentlige anført:
Kjæremålet gjelder herredsrettens lovanvendelse. Begrunnelsen for omkostningsavgjørelsen er svært kortfattet, og går ut på at saksøkeren ikke har fått medhold på det prinsipale grunnlag han anførte, hvorfor saken er ansett dels vunnet og dels tapt. Dette er feil, idet Hørgård fikk medhold i sin påstand. Omkostningsspørsmålet skulle derfor ha vært avgjort etter tvistemålsloven §172 første ledd, ikke etter §174 første ledd, som herredsretten har benyttet.
Hørgårds påstand gikk ut på at ligningen av ham for de aktuelle inntektsår skulle oppheves. Grunnlaget var at overligningsnemndas skjønn bygget på feil faktum, noe som måtte lede til opphevelse av vedtaket i sin helhet. Herredsretten fant at overligningsnemndas skjønnsmessige ansettelse av avskrivingsgrunnlaget til kr 30000,- var basert på et uriktig faktum. Hørgård fikk derved fullt medhold i grunnlaget for påstanden om at ligningen måtte oppheves.
Hørgård anførte for øvrig bare ett grunnlag for sin påstand om opphevelse av ligningen, nemlig at overligningsnemndas skjønn bygget på feil faktum. Han anførte intet subsidiært grunnlag, slik herredsretten har lagt til grunn i omkostningsavgjørelsen.
Når overligningsnemndas skjønnsfastsettelse er blitt opphevet av retten, må det nødvendigvis foretas ny ligning med fastsettelse av nytt avskrivingsgrunnlag. Dette spørsmålet er regulert i skattebetalingsloven §48 nr 6. Domstolen skal angi i domsslutningen hvordan den nye ligning skal utføres. Dette har herredsretten gjort.
Erling Hørgård har nedlagt slik påstand:
"1. Orkdal herredsretts saksomkostningsavgjørelse i punkt 2 i dom av 20.1.1999 oppheves.
2. Erling Hørgård tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med til sammen kr 5680."
Staten v/fylkesskattesjefen i Sør-Trøndelag har i hovedtrekk anført:
Hørgård oppga et avskrivingsgrunnlag på innbo og utstyr til sin utleievirksomhet med kr 330.000 i 1988. Det forelå ingen dokumentasjon for dette i regnskapet, til tross for at Hørgård var regnskapspliktig som næringsdrivende.
Hørgård fastholdt både under ligningsbehandlingen og i herredsretten at hans avskrivingsbeløp var korrekt. Herredsrettens dom må oppfattes slik at Hørgårds angitte avskrivingsgrunnlag ikke kan legges til grunn, men at heller ikke overligningsnemndas skjønnsfastsettelse på kr 30000,- er ansett holdbar. Herredsretten ga anvisning på hvilke forhold ligningsmyndighetene skal hensynta ved fastsettelsen av nytt skjønnsgrunnlag.
At ligningen blir opphevet av retten, som i nærværende sak, er ikke til hinder for at den kan bli stående, forutsatt at ligningsmyndighetenes skjønn blir begrunnet tilfredsstillende. Det fremgår av Rt-1989-1379 at opphevelsen av ligningen ikke i seg selv innebærer at skattemyndigheten fullstendig har tapt saken.
Etter skattebetalingsloven §48 nr 6 skal retten angi hvordan den nye ligning skal utføres. Herredsretten har gitt slike føringer i nærværende sak. Det må legges betydelig vekt på at retten klart har avvist at Hørgårds selvangivelse kan legges til grunn på angjeldende punkt. Saken er derfor dels vunnet og dels tapt, hvorfor tvistemålsloven §174 første ledd korrekt er brakt til anvendelse.
Staten v/fylkesskattesjefen i Sør-Trøndelag har nedlagt slik påstand:
"1. Orkdal herredsretts saksomkostningsavgjørelse i sak nr 98-58 A, pkt 2, av 20.01.1999 stadfestes.
2. Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 2500,- ."
Lagmannsrettens syn på saken:
Etter tvistemålsloven §181 annet ledd 1. punktum er lagmannsrettens kompetanse begrenset når omkostningsavgjørelsen i en sivil sak angripes ved særskilt kjæremål. Lagmannsretten kan da bare prøve om spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger "er avgjort i strid med loven". Prøvingsretten omfatter imidlertid ikke bare den generelle lovforståelse, men også den konkrete anvendelse av omkostningsreglene. Kjæremålet i nærværende sak refererer seg til det siste, og kan derfor prøves av lagmannsretten.
Spørsmålet er i dette tilfelle om herredsrettens avgjørelse i skattesaken innebar at staten hadde tapt fullstendig, eller om den innebar at saken var dels vunnet og dels tapt. Herredsretten har lagt til grunn det sistnevnte, og anvendt tvistemålsloven §174 første ledd.
Hørgårds påstand for herredsretten gikk ut på at ligningen av ham for inntektsårene 1988-1995 skulle oppheves. Dette fikk han medhold i, jf domsslutningen punkt 1 første setning. Etter lagmannsrettens syn kan dette imidlertid ikke i seg selv være avgjørende i en sak som denne. Grunnen er at rettens oppgaver i en skattesak går lengre enn til bare å ta standpunkt til om den foretatte skjønnsligning kan opprettholdes.
Det følger av skattebetalingsloven §48 nr 6 at dersom retten finner grunnlag for å oppheve en ligning, skal den også fastsette retningslinjer for den nye ligningen. Dette har herredsretten gjort i nærværende sak, noe som er kommet til uttrykk i domsslutningen punkt 1 annen setning. Spørsmålet om saken er fullstendig tapt for skattemyndighetene må - slik lagmannsretten ser det - vurderes under hensyn til formålet med domstolbehandlingen, som ikke bare er å avgjøre om ligningen skal oppheves, men i så tilfelle også å angi retningslinjene for ny ligning.
Kjennelsen i Rt-1989-1379, som kjæremotparten har vist til, må antas å bygge på dette synspunkt. På side 1384 ble det således uttalt at opphevelsen av ligningen "innebærer ikke i seg selv at kommunen fullstendig tapte saken slik at saksomkostningene skulle vært avgjort etter bestemmelsene i tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd." Tilføyelsen om at lagmannsretten korrekt hadde "tatt utgangspunkt i forholdet mellom den ankende parts påstander og domsresultatet" kan isolert sett indikere at det kommer an på de formelle påstander, og ikke på sakens realiteter. Lagmannsretten viker imidlertid tilbake for å anta at dette kan ha vært kjæremålsutvalgets budskap.
I nærværende sak forelå i det ytre kun ett spørsmål for herredsretten, nemlig om overligningsnemndas vedtak kunne opprettholdes. Reelt sett var det imidlertid tale om flere spørsmål, nemlig for det første om overligningsnemnda hadde adgang til å sette til side Hørgårds opplysninger og i stedet anvende skjønn, for det andre om selve skjønnet kunne opprettholdes og for det tredje hvilke retningslinjer som skulle gjelde ved en eventuell ny ligningsbehandling. I tråd med herredsrettens bekreftende svar på det første spørsmålet og det benektende svar på det andre, anga den retningslinjer ved den nye ligningsbehandlingen. Disse var i det vesentlige i strid med Hørgårds oppgaver og anførsler. Dette må åpenbart få betydning ved den nye ligning som skal foretas. Herredsrettens dom må derfor sies å ha gått Hørgård imot på viktige punkter. Reelt sett innebar den ikke at skattemyndigheten hadde tapt saken fullt ut.
Herredsretten har, som begrunnelse for å anse saken dels vunnet og dels tapt, lagt vekt på at Hørgård ikke fikk medhold "på det prinsipale grunnlag han anførte, nemlig at det ikke var grunnlag for å tilsidesette hans oppgaver". Rettens henvisning til "det prinsipale grunnlag" er muligens ikke helt treffende, for så vidt som det i forhold til tvistemålsloven §172 vanligvis kommer an på resultat, og ikke på grunnlaget. Når uttalelsen ses i sammenheng med domspremissene for øvrig, jf foran, fremgår det imidlertid at det er lagt vekt på at opphevelsen av Hørgårds ligning bare i begrenset grad innebar at han fikk medhold for så vidt gjaldt innholdet i ligningen.
Herredsrettens omkostningsavgjørelse er etter dette korrekt forankret i tvistemålsloven §174 første ledd. Kjæremålet kan derfor ikke gis medhold.
Erling Hørgård tilpliktes i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd å erstatte statens omkostninger i anledning kjæremålssaken. Disse er oppgitt til kr 2500,-, og tilkjennes med dette beløp, jf tvistemålsloven §176 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Erling Hørgård betaler saksomkostninger med 2.500 - totusenfemhundre - kroner til Staten v/fylkesskattesjefen i Sør-Trøndelag innen 2 - to - uker etter at forkynnelsen av nærværende kjennelse.