LG-2000-490 - RG-2001-756
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-05 |
| Publisert: | LG-2000-00490 - RG-2001-756 (111-2001) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen skifterett nr. 99-01445 - Gulating lagmannsrett LG-2000-00490 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Aage Mjeldheim). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Ada Paulsen). |
| Forfatter: | Lagmann Eftestøl. Lagdommer Christophersen. Kst. sorenskriver Aarvik |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §46, §59, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Ektefelleloven (1927) §23, §24, §67, Skifteloven (1930) §67, §24, §48, §49, §67 |
Boet til de tidligere ektefeller A og B er under offentlig skifte.
I skiftetvist i søksmåls form mellom dem avsa Bergen skifterett 13. januar 2000 dom med slik slutning:
1. Leiligheten i - - - 71 er B sitt særeie.
2. B frifinnes for saksøkers subsidiære påstand om at ektepakt av 10.04.85 skal settes til side.
3. A dekker B sine saksomkostninger i anledning begjæring om offentlig skifte, samt nærværende skiftetvist med kr 24.000,-.
A har anket til Gulating lagmannsrett over dommen, og B har tatt til motmæle. Ankesaken ble behandlet ved ankeforhandling i Bergen 21.-22. november 2000. Partene ga forklaring, og lagmannsretten hørte tre vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Saken gjelder spørsmålet om partenes felles bolig, en leilighet i - - - 71, er Bs særeie helt eller delvis, noe som i tilfelle følger av at den da den ble anskaffet i 1986 ble finansiert ved salgssummen for en leilighet i Stranden borettslag som var hans særeie i henhold til ektepakt av 10. april 1985, opprettet i forbindelse med at de giftet seg 20. april 1985. Videre er det spørsmål om bestemmelsen i ektepakten om særeie i tilfelle skal lempes eller settes til side efter bestemmelsen i ekteskapsloven §46, og dersom leiligheten finnes helt eller delvis å være felleseie, om B kan kreve verdien av den helt eller delvis holdt utenfor delingen i medhold av reglene om skjevdeling i ekteskapsloven §59. Endelig krever A, dersom leiligheten fullt ut finnes å være felleseie, å få den utlagt til seg efter skifteloven §67.
Om de nærmere enkeltheter vises til det som fremgår av premissene for skifterettens dom.
Bakgrunnen for ektepakten med bestemmelsen om særeie var at leiligheten i Stranden borettslag i det vesentligste var en gave fra Bs foreldre, som ønsket at leiligheten skulle være særeie for ham, da de følte seg usikre på hvordan ekteskapet ville gå.
A påstand for lagmannsretten er:
1. Partenes tidligere fellesbopel i - - - 71 er partenes felleseie.
Subsidiært:
1. Ektepakt av 10.04.1985 settes til side, jmf. Ekteskapsloven §46.
2. Krav om skjevdeling tas ikke til følge.
I begge tilfeller:
1. Leiligheten i - - - 71 utlegges til A på skiftet jfm. ekteskapsloven §67.
2. Leilighetens verdi settes til skiftetakst.
3. B betaler sakens omkostninger til A og til det offentlige for så vel skifterett som lagmannsrett.
Bs påstand er:
1. Skifterettens domsslutning i sak 99-01445 A stadfestes.
2. B/det offentlige tilkjennes dekning av sakens omkostninger for lagmannsretten.
Begge parter har fri sakførsel.
Den ankende part, A, gjør gjeldende at ektepakten må forstås slik at bestemmelsen om særeie skulle gjelde bare for den første leiligheten og ikke efter salg av den.
Dessuten hevder hun at det iallfall ikke skjedde slik ombytting da den nye leiligheten ble kjøpt, at den ble særeie efter §49 i ekteskapsloven av 1991, - §24 i den tidligere lov om ektefellers formuesforhold av 1927. For av det den første leiligheten utbragte, netto kr 300.000,-, ble bare omtrent halvparten brukt til den nye, som medregnet nytt kjøkken og oppussing kom på noe over kr 300.000,-. Resten av pengene ble brukt til andre ting, og den nye leiligheten ble delvis finansiert ved et lån på kr 150.000,-. Dette viser at meningen var at leiligheten i - - - 71 skulle være felleseie og at ektefellene skulle stå som likeverdige eiere. Iallfall kan ikke leiligheten være særeie for mer enn en halvdel.
Hun fremhever videre at ved vurderingen efter ekteskapsloven §46 må det avgjørende være at det i dag vil være urimelig å gjøre gjeldende særeie, som omfatter så å si hele boets formue. Det må tas hensyn til hennes situasjon, med dårlig økonomi, arbeidsløs og under attføring, med eneomsorg for to barn, med et tungt ekteskap bak seg. Opp mot dette må man se hen til at grunnen til at det ble opprettet særeie forlengst er bortfalt. Det er vist til en dom av Gulating lagmannsrett i RG-1999-280 og til Høyesteretts dom i Rt-1999-718.
A hevder at det at særeiet var en gave fra hans foreldre ikke utelukker å anvende ekteskapsloven §46, som gjelder ektefellenes avtaler. Særeie ble like fullt etablert ved avtale mellom ektefellene, der var ikke noe påbud om særeie fra giverne, slik ekteskapsloven §48 (den tidligere loven om ektefellers formuesforhold §23) gir adgang til. Dertil kommer at gaven var forskudd på arv, og derfor måtte bestemmelse fra foreldrenes side om særeie ha vært truffet i testaments form ifølge det nevnte lovsted.
Til det subsidiære kravet om skjevdeling gjør hun gjeldende at de samme grunner som gjør at §46 bør komme til anvendelse hvis leiligheten finnes å være særeie, må føre til at skjevdeling nektes efter ekteskapsloven §59 annet ledd.
Hun viser til ekteskapsloven §67 annet ledd og fremhever sitt og barnenes behov for å kunne bli boende i den felles leilighet som begrunnelse å få den utlagt på skiftet.
Ankemotparten, B, gjør gjeldende at i og med at særeie kom i stand fordi hans foreldre ville det, så er realiteten at det er bestemt av dem, og det er bare i formen det beror på avtale mellom ektefellene. For arveforskudd må de samme regler gjelde som for andre gaver, foreldrenes bestemmelse behøver altså ikke testaments form. Siden grunnlaget reelt ikke er avtale mellom partene, kan bestemmelsene om lemping i ekteskapsloven §46 ikke anvendes. Og i allfall foreligger der, hevder B, ikke forhold som gjør det urimelig å opprettholde særeiet. Der er ikke noe ekstraordinært i forholdet med en hjemmearbeidende ektefelle som giftet seg 18 år gammel. Hun hevder å være syk, men har ikke fremlagt legeattest. Han har også vanskelig økonomi og har i lang tid vært sykmeldt og har omsorgen for ett av fellesbarna.
Det foregikk en regulær ombytting av særeiemidler da den nye leiligheten ble anskaffet for temmelig nær samme sum som den gamle utbragte. At det samtidig ble opptatt et lån som stort sett ble brukt til andre formål endrer ikke dette; det A anfører om lånet er spekulativt, hevder B.
Under enhver omstendighet kan verdien av leiligheten helt eller delvis klart føres tilbake til den gave fra foreldrene som han bragte inn i ekteskapet, og må være gjenstand for skjevdeling efter ekteskapsloven §59. Der er ikke grunn til å anvende unntaksregelen i annet ledd, da det ikke vil være åpenbart urimelig at han ved skjevdeling får beholde verdien av det han fikk av sine foreldre. Det som kan kreves utlagt ved skjevdeling er verdien av leiligheten på skiftetidspunktet med fradrag av gjeld, hevder han.
Videre hevder B at der ikke er grunnlag for å tolke ektepakten slik at det bare var den første leiligheten som skulle være sameie. Ordlyden er klar.
Der er heller ikke tilstrekkelig grunn til å la A overta leiligheten på skiftet. Der foreligger ikke slike særlige grunner som ektefelleloven §67 krever.
Lagmannsretten kommer til at anken delvis må tas til følge.
Efter partsforklaringene og vitneforklaring fra Bs mor legges det til grunn at ektepakten som gjorde den første leiligheten til særeie kom i stand fordi Bs foreldre var engstelige for at ekteskapet raskt ville gå i stykker; dette fordi de to var svært unge, og A var gravid. De ville ikke risikere at den betydelige gave de sto i begrep med å gi skulle måtte deles med henne hvis ekteskapet ikke varte. Dette var før ekteskapsloven av 1991 gjorde skjevdeling til hovedregel i slike tilfeller, og det sikreste var derfor at leiligheten ble særeie for B.
Det som hans foreldre ytet, var det aller meste av det leiligheten kostet, nemlig kr 50.000,- som kontant gave, samt oppussing som kostet dem kr 50.000.- med tillegg av arbeidsinnsats. As far hjalp til med oppussing av badet, og der ble opptatt et lån på kr 40.000,- som sammen med kontantbeløpet kr 50.000,- fra foreldrene utgjorde kjøpesummen kr 90.000,-.
Nu gikk det bra med ekteskapet, først mange år senere kom det til krise som førte til samlivsbrudd og derefter separasjon i 1998. Det kan derfor sies at den situasjonen som Bs foreldre fryktet, og som var foranledningen til at særeie ble opprettet, den inntraff ikke. Men ektepakten inneholder ingen reservasjoner eller begrensninger, og lagmannsretten finner ikke at den kan være bortfalt fordi den viste seg unødvendig. Heller ikke kan lagmannsretten se at den kan tolkes slik at bare den første leiligheten skulle være særeie. Regelen i den da gjeldende lov om ektefellers formuesforhold §24 var som i den nu gjeldende ekteskapslov §49, at det må treffes særskilt bestemmelse hvis det som kommer i stedet for særeie ikke skal være særeie.
Men det stiller seg tvilsomt om det foregikk en slik ombytting at den nye leiligheten ble særeie ved å tre i stedet for den gamle. Den gamle ble solgt for kr 340.000,-, og etter innfrielse av lån var nettoprovenyet nokså nær kr 300.000,-. Den nye leiligheten ble kjøpt for kr 300.000,-, hvortil kom ca kr 25.000,- til nytt kjøkken og noe oppussing ellers. Ektefellene opptok samtidig et lån på kr 150.000,- med sikkerhet i den nye leiligheten. Det er ikke klart om de begge sto som låntagere eller bare mannen, men slik lagmannsretten ser det, får ikke det betydning. Av lånet ble ca kr 25.000,- brukt til kjøkken og oppussing, mens resten gikk til andre ting, som innbo, ferietur og alminnelig forbruk. Dessuten kjøpt de for ca kr 45.000,- en bil som noen måneder senere ble solgt for omtrent det halve og pengene forbrukt. Uten at det betyr noe hvilke penger som fysisk ble brukt til å betale den nye leiligheten, skjedd det altså da de anskaffet ny leilighet en reduksjon av den nettoformuen på omtrent kr 300.000,- som lå i den gamle leiligheten, til omtrent det halve. Dermed var halvparten av verdien av særeiet konsumert, og det kan derfor i allfall ikke være tale om at den nye leiligheten ble særeie for mer enn en halvpart. Men av forklaringene fra A og hennes mor synes det å fremgå at ektefellene forutsatte at den nye leiligheten skulle være felleseie. Slik forklarte A at hun hadde oppfattet det, og hennes mor forklarte at B overfor henne hadde bedyret at den var felleseie. B kunne ikke huske å ha gitt uttrykk for det. Følgen av at de var enige om at leiligheten var felleseie ville antagelig være at særeiet var opphørt ved at den halvdel som var igjen av verdien var brukt på felleseiet.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta stilling til om leiligheten ble fullstendig felleseie eller særeie for en halvpart og felleseie for resten. I begge tilfeller oppstår de parallelle spørsmål om hvorvidt Bs eventuelle rett til å utta særeie kan falle bort eller innskrenkes i medhold av ekteskapsloven §46, eller - hvis særeie ikke lenger består - hvorvidt han har en rett til skjevdeling som eventuelt kan falle bort eller innskrenkes i medhold av §59 annet ledd. Lagmannsretten finner at vurderingene i dette tilfelle må bli de samme under begge forutsetninger og må føre til at leiligheten inngår i felleseiet uten noen rett for B til å utta noe av verdien av den forlodds.
Lagmannsretten legger vekt på at ekteskapet varte så lenge - over 10 år - at det efterhvert skjedde en slik sammenblanding av økonomien at det er mindre naturlig å sondre mellom det som er bragt inn av den ene og den andre av ektefellene. Det som er i boet i dag fremtrer som resultatet av felles innsats, hvor det ikke er av avgjørende betydning at det ved ekteskapets inngåelse ble ytet et vesentlig bidrag fra mannens foreldre. Ektefellene har ikke vesentlige verdier ut over leiligheten; det virker sannsynlig at de kunne ha sittet med en lignende leilighet også uten gaven fra hans foreldre, mens de på grunn av den har kunnet bruke mer av inntektene til alminnelig levemåte. Det er da også uttrykkelig sagt i §59 annet ledd i ekteskapsloven at ekteskapets lengde er blant de omstendigheter som er av vekt ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra regelen om skjevdeling. Det at leiligheten utgjør det vesentligste av boets verdi må også tillegges betydelig vekt; hvis B skal utta leiligheten eller halvparten av dens verdi forlodds, vil der bli svært stor forskjell mellom ektefellene ved delingen. Det virker umiddelbart urimelig om fruen efter en årrekkes innsats for det felles hjem og de felles barn skal måtte se det alt vesentlige av de alt i alt forholdsvis beskjedne verdier gå til mannen, mens hun selv står uten en liten kapital når hun skal starte på ny. Dessuten legges det vekt på at gaven fra hans foreldre - enten den har resultat i et bestående særeie eller et mulig grunnlag for skjevdeling - slik lagmannsretten forstår det ikke primært var ment å være bare til ham, giverne ville bare sikre seg mot at det ikke ble noe av ekteskapet. Situasjonen var slik at det kunne ha vært naturlig å begrense varigheten av særeiet. De forhold som her er nevnt taler efter lagmannsrettens mening like meget for å anvende §46 i ekteskapsloven som §59 annet ledd. Det kan efter ordlyden synes som de to lovbestemmelsene ikke stiller helt de samme krav for å kunne sette en bestemmelse om særeie til side og for å nekte skjevdeling. Dette går lagmannsretten ikke nærmere inn på; i det foreliggende tilfelle finnes vilkårene å være til stede for å anvende begge bestemmelsene.
Det vil derfor bli gitt dom i samsvar med As prinsipale påstand og pkt. 2 i den subsidiære.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å treffe bestemmelse om å utlegge leiligheten til A. Bestemmelsen i ekteskapsloven §67 første ledd, b, er en unntaksregel som krever at særlige grunner taler for at en ektefelle skal få en slik fortrinnsrett til den felles bolig. Begge parter har her i og for seg et klart behov siden de begge har omsorg for fellesbarn, og lagmannsretten kan ikke finne det avgjørende at mannen bare har ett av barnene, mens hustruen har to.
Kravet om å få leiligheten utlagt efter §67 tas derfor ikke til følge.
Anken har delvis ført frem, og lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §174, jf. for ankesaken §180 annet ledd. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke, verken for skifteretten eller for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Partenes tidligere fellesbopel i - - - 71 er partenes felleseie.
2. Krav om skjevdeling tas ikke til følge.
3. Krav om å få leiligheten utlagt efter ekteskapsloven §67 tas ikke til følge.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for skifteretten eller lagmannsretten.