LF-1998-1158

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-07-12
Publisert:	LF-1998-01158
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Stjør- og Verdal herredsrett nr. 98-00197 A - Frostating lagmannsrett LF-1998-01158 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00070K .
Parter:	Ankende part: A, X (Prosessfullmektig: Advokat Per Ove Sørholt, Levanger). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Claus Brynildsen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Randi Grøndalen, formann. Lagdommer Jan Terje Bårseth. Byfogd Øyvind Hoel
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1984) §61, Straffeloven (1902) §151, §172, Tvistemålsloven (1915) §156, §176, §180, Forsikringsavtaleloven (1930), Forsikringsavtaleloven (1989) §8-1

Saken gjelder spørsmål om sikrede i skadeoppgjør har gitt bevisst uriktige opplysninger om innbo og løsøre av betydning for forsikringsoppgjøret, jf forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd.

A er eier av gårdsbruket Æ, gnr - - bnr - og gnr - - bnr -, X i Y kommune. A hadde ca 1970 oppført egen bolig på tomt fradelt gården. Han overtok gården etter sine morforeldre i 1974.

I Z (kårhuset), oppført ca 1930, bodde As morforeldre, onkel og tante inntil tanten - B - som sist gjenlevende flyttet til sykehjem i 1987. Z ble da stående ubebodd, med møbler og utstyr urørt.

I juli 1995 døde B og A arvet kårstua med innbo.

Natt til 10. november 1995 brant kårstua. Hele huset var nedbrent, bare deler av yttervegger og murpipe sto igjen. Også alt innbo og løsøre ble totalskadet i brannen.

A var forsikret som totalkunde i UNI Storebrand. Forsikringen for det gamle våningshuset var i 1994 redusert fra fullverdiforsikring til en brannforsikring med førsterisikodekning på kr 500.000. Innbo og løsøre i bygningen var forsikret med en førsterisikodekning på kr 823.500.

A meldte fra om brannen til forsikringsselskapet og fremsatte krav om dekning under bygnings- og innbosforsikringen. Han innga skademelding med utfylt skadeoppgave over innbo og løsøre den 30. desember 1995. Samlet lød skademeldingen på et beløp i størrelsesorden kr 600.000. Av dette utgjorde erstatningskravet for møbler tapt i brannen kr 289.240.

Skadeforsikringsselskapet har avslått å dekke skaden under henvisning til de generelle forsikringsvilkår nr 4 og forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd. Meddelelse om avslaget på erstatning under skadeforsikringen ble meddelt A ved skriv av 13. august 1996. Samtidig ble forsikringstakerens øvrige forsikringer i UNI Storebrand oppsagt.

Det skal nevnes at etterforskning for brannstiftelse etter straffeloven §151 og forsikringsbedrageri etter straffeloven §172 har resultert i henleggelse.

A har innen de gjeldende frister anlagt søksmål for Stjør- og Verdal herredsrett mot forsikringsselskapet, nå Storebrand Skadeforsikring AS, med krav om forsikringsoppgjør.

Ved hovedforhandlingen i herredsretten ble forsikringsselskapets svikspåstand konsentrert om ti poster i skadeoppgaven. De gjenstander selskapet fremhever som beheftet med bevisst uriktige opplysninger er - i den rekkefølge de fremgår av skadeoppgaven - vaskemaskin, hjørneskap, framskap, langbord med fire stoler, skuvseng, nattbord, garderobeskap, kommoder, hyllereol, samt spisebord med seks stoler. Det dreier seg dels om gjenstander selskapet mener ikke befant seg i huset under brannen, dels om gjenstander selskapet mener er gitt en sterkt overdrevet kvalitetsbeskrivelse. A har bestridt at han har gitt slike uriktige opplysninger.

Stjør- og Verdal herredsrett avsa 24. september 1998 dom med slik domsslutning:

«1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler A til Storebrand Skadeforsikring kr. 124.558 - etthundreogtjuefiretusenfemhundreogfemtiåtte - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Som det fremgår av dommen tok herredsretten kun standpunkt til om det forelå svik mht garderobeskapene, framskapet og vaskemaskinen. Herredsretten fant det bevist at det var gitt uriktige opplysninger om disse gjenstander og at dette var tilstrekkelig til å avskjære retten til erstatning etter forsikringsavtalen. Herredsretten fant heller ikke grunnlag for å anvende lempingsregelen i forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd 2. punktum.

A har rettidig anket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett, hvor ankeforhandling ble avholdt 4.-6. mai 1999. A og ni vitner forklarte seg. Forhandlingene forløp som det fremgår av rettsboken.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsrettens rettslige utgangspunkt er riktig. Det kreves relativt klare bevis for at sikrede har opptrådt svikaktig. Sviksbegrepet er reservert de klare tilfelle. Det er forsikringsselskapet som må fylle det skjerpede beviskravet og herunder føre bevis for at både de subjektive og objektive vilkår for forsikringssvik er oppfylt. Rt-1989-689 karakteriserer hva som skal til både bevismessig og rettslig for å bruke svikskarakteristikken. Denne avgjørelse har fortsatt relevans.

Det er herredsrettens behandling i forhold til de enkelte gjenstander i skadeoppgaven som blir feil. A bestrider at han bevisst har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger han visste eller måtte forstå kunne føre til at han fikk utbetalt erstatning han ikke hadde krav på. Det hefter feil ved bedømmelsen av bevisene når herredsretten konkluderer slik. Forholdet er videre feil subsumert som forsikringssvik.

A fylte ut skadeoppgaven i samsvar med den veiledning han fikk fra forsikringsselskapets representanter. Han laget en skisse over hvert enkelt rom i huset og forsøkte å rekonstruere hva som befant seg der. Etter undersøkelse av gjenanskaffelsespris for tilsvarende eller lignende gjenstander skulle han gi et forslag til oppgjør. Han mente ikke å fremsette endelig krav. Det dreide seg om eldre møbler som ikke kunne gjenanskaffes og det var vanskelig å beregne kravet. Han fikk råd om å ta utgangspunkt i møbelkataloger og finne det mest sammenlignbare til ny pris.

A var klar over at han kunne miste retten til forsikringserstatning dersom han ga uriktige opplysninger. Han har ikke gjort annet enn å følge de anvisninger han fikk om å finne frem til det som lignet mest da han fylte ut skadeoppgaven.

Han redegjorde overfor forsikringsselskapet for hva han bygget på ved utfyllingen av skadeoppgaven og fremkom med forslag til oppgjør i samsvar med anvisningene. Han forsto det slik at oppgaven skulle gjennomgås med selskapet og tjene som diskusjonsgrunnlag for prissetting. Det er her ikke bevisst gitt uriktige opplysninger verken om nypris eller i beskrivelsen av de tapte gjenstander. Det er ikke tilstrekkelig for å påberope svik at det viser seg at det er ført opp for høye beløp i rubrikken for erstatningskrav. Det er heller ikke svik at han viste til møbler fra møbelkataloger med nypris. Det er selskapet som har gitt møblene superlativer. Det har ikke A gjort, bortsett fra for framskapets vedkommende. Han har ikke presentert det han hadde som kvalitetsmøbler. Han brukte kun Krogenæs-katalogen og andre kataloger for å finne sammenligningsgrunnlag. Dette var selskapet klar over.

Veiledningen fra forsikringsselskapets saksbehandlere var slett. Han ble utidig behandlet. Saken har da også endt opp med atskillig færre gjenstander enn hva selskapet i utgangspunktet, på grunnlag av kriminalteknikernes rapport, hevdet ikke var tilstede i branntomta. Han har gjennomgående opplevd et sterkt psykisk press ved ikke å bli trodd, og hans atferd i saken må forstås på denne bakgrunn.

Kriminalteknikernes undersøkelser var ikke gode nok. Eksempelvis har A senere funnet ei stekepanne som kriminalteknikerne hevder ikke var der. Det er også i ettertid funnet flere hengsler og beslag. Undersøkelsene var overfladiske og det kan ikke utelukkes at det fortsatt ligger relevante rester av gjenstander i branntomta.

A fastholder at det befant seg seks antikkmalte frittstående garderobeskap i huset - fem tredørs og ett firedørs skap. Han har aldri ment å foregi at han hadde seks Krogenæs-skap. Han valgte skapene ut til sammenligning fra møbelkatalogen, fordi han mente disse lignet på de skapene som sto i huset. Han vet ikke sikkert når eller hvordan skapene er anskaffet. Framskapet som sto i stua var helt spesielt, av ukjent alder. Skapet avbildet i møbelkatalogen tjente som nærmeste sammenligningsgrunnlag. Det tapte skapet hadde minst like mange flotte detaljer som det fremviste Krogenæs-skapet, selv om det manglet krone, og står ikke tilbake for et nytt Krogenæs-skap i verdi.

A fastholder at vaskemaskinen var av merket Miele, ny ved anskaffelsen, som han trodde var i 1985, men som like gjerne kan ha vært ca 1980. Det er ikke gitt bevisst uriktige opplysninger om vaskemaskina. Oppgjørsreglene for eldre hvitevarer tilsier forøvrig at feilopplysninger uansett ikke ville ført til for høy erstatning.

A fastholder forøvrig at det befant seg fem skuvsenger i huset ved brannen. Det er ikke riktig at den ene sengen ble kassert etter onkelens død i 1970. Videre fastholdes at det sto et spisebord med stoler i onkelens rom i 2. etasje - her har han ikke noe bilde å vise til fordi han ikke fant noe som lignet - videre at det sto et antikkmalt hjørneskap på stua og et massivt langbord med stofftrukne spisestoler på kjøkkenet. Også her lette han i møbelkataloger og oppga hva han mente lignet mest. Det er ikke riktig at det sto respateksbord med stålrørstoler på kjøkkenet. Hyllereolen som oppgitt i skadeoppgaven sto på onkel Cs rom. Han lette i møbelkataloger og oppga den som lignet mest. Den tapte reolen sto ikke tilbake for den påviste i kvalitet og utførelse. Når det gjelder seks antikkmalte gamle nattbord og fire kommoder tjener også møbelkatalogene kun som sammenligningsgrunnlag for kvalitet og utførelse.

Skadeforsikringsselskapet har ikke ført tilstrekkelig bevis for at opplysningene i skadeoppgaven er uriktige. Retten må legge til grunn at de oppgitte gjenstander alle var til stede i huset ved brannen og at kvalitet og utførelse var som beskrevet av A.

A har ikke angitt møblene som spesielt eksklusive. Hans skadeoppgave kan ikke bare bedømmes etter en sammenligning med møblene i Krogenæs-katalogen. Det må tas i betraktning at A har liten innsikt i møbler og stil. Han har sett etter møbler som lignet mest på det som fantes i huset, uten tanke på bedre kvalitet eller høyere pris.

Subsidiært gjøres gjeldende at herredsretten har grepet feil når lempingsregelen i forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd 2. punktum ikke ble gitt anvendelse. Forutsatt at lagmannsretten bare konkluderer med svik for noen få gjenstander må As forhold anses lite klanderverdig og som noe som angår bare en liten del av skadeoppgjøret. Særlige grunner tilsier at han da bør få delvis erstatning. Dersom lagmannsretten konkluderer med forsikringssvik for alle de aktuelle poster i skadeoppgaven innser A at lempingsregelen ikke kommer til anvendelse.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Storebrand Skadeforsikring AS plikter å utbetale forsikringserstatning (bygnings- og innboerstatning) til A etter brann 10.11.95.

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å erstatte A hans saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av 12% rente p.a. av saksomkostningene fra 14 dager etter dommens forkynnelse og til betaling skjer.»

Storebrand Skadeforsikring AS har henholdt seg til herredsrettens dom som riktig i resultat og begrunnelse og har i det vesentlige gjort gjeldende:

Forsikringsselskapet hevder seg ansvarsfri i medhold av forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd. A har gjort seg skyldig i svik mot selskapet.

Sakens opplysninger viser at A har inngitt en skadeoppgave som står i sterkt misforhold til det som var til stede i bygningen ved brannen. Selv om det er tilstrekkelig for resultatet å konstatere svik i forhold til noen få utvalgte gjenstander, slik herredsretten gjorde, opprettholder selskapet sviksanførselen i forhold til alle de nevnte gjenstander. For vaskemaskin, framskap, bord og stoler på kjøkken, hyllereol, nattbord og kommoder hevdes at A har gitt en sterkt overdrevet kvalitetsbeskrivelse. For seks garderobeskap, én skuvseng, spisebord med stoler, og hjørneskap hevdes at dette er oppdiktede møbler, som overhodet ikke befant seg i huset da det brant.

Det er ikke erstatningskravet i seg selv selskapet har reagert på, det er den samlede beskrivelse av de tapte gjenstander i skadeoppgaven. Møblene er beskrevet som bondemøbler av høy kvalitet. En god del av møblene har fått en slik kvalitetsbeskrivelse at det neppe vil være grunnlag for fradrag ved oppgjøret.

Skademeldingen ga et mistenkelig inntrykk allerede fordi den var uvanlig detaljert, ikke minst for gamle, brukte klær som var oppført til gjenanskaffelsesverdi, men som ikke erstattes. Status ved brannen var slik som innbo og løsøre hadde stått siden B fraflyttet huset i 1987. Hun hadde et enkelt levesett. Huset hadde store vedlikeholdsmangler, i åpenbar disharmoni med den angitte kvalitet på innboet. Teknisk verdi for huset slik det var før brannen er, etter fradrag for elde, slitasje og manglende modernitet, satt til kr 100.000. Dette viser husets dårlige forfatning og underbygger hva slags møbler man kunne vente å finne der.

Når det gjelder de enkelte gjenstander vil forsikringsselskapet fremheve de seks garderobeskapene, som sentrale i saken. A har beskrevet store frittstående skap av høy kvalitet, alene til en verdi av kr 60.000. Disse fantes ikke, noe bevisførselen understreker.

Vaskemaskinen utgjør en liten post, men fremheves fordi opplysningene om denne føyer seg inn i mønsteret i skadeoppgaven. Det må være hevet over tvil at det dreide seg om en gammel, defekt maskin produsert på 60-tallet, ingen Miele fra 1980-85.

A mangler troverdighet. Entydige vitneforklaringer står i sterk kontrast til hans skadeoppgave og senere forklaringer, som stadig er endret på viktige punkter, eksempelvis om garderobeskapene, som forsåvidt kan avgjøre saken alene. As forklaringer om plassering, høyde, anskaffelse og utseende blir stadig mer uklar. Det ville ikke vært mulig å få plassert de beskrevne garderobeskap i huset. Det er forøvrig utenkelig at BCDE-familien har kjøpt inn seks slike flotte garderobeskap.

Utgravningsfunnene etter de undersøkelser Kriminalteknikk AS foretok understøtter også forsikringsselskapets svikspåstander. Det er eksempelvis ikke funnet tilnærmelsvis det antall metallhengsler man kunne forvente å finne fra kvalitetsmøbler produsert omkring 2. verdenskrig eller tidligere.

Det er ingen uenighet om at beviskravet for at sikrede har opptrådt svikaktig er strengere enn vanlig. Beviskravet er imidlertid ikke så strengt som i straffesaker. Det vises til Høyesteretts avgjørelser inntatt i Rt-1989-689 og Rt-1989-950.

I denne sak hevdes å foreligge en sterk overvekt av bevis for at A har gitt uriktige opplysninger, at dette var bevisst, at opplysningene ville ført til for høy erstatning, og at han måtte forstå dette. Det er den samlende vurdering av omstendighetene som belegger sviket. De uriktige opplysninger er gjennomgående av en slik karakter at det er utenkelig at A husker feil.

Benådningsbestemmelsen i forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd 2. punktum kan ikke komme til anvendelse. Forsikringsavtalelovens forarbeider understreker lempingsregelen som unntaksregel. Adgangen er ment å være meget snever ved svikaktig utfylt skadeoppgave. Overdrivelsene er grove. Vinningens størrelse er av betydning for lempingsvurderingen. Samlet utgjør det beløp som relaterer seg til sviket anslagsvis kr 135.000.

Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:

«1. Stjør- og Verdal herredsretts dom av 24.09.98 stadfestes.

2. A dømmes til å betale Storebrand Skadeforsikring AS saksomkostninger for lagmannsretten, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. fra 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer, samt 12% rente p.a. av saksomkostninger tilkjent for herredsretten.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan etter bevisførselen for lagmannsretten også fullt ut tiltre de bemerkninger som fremgår av herredsrettens premisser. Lagmannsretten er også enig i at konstatering av svik mht garderobeskapene, framskapet og vaskemaskinen er tilstrekkelig til å frita forsikringsselskapet fra ansvar. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å legge skjul på at den finner at forsikringsselskapet har bevismessig belegg for å hevde svik i forhold til alle de poster som er fremhevet fra skadeoppgaven. Det skal bemerkes:

Det er forsikringsselskapet som har bevisbyrden for et påstått forsikringssvik. Alle betingelser for ansvarsfrihet som fremgår av forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd må være oppfylt, såvel subjektivt som objektivt. Det kreves en sterk grad av sannsynlighet for at svik foreligger. Betingelsene for ansvarsfrihet for forsikringsselskapet er som fastslått av Høyesterett i dom inntatt i Rt-1989-689 og gjentatt i Rt-1989-950. Disse avgjørelser refererer seg riktignok til forsikringsavtaleloven av 1930. Også den nye forsikringsavtaleloven av 1989, i kraft fra 1. juli 1990, som fikk en særskilt bestemmelse om sikredes opplysningsplikt ved skadeoppgjøret og hjemmel for lemping i §8-1, forutsetter imidlertid at beviskravet for svik må være høyt. De nevnte avgjørelser gjelder med samme styrke. Lagmannsretten viser til Rt-1989-689, refererende til en bestemmelse om svik i de generelle forsikringsvilkår:

«Bestemmelsen innebærer at den som har vært utsatt for et forsikringstilfelle og som på ett eller flere punkter utviser svik mot selskapet i forbindelse med skadeoppgjøret, taper hele den erstatning som han ellers ville vært berettiget til. Dette er en streng reaksjon overfor skadelidte, men det er lett å se behovet for en slik reaksjon for å forebygge svik i forsikringsoppgjør. Selskapet er her i stor utstrekning henvist til å bygge på de opplysninger sikrede gir, og det må kreves at sikrede ikke fører selskapet bak lyset.

......

Som nevnt virker bestemmelsen strengt overfor sikrede. Dette gjelder forøvrig ikke bare i økonomisk henseende, ved at sikrede må bære hele den skade han er påført, uansett om sviken bare knytter seg til en enkelt eller noen få poster i oppgjøret. Også moralsk felles det en hård dom over sikrede når hans atferd karakteriseres som svik. Disse forhold tilsier - slik jeg ser det - at sviksbestemmelsen bare kan anvendes når det er klart at en slik karakteristikk er berettiget. Dette får betydning i to henseender. Det må kreves relativt klart bevis for at sikrede har opptrådet svikaktig. Når det er rimelig tvil om de faktiske forhold, herunder også om den subjektive side, bør tvilen ikke gå ut over sikrede. Men også i rettslig henseende må betegnelsen svik reserveres for de klare tilfelle. Svik foreligger når det er tale om bevisst villedelse eller forsøk på det. At sikrede har opptrådt mindre skjønnsomt i forbindelse med forsikringsoppgjøret, kan ikke være tilstrekkelig til at hans adferd kan anses som svikaktig.»

A har ikke opptrådt mindre skjønnsomt. Han har bevisst forsøkt å villede selskapet. Han har meldt som tapt kostbare gjenstander som ikke var til stede ved brannen, og han har gitt innboet en sterkt overdrevet kvalitetsbeskrivelse - åpenbart i den hensikt å villede forsikringsselskapet til å tro at huset var møblert med møbler av antikk eller solid kvalitet - gjennomgående i høy prisklasse.

Det er ikke de høye beløp i rubrikken for erstatningskrav som fører til at svikskarakteristikken tas i bruk. Det gjør heller ikke forsøket på å finne frem til sammenlignbare gjenstander. Sammenhengen i opplysningene om gjenstandene, anskaffelse og beskrivelse, er avgjørende. Prisen er et utslag av kvalitetsbeskrivelsen - påfallende likt møbelkatalogens «øverste hylle».

Lagmannsretten har forståelse for at det kan være vanskelig for sikrede å beregne sitt krav og å rekonstruere hva som befant seg i huset. As skadeoppgave bærer ikke preg av at han har hatt vansker med rekonstruksjonen. Tvert imot bærer skadeoppgaven preg av en forutgående «vareopptelling». Huset hadde stått tomt og urørt siden 1987. A bodde ikke her - han brukte kun kjøkkenet som hvile- og omskiftningsrom i forbindelse med arbeid på gården. Selve skadeoppgaven vekker mistanke pga. sin detaljrikdom.

Z var av enkel standard og innredning, preget av manglende vedlikehold. C døde i 1970, D i 1972 og E i 1978. B bodde da alene inntil hun flyttet på sykehjem i 1987. Hun var enslig og hjemmeværende, etterhvert uføretrygdet. Bevisførselen har bekreftet at hun levde et enkelt og tilbaketrukket liv. Det er helt usannsynlig at hun eller familien forøvrig har møblert huset med så flotte møbler som beskrevet.

Vitneførselen har entydig og overbevisende beskrevet huset og dets møblering slik at lagmannsretten trygt kan legge til grunn at As skadeoppgave er uriktig. Det var ingen frittstående garderobeskap i huset. Det sto ingen skuvseng og spisebord med stoler på C s rom. Det sto heller ikke noe hjørneskap i stuen. Framskap, bord og stoler på kjøkken, hyllereol, nattbord og kommoder, samt vaskemaskin var ikke i nærheten av å kunne sammenlignes med presentasjonen av det tapte.

A har endret sine beskrivelser. Det underbygger at han bevisst ville villede forsikringsselskapet. Han har eksempelvis om garderobeskapene sagt at han husket disse fra sin barndom og at de trolig var laget av en lokal snekker, ca. 1940. Han anslo høyden til ca 2 meter, beskrev skapene som frittstående og plassert helt ut til yttervegg. Takhøyden i 2. etasje ville ikke gjort dette mulig. Nå husker han ikke lenger så mye om skapene og mener at disse har vært innkjøpt etter hvert, det siste av B på 70-80-tallet. Det er gjort påfallende få funn av metallhengsler i branntomta. Dette henger ikke sammen med at det skulle befinne seg seks garderobeskap, seks nattbord og fire kommoder av eldre bondemøbelkvalitet i huset.

På oppdrag av skadeforsikringsselskapet foretok Kriminalteknikk AS tekniske undersøkelser av brannstedet med henblikk på brannårsak og kontroll av skadeoppgave. Vurderinger og konklusjoner fremgår av rapport datert 9. mai 1996. Når det gjelder skadeoppgaven påpekte kriminalteknikerne manglende funn av rester i branntomta av nærmere angitte gjenstander i skadeoppgaven som burde vært påviselige. Forøvrig var rapporten vedlagt en liste over funn av gjenstander i branntomta. Lagmannsretten betviler ikke at de undersøkelser Kriminalteknikk AS foretok i branntomta var grundige. Funnene underbygger skadeoppgavens uriktighet.

Det er hevet over tvil at vaskemaskinen var en Vaskebjørn som ble produsert på 1960-tallet, jf vitnet elektriker F. Maskinens aksling lå løs i trommelen, slik restene er avbildet i branntomta. Slik kan ikke maskinen ha vært i drift. Det taler for seg selv når A har oppgitt som tapt en Miele 1985-modell.

As troverdighet er satt på prøve av vitneforklaringer som står i sterk kontrast til hans skademelding og senere forklaringer. Verken hans fraskilte ektefelle G, Bs hjemmehjelp H eller naboen I kan tenkes å ha interesse i å gi uriktige beskrivelser av kårhusets standard og inventar. Lagmannsretten ser intet grunnlag for konflikter som skulle kunne påvirke forklaringene.

Konklusjonen er at A med klar sannsynlighetsovervekt bevisst har gitt uriktige opplysninger om de ti nevnte poster i skadeoppgaven. De uriktige opplysninger kunne ha medført at han fikk en høyere forsikringserstatning enn hva han hadde krav på. Dette måtte han forstå. Vilkårene for at selskapet går ansvarsfri etter forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd er da oppfylt.

Etter resultatet i saken er det ikke grunnlag for å gå inn på spørsmålet om å anvende lempingsregelen etter forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd 2. punktum. Forsikringssviket er grovt. Det angår ikke bare en liten del av kravet, det utgjør anslagsvis hele ca kr 130.000 av et samlet forsikringskrav for innbo på ca kr 290.000. Hele skadeoppgaven lød på vel kr 600.000. Vesentlige beløp av dette er imidlertid ikke forsikringsberettiget. Lagmannsretten forstår A slik at han har frafalt krav om delvis erstatning dersom lagmannsretten konkluderer med forsikringsvik i forhold til samtlige gjenstander. Lagmannsretten skal likevel påpeke at det ikke foreligger særlige grunner til å gi slik delvis erstatning. Måten sviket er utført på er sterkt klanderverdig. Avslaget rammer ikke A spesielt hardt.

Anken har vært forgjeves. Avgjørelsen har ikke voldt lagmannsretten tvil. A tilpliktes å erstatte Storebrands saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Storebrands prosessfullmektig har inngitt en omkostningsoppgave samlet pålydende kr 80.347, hvorav salær kr 65.000. Oppgaven legges til grunn, jf tvistemålsloven §176. I herredsrettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring, dog påløper 12% rente p.a. fra forfall, jf Storebrands påstand for herredsretten, jf også tvistemålsloven §156.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes, dog med det tillegg at A tilpliktes å betale 12% rente p.a. av saksomkostningene fra forfall til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Storebrand Skadeforsikring AS 80.347 - åttitusentrehundreogførtisju - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Etter forfall betales 12 - tolv -% rente p.a. av beløpet inntil betaling skjer.