LF-1998-805
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-18 |
| Publisert: | LF-1998-00805 |
| Stikkord: | Trygderett, Yrkesskadetrygd |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trygderetten TRR-1997-01694 - Frostating lagmannsrett LF-1998-00805 A. Anket til Høyesterett; lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, stadfestet, se HR-2000-00013A. |
| Parter: | Ankende part: B, Stadsbygd (Prosessfullmektig: Advokat Tormod Sletten, Trondheim). Motpart: Staten v/Rikstrygdeverket, Oslo (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Therese Thommessen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Sissel Endresen, formann. Konstituert lagdommer Tor Langbach. Ekstraordinær lagdommer Nanne Kindt Grut |
| Lovhenvisninger: | Trygderettsloven (1966) §23, Folketrygdloven (1966) §11-1, Tvistemålsloven (1915) §172, Yrkesskadetrygdloven (1958) §9, §11-1, Folketrygdloven (1997) §13-6 |
Saken gjelder prøving av lovligheten av kjennelse i Trygderetten vedrørende avslag på krav om godkjenning som yrkesskade, jf trygderettsloven §23 og tidligere lov om folketrygd av 17. juni 1966 §11-1 nr 1 bokstav a.
A var født xx.xx.1961. Han bodde på X i Y kommune, og arbeidet som installasjonsinspektør ved Z, som har kontorsted på Æ i Ø kommune. Den 7 mars 1994 om morgenen dro han hjemmefra i egen bil for å foreta et kundebesøk på Æ. Kjørestrekningen ville ha blitt et par mil langs E 6. Han ville ha passert kontorstedet på Æ, som han angivelig ikke skulle innom. Han medbrakte noe arbeidsutstyr i bilen, antakelig en veske med elektrikerverktøy og et måleapparat.
Underveis kolliderte han med en trailer og omkom av de skadene han pådro seg i bilulykken. Han etterlot seg samboer - B - og to barn som da var 5 og 7 år gamle.
Ulykken ble av Y trygdekontor i vedtak av 16. august 1994 ikke godkjent som yrkesskade. Dette vedtaket ble stadfestet av Fylkestrygdekontoret i Sør-Trøndelag 7 mars 1996. Etter anke fra As dødsbo avsa Trygderetten 23 juni 1998 under dissens kjennelse med slik slutning:
"Fylkestrygdekontorets kjennelse av 7. mars 1996 stadfestes."
Ved stevning av 8 september 1998 har B i medhold av trygderettsloven §23 brakt saken inn for lagmannsretten til prøving av lovligheten av Trygderettens kjennelse. Staten v/Rikstrygdeverket har tatt til motmæle.
Hovedforhandling ble holdt i Trondheim Tinghus 9. mars 1999. B møtte og forklarte seg, og det ble hørt to vitner.
B har i hovedsak gjort gjeldende:
Saken skal avgjøres etter §11-1 nr 1 i den tidligere lov om folketrygd av 17 juni 1966. Det er her avgjørende om A var "i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden" da ulykken skjedde.
Trygderettens kjennelse er basert på uriktig rettsanvendelse. Dels er det bygget på en forståelse av den aktuelle lovbestemmelsen som er uriktig, ved at Trygderetten har lagt for stor vekt på forvaltningspraksis uten å ta hensyn til hva som er lovens egentlige skjønnstema. Dessuten må As situasjon anses å falle inn under - eller ihvertfall å måtte likestilles med - de unntak fra hovedregelen som har utviklet seg i forvaltningspraksis. Det er urimelig at As tilfelle ikke dekkes.
Ulykken inntraff i arbeidstiden. A var på vei hjemmefra til et kundebesøk. Kjøringen fant sted i egen bil etter pålegg fra arbeidsgiver, og han brakte i bilen med seg arbeidsredskaper. Arbeidsgivers organisering av arbeidet gjorde at A ikke kunne benytte offentlige kommunikasjonsmidler til og fra arbeid. Reisen til og fra inspeksjonsstedet var en naturlig del av arbeidet, og arbeidstiden startet idet han forlot hjemmet. Situasjonen må likestilles med tilfeller der arbeidstakeren har etablert hjemmekontor, og arbeidet begynner der før reisen. Ulykken er et resultat av en risiko skapt ved organiseringen av hans arbeid.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Trygderettens kjennelse av 23 juni 1998 oppheves.
2. B tilkjennes saksomkostninger."
Staten ved Rikstrygdeverket har i hovedsak anført:
Trygderettens rettsanvendelse er korrekt. Yrkesskadelovgivningen skal kompensere for den særlige risiko som er forbundet med arbeidet, og ikke ved reiseveien. Det foreligger en entydig praksis for at arbeidstaker ikke er "på arbeidsstedet" i lovens forstand på reise mellom hjemmet og arbeidsstedet. Dette gjelder også hvor det reises direkte hjemmefra til første oppdragssted.
Det har utkrystallisert seg unntak fra dette gjennom forvaltningspraksis, blant annet i tilfeller hvor skaden inntrer under transport med arbeidsgivers transportmidler, ved transport fra hjemmekontor til andre arbeidssteder, ved særlig farlig reisevei og ved reiser som er så lange at overnatting er naturlig. Ingen av disse unntakene kommer til anvendelse i denne saken. Transporten skjedde ikke i arbeidsgivers regi, og det forhold at A fikk kjøregodtgjørelse for bruk av egen bil er etter sikker praksis ikke tilstrekkelig. Arbeidsdagen kunne ikke anses påbegynt i hjemmet, før reisen startet. Ulykken var heller ikke utslag av en ekstraordinær risiko ved reiseveien. Unntaket for overnatting er ikke aktuelt. Det kan for øvrig ut fra opplysninger om As kjøring forut for kollisjonen reises spørsmål om man står overfor et selvmord.
Staten ved Rikstrygdeverket har nedlagt slik påstand:
"1. Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes.
2. Staten v/Rikstrygdeverket tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av 12% rente fra forfall og til betaling skjer."
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter trygderettsloven §23 kan domstolene prøve lovligheten av Trygderettens kjennelser.
Det rettslige grunnlaget for vurderingen er den tidligere folketrygdlov §11-1 nr 1 bokstav a, hvoretter det var en betingelse for rett til ytelser ved yrkesskade at skaden ble påført mens vedkommende var "i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden."
Reglene om yrkesskadetrygd ble inkorporert i folketrygdloven av 1966 ved lov av 19. juni 1970. Reglene fantes tidligere i lov om yrkesskadetrygd av 12 desember 1958 nr 10, og var et resultat av en langvarig utvikling, jf fremstillingen i Kjønstad "Yrkesskadetrygden" (1979) s 23 forts. Formålet med denne lovgivningen har hele tiden vært å kompensere for den særlige risikoen som er knyttet til utførelse av arbeid.
Lov om yrkesskadetrygd §9 nr 1 bokstav a inneholdt det samme vilkår som nevnt foran. Den nye folketrygdloven av 28. februar 1997 nr 19 har en tilsvarende formulering i §13-6 annet ledd.
Ordlyden i dette vilkåret for yrkesskadetrygd må som utgangspunkt forstås derhen at ulykke som skjer på vei til arbeid ikke dekkes. Det vil i de fleste tilfeller være unaturlig å si at en person som er på vei til sitt arbeid er "på arbeidsstedet".
Spørsmålet om loven også skulle omfatte arbeidstakere på vei til eller fra arbeidsstedet ble diskutert under forberedelsen av lov om yrkesskadetrygd. Det fremgår klart av forarbeidene til loven at slike tilfeller ikke skulle omfattes av loven, jf Ot.prp.nr.35 (1958) side 24-25 og Innst.O.nr.XIII (1958) side 13.
Det foreligger en omfattende forvaltningspraksis når det gjelder forståelsen av hva som skal til for at betingelsen i loven skal anses oppfylt. Praksis har bygget på at man regulært ikke er yrkesskadetrygdet under reise til og fra arbeid. Partene har vist til en rekke avgjørelser i Trygderetten hvor dette er lagt til grunn. Det samme er lagt til grunn i Borgarting lagmannsretts dom av 25. mai 1997 ( LB-1995-02403 D).
Når retten til yrkesskadeytelser er begrenset på denne måten, vil det med nødvendighet oppstå avgrensningsproblemer. Loven dekker en rekke ulike former for arbeid, som kan være organisert på forskjellige måter. Grensetilfellene lar seg ikke avklare i lovs form, og grensene vil måtte trekkes gjennom praksis i konkrete saker. Disse grensedragningene vil det i praksis i første rekke være trygdemyndighetene og Trygderetten som foretar gjennom avgjørelser i enkeltsaker. Denne praksisen er ikke bindende for rettens vurdering, men den må tillegges atskillig vekt som rettskildefaktor.
Den praksis som har utviklet seg når det gjelder den nærmere avgrensning i forhold til reise til/fra arbeid, ble vurdert i forbindelse for forberedelsen av den nye folketrygdloven, jf særlig NOU 1990:20 side 584-585. Det ble i denne lovens §13-6 fjerde ledd tatt inn en uttrykkelig bestemmelse om slike reiser, som lyder:
"På reise til og fra arbeidsstedet gjelder yrkesskadedekningen dersom transporten skjer i arbeidsgiverens regi, eller er av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade.
Departementet gir forskrifter med nærmere bestemmelser."
Dette var ikke ment å innebære noen realitetsendring i forhold til tidligere praksis, jf NOU 1990:20 side 586 første spalte første avsnitt.
De grensedragninger som har skjedd gjennom forvaltningspraksis, har til følge at det i en del situasjoner vil foreligge yrkesskadedekning for skader som pådras under reiser. Det er ikke naturlig å se dette som unntak fra en hovedregel, men som presiseringer av hva som dekkes, i et uklart grenseområde for regelen.
For det første dekkes de tilfeller der transporten skjer i arbeidsgiverens regi. Praksis med hensyn til denne situasjonen er oppsummert i NOU 1990:20 side 584 første spalte, hvor det heter:
"Etter fast praksis gjelder likevel yrkesskadedekningen ved transport som skjer i arbeidsgiverens regi med arbeidsgiverens egne eller leide transportmidler. Det anses ikke for å være transport i arbeidsgiverens regi om arbeidsgiveren betaler for reisetiden eller yter kjøregodtgjørelse, hvis det ikke dreier seg om transport organisert med arbeidsgiverens transportmidler."
A kjørte sin egen bil, og det er ikke tvilsomt at hans kjøring ikke kan anses som kjøring i arbeidsgivers regi.
Videre er det foretatt en grensedragning i forhold til arbeidstakere med mer eller mindre ambulerende arbeid. As arbeid var i noen grad ambulerende. Som installasjonsinspektør dro han rundt og inspiserte installasjoner i ulike bygg i sitt område. Denne dagen skulle han dra direkte fra bolig og til første oppdrag. Praksis når det gjelder slike situasjoner er i NOU-en oppsummert slik (side 584 annen spalte):
"Han vil imidlertid ikke være yrkesskadetrygdet på vei hjem fra siste arbeidssted. Det samme gjelder på vei fra hjemmet og til første arbeidssted. Han regnes da for å være i samme situasjon som arbeidstakere med stasjonært arbeidssted."
Heller ikke det forhold at A delvis hadde ambulerende arbeid, kan etter dette lede til at han kan anses dekket av yrkesskadetrygden, når det bygges på den praksis som har utviklet seg.
Det er også foretatt grensedragninger i forhold til situasjoner hvor arbeidet påbegynnes hjemme før reisens start, og hvor arbeidstakeren har hjemmekontor. A hadde ikke påbegynt arbeidet hjemme og hadde ikke hjemmekontor. Heller ikke var det slik at reisen i seg selv medførte noen vesentlig økt risiko for skade. Praksis har godtatt dekning i en del tilfeller med særlig risikobelastet reisevei, men også dette er uaktuelt i denne saken, hvor reisen skjedde langs E 6. Det foreligger heller ikke andre spesielle forhold som gjør at As reise bør betraktes annerledes enn en hvilken som helst reise til arbeid. At han brakte med seg noe utstyr som skulle benyttes i jobben, er her uten betydning.
Ulykken er i det hele ikke knyttet til noen særlig risiko som har med hans arbeid å gjøre, men er et utslag av den risiko som er knyttet til å kjøre bil. Bevisførselen gir ikke grunnlag for å bygge på at det foreligger et selvmord, slik staten har anført.
B har gjort gjeldende at den praksis som foreligger er i strid med lovens ordlyd, og at forvaltningspraksis ikke tar hensyn til det som er lovens egentlige skjønnstema. Lagmannsretten ser det ikke slik. Det har fra første stund vært klart at det var lovgivers mening at reise til og fra arbeid ikke skulle være dekket, og dette utgangspunktet har blitt opprettholdt i tilknytning til de lovrevisjoner som har funnet sted. De presiseringer som etter hvert har skjedd gjennom forvaltningspraksis, er ikke i strid med lovens ordlyd eller formålet med yrkesskadereglene.
Staten ved Rikstrygdeverket blir etter dette å frifinne.
B har tapt saken fullstendig. Avgjørelsen har ikke budt på tvil, og hun må i medhold av tvistemålsloven §172 første ledd pålegges å erstatte ankemotparten sakens omkostninger. Det er inngitt omkostningsoppgave på kr 29.012,-, hvorav kr 24.000 er salær. Oppgaven er meddelt motparten, og legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Staten ved Rikstrygdeverket frifinnes.
2. B tilpliktes innen 2 - to - uker å erstatte Staten ved Rikstrygdeverket sakens omkostninger med kr 29.012,- - kronertjuenitusenogtolv - med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra forfall og til betaling skjer.