LG-2000-5

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-12-20
Publisert:	LG-2000-00005
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-2000-00005 - gjenopptagelse av Gulating lagmannsrett LG-1996-01456 og LG-1996-01457 - Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse stadfestet, HR-2001-00359.
Parter:	Begjærende part: Malvin Storelid, Bergen. Motpart: 1. Magnar Helge Tefre 2. Torfinn Engebø 3. Olav Tefre 4. Solveig og Knut P. Totland (Prosessfullmektig: Avokat Øystein Ørjasæter, Førde). 5. Bjørg Kirsten Kalland 6. Olaug Anne Helle 7. Mads Helle (Prosessfullmektig: Advokat Hans Lothe, Sandane). 8. Steinar Andal 9. Arvid Andal (Prosessfullmektig: Advokat Atle Standal, Florø). 10. Hjalmar Osens dødsbo v/Magne Osen 11. Oddvin Bygstad (Prosessfullmektig: Advokat Harald Lima, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Sjøvoll. Lagdommer Lunde. Kst.lagdommer Solbakken
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §407, §408, §86, §176, §180, §409, §410

Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av rettskraftig dom avsagt av Gulating lagmannsrett 16. oktober 1998 etter anke over Sogn og Fjordane jordskifteretts dom av 23. februar 1996. For jordskifteretten, og senere lagmannsretten, gjaldt saken krav om grensegang i fjellet mellom gnr. 35 Redal Øvre i Naustdal og tilstøtende gårder fra Kalleskaret til Blåfjellet.

Gulating lagmannsrett med dommerne lagmann Bruland, ekstraordinær lagdommer Sæveraas, og herredsrettsdommer Nærland avsa 16. oktober 1998 dom og orskurd, med slik domsslutning:

«I ankesak 96-01456:

1. Bnr. 1-4 har eigedomsrett til det området som går fram av domsslutninga pkt. 1 i jordskifterettens dom.

2. Sakskostnader for lagmannsretten blir ikkje tilkjend.»

I ankesak 96-01457:

I huvudanken:

1. Jordskifterettens dom blir stadfest i den mon den er påanka.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betalar Malvin Storelid innan 2 -to- vekar frå forkynninga av dommen kr 22.082,- -kronartjuetotusenogåttito- til advokat Ørjaseters parter, kr 52.800,- -kronarfemtitotusenåttehundre- til advokat Lothes parter og kr 166.295,50 -kroneretthundreogsekstisekstusentohundreognittifem 50/100- til advokat Lundes parter, alt med tillegg av 12 % rente p.a. frå forfall til betaling skjer.

I motanken:

1. Jordskifterettens dom blir stadfest i den mon den er påanka.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betalar Magnar Helge Tefre, Torfinn Engebø, Olav Tefre og Solveig og Knut Tuland in solidum til Malvin Storelid kr 20.000,- -kronertjuetusen- innan 2 -to- veker frå forkynninga av dommen. Til dette kjem 12 % rente p. a. frå forfall til betaling skjer.»

Og slik

«slutning i orskurden:

1. Anken frå Malvin Storelid blir avvist for så vidt det er anke over domsslutninga pkt. 2 i jordskrifterettens dom.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betalar Malvin Storelid kr 87.084,- - kroneråttisjutusenogåttifire- til advokat Standals partar innan 2 -to- veker frå forkynninga av orskurden. Til dette kjem 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.»

Dommen ble ikke anket, men Malvin Storelid påkjærte saksomkostningsavgjørelsen og avvisningskjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 25. mai 1999 avsa kjennelse med slik slutning:

«1. Lagmannsrettens avvisningskjennelse for så vidt gjelder Malvin Storelids anke over domsslutningen pkt. 2 i jordskifterettens dom stadfestes.

2. Kjæremålet over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i domsslutningens pkt. 2 i hovedanken til lagmannsrettens ankesak 96-01457 forkastes.

3. I sakomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Malvin Storelid til Steinar Andal og Arvid Andal v/advokat Atle Standal til sammen 6.500,- -sekstusenfemhundre- kroner med tillegg av 12 % årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

4. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Malvin Storelid til Bjørg Kirsten Kalland, Olaug Anne Helle og Mads Helle v/advokat Hans Lothe til sammen kr 2.000,- -totusen- kroner.

5. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Malvin Storelid til Magnar Tefre, Torfinn Engebø, Olav Tefre og Solveig og Knut P. Tuland v/advokat Øystein Ørjaseter til sammen 3.000,- -tretusen- kroner med tillegg av 12 % årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

6. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Malvin Storelid til Oddvin Byggstad og Hjalmar Osens dødsbo v/advokat Kjetil Schonhowd til sammen 2.000,- -totusen- kroner.

7. Oppfyllelsesfristen for betaling av saksomkostningsbeløpene fastsatt foran under punkt 3-6 er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.»

Saksforholdet og partenes anførsler for lagmannsretten fremgår av lagmannsrettens dom, som det vises til.

Ved begjæring medundertegnet av advokat Magne Revheim v/advokat Tina Endresen Stornes og innkommet lagmannsretten 23. desember 1999 begjærte Malvin Storelid gjenopptagelse under henvisning til tvistemålsloven §407, første ledd, nr. 6.

Det er begjært gjenopptagelse av ankesak 96-01457, for så vidt gjelder grensen mot Buanes og mot Helle, samt saksomkostningsavgjørelsene overfor disse parter og i forhold til Andal.

Malvin Storelid har i hovedsak anført:

Storelid mener både jordskifterettens og lagmannsrettens dom er feil. Han har i ettertid - ved henvendelser til blant annet statsarkivet - nå funnet frem nye bevis som tilsier gjenopptagelse av saken. Dette gjelder for det første dokumenter fra saken «Utskiftning i Redal Øvre 1917», samt referat fra - og dommer i - rettssaker som kom opp i forbindelse med utskiftningen. Dokumentene gir indikasjon på at Helle tidligere har hatt støl på fjellet mellom Redal og Helle, og viser at det i grensegangen også oppsto strid mellom Andal og Storelid på den ene siden, og Redal Øvre på den annen, om hvem som beitet i Rognelihola og dermed skulle få eiendomsrett til denne. Det endelige utskiftningsdokumentet viser at eiendomsretten til Rognelihola ikke ble tilkjent Redal Øvre; og at Oliver Bertelsen Storelid hadde fraskrevet seg retten til beite i Rognelia for å slippe saksomkostninger. Storelid ble derfor strøket som nabo og Andals navn ble stående alene. Det beviser at slutningen i jordskifterettens dom fra 1993 er feil, og at all støl- og fjellmark som tilhører Storelid og Andal ikke er felles.

Storelid har videre mottatt dokument som var arkivert sammen med «Utskiftning for Fremmersvik i 1863». Dette materialet, som jordskifteretten ikke hadde lagt frem, viser at Bertil Iversen Storelid i 1863 erklærte seg som nabo til Fremmersvik, og krevde retter i grenseområdet til samme, hvilket beviser at Storelid fremdeles eier til grensen mot Fremmersvik, slik at lagmannsrettens konklusjon for Storelids del er feil. Det nye materialet fremstår som en ny kjensgjerning, eller et nytt bevis som alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, jf. tvistemålsloven §407, pkt. 6. Storelid var ikke kjent med erklæringen fra Bertil Iversen Storelid før han mottok den fra statsarkivet 26. oktober 1999, og vilkårene i tvistemålsloven §407, annet ledd er oppfylt. Begjæringen er således fremsatt i tide, jf. tvistemålsloven §408, første ledd, og fristen i samme lov §408, annet ledd er overholdt.

Storelid viser videre til at lagmannsretten - som jordskifteretten - fant at utskiftningssaken på Fremmersvik ikke kunne være avgjørende for eiendomsretten på vestsiden av grensen. Men i 1863 var det ikke jordskifterettens oppgave å fastlegge spesifikt skille mellom Storelid og 3 av brukerne på Helle, og selv om lagmannsrettens konklusjon er rett, kan det ikke tillegges vekt at Storelid ikke er nevnt i grensebeskrivelsen for Fremmersvik. Det sentrale er derimot at Bertil Iversen Storelid den gang skriftlig erklærte seg som nabo til både Fremmersvik og Slettehaug gård. Helle ble varslet om utskiftningen, men erklærte seg ikke som naboer. Helle har i minst 135 år kjent til Storelids eiendomsrett, og har aldri protestert mot det. I forhold til Helle, la lagmannsretten til grunn at Storelidstølen er av yngre dato enn Hellestølane, men det en vet om Storelidstølen beviser at den er eldre enn Hellestølen. Lagmannsretten har også lagt til grunn at dyretallet på Nedre Helle var langt større enn på Storelid, slik at bruka under Nedre Helle hadde behov for større beiteareal. Storelid anfører at dyretallet på Helle var på det høyeste i perioden 1926-1952, men i følge vitneforklaring fra stølsrøkter Hjørdis Byggstad var det ikke dyr fra Helle i østre del av tvisteområdet. Dette beviser at Helle ikke har hatt bebov for alt det beiteareal lagmannsretten tildelte gården.

Når det gjelder forholdet til motpartene Andal, la lagmannsretten til grunn at rettsforholdene i forhold til dem var rettskraftig avgjort av jordskifteretten i 1993, men Storelid anfører at det nye beviset i tilknytning til utskiftning for Redal Øvre i 1917 viser at jordskifterettens dom fra 1993 ikke omfatter all støls- og fjellmark som tilhører Storelid og Andal. Storelid hadde for øvrig ikke grunn til å bruke rettsmidler mot jordskifterettens dom av 1993. Det nye bevis fra utskiftningen i Fremmersvik støtter imidlertid Storelids standpunkt om at han eier vesentlig mer stølsmark enn det lagmannsretten nå har tildelt. Dette må få konsekvenser for saksomkostningsavgjørelsen, og det er ikke korrekt at Storelid skal dekke Andals omkostninger.

Når det gjelder motpartene Buanes, la lagmannsretten til grunn at Buanes benyttet det austlige området, nord for fjellskråningen til beite. Storelid mener det var feil når jordskifteretten delte et omtvistet område mellom Storelid og Buanes. Hensikten med Storelids anke var å få rettet opp denne feilen, men dette er tilsynelatende ikke forstått. Storelid gjorde også forgjeves forsøk på å få i stand forlik med Buanes, da saken sto for lagmannsretten. Storelid mener han tapte saken fordi lagmannsretten hadde konkludert med at utskiftningssaken på Fremmersvik i 1863 indikerte at Storelid den gang ikke gjorde krav på retter i grenseområdet til Fremmersvik. Det nye beviset som nå er lagt frem hadde trolig endret dette, og Storelid gjør gjeldende at det nye beviset er en ny kjennsgjerning som sammen med det som ellers er fremført åpenbart vil medføre en annen avgjørelse. Gårdenes størrelse, beliggenhet og alder tilsier at Storelid har nyttet området, og hatt støl på stedet lenge, antakelig før det 17. århundre.

Det er lagt ned slik påstand:

«1. Gulating lagmannsretts sak nr. 96.01457 gjenopptas.

2. Storelid er eneeier av området som på vedlagte kopi av kart fra jordskifterettens rettsbok er merket med nr. fra 1 og oppover.

Subsidiært:

Storelid eier hele tvisteområdet nord for linjene mellom punktene 1, 8, 7, 6 og 5 på kartet, vedlegg nr. 4 til begjæringen om gjenopptagelse.

Helle har bruksrett til området i tvisteområdet nord og øst for linjene mellom punktene nr. 2, 3, 4 og 5 på samme kart.

3. Bjørg Kirsten Kalland, Olaug Anne Helle, Mads Helle, Steinar Andal, Arvid Andal, Hjalmar Osens dødsbo v/Magne Osen og Oddvin Byggstad dømmes til å betale Malvin Storelid sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.»

Hjalmar Osens dødsbo v/Magne Osen og Oddvin Byggstad anfører i det vesentlige:

Det bestrides at det foreligger sterke grunner for gjenopptagelse i saken. Det bestrides at de angivelige nye bevis «åpenbart» kan føre til en annen avgjørelse, og dokumentene har heller ikke særlig betydning i forhold til det saken gjelder. Storelid har lagt frem materiale som hevdes å skulle bevise at Bertil Iversen Storelid fremsatte eiendomserklæring om eierskap i det omtvistede området, men riktigheten av dette er ikke nærmere dokumentert i det materialet som er fremlagt. For øvrig bestrides at det er bevis som åpenbart medfører at saken kan få et annet utfall ved ny behandling, og det vises i den forbindelse til at Storelid har akseptert at Buanes har en viss beitebruk i det østlige området. Det vises til at Storelid, for lagmannsretten gjorde gjeldende 3 grunnlag for sitt krav; okkupasjon, hevd og alders tids bruk. Det materialet som nå er lagt frem kan ikke rokke ved lagmannsrettens dom, og det setter ikke en gang saken i en annen stilling. Det kan ikke utelukkes at jordskifteretten ikke fremla dokumentene nettopp fordi de var lite relevante for å belyse sakens tvistegjenstand. Dokumentene fra statsarkivet i Bergen kunne under alle omstendigheter vært fremlagt i lagmannsretten ved hovedforhandlingen høsten 1998. I sivilprosessen har partene selv ansvaret for å bringe frem det faktiske grunnlaget retten skal bygge sin avgjørelse på, jf. tvistemålsloven §86, første ledd. Vilkårene for gjenopptagelse er derfor ikke til stede, jf. tvistemålsloven §407, annet ledd, annet punktum.

Det anføres at Storelid i sin begjæring fremsetter påstander og foretar slutninger som er direkte uholdbare. For så vidt gjelder Storelids tilbud om forlik da saken sto for lagmannsretten gjaldt det et noe annet og mer begrenset område enn det Storelid nå hevder han fremsatte forlikstilbud om. For øvrig anføres at området Storelid ønsker ny rettslig vurdering av er meget begrenset, og av liten økonomisk verdi. Gjenopptagelsesbegjæringen burde derfor ikke vært fremsatt. Det er lagt ned slik påstand:

«1. Begjæring om gjenopptagelse av Gulating lagmannsretts dom av 16.10.98, sak nr. 96.01457 forkastes.

2. Malvin Storelid betaler sakens omkostninger til Hjalmar Osens dødsbo v/Magne Osen og Oddvin Bygstad med tillegg av 12 % rente p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.»

Bjørg Kirsten Kalland, Olaug Anne Helle og Mads Helle har i hovedsak anført:

Disse parter gjør gjeldende at det som hevdes å være nye bevis, dreier seg om helt ordinær dokumentasjon som hele tiden har vært tilgjengelig både ved statsarkivet og ellers. Særlig når det gjelder utskiftningsforretninger som knytter seg til ulike gårdsbruk, er det en klar forsømmelse at dokumentene ikke har vært fremlagt tidligere dersom parten mener de ville hatt noe å si for lagmannsrettens avgjørelse. De dokumenter som nå er lagt frem kan ikke - hver for seg eller samlet - medføre at tvistemålslovens strenge krav til gjenopptagelse er oppfylt. Det er heller ikke åpenbart at de nye bevis vil medføre en annen avgjørelse. Sett i sammenheng med øvrig bevismateriale er det tvert i mot tvilsomt hvorvidt det i det hele tatt ville blitt en annen avgjørelse dersom den sist fremskaffede dokumentasjon hadde forelagt under ankeforhandlingen for lagmannsretten. Det er lagt ned slik påstand:

«1. Kravet om gjenopptaking frå Malvin Storelid vert forkasta.

2. Disse ankemotpartene vert tilkjent sakskostnader for lagmannsretten med kr 3.000,-.»

Magnar Helge Tefre, Torfinn Engebø, Olav Tefre, Solveig og Knut P. Thuland anfører i hovedsak:

Det bestrides at de nye bevis Storelid har lagt frem «åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse». De nye bevis som gjelder vitneutsagn/dokument fra tvisten om yttergrensen for Øvre Redal sin hjemmemark i 1917, er bare egnet som bevis i spørsmålet om eiendomsforholdet mellom Storelid og Andal, og de gjelder ikke tvisten mellom Storelid og Nedre Helle og Øvre Redal. Når det gjelder dokumentene fra Fremmersviksaken bringer heller ikke disse noe vesentlig nytt. Og kartet som følger Storelids begjæring, støtter heller ikke hans påstand. For øvrig anføres at Storelid, som ankende part, selv skulle undersøkt i statsarkivet, og etter disse parters syn er det Storelids egen skyld at han først etter at rettskraftig dom foreligger gjorde nøyere undersøkelser i statsarkivet.

Videre anføres at de nye bevis ikke kaster vesentlig nytt lys over tvisten mot Øvre Redal og Nedre Helle. Det er ren spekulasjon at Nedre Helle skulle ha noe med Gravdalen å gjøre, eller ha sommerstølen nær hjemmemarken, da Storelid tok til å støle til fjells. Selv om Storelid så seg som nabo til Fremmersvik juni 1863, fikk han ikke retten sin stadfestet i rettsmøte 17.08.63 der tilgrensende eiendom var referert. Det nye kartet er uten bevisverdi, og det må være åpenbart at de nye bevisene er utilstrekkelig til å oppfylle lovens krav for gjenopptagelse. Det er lagt ned slik påstand:

«1. Begjæring av om gjenopptaking vert forkastet.

2. Malvin Storelid betaler Magnar Helge Tefre, Torfinn Engebø, Olav Tefre og Solveig og Knut P. Thuland sine sakskostnader, med tillegg av 12 % rente p.a. frå forfall til betaling skjer.»

Steinar Andal og Arvid Andal anfører i det vesentlige:

For så vidt gjelder kravet om gjenopptagelse av saken viser Steinar og Arvid Andal til det de øvrige ankemotparter har anført, og tiltrer dette.

For øvrig anføres at jordskifte på Redal Øvre og rettene i Rognelihola var tema under jordskiftesaken i mellom Andal og Storelid 1993 og det fremgår at bnr. 87 hadde beite, og ikke eiendomsrett der. Jordskifterettens slutning om at Storelid og Andal eide all støls- og fjellmark i fellesskap er derfor ikke uriktig. Det bestrides at Storelid har kommet med nytt bevis, og han har under ingen omstendighet kommet med bevis som klart ville ført til et annet resultat. Samme bevis var vurdert av jordskifteretten i 1993.

Når det gjelder brevet fra 1863 der Bertil Iversen Storelid erklærte seg som nabo til Fremmersvik, er det kun bevis for at han hevdet å eie et nabobruk, men påstanden ble ikke prøvet. Resultatet av slik prøving er også usikkert, men ville sannsynligvis blitt det samme som det ble da Storelid påsto tilsvarende i jordskiftesak nr. 6/1994. Brevet som nå er lagt frem kan ikke medføre at saken blir gjenopptatt.

Det vises til at overfor Andal er kravet om gjenopptagelse av saken basert på at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er uriktig. Men lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bygger på at jordskifterettens avgjørelse fra 1993 er rettskraftig og anken ble derfor avvist. Det bestrides at det da er grunnlag for gjenopptagelse. Det er lagt ned slik påstand:

«1. Malvin Storelids krav om gjenopptaking av lagmannsrettssak nr. 96-01457 tas ikke til følge.

2. Steinar Andal og Arvid Andal tilkjennes sammen saksomkostninger med kr. 4.500,- med tillegg av 12 % årlig rente fra forfall hos Malvin Storelid.»

Partene har senere utvekslet en del prosesskrift.

Storelid har således kommet med merknader til de enkelte tilsvar i saken og har bl.a opplyst at det var rettsformannen i jordskifteretten fra 1993 som uoppfordret hadde påtatt seg oppgaven med å innhente bevis fra Fremmersviksaken fra 1863. Dette ble tatt som en garanti for at alt som tilhørte saken ble medtatt. Videre hevder Storelid at det som fremkommer i tilsvar fra advokat Lima er «langt fra sannhet», og at Buanes, både for lagmannsretten og nevnte prosesskrift - i vinnings hensikt - har gitt usanne opplysninger. Etter omstendighetene finnes det ikke grunn til å gjengi ytterligere av det som fremkommer i Storelids prosesskrift.

Hjalmar Osens dødsbo v/Magne Osen og Oddvin Bygstad har kommentert Storelids merknader, og i hovedsak gjort gjeldende at det Storelid nå anfører enten er uten betydning eller uriktig. For øvrig at det er meningsløst å kreve saken gjenopptatt når tvistegjenstandens verdi er et så begrenset område - i utstrekning og verdi - som her. Ellers gjøres gjeldende at det er påløpt ytterligere kostnader som følge av Storelids prosesskrift og totalt kreves saksomkostninger med kr 17.300,-.

Advokat Lothe har - på vegne av Bjørg Kirsten Kalland m.fl. - under henvisning til at det er utvekslet en rad prosesskrift som måtte gjennomgås og vurdere, opplyst at omkostningskravet nå vil være 12.500,-.

Lagmannsretten, som har avgjort saken uten å innkalle til muntlig forhandling, finner at gjenopptagelsesbegjæringen må forkastes og vil bemerke:

Gjenopptagelsesbegjæringen er fremmet med hjemmel i tvistemålsloven §407, første ledd, nr. 6, idet Storelid hevder at det er skaffet frem nye avgjørende bevis i saken. I den forbindelse bemerkes at vilkårene for gjenopptagelse er strenge, ved at det stilles krav om at de nye bevis «aapenbart matte medført en annen avgjørelse». Men før lagmannsretten kommer nærmere inn på dette spørsmål, er det innledningsvis grunn til å bemerke at begjæringen formelt sett fyller de krav som oppstilles i tvistemålsloven §409 og §410. Begjæringen er også fremsatt innen fristen i tvistemålsloven §408, annet ledd. Lagmannsretten har heller ingen grunn til å betvile at Storelid selv ikke har sett de dokumenter som nå er lagt frem - og som hevdes å være nye og avgjørende bevis i saken - og legger til grunn at fristen i tvistemålsloven §408 første ledd også er oppfylt. For øvrig legges det til grunn at de dokumenter som nå er fremskaffet ikke var lagt frem for lagmannsretten, slik at de - isolert sett - må anses som nye. De springende punkt i saken er derfor knyttet til spørsmål om bevisene er av en slik art at de kan begrunne gjenopptagelse av saken og - eventuelt - om de kunne vært fremlagt tidligere.

Etter tvistemålsloven §407 annet ledd må begjærende part selv sannsynliggjøre at det er uten hans skyld at han først ble kjent med nevnte bevis etter at saken var avsluttet. I det ligger at Storelid ikke kan bebreides i så måte og han må i den forbindelse identifiseres med de prosessfullmektiger som tidligere har opptrådt i saken på hans vegne. Dokumentene som nå er fremlagt er alle av eldre dato og de knytter seg til rettsfakta som forelå før saken ble tatt opp til doms. Som sådan dreier det seg om dokumenter som kan ha betydning for rettens avgjørelse. På den annen side var dokumentene tilgjengelige i statsarkivet, og de kunne derfor fremskaffes under saksforberedelsen for lagmannsretten, eller i forbindelse med en anke. Det har betydning. Forholdet kunne stilt seg annerledes dersom dokumentene hadde vært oppbevart et annet sted og kommet frem i forbindelse med loftsrydding, gjennomgang av private arkiver, eller lignende. Hensett til at saken gjelder grenser og rettigheter i fast eiendom er det nærliggende å gjøre undersøkelser i statsarkivet, som er det sted der dokumenter vedrørende fast eiendom oppbevares. Det vises i den forbindelse til Schei «Tvistemålsloven bind 2» (1998) s. 1100 der det fremgår: «I tingsrettssaker om eiendomsrett, grenser m v i utmark hvor bruk i eldre tid, gamle grensegangsforretninger, skylddelinger, skjøter m v kan være av betydning må parten undersøke i aktuelle offentlige arkiver. Gjør han ikke det må det være hans risiko om han ved senere undersøkelser finner nye bevis. Gjenopptagelse må da være utelukket etter §407, annet ledd, jf Rt-1997-1682, Rt-1991-1393 og Rt-1991-748.» For øvrig må det forventes at en prosessfullmektig som arbeider med en sak av denne type gjør grundige undersøkelser i statsarkivet. Det har tilsynelatende ikke skjedd her, uten at bakgrunnen for dette er opplyst.

Dokumentene som nå er fremlagt er innhentet fra Statsarkivet, og de var således tilgjengelige da saken ble behandlet i lagmannsretten selv om Storelid, eller hans advokat ikke var kjent med dem. Lagmannsretten kan derfor vanskelig se at Storelid - som må identifiseres med sin prosessfullmektig - har sannsynliggjort at han er uten skyld i at dokumentene først ble kjent for ham etter at saken var avsluttet.

Alene av den grunn er vilkårene for å gjenoppta neppe til stede, men lagmannsretten kan heller ikke se at de bevis som nå er fremlagt «åpenbart» ville medført en annen avgjørelse. Det bemerkes da at dommen er basert på en helhetsvurdering av sakens bevisligheter, herunder en omfattende skriftlig dokumentasjon i tillegg til parts- og vitneforklaringer. Lagmannsretten kan ikke se at verken brevet fra 1863 der Bertil Iversen Storelid erklærer seg som nabo i forbindelse med utskiftning på Fremmersvik, eller dokumentene som er fremlagt i forbindelse med utskiftningen på Redal Øvre i 1917 alene, eller sammen med det som - i følge dommen - ble anført under ankeforhandlingen, kan danne grunnlag for et annet resultat. Lagmannsretten vil ellers knytte visse kommentarer til deler av det som gjøres gjeldende.

Av dokumentene som er fremlagt i forbindelse med «Utskiftning Fremmersvik 1863» står brevet fra Bertil Iversen Storelid sentralt. Siden Storelid særlig har gjort gjeldende at jordskiftedommeren gjorde en feil ved å ikke fremlegge denne erklæringen, finnes grunn til å knytte visse merknader til dette. Nevnte utskiftning omtales i dommen på s. 19. Det er klart at lagmannsretten - på samme måte som jordskifteretten - var kjent med og la til grunn at Storelid, i motsetning til Redal Øvre, var innkalt og møtte under utskiftningen i 1863. Sistnevnte indikerer at det allerede den gang må ha vært klart at utskiftningen kunne eller ville ha betydning for Storelids rettigheter, ellers ville han ikke blitt innkalt. Likevel ble det ikke tatt stilling til hans eventuelle rettigheter, bare grensen mot Helle ble trukket opp. Men all den tid påstanden verken ble rettslig prøvet og avgjort, har det - slik lagmannsretten ser det - ingen avgjørende betydning at Storelid faktisk hevdet å være nabo. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å komme nærmere inn på dette forholdet idet erklæringen som nå er fremlagt ikke endrer dette, eller for øvrig stiller saken i et annet lys. Det finnes heller ikke grunn til å komme nærmere inn på spørsmålet om jordskiftedommeren eventuelt gjorde en feil, idet ansvaret for å fremlege relevante dokumenter under enhver omstendighet påhviler partene.

Deler av begjæringen knytter seg ellers til spørsmål om hva som ble rettskraftig avgjort av jordskifteretten i dommen fra 1993. Storelid hevder således at fremlagt dokumentasjon i forbindelse med utskiftningen for Redal Øvre i 1917 skal vise at denne dommen er feil, og at all stølsmark ikke er felles. Det fremgår imidlertid av lagmannsrettens dom på s. 20 at spørsmålet også var et tema under ankeforhandlingen, men - som påpekt av lagmannsretten - er nevnte avgjørelse rettskraftig og fristen for å begjære gjenopptagelse er under enhver omstendighet utløpt. Denne rett ser derfor ingen grunn til å komme nærmere inn på spørsmål som måtte reise seg i tilknytning til nevnte jordskiftedom, idet den nye dokumentasjon som nå fremlegges ikke ses å ha avgjørende for utfallet av den dom som nå begjæres gjenopptatt.

Storelid har også gjort gjeldende at partene fra Buanes har kommet med usannheter, uten at det er erkjent, og utover det som eventuelt kan utledes av det foreliggende bevisopptak av Hjørdis Bygstad synes påstanden ikke å være underbygget med nye bevis. Bevisopptaket av Hjørdis Bygstad var ellers tatt forut for ankeforhadlingen og forutsettes kjent for lagmannretten og kan derfor ikke anses som nytt bevis. Dersom Storelid mente at det som fremkom i nevnte bevisopptak, eller det som ellers ble opplyst i forbindelse med part- og vitneforklaringene var forbundet med usannheter måtte det vært brukt som ankegrunn, men det ble ikke gjort.

Konklusjonen blir etter dette at vilkårene for å gjenoppta saken ikke er til stede og begjæringen blir dermed forkastet. Lagmannsretten har derfor ingen foranledning til å komme nærmere inn på spørsmålet om det eventuelt er grunnlag for å endre de tidligere saksomkostningsavgjørelser.

Begjæringen har ikke ført frem. Det har betydning for saksomkostningene som er påløpt i den anledning. Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke grunnlag for å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd, som antas å få analogisk anvendelse når begjæringen forkastes.

De fire advokatene som representerer Storelids motparter i forbindelse med gjenopptagelsesbegjæringen har alle gitt opplysninger om sine salærkrav. Storelid har bedt retten se bort fra omkostningskravet fra advokat Ørjaseters parter, da begjæringen om gjenopptakelse ikke omfattet disse. For øvrig har Storelid protestert mot de øvrige omkostningsoppgavene; han har innsigelser mot størrelsen på disse og han har bedt retten ta stilling til den prisforskjell som fremkommer. I den forbindelse bemerkes at Storelid bare kan pålegges å erstatte rimelige og nødvendige omkostninger for å få saken betryggende utført, jf. tvistemålsloven §176.

For så vidt gjelder salærkravet fra advokat Standal på kr 4.500,- har lagmannsretten ingen merknader til dette, idet kravet - utfra sakens art og omfang - anses å omfatte nødvendige omkostninger. Når det gjelder de øvrige prosessfullmektiger har advokat Lothe - som oprinnelig krevet kr 3.000,- - senere fremmet krav på kr 12.500,-, mens advokat Lima nå krever kr 17.300,-, hvilket er betydelig mer enn de øvrige. Lagmannsretten vil i den forbindelse bemerke at advokat Lima, i motsetning til de øvrige advokater, ikke har vært inne i saken tidligere. Det tilsier at han trengte mer tid for å sette seg inn i saken enn de øvrige, hvilket må hensyntas. På den annen side finner ikke lagmannsretten grunn til å belaste Storelid med samtlige omkostninger som følge av at det her har skjedd et skifte av prosessfullmektig, og han pålegges å dekke omkostninger til advokat Limas parter med kr 10.000,-.

Advokat Lothe kjente derimot saken fra tidligere og trengte derfor ikke ekstra tid for å sette seg inn i sakskomplekset. Ut fra dette finnes fremsatte krav svært høyt, og lagmannsretten finner at Storelid passende kan pålegges å erstatte kr 6.000,- av dette. Lagmannsretten har da sett hen til de prosesskrift som er utvekslet prosesskrift etter at advokat Lothes tilsvar ble sendt til underretning.

Når det gjelder advokat Ørjaseters parter var de av Storelid oppført som motparter, men det fremgår samtidig at begjæringen om gjenopptakelse ikke omfatter dem. Mot denne bakgrunn finnes det fremsatte kravet på kr 7.200,- for høyt og lagmannsretten finner at advokat Ørjaseters krav passende kan reduseres til kr 2.500,- som anses å omfatte nødvendige omkostninger med gjennomgang av begjæring, varsel til parter, med videre.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Malvin Storelid innen to uker fra forkynnelse av denne kjennelsen kroner 2.500,- -totusenfremhundre- til advokat Ørjaseters parter; kroner 6.000,- -sekstusen- til advokat Lothes parter; kroner 4.500,- -firetusenfemhundre- til advokat Standals parter og kroner 10.000,- -titusen- til advokat Limas parter.