LB-2000-3437
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-13 |
| Publisert: | LB-2000-03437 |
| Stikkord: | Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-00681 A/25 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03437 K/04. Påkjært til Høysterett, se HR-2001-00202. |
| Parter: | Kjærende part: Veivesenets Arbeiderforening (Prosessfullmektig: Advokat Einar Stueland). Kjæremotpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Anne Robberstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Lars Jorkjend. Kst. lagdommer Kirsten Bleskestad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §180 |
Kjæremålssaken gjelder spørsmål om avvisning av sak på grunn av manglende rettslig interesse.
Veivesenets Arbeiderforening reiste sak mot Oslo kommune ved stevning 18 januar 2000, med påstand om at kommunens avvisning av «anbud fra Oslo Vei i anbudskonkurranse 23 -ASAM-99» var urettmessig. Oslo kommune påsto i tilsvaret prinsipalt at saken skulle avvises.
Oslo byrett avsa etter muntlig forhandling kjennelse 22 september 2000, med slik slutning:
1. Saken avvises.
2. Veivesenets Arbeiderforening dømmes til innen 2 -to- uker fra denne kjennelses forkynnelse å betale saksomkostninger til Oslo kommune med kr 49.000,- -førtinitusen kroner- med tillegg av 12 -tolv- prosent rente p. a. til betaling skjer.
Sakens nærmere enkeltheter framgår av byrettens kjennelse.
Veivesenets Arbeiderforening har rettidig påkjært byrettens kjennelse, og har lagt ned denne påstand:
1. Saken fremmes.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger.
Oslo kommune har tatt til gjenmæle, og har lagt ned denne påstand:
Kjæremålet tas ikke til følge. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet.
Den kjærende part, Veivesenets Arbeiderforening, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens rettsanvendelse er feil. Arbeiderforeningen har rettslig interesse i saken.
Byretten har stilt for strenge krav om at det må foreligge en konkret praktisk interesse i saksutfallet. Det er imidlertid her tale om en enkelt tvist i en serie tvister av lignende art. Kommunen setter kontinuerlig ut arbeid på anbud, og de kjærende parter er forbigått flere ganger.
Rt-1997-580 gjelder på mange måter et parallelt saksforhold, og anvendt på denne aktuelle sak vil det bety at Arbeiderforeningen har tilstrekkelig rettslig interesse i at søksmålet fremmes.
Byretten tar for øvrig feil når den rubriserer tvisten som et privatrettslig rettsforhold. Spørsmålet om rettslig interesse må bedømmes etter de retningslinjer som gjelder for offentligrettslige avgjørelser.
Regelverket og hensynene bak regelverket om overvåkningsreglene for offentlige anskaffelser har tett tilknytning til slike interesser som fagforeningene ivaretar. Dette illustreres av sammensetningen og diskusjonen i Simonsen-utvalget, jf utredningen av 30 november 1999 om effektivisering av håndhevings- og overvåkningsreglene for offentlige anskaffelser. Arbeiderforeningen har derfor en interesse i søksmålet av samme tilsvarende art som Naturvernforbundet i Alta-saken, jf Rt-1980-569 (særlig s 575).
Det er også praktisk sett neppe andre enn Arbeiderforeningen som kan reise sak for å få prøvet kommunens «noe besynderlige» anbudspraksis.
Kjæremotparten, Oslo kommune, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens kjennelse er riktig. Byretten har avvist saken på det grunnlag at foreningen mangler konkret, praktisk interesse i sakens utfall. Dette var én av flere anførsler fra kommunens side. Det vises nærmere til kommunens anførsler, refert på side 5 - 6 i byrettens kjennelse.
Det er ikke riktig at «de kjærende parter er forbigått flere ganger», slik det anføres i kjæremålet. Den som i tilfelle hadde vært forbigått, er den kommunale bedriften Oslo Vei. Arbeiderforeningen har imidlertid ikke ført noe bevis for at Oslo Vei flere ganger er urettmessig forbigått, og kommunen bestrider at det er tilfelle. Foreningen har heller ikke ført noe bevis for sin karakteristikk «Oslo kommunes noe besynderlige anbudspraksis».
Avgjørelsen i Rt-1997-580 - som gjaldt spørsmål om streikeforbud - kan ikke ses å ha betydning for vår sak.
Også Simonsen-utvalget legger til grunn at offentlige anskaffelser dreier seg om privatrettslige rettsforhold. Spørsmålet om privat- kontra offentligrettslig kan uansett ikke være avgjørende for løsningen av nærværende sak. Det er ellers verdt å merke seg at Simonsen-utvalget uttrykkelig legger til grunn at fagforeninger mangler søksmålskompetanse innen anbudsretten.
Når det gjelder kontrollbehovet, vises til at saken dreier seg om at én administrativ enhet i Oslo kommune - Oslo Vei - påstås uriktig behandlet av en annen sideordnet enhet, Samferdelsetaten. Den mulige tvist er mellom to sideordnede kommunale organer. Tvisten er et rent internt kommunalt anliggende, som må avgjøres av det overordnede administrative organ, gjennom intern revisjon. Den kan også bringes inn for Samferdsels- og miljøkomitéen, Kommunerevisjonen, Kontrollutvalget, byråd og bystyre, en adgang som har vært benyttet i flere tilfelle. Et kontrollbehov kan uansett ikke alene begrunne rettslig interesse.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og skal bemerke:
Veivesenets Arbeiderforening er en avdeling av Norsk Kommuneforbund, og organiserer etter det opplyste omlag 360 av de ca 400 personer som er ansatt i den kommunale bedriften Oslo Vei. Oslo Vei er en del av Oslo kommune, og har ikke partsevne. Kommunen har besluttet at Oslo Vei skal delta i anbudskonkurranser på linje med eksterne anbydere. Arbeiderforeningen hevder i nærværende sak at Oslo Vei urettmessig har fått avvist sitt bud i en konkret anbudssak, og ber om dom for at avvisningen var urettmessig.
Lagmannsretten er enig med byretten i at Arbeiderforeningen i sin alminnelighet må kunne reise sak for å vareta sine medlemmers interesser. Spørsmålet blir her om tilknytningen er nær nok mellom saksøkeren og tvistegjenstanden, som altså er kommunens avvisning av Oslo Veis anbud i en åpen anbudskonkurranse.
Utfallet av saken kan ikke ses å ha noen direkte rettslig virkning for Arbeiderforeningen. I Rt-1980-569 (Alta-kjennelsen) er imidlertid uttalt at en saksøker etter omstendighetene kan ha rettslig interesse av å reise søksmål, selv om utfallet av saken ikke har direkte betydning for saksøkerens rettsstilling. Imidlertid må saksøkerens anførsler da være knyttet til den interesse som bærer søksmålet. Det vises for så vidt til bemerkningene på s 575 i Alta-kjennelsen, der det uttales at Norges Naturvernforbund ikke ville hatt den nødvendige rettslige interesse av å reise søksmål dersom en påstand om ugyldighet ene og alene begrunnes med andre forhold enn naturverninteresser.
Lagmannsretten er enig med kommunen i at Arbeiderforeningens anførsler i nærværende sak er begrunnet i anbuds- og forvaltningsprinsipper, som har andre interesser enn de ansattes interesse i å beholde en arbeidsplass, eller lønnsomheten i en bedrift. Søksmålet er ikke knyttet til de interesser som Arbeiderforeningen har som oppgave å fremme.
Foreningen har vist til Rt-1997-580, der Oljearbeidernes Fellessammenslutning ble ansett å ha en aktuell rettslig interesse i å få prøvd om et streikeforbud var ugyldig. Lagmannsretten er enig med kommunen i at saken ikke er av særlig interesse for nærværende sak. Det vises til at spørsmålet om streikeforbud ligger i kjerneområdet for en fagforenings interessefelt.
Lagmannsretten kan heller ikke se at Arbeiderforeningens anførsler om behovet for domstolkontroll med kommunens anbudspraksis kan være avgjørende for foreningens søksmålsadgang.
Byrettens avvisningskjennelse blir etter dette å stadfeste. Lagmannsretten slutter seg også til byrettens omkostningsavgjørelse.
I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som tilsier unntak. Lagmannsretten fastsetter omkostningsbeløpet skjønnsmessig til kr 1.500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Veivesenets Arbeiderforening til Oslo kommune 1.500 -ettusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen.