LG-1998-1956

Instans:	Gulating lagmannsrett - Tilleggsdom
Dato:	1999-12-14
Publisert:	LG-1998-01956
Stikkord:	Oppreisning
Sammendrag:
Saksgang:	Ytre Sogn herredsrett - Gulating lagmannsrett LG-1998-01956 A. Anket til Høyesterett; Lagmannsrettens dom oppheves og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten, se HR-2000-00479.
Parter:	A (Forsvarer: Advokat Louis Anda) mot Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Haakon Meyer).
Forfatter:	Lagdommer Voll. Sorenskriver Velle. Herredsrettsdommer Faanes
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, Straffeloven (1902) §195, §209, §3-3, §62, §3-1, §3-2A, §3-2, §3-2a, §5-2, Straffeprosessloven (1981) §3, §427, §428, §432, Folketrygdloven (1997) §1-4

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning fra fornærmede, behandlet i tilknytning til bevisanke fra tiltalte, jf. lagmannsrettens dom av 01.10.1999 vedrørende straffekravet.

Sakens bakgrunn.

A, født *.*..1955, ble ved Ytre Sogn herredsretts dom av 30.09.1998 ilagt en straff av fengsel i 2 år for overtredelser av strl. §195, første ledd, første straffalternativ, strl. §195, første ledd, første straffalternativ og annet ledd og strl. §209. Fornærmede, B, født *.*.1986, ble ved herredsrettens dom tilkjent kr 100.000 i oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven §3-5, første ledd b, jf. §3-3, kr 10.000 i erstatning for påførte utgifter og kr 10.000 i erstatning for framtidige utgifter. På vegne av fornærmede var også fremmet krav om erstatning for tap i framtidig inntekt. For dette kravs vedkommende ble tiltalte frifunnet, jf. herredsrettens dom, domsslutningen pkt. 4. Fra herredsrettens domsgrunner vedrørende kravet om erstatning for tap i framtidig inntekt hitsettes følgende:

«Når det avslutningsvis gjelder kravet om erstatning for tap i fremtidig inntekt, finner retten det nærliggende å vise til at denne tapsposten i nærværende sak knytter seg til et barn som i dag er vel 12 år gammelt. Bistandsadvokaten har av den grunn vist til bestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-2 bokstav a, og fremholdt at det ved en analogisk anvendelse av denne bestemmelsen bør kunne tilkjennes en erstatning på ca 400.000 kroner for tap i fremtidig erverv. Det er da lagt til grunn at det vil være påregnelig at skadelidte i voksen alder vil ha en varig medisinsk invaliditet på 20 - 25 %.

Som retten har redegjort for under straffespørsmålet og spørsmålet om oppreisning, er det funnet godtgjort at barnet er blitt påført betydelig skade på grunn av overgrepene. Retten finner likevel ikke at det på det nåværende tidspunkt er mulig å fastslå med tilstrekkelig grad av sannsynlighet at det vil oppstå noe inntektstap som voksen. Det påpekes ellers, og for ordens skyld, at de krenkelser soin man står overfor i nærværende sak ikke kan gi grunnlag for å tilkjenne slik standardisert erstatning som §3-2 bokstav a gir anvisning på, jf. §3-3 første ledd annet punktum. Det ansees ikke å være grunnlag for å anvende bestemmelsen analogisk.

Vilkårene for å tilkjenne erstatning for tap i fremtidig inntekt er derved ikke til stede, og det vil bli avsagt dom for at tiltalte (skadevolder) må frifinnes for denne del av erstatningskravet.»

Tiltaltes bevisanke vedrørende samtlige tiltaleposter ble ved lagmannsrettens beslutning av 28.10.1998 henvist til ankeforhandling. Anken og henvisningen omfattet også de borgerlige rettskrav så langt erstatningsansvar var ilagt.

Foranlediget av tiltaltes anke over avgjørelsen av de borgerlige rettskrav, framsatte fornærmedes bistandsadvokat, advokat Jan Tollefsen, ved skriv av 30.11.1998 begjæring om ny behandling av de sivile krav, inkludert spørsmålet om erstatning for tap i framtidig inntekt. I tilknytning til nevnte begjæring ble det fremmet anmodning fra advokat Tollefsen om at lagmannsretten måtte oppnevne sakkyndige til «vurdering av de skader fornærmede er påført, fastsettelse av medisinsk invaliditetsgrad og fastsettelse av ervervsmessig invaliditetsgrad.» Anmodningen ble nærmere begrunnet med at herredsrettens frifinnelse hva gjelder framtidig inntektstap måtte ses i sammenheng med at verken politiet eller herredsretten hadde etterkommet fornærmedes ønske om å bringe inn sakkyndige for å foreta mer inngående vurderinger av de skader fornærmede var påført ved de påtalte handlinger.

Lagmannsretten oppnevnte 18.06.1999 overlege/spesialist i barne- og ungdomspsykiatri Inger Kristin Aase og spesialist i klinisk psykologi Anne Poulsson som sakkyndige, med mandat relatert til fornærmedes erstatningskrav. De sakkyndige avga erklæring 14.09.1999. Med bakgrunn i de sakkyndiges erklæring fremmet advokat Tollefesen ved skriv av 23.09.1999 et utvidet og nærmere spesifisert erstatningskrav.

Foranlediget av de sakkyndiges erklæring besluttet lagmannsretten ved forberedende dommer at de sakkyndige skulle gis et tilleggsmandat. Dertil ble besluttet at de sakkyndige skulle være tilstede under bevisførselen vedrørende skyldspørsmålet og gi forklaringer under denne del av saken, i hovedsak vedrørende spørsmål reist i tilleggsmandatet og omkring fornærmedes fysiske og psykiske helsetilstand.

Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus 27-30.09.1999. Lagmannsretten avsa 01.10.1999 dom vedrørende straffekravet med slik domsslutning:

«1. A, født *.*..1955, dømmes for overtredelser av strl §195 første ledd, første straffalternativ, strl §195 første ledd, første straffalternativ jfr annet ledd og strl §209, jfr strl §62 første ledd, til en straff av fengsel i 3 -tre- år. Til fradrag i straffen kommer 29 -tjueni- dager for utholdt varetekt.

2. Saksomkostninger ilegges ikke verken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Fra lagmannsrettens dom av 01.10.1999 hitsettes videre:

«Som nevnt innledningsvis foreligger også fornærmedes krav om erstatning/oppreisning til behandling i denne sak. Bevisførsel og prosedyre omkring de borgerlige rettskrav ble gjennomført i direkte tilknytning til den øvrige del av saken den 30.09.1999. Etter som det ikke er praktisk mulig å få avsagt dom vedrørende de borgerlige rettskrav i løpet av den til saken avsatte tid, avsies i denne omgang dom vedrørende straffekravet. Lagmannsretten - de juridiske dommerne -vil følgelig på et senere tidspunkt avgjøre de borgerlige rettskrav fra fornærmede gjennom en tilleggs-dom.»

Når det gjelder sakens bakgrunn for øvrig vises hovedsakelig til lagmannsrettens dom av 01.10.1999 og herredsrettens dom av 30.09.1998, foruten det som framkommer nedenfor av særlig betydning vedrørende de borgerlige rettskrav. Nærmere opplysninger om oppnevnelse av de sakkyndige og de sakkyndiges tjenestegjøring for lagmannsretten framgår av straffedommen side 3-5, der også det opprinnelige mandat samt hovedpunktene i tilleggsmandatet er gjengitt. Videre vises til dommen side 9-10, der de sakkyndiges konklusjoner og hovedtrekk i begrunnelsen er oppsummert.

Endelig bemerkes at de borgerlige rettskrav er fremmet og behandles i medhold av straffeprosessloven §3, jf. straffeprosessloven kap. 29, at kravene er fremmet på vegne av fornærmede av påtalemyndigheten, men at den praktiske iretteføring for lagmannsretten er overlatt til bistandsadvokaten, og at domskonferanse vedrørende de borgerlige rettskrav er gjennomført 01.10. og 16.11.1999.

På vegne av B er særlig anført:

Ved herredsrettens dom ble B tilkjent erstatning og oppreisning med i alt kr 120.000. Det samlede krav for herredsretten var oppad begrenset til kr 500.000. Når det gjelder spørsmålet om erstatning for framtidig inntektstap forstås herredsrettens dom slik at retten ikke fant det tilstrekkelig sannynliggjort at slikt tap vil oppstå. For lagmannsretten ble det derfor framsatt begjæring om oppnevnelse av sakkyndige. I henhold til de sakkyndiges erklæring er B påført meget alvorlige skader som umuliggjør inntektsgivende arbeid, eller i beste fall meget sterkt reduserer B inntektsevne.

Særlig med bakgrunn i de sakkyndiges erklæring fremmes for lagmannsretten krav om erstatning for påførte og framtidige utgifter, ménerstatning, erstatning for tap i framtidig inntekt og oppreisning, og dertil kompensasjon for skatteulempe.

Samtlige generelle vilkår for erstatning er oppfylt. Det foreligger årsakssammenheng mellom de påviste skader og de skadevoldende handlinger foretatt av A. Når det gjelder de seksuelle overgrep omfattet av tiltalen, vises til bevisførselen som ligger til grunn for straffedommen. I tillegg, anføres det, er det under sakens behandling for lagmannsretten på en overbevisende måte framkommet at A også har utsatt fornærmede for overgrep i form av inntrengning, jf. de sakkyndiges forklaringer.

Også vilkåret om erstatningsrelevant skade er oppfylt. B er påført meget store og varige psykiske skader, som i høy grad har påvirket hennes utvikling, og som vil medføre meget store problemer i forhold til å skaffe seg en alminnelig utdannelse og når det gjelder å forholde seg til omgivelsene. Her er blant annet vist til de sakkyndiges erklæring, side 15, fjerde avsnitt, samt til den mer detaljerte skadebeskrivelsen side 13 flg. Overgrepene mot B har foregått med elementer av vold og maktanvendelse, de har pågått over svært lang tid, og de er utført av en nærstående - A var i den aktuelle perioden samboer/gift med fornærmedes mor.

Det er ingen holdepunkter for at skadene kan skyldes andre forhold enn As overgrep, jf. de sakkyndiges erklæring side 15, femte avsnitt.

De skader som er påvist og beskrevet av de sakkyndige oppfyller videre kravene til påregnelighet. I denne forbindelse anføres at det avgjørende ikke er om skadene var påregnelige for denne konkrete skadevolder ut fra hans subjektive kunnskap. Vurderingen skal foretas ut fra en objektiv målestokk basert på den kunnskap som i sin alminnelighet må antas å foreligge blant folk. Her er vist til de sakkyndiges uttalelse om at ingen av de beskrevne skader hos B framstår som uvanlige eller overraskende sett opp mot de skadegjørende handlinger. Samtlige påviste konsekvenser av overgrepene må derfor regnes som høyst påregnelige sett i forhold til A. Dersom lagmannsretten likevel mener at det er tvil på dette punkt må A selv ha risikoen for dette, når han har trukket et barn inn i slike forhold som saken gjelder.

Også kravet om utvist skyld er oppfylt. I forhold til personskadedelen kreves her minst culpa, og når det gjelder oppreisningskravet er vilkåret at det minst foreligger grov uaktsomhet. Skyldkravet er i begge relasjoner utvilsomt oppfylt.

Endelig er også vilkåret om økonomisk tap oppfylt. Erstatningssøker er påført omfattende skader av varig karakter. De sakkyndige har konkludert med at hun på varig basis må anses påført en medisinsk invaliditet på 70%. Skadelidtes framtidige inntektsevne er i beste fall meget betydelig redusert. Disse utgangspunkter gir holdepunkter ved utmålingen. Selv om den nærmere utmåling byr på visse utfordringer, er ikke disse større enn hva domstolene har tatt på seg tidligere i andre saker, jf. eksempelvis den såkalte Horseng-saken, jf. Rt-1993-1538.

Når det gjelder kravene vedrørende ménerstatning og erstatning for framtidig inntektstap, har erstatningssøker foretatt to alternative erstatningsberegninger.

For det første er det foretatt en beregning basert på analogisk anvendelse av skadeserstatningsloven §3-2a. Utgangspunktet er at denne bestemmelsen om standardisert erstatning til barn ikke får anvendelse i saker der skaden skyldes krenkelse av strl. §195 og §209, jf. skadeserstatningsloven §3-3, siste setning. I en sak av denne karakter,'anføres det, kan selv dette uttrykkelige unntak ikke på avgjørende måte være til hinder for slik analogisk anvendelse som nevnt.

Hovedbegrunnelsen for dette standpunkt ligger i selve bakgrunnen for at unntaket ble gjort gjennom lov 1992 nr. 42. Hensikten med lovendringen var å styrke de skadelidtes erstatningsrettslige vern nettopp i saker vedrørende seksuelle overgrep, der det bare meget sjelden vil være grunnlag for å konstatere skader som medfører en varig medisinsk invaliditet på minst 15%. Det er her vist til uttalelse i NOU 1991:13 side 54-55 og Ot.prp.nr.20 (1991-1992) side 48, som nettopp viser at hensikten med lovendringen var som nevnt.

I denne sak har de sakkyndige konkludert med at skadelidte er påført psykiske skader som gjør henne 70% medisinsk invalid på varig basis. Følgelig er hovedhensynet bak unntaket vedrørende anvendelsen av §3-2a overhodet ikke til stede. Til dette kommer at man i NOU 1991:13 side 55, første spalte, tredje avsnitt finner en uttalelse som gir støtte til den oppfatning at i tilfeller der skadelidte påviselig har blitt påført en medisinsk invaliditet på minst 15%, bør man se bort fra det unntak som ellers er gjort med hensyn til §3-2a.

Dersom lagmannsretten ikke er enig i at §3-2a kan anvendes analogisk, anføres at en beregning i samsvar med regelen om standardisert erstatning vil utgjøre et nyttig sammenligningsgrunnlag ved den ordinære skjønnsmessige fastsettelse av framtidstapet.

Basert på 70% medisinsk invaliditet og grunnbeløp pr. oktober 1999, kr 46.950, vil en standardisert erstatning omfattende ménerstatning og tap i framtidig erverv utgjøre kr 1.314.600.

Alternativt har erstatningssøker foretatt en beregning ut fra de ordinære regler i skadeserstatningsloven §3-1 (framtidig inntektstap) og §3-2 (ménerstatning). Når det gjelder ménerstatningen, vil denne ut fra skadelidtes alder, invaliditetsgrad og en kapitaliseringsrente på 5% utgjøre kr 514.272 i henhold til retningslinjene nedfelt i skadeserstatningsloven §3-2.

Det byr på vanskeligheter å beregne skadelidtes konkrete tap hva gjelder framtidig inntekt når vedkommende er så ung som i denne saken, og man vet lite om hvilken inntekt vedkommende ville hatt mulighet for å oppnå.

Med utgangspunkt i Ølberg- og Horseng-dommene ( Rt-1993-1524 og Rt-1993-1538) har erstatningssøker foretatt beregninger basert på de størrelser som pr. i dag framstår som mest sannsynlige. Når det gjelder framtidig inntektsnivå er det lagt til grunn en årlig inntekt på kr 225.000, som samsvarer med inntektsnivået i Ølberg- og Horseng-sakene, justert i henhold til endringene i grunnbeløpet i perioden fra 1993 til 1999. Beregningene bygger videre på at inntektstapet vil inntre fra fylte 22 år, dvs. etter fullført videregående skole. Det er lagt til grunn at skadelidte ikke vil ha noen restervervsevne i behold. For ovrig er hygget på forutsetninger når det gjelder situasjonen henholdsvis med og uten skaden som framgå? av prosesskrift datert 23.09.1999 med vedlegg.

Basert på de nevnte forutsetninger utgjør den neddiskonterte verdi av det framtidige inntektstap, basert på 5% rente, kr 667.913. I tillegg kreves erstatning for skatteulempe, som vil utgjøre i overkant av kr 165.000 basert på retningslinjene i Horseng-, Ølberg- og Skoland ( Rt-1993-1547)-d ommene.

Denne tilnærming gir således som resultat i sum ca kr 1.350.000, dvs. praktisk talt overensstemmende med beløpet som framkommer ved anvendelse av §3-2a.

Uavhengig av tilnærmingsmåten med hensyn til utmåling av ménerstatning og framtidig inntektstap kreves erstattet påførte utgifter med kr 16.364 og framtidige utgifter med kr 53.005, som tillagt skatteulempe med kr 10.014 utgjør kr 63.019. Når det gjelder påførte utgifter vises til erklæring fra skadelidtes mor og fra BUP/Sogndal. Det er her tale om nettoutgifter forbundet med polikliniske konsultasjoner ved barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) i Sogndal. Kravet vedrørende framtidige utgifter representerer en framskrivning av tilsvarende utgifter, regnet fram til skadelidte fyller 22 år.

Endelig krever skadelidte seg tilkjent oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven §3-5. Det gjøres gjeldende at samtlige av de utmålingsmomenter som er nevnt i §3-5, første ledd, siste setning gjør seg gjeldende med stor tyngde i nærværende sak. Oppreisningsbeløpet bør fastsettes til i ethvert fall kr 150.000.

Det er ikke grunnlag for å foreta lempning av erstatningsansvaret.

På vegne av B er nedlagt slik påstand:

«B tilkjennes erstatning beregnet etter rettens skjønn avgrenset oppad til kr 2.000.000.»

På vegne av A er særlig anført:

Prinsipalt anføres at det ikke foreligger noe ansvarsgrunnlag som kan medføre erstatningsplikt, idet A ikke har begått noen overgrep. I denne forbindelse er vist til forsvarers prosedyre under behandlingen av skyldspørsmålet vedrørende straffekravet.

Subsidiært anføres at lagmannsretten i alle fall ikke kan legge til grunn at det har skjedd overgrep av en alvorlighetsgrad som går ut over forholdene omfattet av straffesaken. Det kan således blant annet ikke bygges på at A i tillegg til det han er straffedømt for også har foretatt overgrep som har medført inntrengning i fornærmedes hulrom. Ut fra det kontradiktoriske prinsipp ville det være betenkelig om lagmannsretten her fulgte de sakkyndige i deres oppfatninger på dette punkt. Av behandlende psykolog Skredes og de sakkyndiges forklaringer framgår at de i samtaler med B mener å ha fått fram opplysninger om mer vidtgående overgrep, men disse opplysningene er A avskåret fra å kunne imøtegå.

Atter subsidiært anføres at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom overgrepene og de påståtte skader, idet skadene enten alene eller i det alt vesentlige skyldes andre forhold. Slike forhold kan være at det i samboerforholdet/ekteskapet mellom A og Bs mor i perioder var adskillig dramatikk med vold og alkohol. Det er framkommet opplysninger om at barnet iakttok voksen-sex. B har dessuten hatt flere fars-personer, noe som kan ha medvirket til hennes problemer. Flere vitner har opplyst at de mener barnet hadde problemer før A kom inn i bildet. Det kan heller ikke ses bort fra at det har vært andre overgripere i barnets liv, jf. opplysninger fra 1990 om endetarmsblødninger.

Ytterligere subsidiært anføres at skadene ikke kan anses som påregnelige. Her er vist til de sakkyndiges uttalelser om at de nærmest aldri før har sett så alvorlige skader, særlig i forhold til de typer overgrep saken gjelder.

Når det gjelder de enkelte erstatningsposter, aksepterer A - subsidiært - kravets størrelse hva gjelder påførte utgifter. Når det gjelder posten framtidige utgifter kan det ikke anses sannsynliggjort at disse vil løpe så lenge og med slike beløp som kravet bygger på.

Hva gjelder framtidig inntektstap anføres at skadeserstatningsloven §3-2a ikke er anvendelig, verken direkte eller analogisk, idet §3-3 siste setning er til hinder for dette. Dette standpunkt støttes også av reelle hensyn. Ordningen med standardiserte satser er knyttet til somatiske lidelser, der det er lettere å se framover i tid. Forholdene ligger vesentlig annerledes an med hensyn til psykiske skader.

Uansett tilnærming til spørsmålene om ménerstatning og erstatning for framtidig tap, uttrykkes betydelig skepsis til de sakkyndiges konklusjon vedrørende en medisinsk invaliditet på 70%. De sakkyndige har selv gitt uttrykk for at en slik fastsettelse blant annet på grunn av skadelidtes alder er vanskelig. Det er bemerkelsesverdig at de sakkyndige likevel har kunnet konkludere som tilfellet er, og det på en svært bastant måte.

Også de sakkyndige bygger på at B i utgangspunktet er utstyrt med normal intelligens. Dette må utgjøre et fundament, selv om hun nå skulle være påført skade, som må antas å utgjøre et grunnlag for bedring, særlig med nødvendig hjelp. Dette må antas å avhjelpe situasjonen i forhold til skole/utdannelse og jobb, om enn med visse forsinkelser.

Det anføres at B må ha hatt et grunnleggende sårbarhetspotensiale i seg, men at hun vil kunne legge de aktuelle hendelser bak seg. Under enhver omstendighet er en medisinsk invaliditetsgrad på 70% vesentlig for høyt.

Når det gjelder Bs framtidige inntektssituasjon må denne betegnes som høyst usikker. De sakkyndige svartmaler i alle fall mulighetene for så vidt gjelder hennes muligheter til å utføre enklere typer arbeid. Det anføres videre at behandlingsmulighetene må antas å være bedre enn de sakkyndige har gitt uttrykk for.

Når det særskilt gjelder ménerstatning, anføres at vilkåret «varig og betydelig skade», jf. skadeserstatningsloven §3-2, ikke kan anses oppfylt. Det er i tilfelle tale om psykiske skader der det gjør seg gjeldende adskillig usikkerhet i begge henseende.

Når det gjelder spørsmålet om oppreisning anføres prinsipalt at det ikke foreligger tilstrekkelig sannsynliggjøring av at skyldkravet er oppfylt. Subsidiært, i relasjon til en eventuell utmåling, gjøres gjeldende at verken varigheten av krenkelsene eller krenkelsens grovhet utgjør spesielt tungtveiende momenter i denne sak.

Dersom lagmannsretten kommer til at det er grunnlag for å ilegge A erstatningsansvar, anføres at dette må lempes, jf. skadeserstatningsloven §5-2. Anførselen omfatter samtlige poster når bortses fra lidt utgiftstap. I denne forbindelse er vist til Nils Nygaard, «Skade og ansvar» 4. utgave, side 395 flg. Vedrørende en eventuell oppreisnings-post, kommer lempningsadgangen særlig inn i forbindelse med det skjønn som skal foretas.

Det gjøres gjeldende at erstatningsansvar for A vil virke urimelig tyngende. Et hensyn bak lempnings-regelen er å verne skadevolder mot ruinerende ansvar. A vil bli ruinert om han ilegges erstatningsansvar, selv om dette skulle være vesentlig lavere enn det framsatte krav. A vil i forbindelse med soning miste eller få redusert ulike trygdeytelser som dels tilkommer ham og dels sønnen. Han vil aldri kunne betjene en gjeld i den størrelsesorden en etterkommelse av kravet fra skadelidte vil medføre. En slik tyngende gjeldssituasjon vil medføre at A gir fullstendig opp idet han aldri vil kunne bli kvitt gjelden. A har ingen eiendeler av verdi og bor for tiden i en leid kommunal leilighet. Han er 50% uføretrygdet med utsikt å bli 100% uføretrygdet. Hans ene ben er amputert ved kneet etter en bilulykke. Dersom A ilegges et erstatningsansvar av større omfang vil dette først og fremst utgjøre en symbolsk avgjørelse uten større økonomisk realitet.

På vegne av A er nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: A frifinnes for å betale erstatning.

Subsidiært: Erstatningen fastsettes lavest mulig.»

Lagmannsretten ser saken slik:

Innledningsvis bemerkes at det ikke på vegne av A er anført prosessuelle innsigelser mot at lagmannsretten tar stilling til fornærmedes ulike erstatningskrav i den form og i det omfang de nå foreligger.

Tap i framtidig erverv. Ménerstatning.

De generelle vilkår for erstatningsansvar når det gjelder tap i framtidig erverv kan oppsummeres slik:

Det må foreligge en fysisk eller psykisk skade på person. Skaden må stå i en påregnelig faktisk årsakssammenheng med handling eller handlinger som kan tilregnes skadevolder som erstatningsbetingende uaktsomt, eventuelt grovt uaktsomt eller forsettelig forhold. Skadefølgene og tapet må også ut over den rent faktiske årsakssammenheng oppfylle visse nærmere krav til adekvans. Den fysiske og psykiske skade må videre medføre bortfall eller reduksjon i skadelidtes muligheter for framtidig inntektserverv.

Hovedregelen og utgangspunktet er at erstatningsansvar bare ilegges der det etter en ordinær bevisvurdering foreligger en overvekt av sannsynlighet for at samtlige vilkår er oppfylt, samt at bevisbyrden påhviler skadelidte. I tilfeller der ansvarsgrunnlaget utgjøres av særskilt klanderverdige forhold på skadevolder-siden, vil etter omstendighetene kravene vedrørende bevisbyrden kunne lempes noe.

Utmåling av erstatning for tap i framtidig inntekt skjer ordinært med bakgrunn i skadeserstatningsloven §3-1, når bortses fra tilfeller der skadelidte på skadetiden enda ikke var fylt 16 år, jf. §3-2a. I tilfeller som omfattes av skadeserstatningsloven §3-3, skal bestemmelsen om standardisert erstatning etter §3-2a etter ordlyden ikke anvendes.

De materielle vilkår for ménerstatning framgår av skadeserstatningsloven §3-2. Bestemmelsen krever at skadelidte har fått «varig og betydelig skade av medisinsk art». Denne form for erstatning for ikke-økonomisk skade tar først og fremst sikte på å kompensere for tapte livsutfoldelses-muligheter. Når det gjelder ansvarsgrunnlag, krav til årsakssammenheng og beviskrav vises til det som ovenfor er sagt. Vilkår og prinsipper for utmålingen framgår av lovteksten og rettspraksis. Utmåling der skadelidte er barn eller ungdom skjer etter §3-2a, når særskilt unntak ikke er gjort, jf. §3-3 i.f.

Saker der det kreves erstatning for personskade som menes å ville resultere i et framtidig tap vil regelmessig by på særlige utfordringer. Bevisbedømmelsen må i slike tilfeller skje ikke bare rettet mot faktiske omstendigheter som foreligger på avgjørelsestidspunktet, men vil i større eller mindre grad også måtte omfatte stillingtagen til den framtidige utvikling. For barn og unges vedkommende, der vanskelighetene i så måte vil være særlig store, er som nevnt innført en lovregel om standardisert erstatning, omfattende ménerstatning og tap i framtidig erverv, knyttet til medisinsk invaliditetsgrad og folketrygdens grunnbeløp. Der realskaden består kun i psykiske skader, vil den framtidsrettede bevisvurdering både med hensyn til alvorlighet og konsekvenser i mange tilfeller kunne bli særlig vanskelig. For de psykiske skaders vedkommende gjør det seg i tillegg gjeldende en selvstendig motforestilling knyttet til å «stemple» et ungt menneske som varig psykisk skadet, jf. uttalelsen i Ot.prp.nr.20 (1991-1992) side 48, annen spalte.

Isolert sett kunne hensynet til fornærmede, og i noen grad også hensynet til skadevolder, av de grunner som er nevnt tale for at særlig kravet om erstatning for framtidig inntektstap i slike tilfeller ble behandlet på et senere tidspunkt, der man ville ha et sikrere avgjørelsesgrunnlag.

Når erstatningskrav fra fornærmede fremmes i tilknytning til straffesaken mot siktede/tiltalte, gjelder visse særregler sammenlignet med en ordinær sivil sak, jf. straffeprosessloven kap. 29. Når erstatningskravet, som i denne sak, fremmes av påtalemyndigheten på vegne av fornærmede, må retten alltid kravet, jf. straffeprosessloven §427, første ledd, sml. situasjonen der kravet fremmes av fornærmede selv, jf. §428, jf. §427, annet ledd. Det følger videre av straffeprosessloven §432 at retten har adgang til å «gi dom for den del av kravet som den finner godtgjort», med den følge at skadelidte i tilfelle kan reise egen sivil sak om det eventuelle restkravet, jf. straffeprosessloven §432, fjerde ledd. Denne adgang står åpen bare for så vidt retten kommer til at «opplysningene i saken er utilstrekkelige til at størrelsen av kravet kan fastsettes», jf. §432, første ledd. For at bestemmelsen skal få anvendelse må den utilstrekkelige opplysning gjelde sakens faktum knyttet til «størrelsen av kravet». Dersom fornærmede derimot ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort grunnlaget for kravet, blir resultatet at siktede/tiltalte må frifinnes, jf. Bjerke/Keiserud, «Straffeprosessloven», andre utgave side 1014.

Selv om det gjør seg gjeldende slike motforestillinger som nevnt mot en fullstendig pådømmelse av fornærmedes borgerlige rettskrav på det nåværende tidspunkt, finner lagmannsretten ikke adgang til å utsette behandlingen av noen del av kravet. Kravet er fremmet på vegne av fornærmede av påtalemyndigheten. Fornærmede har dertil vært representert av bistandsadvokat. Begjæring om oppnevnelse av sakkyndige til belysning av grunnlaget for de borgerlige rettskrav er tatt til følge av lagmannsretten ved forberedende dommer. De sakkyndige har gjennomført et omfattende arbeid med innhenting av opplysninger og fagkyndige analyser av det tilveiebragte materialet. Anvendelse av straffeprosessloven §432 ville, dersom bestemmelsen overhodet er anvendelig i det nærværende tilfellet, for det første medført at skadelidte/fornærmede ble overlatt på et senere tidspunkt å fremme egen sivil sak. Noen større grad av avklaring kan ikke forventes å ville foreligge før tidligst om 8-10 år. En delvis pådømmelse i dag som ikke omfatter kravet om erstatning for tap i framtidig erverv vil, foruten å forhindre en endelig avklaring, kunne innebære fare for rettstap for skadelidte for så vidt som rettsreglene om foreldelse og rettskraft etter omstendighetene kunne komme i veien, jf. Røed, «Foreldelse av fordringer», særlig side 196 og Hov, «Rettergang i sivile saker» side 509. Hensynet til skadevolder, her tiltalte, må i en situasjon som den foreliggende anses tilstrekkelig ivaretatt gjennom de ordinære regler og prinsipper for bevisbedømmelse og bevisbyrde.

Lagmannsretten går etter dette over til å foreta en nærmere vurdering av bevisene i relasjon til kravene om ménerstatning og erstatning for framtidig inntektstap.

De sakkyndiges syn på hvilke skader B er påført gjennom de langvarige seksuelle overgrep fra As side, er oppsummert i straffedommen side 9-10, som det vises til som utgangspunkt.

I erklæringen av 14.09.1999 har de sakkyndige oppsummert sine vurderinger med hensyn til skadene slik:

«B er en jente som i utpreget grad er preget av omfattende og gjentagne traumatiske erfaringer. En traumatisk erfaring er en opplevelse som gir en gjennomgripende endring av personligheten. Personens forhold til seg selv, andre og omverdenen blir endret både følelsesmessig og i tenkningen.

B vurderes å ha alvorlige skader i sin psykiske utvikling på alle de områder som er sentrale for et barns utvikling. Det følgende er summert etter en modell for slike skader utviklet av Browne, A & Finkelhor, D.: «The traumatic impact of child sexual abuse: A conceptualization.» Modellen er redegjort for i vedlegget til NOU 1991:13: Seksuelle overgrep mot barn - straff og erstatning.

Hos B viser disse skadene seg på følgende måte:

B er preget av maktesløshet på flere nivåer i hennes psyke. Hun makter i liten grad å bruke sine alminnelige gode intellektuelle evner for tilegnelse av kunnskap som formidles i skolen. Hun er maktesløs i å oppfylle de forventninger som rettes mot henne når det gjelder normer for alminnelig oppførsel og atferd, både hjemme og på skolen. Hun forstår for det meste hvilke forventninger som stilles og hvilke instrukser som blir gitt, men makter ikke å utføre det som forventes.

B maktet ikke å beskytte seg ved å fortelle eller si fra om de overgrep hun ble utsatt for, før moren og barna flyttet fra stefaren og omgivelsene således ble opplevd som tryggere. For å leve med de erfaringer som ble gitt henne, distanserte hun seg psykologisk, slik at hun «lot som» hun ikke var tilstede mens overgrepene pågikk. Hun inntok også en holdning der hun syntes å forvente å bli utsatt for overgrep og begynte å se frem til dem og se positive sider ved overgrepene. Dette er en begynnende identifisering med overgriper og en overlevelsesstrategi for å skape kontroll over selvet.

Hun opplevde i denne prosessen at kroppen hennes ble invadert og skadet gjentagne ganger uten at hun var i stand til å beskytte seg, og at heller ingen andre beskyttet henne.

Den opplevde maktesløshet i forhold til egen kropp og sjel og som nå er markert på de fleste av livets områder, er alvorlig og sterkt skadelig for henne og har satt et varig preg på hennes personlige fungering og kan ikke forventes å opphøre. Hennes fungering vil i beste fall svinge avhenging av ytre forhold.

Det er positivt at moren trodde på henne og igangsatte beskyttelsesprosessen da hun ble klar over forholdene.

B har alvorlige problemer med å stole på andre og på seg selv. Hun er usikker på om hun hører riktig når andre gir enkle beskjeder. Hun tviler på egen evne til oppfatning av ytre forhold. Hun er sveket av voksne som skulle gi henne beskyttelse og nærhet, men i stedet har utnyttet henne og invadert henne. Hun oppfatter omgivelsene som mer eller mindre fiendtlige og tror at ingen bryr seg om henne. Hun stoler heller ikke på seg selv og har utviklet alvorlig grad av selvforrakt. Hun er ensom og tenker på døden, kanskje både som en flukt og som en befrielse fra problemene. Hun tror ikke det er hjelp å få, er redd og deprimert, føler seg kvalm og har vondt. Hun er oppgitt.

Hun er nå, med sine mange personlige problemer, vanskelig å forholde seg til. Som en virkning av dette, blir hennes daglige omsorgssituasjon vanskelig. Hun tar ikke imot omsorg på en vanlig måte og dette gjør morens mulighet for å gi omsorg til barnet komplisert. Mor blir usikker på hvordan hun skal forholde seg til Bs komplekse væremåte, samtidig som hun er sliten, og da kan det bli endel negativ interaksjon. Dette er en følgevirkning av Bs problemer.

B føler seg alvorlig stigmatisert. Hun oppgir selv at hun er funksjonshemmet og oppfatter at hun er annerledes enn andre barn. Hun forstår at hun ikke makter å forholde seg slik det forventes av henne både hjemme og på skolen og dette aksellerer er en prosess der hun i økende grad stigmatiseres av andre og av seg selv. Stigmatisering kommer både utenfra (hun oppfører seg annerledes) og innenfra. Hun plages av at hun er redd, har vondt og at tanker og bilder og følelser kommer hulter til bulter inne henne og at hun ikke har kontroll over dette. Hun er også redd hun er sinnsyk. Hun synes for en stor del å ha gitt opp at hun kan få det bedre.

Seksuelt misbrukte barn opplever som regel at det er noe galt med dem eller at de gjør noe galt og at det er derfor de blir misbrukt. B har en oppfatning av at stefar var den som gjorde noe galt, og dette beskytter henne noe mot stigmatiseringen i denne sammenheng. Imidlertid er hun plaget av selvforrakt, blant annet uttrykt ved at hun piner den eneste hun identifiserer seg positivt med (katten). Bs evne til kontakt og tilknytning er alvorlig skadet.

B har fått et forstyrret forholdet til kropp og seksualitet. Hun er blitt involvert i tildels voldelige og voksne seksuelle handlinger i en alder der hennes egen seksualitet skulle være i ferd med å utvikle seg på en barnlig måte. Hennes egen seksuelle utvikling er dermed invadert og formet etter en voksen manns påtrengende beholv og behandling av hennes kropp. B har hele tiden etter at overgrepene ble avdekket vært overopptatt av egen pubertetsutvikling og mislikt denne sterkt. Hun synes å ikke ønske å utvikle seg til kvinne. Hun har vist tendenser til usikkerhet i forhold til egen kjønnsidentifisering idet hun har fantasert om at hun kunne forvandle seg til gutt/mann.

Bakgrunnen for slike problemer finnes som regel både i at overgrepene startet i den alder der kjønnsidentifiseringen befestes og i intensiteten og varigheten av overgrepene der hun i sin maktesløshet begynner en identifisering med overgriper i et hjelpeløst forsøk på å minimalisere egen maktesløshet og låne overgripers kraft.

Oppsummeringsvis vurderes det slik at overgrepserfaringene på en gjennomgripende måte har påvirket barnets personlighetsdannelse slik at hun har pådradt seg alvorlige psykiske skader på viktige områder for barns utvikling. Skadene vurderes å være av varig karakter selv om de i sin fremtoning vil kunne variere endel med hennes vekst og utvikling ellers. Bs personlighet er nå preget av manglende integritet og manglende struktur. Hun bruker det meste av sin psykiske energi på å holde det indre sammenbrudd skjult for omverdenen, men klarer det ikke alltid. Hun blir da psykotisk og uforståelig i sin væremåte, slik at hennes indre kaos blir observerbart for andre.

B hadde ingen tegn på svak psykisk helse mens mor og barn bodde alene sammen. Hun var en frisk og sunn jente. I den grad hun kunne veksle noe mellom viljesterkhet og tilbaketrukkenhet, er det rapporterte godt innenfor normal variasjonen. Tatt i betraktning av at moren var alene om omsorgen, at hun studerte og hadde lang reise, vurderes både B og hennes situasjon den gangen som god og normal. Det var ingen ytre eller indre tegn som kunne tyde på en utvikling av betydelig problemer.»

Når det nærmere gjelder de årsaksmessige forhold, har de sakkyndige i erklæringen særlig gitt uttrykk for følgende:

«En lang rekke studier viser skader og symptomer hos barn utsatt for seksuelle overgrep. Dette gjelder skader både på kort og på lang sikt. Det fremgår av studiene at omtrent halvparten av barna har skadevirkninger. Det vites lite om hvorfor det er slik. Det vanskelig i forskning å skille ut de ulike faktorer i et problemområde som er til de grader multifaktorielt. Overgrepserfaringer kan variere både i type, omfang, voldelighet, varighet, forhold til overgriper, barnets og familiens psykiske helse før og etter overgrepene, samt barnets alder da overgrepene starter. Forskere og klinikere er imidlertid enige om at tidlig debutalder, alvorligere type overgrep, hyppigere forekomst, lengre varighet, sterkere avhengighetsforhold, bruk av vold etc. er de forhold som tilsier at skadevirkningene er størst, (se NOU 1991:13)

Fordi den menneskelig psykologi er komplisert har det ikke vært mulig for forskerne å finne frem til skader som er så entydige at de fyller det som kunne tenkes å være kriterier for et diagnostisk instrument i forhold til seksuelle overgrep mot barn. Skadene og symptomene er forskjellige og de varierer også med barnets alder og utvikling (også etter voksen utvikling). Det har ikke vært mulig å slutte fra en type psykiske skader tilbake til utsatthet for seksuelle overgrep på noen entydig måte. Det finnes ikke vitenskapelige studier med kontrollgrupper som med sikkerhet kan fastslå at barn/voksne med en viss type skader virkelige har vært utsatt for seksuelle overgrep tidligere.

I denne saken vurderes det slik at forskningens foreløpige tilkortkomming på dette området ikke har betydning for konklusjonen.

Psykologisk og barnepsykiatrisk er det de sakkyndiges vurdering at Bs skadebilde stammer fra de seksuelle overgrep hun har vært utsatt for i en vanskelig omsorgssituasjon. Overgrepenes karakter, omfang og varighet, samt avhengighetsforholdet og det psykiske klimaet i familien på den tiden, er tilstrekkelig og nødvendig for å forklare det skadebildet B fremviser. Våre utredninger og det materialet som er innsamlet tilsier at det ikke i Bs livsløp verken før eller siden vært påkjenninger av en slik karakter at skadene kan forklares på noen annen måte.»

For så vidt gjelder den nærmere diagnostisering, ansettelse av varig medisinsk invaliditet og framtidsperspektivene for øvrig, framgår av de sakkyndiges erklæring side 17-18:

«VURDERNG AV GRAD AV MEDISINSK INVALIDITET

I henhold til den internasjonale klassifikasjon av sykdommer og beslektede helseproblemer som i dag benyttes i Norge - ICD-10 fyller Bs symptomer kravene til følgende diagnoser:

F43.1 Posttraumatisk stresslidelse

F33.3 Tilbakevendende depressiv lidelse, aktuell episode alvorlig med psykotiske symptomer

F45.0 Somatiseringslidelse

F50.8 Andre spesifiserte spiseforstyrrelser

F81.3 Blandet utviklingsforstyrrelse av skoleferdigheter

F95.2 Kombinerte vokale og multiple motoriske «tics» Tourettes syndrom

Z60.4 Sosial utestengning og avvisning

Det sier seg selv at dette er et barn med alvorlige barnepsykiatriske diagnoser som vil være i behov av omfattende barne- og ungdomspsykiatrisk behandling i lang tid framover, sannsynligvis også i voksen alder.

Sosialdepartementets tabeller for medisinsk invaliditet baserer seg på diagnoser satt i voksen alder, og er ikke spesielt tilpasset barne- og ungdomsproblematikk. Imidlertid er Bs problematikk allerede så alvorlig at tabellene etter vår vurdering kan brukes.

Hennes grad av medisinsk invaliditet settes til 70%. Når den ikke settes høyere, er dette av hensyn til hennes unge alder.

B hadde ingen grad av medisinsk invaliditet før overgrepene.

Det er overveiende sannsynlig at skadene B fremviser i vesentlig grad vil innskrenke hennes mulighet for inntektsgivende arbeid. Hennes psykogent betingende lærevansker er omfattende, og man må regne med at de kan forverre seg etter som kravene til læring økes ved videre skolegang. B har allerede idag behov for spesielt tilrettelagt undervisning av en slik karakter at hun sannsynligvis ikke kan få dekket disse i en vanlig skolesituasjon. Det er usikkert om hun vil kunne fullføre videregående skolegang. De psykiske skader vil hemme/hindre hennes utdanning og yrkesaktive liv i alvorlig grad. Således vil hennes mulighet til inntektsbringende arbeid bli forringet.

BEHANDLING

De sakkyndige er av den oppfatning at B har behov for behandling i barne og ungdomspsykiatrisk behandlingsinstitusjon i mange år framover. B vil trenge fast struktur, forutsigbarhet, tilpassende forventninger og støtte i hverdagen for å kunne få tilstrekkelig trygghet til å senke sitt forsvar og om mulig bearbeide noen av traumene hun er påført.

Forsvaret hennes er preget av somatisering og tvangsmessige bevegelser. Ved spesielt tilpasset ytre trygghet vil behovet for dette forsvaret kunne miskes og B vil forhåpentligvis i større grad kunne forholde seg til sitt indre kaos og motta hjelp til å strukturere dette. Det beskrevne vil være en mangeårig prosess, der liten fremgang kan ventes over kort tid. Hun vil i perioder kunne få forverring av sine psykiske symptomer og hun kan da stå i fare for å utvikle psykose, eller annen form for alvorlig psykiatrisk lidelse.

Hun trenger følgelig miljøterapi på døgnbasis, individuell støtteterapi, tilrettelagt undervisning, hjelp til utvikling av kreative evner på det nivå hun makter og regelmessig tilsyn av psykiater med tanke på vurdering av medikamentell behandling. Det er sannsynlig at hun vil trenge medikamentell behandling for sine psykiske lider i lengre perioder. Det er ikke mulig på det nåværende tidspunkt å vurdere i hvilken grad slik behandling vil gi vesentlig eller varig bedring av funksjonsevnen.»

De sakkyndige har avgitt omfattende forklaringer for lagmannsretten, der konklusjonene i erklæringen ble fastholdt og i visse henseende forsterket. For en rekke punkters vedkommende ble det gitt nærmere redegjørelser og utdypninger, herunder fra selve oppdragets utførelse og de benyttede metoder.

De sakkyndige har i sine forklaringer herunder fastholdt at fornærmede gjennom de langvarige og gjentatte overgrep er blitt påført psykiske skader som er så alvorlige at de i all hovedsak ikke vil la seg reparere. Overgrepserfaringene har på en gjennomgripende måte påvirket fornærmedes personlighetsdannelse. Barnet er påført alvorlige psykiske skader på de viktigste områder for den psykiske utvikling. Skadene omfatter en avspaltning i følelseslivet, dvs. at skadelidte ikke er i stand til å integrere vanlige følelser på en normal måte. Skadelidte bruker all sin energi på å skjule det indre sammenbrudd, og når hun i perioder ikke makter dette kan hun bli psykotisk og kaotisk i sitt forhold til omverdenen. Det er uvanlig og sjelden at man foretar en gradering av medisinsk invaliditet på så unge mennesker i henhold til Sosialdepartementets normer, som i utgangspunktet er tilpasset voksnes problemer. Med så mange forskjellige og alvorlige diagnoser, har overlege Aase framhevet i sin forklaring, ville en voksen i tilsvarende situasjon med stor sannsynlighet blitt vurdert som 100% medisinsk invalid. I fornærmedes tilfelle kan man ha et visst håp om at hun, alderen tatt i betraktning, i alle fall i visse deler av livet vil ha det bedre, dersom hun får et langvarig og godt behandlingstilbud. Følgelig er invaliditetsgraden fastsatt til 70% slik det framgår av erklæringen.

Skadelidte vil sannsynligvis måtte tilbringe en stor del også av sitt voksne liv i psykiatrisk institusjon. Det framstår som mer sannsynlig at skadene/virkningene vil øke i omfang og alvorlighet over tid enn det motsatte. Selv om utslaget av de påførte skader vil kunne variere over tid, framstår det som høyst usikkert om B vil kunne klare å etablere seg normalt i voksenlivet på noe tidspunkt. Hennes muligheter for å oppebære inntekt i fremtiden er svært forringet på grunn av lærevanskene og de alvorlige psykiske skader. I beste fall vil det kunne være tale om å inngå i et arbeidsforhold på mer uforpliktende basis, eksempelvis i en vernet bedrift. De sakkyndige har hver for seg foretatt undersøkelser, herunder forskjellige former for testing, av fornærmede. Resultatene av disse undersøkelsene av barnepsykologisk og barnepsykiatrisk art viser i større grad enn vanlig sammenfall. De sakkyndige har gått særlig grundig til verks for å se etter andre mulige forklaringer på den alvorlige patologi som er avdekket, men har ikke funnet tegn til predisposisjon eller andre mulige forklaringer.

Lagmannsretten kan i bevismessig henseende i hovedtrekk slutte seg til de sakkyndiges vurderinger og konklusjoner, jf. gjengivelsene fra erklæringen og sammenfatningen av forklaringene i retten. Lagmannsretten bygger således i erstatningsrettslig sammenheng på at A gjennom de forsettlig utførte seksuelle overgrep som han nå er straffedømt for, har påført fornærmede slike ytterst alvorlige og varige psykiske skader som beskrevet av de sakkyndige. Ved bevisbedømmelsen har lagmannsretten lagt stor vekt på de sakkyndiges entydige og enstemmige konklusjoner. Det er ikke gjennom bevisførselen for lagmannsretten framkommet opplysninger eller forhold som er egnet til å rokke ved eller redusere den bevismessige betydning av de sakkyndiges konklusjoner.

De sakkyndige har gitt uttrykk for, særlig på bakgrunn av uttalelser fra fornærmede og selve skadebildet, at B sannsynligvis også har blitt utsatt for overgrep i form av inntrengning i kroppens hulrom. Nærmere bestemt dreier det seg her om inntrengning analt ved hjelp av finger eller penis, uten at de sakkyndige har ment å kunne ta stilling til dette. I denne forbindelse viser lagmannsretten til det som er uttalt i straffedommen, side 8 nest siste avsnitt, om at en del av de forhold som straffedommen bygger på ligger nær opp til «enda alvorligere straffbare handlinger enn de tiltalte nå domfelles for». Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse at det foreliggende bevismaterialet ikke gir grunnlag for å konstatere «klar sannsynlighetsovervekt», jf. Rt-1996-864, i relasjon til ytterligere overgrep i form av inntrengning som nevnt. På den annen side har dette ingen avgjørende betydning for lagmannsrettens vurderinger under erstatningsdelen, idet retten finner det tilstrekkelig bevist at de omfattende og varige psykiske skader som beskrevet av de sakkyndige årsaksmessig kan tilbakeføres til de overgrep A er straffedømt for.

Ved den videre behandling av erstatningskravene bygger følgelig lagmannsretten på at A ved forsettlig foretatte seksuelle overgrepshandlinger over lang tid har påført B psykiske skader som beskrevet av de sakkyndige, og at skadene på varig basis medfører en grad av medisinsk invaliditet i størrelsesorden 70%.

Lagmannsretten bygger videre på at skadene som beskrevet må anses som en påregnelig følge av det hendelsesforløp A kan holdes erstatningsrettslig ansvarlig for. Som bemerket i straffedommen kan det vanskelig bygges på at A har hatt konkrete forutsetninger for å anta at skadevirkninger som nevnt ville inntre. Dette er imidlertid heller ikke avgjørende, idet påregnelighetsvurderingen må ta utgangspunkt i en objektiv vurdering av hva som normalt vil kunne inntre av følger, jf. Lødrup, «Lærebok i erstatningsrett», tredje utgave side 291 flg. I vår tid og innenfor vår kulturkrets med tilhørende generelt opplysningsnivå finner lagmannsretten det ikke tvilsomt at selv så omfattende og for offeret katastrofale konsekvenser må sies å ligge innenfor den rettslige påregnelighetsstandard.

På bakgrunn av lagmannsrettens syn for øvrig på saken, er det ikke nødvendig å foreta en nærmere vurdering av den ervervsmessige invaliditetsgrad, jf. nedenfor.

Det følger av skadeserstatningsloven §3-3 siste setning at «§3-2a anvendes ikke» i tilfeller der erstatning kreves med utgangspunkt i krenkelse av blant annet strl. §195. Bestemmelsen i §3-3 skulle slik sett, basert på en rent ordlydsmessig fortolkning, være til hinder for å benytte reglene om standardisert erstatning i nærværende sak. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at andre tungtveiende tolkningsmomenter tilsier en annen løsning: Skadeerstatningsloven §3-3 inneholdt fra vedtakelsen av §3-2a i 1987 en henvisning til sistnevnte bestemmelse, som i likhet med §3-1 og §3-2 skulle gjelde tilsvarende. Bakgrunnen for at henvisningen til §3-2a i §3-3 ved lov 1992 nr. 49 ble tatt bort og erstattet med formuleringen «§3-2a anvendes ikke», framgår av NOU 1991:13 (om seksuelle overgrep mot barn - straff og erstatning) særlig side 53-55 og Ot.prp.nr.20 (1991-1992), se særlig side 48. Foranledningen og hovedbegrunnelsen for nevnte lovendring var et ønske om å styrke rettsvernet til ofrene for seksuelle overgrep mot barn. Erfaring tilsa, ble det framhevet i forarbeidene, at ofre for seksuelle overgrep dels på grunn av skadens art (psykiske og sosiale skader) og dels på grunn av minimumskravet om 15% medisinsk invaliditet i henhold til §3-2a, ofte ville komme dårlig ut i erstatningsrettslig sammenheng. Som det heter i proposisjonen side 48, andre spalte:

«Departementet er likevel enig med arbeidsgruppen i at dagens regel i skadeserstatningsloven §3-2a med krav om 15% medisinsk invaliditet, kan gi uheldige utslag i saker om seksuelle overgrep mot barn. Som arbeidsgruppen peker på, vil skadevirkningene i slike tilfeller ofte ligge på det psykiske og sosiale plan. Det må antas at et krav om 15% medisinsk invaliditet meget sjelden vil være oppfylt. Departementet er derfor enig med arbeidsgruppen i at utmålingen i disse sakene bør følge de alminnelige regler om utmåling av erstatning for tap i framtidig erverv og menerstatning.»

Utover de beveggrunner som er nevnt, kan det ikke ses at utelatelsen av §3-2a blant de oppregnede bestemmelser i §3-3 hviler på andre tungtveiende lovgivningsmessige grunner. Muligens må det her gjøres et unntak for en uttalelse i proposisjonen side 48 om at det bør «vises tilbakeholdenhet med å stemple barn og ungdom som varig uføre av psykiske grunner.» Til dette bemerker imidlertid lagmannsretten at en slik betraktning givet vis ikke kan ha prioritet der konsekvensen åpenbart blir en umotivert svekkelse av offerets erstatningsrettslige stilling. Når ingen del av hovedmotivasjonen for lovendringen i det nærværende tilfelle slår til, ser lagmannsretten det slik at skadeserstatningsloven §3-3 siste setning må undergis en innskrenkende tolkning. Dette støttes av reelle hensyn, særlig fordi erstatningssøker påviselig er påført skade som medfører medisinsk invaliditet klart utover minstekravet i henhold til §3-2a. I henhold til dette anvendes prinsippene for utmåling av en felles erstatningssum til dekning av men og framtidig inntektstap slik disse er nedfelt i §3-2a.

Basert på 70% medisinsk uførhet og dagens grunnbeløp i henhold til folketrygdloven §1-4 (kr 46.950), utgjør erstatningen for disse to posters vedkommende kr 1.314.600.

Oppreisning.

Videre er krevd oppreisning i henhold til skadeserstatningsloven §3-5. Realskaden utgjøres her av «tort og smerte» og «annen krenkning eller skade av ikke-økonomisk art», jf. for så vidt om disse vilkår, om enn i en litt annen sammenheng, førstvoterendes redegjørelse i avgjørelsen inntatt i Rt-1995-1131 (Liland-saken). Hensett til krenkelsens art og varighet, følgene for skadelidte og at overgrepene ble begått av A som stefar til fornærmede, er lagmannsretten kommet til at oppreisningsbeløpet bør fastsettes til kr 130.000. I denne forbindelse bemerkes også at lagmannsretten i forhold til herredsretten bygger på et noe mer graverende saksforhold, dels med hensyn til den nærmere beskrivelse av overgrepene og særlig med hensyn til konsekvensene for fornærmede.

Lidt utgiftstap.

Fornærmede har under denne post krevd seg tilkjent kr 16.364 til dekning av utgifter forbundet med særlig poliklinisk behandling ved BUP/Sogndal fra høsten 1996. Tapet er utvilsomt erstatningsmessig, jf. det som ovenfor er sagt med hensyn til ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng. Kravets omfang er sannsynliggjort, gjennom erklæringer fra fornærmedes mor og den behandlende instans, og tas til følge i sin helhet.

Framtidig utgiftstap.

Kravet under denne post er kr 63.019 inkludert et tillegg for skattemessig ulempe. Når det gjelder bakgrunnen for kravet og de forutsetninger det bygger på, vises til erstatningssøkers anførsler.

Når det gjelder spørsmål om ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng, vises til det som ovenfor er uttalt. Som det framgår av de sakkyndiges erklæring med tilslutning av lagmannsretten, må det legges til grunn at B i lang tid framover vil ha behov for behandling og oppfølgning av ulike slag. Det gjør seg gjeldende en viss usikkerhet for så vidt som de sakkyndige har anbefalt at fornærmede bør gis tilbud i form av et langvarig behandlingsopplegg i en barne- og ungdomspsykiatrisk institusjon. Imidlertid framstår det som usikkert i hvilken grad et slikt opplegg vil la seg realisere, og med hensyn til hvilke økonomiske konsekvenser dette vil få. Selv på bakgrunn av de nevnte og andre mulige usikkerhetsfaktorer finner lagmannsretten det tilstrekkelig sannsynliggjort at fornærmede som følge av overgrepene i en årrekke vil bli påført ekstra utgifter knyttet til behandling og oppfølgning av ulike slag. Erstatningen for framtidige utgifter fastsettes skjønnsmessig til kr 60.000.

Lempning.

I skadeserstatningsloven §5-2 første setning heter det:

«Erstatningsansvaret kan lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige.»

A har, som en av de subsidiære anførsler, krevd at et eventuelt erstatningsansvar må lempes i henhold til denne bestemmelse. Lagmannsretten er kommet til at anførselen ikke kan føre fram for noen del av det erstatningsansvar A er ilagt i henhold til det ovenstående. Når det gjelder den generelle forståelse av lempningsregelen i skadeserstatningsloven §5-2, vises til Nygaard, «Skade og ansvar», fjerde utgave side 389 flg. og Lødrup, op.cit, side 330 flg.

Lempningsregelen gir retten en fakultativ og skjønnsmessig adgang til å redusere erstatningsansvarets omfang dersom dette i betraktning av de momenter som er nevnt i bestemmelsen vil virke «urimelig tyngende for den ansvarlige». I nærværende sak er situasjonen at A ut fra sine økonomiske forhold og livssituasjon i det hele tatt ikke har og ikke noensinne kan ventes å få økonomisk evne til å gjøre opp noen vesentlig del av erstatningsansvaret. A har dessuten eneomsorg for sønnen D.

Det gjør seg likevel gjeldende tungtveiende grunner for ikke å foreta lempning av et erstatningsansvar pådradd under de omstendigheter som denne sak gjelder. Lempningsregelens formål er å ivareta hensynet til skadevolder, og utgjør slik sett en viss beskyttelse mot økonomisk ruin. I sin alminnelighet utgjør lempningsregelen imidlertid en forholdsvis snever unntaksbestemmelse fra hovedregelen om at skadelidte skal ha full erstatning. I denne forbindelse bemerker lagmannsretten at det ikke kan tillegges nevneverdig betydning at skadelidtes utsikt til oppgjør fra skadevolder direkte, allerede i utgangspunktet må anses som dårlig. Etter lagmannsrettens syn skal det i en sak av denne karakter svært meget til for å kunne si at erstatningsansvaret vil virke «urimelig tyngende», selv om det måtte være på det rene at konsekvensene innebærer økonomisk ruin eller et uoverstigelig hinder for økonomisk reetablering. I betraktning av de ovenfor nevnte forhold, særlig de katastrofale konsekvenser for fornærmede og graden av klanderverdighet på skadevolders side, finner lagmannsretten det ikke riktig å foreta lempning.

B tilkjennes etter dette i alt kr 1.520.964 i erstatning og oppreisning.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A betaler kr. 1.520.964 - kronerenmillionfemhundreogtjuetusennihundreogsekstifire - i erstatning og oppreisning til B, omfattende

a) kr 16.364 - kronersekstusentrehundreogsekstifire - i erstatning for lidt utgiftstap

b) kr 60.000 - kronersekstitusen - i erstatning for framtidig utgiftstap

c) kr 130.000 - etthundreogtrettitusen - i oppreisning, og

d) kr 1.314.600 - kronerenmilliontrehundreogijortentusensekshundre - i ménerstatning og for framtidig inntektstap.

2. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

Tilleggssommen er avsagt i rettsmøte uten at domfelte var til stede. Tilleggsdommen blir å forkynne for ham på vanlig måte. Han gjøres kjent med adgangen til bruk av rettsmidler, herunder frister og fremgangsmåte.