LE-2000-722
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-04 |
| Publisert: | LE-2000-00722 |
| Stikkord: | Begjæring om gjenopptakelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1998-00657 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2000-00722 A. Påkjært til Høyesterett, lagmannsrettens kjennelse stadfestet, HR-2001-00180. |
| Parter: | Begjærende part: Kjellaug Melgårdshagen (Prosessfullmektig: Advokat Erling T. Eggen). |
| Forfatter: | Lagdommer Bernt Krohg. Lagdommer Fritdtjof Mohr. Lagdommer Sverre Nyhus |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §412, Jordskifteloven (1979) §62 |
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av Eidsivating lagmannsrett dom av 25. juni 1999 i ankesak nr 98 - 00657 A ( LE-1998-00657) mellom Kjellaug Melgårdshagen og Jan Erik Rundsveen. Realiteten i saken er spørsmålet om eiendomsretten til en teig på 10 - 12 dekar i Søre Lia i Sør-Fron kommune.
Sør-Gudbrandsdal jordskifterett avsa dom i saken den 9. juni 1998 med slik slutning:
1. Jan Erik Rundsveen som eier av gnr. 71, bnr. 2 i Sør-Fron, eier den del av teig nr. 35 som er benevnt Kristenslaaen på utskiftningskartet vedr. utskiftningen av Søndre Langliens sameiemark (framl. dok. nr. 3) med slike grenser som framgår av framl. dok. nr. 4.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
3. Denne dom settes til forhånds påanke, jf. jordskiftelovens §62 annet ledd.
Ankefristen er 2 - to - måneder regnet fra forkynningen.
Jordskifterettens dom ble anket til Eidsivating lagmannsrett som avsa dom i ankesaken den 25. juni 1999 med slik slutning:
1. Jan Erik Rundsveen - som eier av gnr 71 bnr 2 i Sør-Fron - eier det areal som er benevnt Kristenslåen på utskiftningskartet vedrørende utskiftningen av Søndre Langliens sameiemark i 1857, med slike grenser som fremgår av kart inntatt i utdraget side 132.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kjellaug Melgårdshagen til Jan Erik Rundsveen 34.021 - trettifiretusenogtjueen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Lagmannsrettens dom var i realiteten en stadfestelse av jordskifterettens dom selv om domsslutningen fikk en noe annen utforming enn for jordskifteretten.
Lagmannsrettens dom ble påanket til Høyesterett, men anken ble nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 16. november 1999. Kjellaug Melgårdshagen har den 26. september 2000 begjært saken gjenopptatt.
Kjellaug Melgårdshagen har i det vesentlige anført:
De grenser som fremgår på det kartet som ble fremlagt i utdraget side 132, har overhodet ikke relevans. Det foreligger ingen opplysninger om hvordan grensene, avstandene og navnet «H. Bakke» er påført kartet. De påførte grenser som lagmannsretten har lagt til grunn for sin dom, har ingen offentlig myndighet medvirket til. Grensene på kartet har i realiteten aldri eksistert.
Den kartdokumentasjonen som ble fremlagt på side 34 i utdraget, har for øvrig gitt et helt misvisende bilde av sakens fakta. Kartet er presentert som en avskrift av panteboken, men er ikke det. Kartet har ikke noe med Statsarkivet i Hamar å gjøre. Det skyldes en inkurie at kartet er påført arkivets stempel. I realiteten er kartet en kopi av en omarbeidet versjon av et originalkart som ble laget i juli 1952. Det originale kartet fra utskiftningsforretningen i Søndre Langlien sameie i perioden 1857-1864 finnes ikke.
Det finnes også en større versjon av kartet på side 34 i utdraget som Sør-Fron kommune har vært i besittelse av, jf bilag 7 til gjenopptakelsesbegjæringen. Det kartet er heller ingen avskrift, men en omarbeidet versjon. Det vises bl.a til at distansene på kartet er angitt i meter, mens det er helt på det rene at den originale utskiftningsforretningen anga alle distanser i alen. Den større versjonen av kartet er for øvrig påført forskjellige skrifttyper og anmerkninger uten at man vet når og ved hvilke anledninger endringene er gjort. Det er ingen ting i den angivelige avskriften av kartet som tyder på at det opprinnelig har vært knyttet noen tekst til teig nr. 35. Kartet er også feildatert idet det kartet er påført at det skulle vært «....opptaget i 1854», mens det riktige skal være 1857.
Navnet «Kristenslåen» er inntegnet og blitt påført de angivelige avskriftene etter skiftet som pågikk i 1857-64. Det er i alle fall helt på det rene at Kristenslåen ikke er tatt med i skiftet på noen måte. Navnet er kun brukt som referanse for beskrivelse av plassering av teiger i terrenget i forbindelse med utskiftningen. Beliggenheten kan derfor ha vært en annen enn den som lagmannsretten har lagt til grunn.
På de moderne kartene som finnes over det aktuelle området er Kristenslåen verken inntegnet eller nevnt. Også det faktum peker i retning av at det inntegnede område på «avskriften» ikke har alminnelig interesse og offentlig autoritet, men er påført i ettertid uten at man vet hvorfor og av hvem.
Det at kartet i utdraget på side 34 fremsto for lagmannsretten som et originaldokument gjorde at det var egnet til å gi dokumentet en troverdighet, soliditet, ekthetsstatus og bevisverdi som det i virkeligheten ikke var grunnlag for.
De grenser dommen bygger på er ikke fastsatt av noen offentlig myndighet. Det er ikke fra noe hold påvist noe faktisk eller rettslig grunnlag for å trekke noen som helst grense i teig nr. 35.
Det gjøres videre gjeldende at avskriften av den opprinnelige utskiftningsprotokollen fra 1864 på side 25 i utdraget er feil. Det er på det rene at lodd nr. 35 i dette skiftet som gjelder nærværende sak, er «beliggende norden og ovenfor Kristenslaaen» jf kopi av original pantebok for utskiftningen av Søndre Langlien sameie. Denne beskrivelsen har under arbeidet med avskrivningen forskjøvet seg slik at teksten «... dens nedre Ende strækker sig mellem Kristenslaaen og Strømlibækken....» intet har med nærværende sak å gjøre, men refererer seg til lodd nr. 34 som angår gården Forr Søndre. Dette forholdet påberopes ikke som selvstendig grunnlag for begjæringen om gjenopptakelse, men må tas med i vurderingen da det understøtter kravet om revisjon.
Kjellaug Melgårdshagen har lagt ned slik påstand:
1. Ankesak nr. 98 - 00657 A ( LE-1998-00657) ved Eidsivating lagmannsrett gjenopptas.
2. Kjellaug Melgårdshagen frifinnes.
3. Jan Erik Rundsveen tilpliktes å erstatte Kjellaug Melgårdshagen hennes omkostninger i forbindelse med ankesak for lagmannsretten og nærværende sak.
Lagmannsretten bemerker:
Kjellaug Melgårdshagen har begrunnet sin gjenopptakelsesbegjæring med en rekke opplysninger knyttet til den dokumentasjonen som ble fremlagt under ankeforhandlingen for lagmannsretten. Melgårdshagen hevder at disse nye opplysningene sammen med tidligere anførsler, viser at lagmannsrettens dom må være feil.
Etter tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 kan gjenopptakelse kreves når det opplyses at en ny kjensgjerning eller skaffes frem et nytt bevis som alene eller sammen med det som tidligere er anført, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse.
Etter tvistemålsloven §407 annet ledd annet punktum siste alternativ fremgår det at gjenopptakelse på grunnlag av nye kjensgjerninger eller nytt bevis, bare kan kreves når den som begjærer gjenopptakelse gjør det sannsynlig at han uten egen skyld har vært ukjent med de nye anførslene.
Lagmannsretten legger til grunn at Kjellaug Melgårdshagen må bebreides at hun ikke har fremlagt de opplysninger hun nå gjør gjeldende, tidligere. Det er ikke noe som tilsier at ikke de opplysninger og dokumenter som er fremlagt, kunne vært fremlagt tidligere.
Både under forhandlingene for jordskifteretten og i ankeerklæringen til lagmannsretten fremgikk det at de aktuelle kart som det særlig er vist til i gjenopptakelsesbegjæringen, var sentrale dokumenter i saken. Kjellaug Melgårdshagen hadde i en slik situasjon en klar plikt på seg til å undersøker omstendighetene rundt kartene. Gjennom behandlingen i to rettsinstanser hadde hun gode muligheter til det.
I Rt-1991-1393 har Høyesteretts kjæremålsutvalg i en kjennelse om gjenopptakelse av en sak om beiterettigheter uttalt at det «... ved søksmål om rettigheter til fast eiendom hvor det anførte rettsgrunnlaget er gammel bruk, sedvane m.v., må det være en selvfølge at partene som et ledd i forberedelsen av bevisførselen foretar grundige undersøkelser blant annet i offentlige arkiver med henblikk på å fremskaffe dokumenter som kan kaste lys over bruks- og rettighetsforholdene.»
Lignende synspunkter fremgår av avgjørelse inntatt i Rt-1999-1991 der Høyesteretts kjæremålsutvalg i en sak om mangler ved eiendomskjøp uttalte i tilknytning til tvistemålsloven §407 annet ledd: « Etter praksis i tilknytning til bestemmelsen påligger det partene en betydelig undersøkelsesplikt med hensyn til å fremskaffe bevis under den ordinære behandling i denne typer saker. Bevis fremskaffet etterpå, vil sjelden kunne danne grunnlag for gjenopptagelse.»
Lagmannsretten viser også til Tore Schei: Tvistemålsloven, bind II, 2. utgave side 1100-1101 der det fremgår at partene i tingsrettssaker om eiendomsrett, grenser m.v. må undersøke i aktuelle offentlige arkiver og at en unnlatelse av dette må være partens risiko dersom det ved senere undersøkelser fremkommer nye bevis.
Det er ikke fremkommet noen opplysninger som tilsier at Kjellaug Melgårdshagen ikke hadde like god mulighet til å innhente de samme opplysningene og den samme dokumentasjon som de hun nå har fremskaffet, under den ordinære saksforberedelse for jordskifteretten eller under ankeforberedelsen for lagmannsretten. De opplysninger og den dokumentasjon som er fremlagt gjennom gjenopptakelsesbegjæringen, er i det vesentlige innhentet fra offentlige arkiver. Det at det skal ha tatt lang tid og til dels vært forbundet med atskillige anstrengelser å innhente de nye opplysningene, tilsier ikke noen annen vurdering av Kjellaug Melgårdshagens undersøkelsesplikt for jordskifteretten eller lagmannsretten.
Lagmannsretten tilføyer at en realitetsvurdering av de tilbudte bevis i forhold til tvistemålsloven §407 første ledd nr 6, heller ikke kan gi grunnlag for en gjenopptakelse. Lagmannsretten viser til at de tilbudte bevis ikke har en slik tyngde som kreves for gjenopptakelse at de alene eller sammen med sakens bevis for øvrig, åpenbart ville ha ført til et annet resultat.
Vilkårene for gjenopptakelse er etter dette åpenbart ikke oppfylt, og begjæringen må forkastes, jf tvistemålsloven §412 første ledd annet punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Begjæringen om gjenopptakelse forkastes.