LG-2000-2262

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-12-08
Publisert:	LG-2000-02262
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett nr. 00-01062 - Gulating lagmannsrett LG-2000-02262.
Parter:	Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Åshild Vistnes van der Veen, Stavanger). Kjæremotpart: Stavanger Kunstforening (Prosessfullmektig: Advokat Atle Helljesen, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Erstad. Lagdommer Frønsdal. Lagdommer Lillebø
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976)

Saken gjelder rett til å stå i stillingen under sakens behandling.

Kort om sakens bakgrunn:

A ble ved avtale av 12.2.1999 tilsatt som «daglig leder og faglig ansvarlig» ved Stavanger Kunstforening. Ved skriv av 30.8.2000 ble hun oppsagt fra stillingen med virkning fra 1.9.2000. Hun ble samtidig utestengt fra arbeidsplassen.

Ved stevning datert 7.9.2000 til Stavanger byrett reiste A sak mot Stavanger Kunstforening med påstand om at oppsigelsen er ugyldig. Samtidig fremsatte hun krav om å få gjeninntre i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort.

Stavanger Kunstforening har påstått seg frifunnet for alle As krav.

Stavanger byrett avholdt muntlige forhandlinger vedrørende retten til å gjeninntre i stillingen, den 13.10.2000. Stavanger byrett avsa den 20.10.2000 kjennelse med slik slutning:

1. Stavanger Kunstforening frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Kjennelsen er forkynt for A ved prosessfullmektigen den 24.10.2000.

Ved skriv datert 1.11.2000 har A erklært kjæremål mot byrettens avgjørelse. Kjæremålet retter seg mot byrettens bevisvurdering og rettsanvendelse.

Betydningen av grunnlaget for oppsigelsen er vesentlig når det gjelder avgjørelsen av spørsmålet om gjeninntreden i stillingen. Det foreligger ikke saklig grunnlag for oppsigelsen av A, og byretten trekker uriktige slutninger av det forhold at A i egenskap av medlem av foreningen til en viss grad har deltatt i forbindelse med at minst 50 medlemmer har forlangt ekstraordinær generalforsamling.

Kravet har sammenheng med at flere medlemmer i foreningen blant annet reagerte på gjennomføringen av valget på den ordinære generalforsamling den 27.4.2000. Dette har sammenheng med hvordan styret på styremøtet den 25.4.2000 hadde vedtatt hvordan vedtektenes §4 var å forstå. Medlemmene mente at styret ikke kunne vedta en slik fortolkning med bindende virkning overfor generalforsamlingen. Saken burde vært fremlagt for og avgjort av generalforsamlingen. Dette ble ikke gjort og mange mente det heftet alvorlige feil ved valget. A var ikke initiativtaker til kravet, men ble forespurt om hun kunne kontakte noen person med spørsmål om de ville stille seg bak et krav om ekstraordinær generalforsamling. Dette gjorde hun.

A arbeidet forut for generalforsamlingen sammen med administrasjonen for å klarlegge hvem som hadde betalt medlemskontingenten innen 28.3.2000. Hun oppfattet vedtektene på en annen måte enn styret og fikk først ca tre timer før generalforsamlingen muntlig beskjed om styrets vedtak. Hun ga straks beskjed til sine medarbeidere om styrets vedtak, noen byretten også har lagt til grunn.

Dette viser at A rettet seg etter styrets syn i det arbeid hun utføre som daglig leder. Hun har ikke i kraft av sin stilling arbeidet aktivt for innkalling til ekstraordinær generalforsamling. A er imidlertid også medlem av kunstforeningen og i denne egenskap mente hun at ekstraordinær generalforsamling ville være riktig. Hennes engasjement har likevel vært begrenset da hun i lojalitet til styret ikke utad har villet demonstrere sitt standpunkt. Hun har derfor ikke selv undertegnet krav om ekstraordinær generalforsamling og heller ikke på annen måte demonstrert sitt syn åpent.

Byretten tar således feil når det legges til grunn at A har «tatt et avgjørende skritt i retning av å ødelegge tilliten mellom seg selv og styret» og at hun «har gått til kamp mot sitt eget styre». Hun har kun på en forsiktig måte vært i kontakt med enkelte personer som også er medlemmer. Disse medlemmer hadde allerede uttrykt misnøye med gjennomføringen av generalforsamlingen.

Videre må det legges vekt på at As handlinger ikke skjedde i den hensikt å kaste styret, men for å fremme medlemmenes rett til å bestemme i de saker som er vesentlige for foreningen. Det avgjørende er at forståelsen av vedtektene tilligger generalforsamlingen å bestemme. Det er likevel illustrerende for styrets holdning når det overfor byretten karakteriserer kravet om ekstraordinær generalforsamling fra 50 medlemmer som et kuppforsøk fra As side. På den annen side velger styret ikke å betrakte kravet om generalforsamling som uttrykk for mistillit idet dette er begrunnelsen for ikke å etterkommemedlemmens krav om nytt valg. Dette må bety at styret er enig med A i at hensikten med kravet om ekstraordinær generalforsamling ikke var å kaste styret.

Byretten tillegger As beskjedne handlinger i forbindelse med kravet om ekstraordinær generalforsamling for stor vekt. Dette forhold kan ikke danne grunnlag for så stor mistillit til A at oppsigelse fremstår som berettiget. Byretten har ikke funnet andre saklige grunner for oppsigelse. Byretten mener at Heramb-saken er grunnlag for den nåværende konflikt mellom henne og styret. I samsvar med As anførsel konkluderes det med at saken i seg selv ikke vil kunne danne grunnlag for oppsigelse. På den annen side overser byretten at styret selv må bære det vesentlige ansvaret for den situasjon som har utviklet seg mellom styret og A.

Styreformann Ådne Kverneland ble gjentatte ganger gjennom 3/4 år bedt om å medvirke til å finne en løsning på Heramb-saken. Dette var han ikke villig til. Han avviste å fakse avtale av 30.10.1996 til henne, og avtalen fantes ikke i kunstforeningens arkiver. Det var As plikt å avklare hvor mye som skulle betales til Heramb. Hun gikk gjennom alt relevant materiale, trakk en konklusjon og fremla saken for styret. I stedet for å behandle realiteten valgte styret å reagere aggressivt og utferdige en advarsel til A. Styret har senere valgt en eksklusjons- og konfrontasjonslinje overfor A. A ble utestengt fra styremøter til tross for at disse ikke kun har omhandlet forholdet til daglig leder.

A fikk videre overlevert en ny omfattende advarsel 15 minutter før generalforsamlingen startet den 27.4.2000. Verken advarselen eller tidspunktet var egnet til å bedre klimaet mellom partene. Knapt en måned senere fikk A brev fra styrets advokat som ba henne vurdere sin stilling. Skrivet av 25.4.2000 fremtrer kun som et middel for å etablere oppsigelsesgrunner.

Styret vedtok den 3.5.2000 retningslinjer for et kunstutvalg. Dette innebærer i realiteten at styret ser bort fra As arbeidsavtale. Hun fratas vesentlige deler av de kunstfaglige oppgaver og styret gjør alt for å bortforklare at hun ble ansatt som faglig ansvarlig. Påstanden om dokumentforfalskning avviser A på det sterkeste. Det foreligger etter dette ingen saklig grunn for oppsigelse av A, og styret må bære hovedansvaret for samarbeidsproblemene.

I denne situasjon fremstår det ikke som urimelig at A får stå i stillingen så lenge saken pågår i samsvar med lovens hovedregel. A har et godt samarbeid med de øvrige medarbeidere. I styremøtereferat av 13.9.1999 fremgår at administrasjonen fungerer godt. A har hatt god kontakt med kunstnere og publikum. A vil når hun kommer tilbake, fortsette med de oppgaver hun var i gang med. Det foreligger ingen kritikk mot hennes arbeidsutførelse og det vil ikke være til skade for foreningen at hun kommer tilbake. Foreningen vil bli skadelidende dersom gjeninntredelse ikke skjer. Det er adm.sekr. Hindal som nå holder hjulene i gang, men oppgavene er for mange til å kunne ivaretas av en fast ansatt. At samarbeidet med styret er vanskelig, bør ikke tillegges vesentlig vekt. Partene bør kunne forholde seg profesjonelt så lenge saken pågår. Det er ikke behov for daglig kontakt mellom styret og A.

I rimelighetsvurderingen må det legges vesentlig vekt på at styret ikke var berettiget til å suspendere A. Dette representerte selvtekt. Styret har drevet polemikk både i brev til medlemmene og i media.

Det legges ned slik påstand:

1. A skal fortsette i stillingen som daglig leder og faglig ansvarlig i Stavanger Kunstforening inntil saken om oppsigelsens gyldighet er rettskraftig avgjort.

2. Stavanger Kunstforening v/styret tilpliktes å betale A saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrente av saksomkostningsbeløpet etter forsinkelsesrenteloven av 1976 nr. 100 regnet fra forfall til betaling skjer.

Stavanger Kunstforening har inngitt tilsvar datert 20.11.2000. I tilsvaret anføres at byrettens avgjørelse er korrekt. Byretten har likevel tatt noe lett på de mange forhold som lå forut for begjæringen om ekstraordinær generalforsamling. De viktigste forhold som påberopes av kunstforeningen som grunnlag for oppsigelsen, er en opptakt til den konflikt som oppsto mellom A og foreningen og som gjorde at A deretter opptrådte grovt illojalt overfor styret. At A også er medlem av foreningen har ingen betydning i denne sammenheng. Det er hennes forhold som daglig leder som skal vurderes. Som daglig leder må hun legge bånd på seg når det gjelder valg av opptreden som privatperson eller som medlem av foreningen. Det er uholdbart at hun som privatperson i pressen uttaler at kunstforeningen bare besto av «drittsekker». Det er heller ikke holdbart at hun medvirker til å samle inn underskrifter til krav om ekstraordinær generalforsamling når motivet er å få valgt et nytt styre. Dette understrekes av at det samtidig ble rekruttert et stort antall nye medlemmer for å få tilstrekkelige underskrifter. Det er dette kunstforeningen har karakterisert som en «kupping» av foreningen.

Når det gjelder de enkelte forhold vises til følgende:

A. A ble tilsatt som daglig leder samtidig som Mette Paavola ble tilsatt som kunstfaglig ansvarlig. A tiltrådte 1.3.1999, mens Paavola tiltrådte noe senere. Hun valgte å slutte etter kort tid på grunn av konflikter med A. Styret var meget kritisk til As utøvelse av lederfunksjon overfor Paavola. Styret var allerede på daværende tidspunkt oppmerksom på at A kunne bli problematisk å forholde seg til og det var en alvorlig sak at den kunstfaglige ansvarlige sluttet.

B. Saker som skulle styrebehandles ble ikke utredet og fremmet i tide. A sto for en subjektiv framstilling i møtereferatene. Dette førte til at A i desember 1999 ble fritatt for å skrive referater.

C. Styret fikk ingen respons hos A når det gjaldt en utredning om bemanningssituasjonen, herunder en styrking av den faglige ekspertise etter at Paalova var sluttet. Styret ønsket blant annet vurdert innleiing av kuratorer.

D. Styret ønsket å opprette et kunstutvalg. Det er vedtektsbestemt at foreningen skal ha et slikt utvalg.

E. A arbeidet i stedet for å fremme dette allerede fra 1999, intenst for at hun selv skulle ansettes i 100 % stilling og skifte tittel til intendant. Hun hadde i strid med styrets anvisninger tillagt seg tittelen daglig leder og faglig ansvarlig. Dette var i strid med foreningens interesser på det tidspunkt idet foreningens styre ønsket en bredere faglig satsing, noe som også var bakgrunnen for ansettelse både av daglig leder og en kunstfaglig ansvarlig.

F. Styret hadde problemer med å få tilfredsstillende økonomiske rapporteringer og det trakk ut med fremleggelse av budsjett. Så sent som til ekstraordinært styremøte medio desember 1999 forelå ikke et vedtak om budsjett for år 2000. Deler av årsaken til dette lå i uenigheten mellom A og styret om hva det skulle satses på, om daglig leder skulle øke sin innsats til 100 % stilling m.v.

G. As stadige krav om utvidelse av sin stilling og øket lønn ble lammende for styrets virksomhet og ble til slutt tillagt et annet utvalg bestående av styreformann og nestformann. Det var i forbindelse med diskusjoner om dette at A plutselig trakk fram den såkalte Heramb-saken hvor hun mente at styreformannen hadde tillatt seg økonomiske fordeler på bekostning av foreningens interesser. Dette ble brukt som pressmiddel overfor styreformannen og det vises blant annet til styreformannens brev av 4.4.2000 gjengitt på s. 9 i byrettens rettsbok.

H. Det er riktig at A ved noen anledninger spurte Kverneland om utbetalingene til Heramb. Heramb hadde bedt om å få utbetalt vederlag for sine malerier over flere år. Det hadde over tid oppstått uklarhet om oppgjøret. Denne uklarhet hadde kun med oppgjøret overfor Heramb å gjøre, ikke noe med foreningens avtale med Kverneland og Sandvik å gjøre. Kverneland svarte A at Heramb-saken var et forhold som administrasjonen selv måtte ordne opp i idet han ikke kjente detaljene i utbetalingene til Heramb. Han henviste også til tidligere formann, Sandvik, som hadde inngått avtalene med Heramb. Først i april måned ble Kverneland plutselig forelagt at han hadde betalt for lite for maleriene. Dette skjedde i en telefonhenvendelse til Kverneland som da ikke hadde avtalen med kustforeningen for hånden. Han lovet å skaffe en kopi, men undret seg over at det ikke fantes et eksemplar i foreningens arkiver. Senere ble det fremskaffet en kopi både for Sandvik og Kverneland. Originalavtalene skulle således ligge i foreningens arkiver.

Til tross for den redegjørelse A fikk om avtalene og til tross for at hun visste at det i fakturaene var henvist til særskilte avtaler, fremmet hun en sak for styret hvor hun ba om at styret traff vedtak om å gå til inkassosak mot styreformannen og den tidligere formannen. Dette ble oppfattet som et uberettiget angrep på styreformannen. A ble meddelt en advarsel og det forelå allerede på dette tidspunkt en situasjon som skulle medført at A enten trakk seg eller ble oppsagt. Etter dette nederlaget for A skulle det så holdes generalforsamling i foreningen. A hadde oversikt over hvem som hadde betalt kontingent. Hun var oppmerksom på at det var styremedlemmer som ikke hadde betalt innen 1 måned før generalforsamlingen. Hun laget et direktiv for de ansatte hvoretter stemmerett til generalforsamlingen kun skulle tildeles de som hadde betalt kontingent innen 1 måned før generalforsamlingen ble avholdt. Hun tok ikke dette opp med styret. Styret fikk en henvendelse om stemmerettsordningen og gjorde vedtak i tråd med slik regelen hadde vært praktisert tidligere. Dette ble meddelt A før generalforsamlingen. Det viste seg likevel at de ansatte praktiserte den stemmerettsregel som A hadde gitt direktiver om. Styreformannen ga da straks beskjed om styrets vedtak og forlangte at dette skulle legges til grunn. A hadde således sabotert den beskjed hun hadde fått om styrets vedtak.

K. Det kan hevdes at det er generalforsamlingen som må avgjøre en tolkningsstrid om stemmeretten. A skulle likevel forholdt seg til det styret vedtok i første omgang. Under generalforsamlingen var det valgkomiteens formann som styrte avstemningen. Han la stemmerettsspørsmålet fram for generalforsamlingen og hadde en ennå videre tolkning av dette enn det styret hadde gjort gjeldende. Dette standpunkt var trolig det korrekte, og valget ble gjennomført etter disse prinsipper uten innvendinger, og det sittende styret ble gjenvalgt med små marginer.

L. A viste under generalforsamlingen klare negative holdninger til styret uten at kjæremotparten vil gå i detaljer om dette.

M. Etter generalforsamlingen engasjerte A seg i å skaffe nye medlemmer og underskrifter til å begjære ekstraordinær generalforsamling hvor hun ønsket omvalg av styret. Hun hevdet at styrevalget var ugyldig.

Ovenstående var situasjonen da styret fant det nødvendig å reagere med oppsigelse og suspensjon. Situasjonen mellom styret og A var blitt uholdbar. Grunnlaget for avskjeden var alvorlige og gjentatte illojale handlinger. Styret valgte oppsigelse for å kunne gi en mer smertefri avvikling av forholdet, men A valgte selv en umiddelbar konfrontasjon, og media ble tilkalt i forbindelse med at hun forlot kontoret.

Det kan ikke være tvil om at A har opptrådt slik at oppsigelsen er berettiget. Det har oppstått et alvorlig mistillitsforhold mellom henne og styret og arbeidsforholdet burde opphøre straks.

Foreningen lider ikke under hennes fravær. Foreningen ville nok vært mest tjent med at en daglig leder og en kunstansvarlig fortsatt var i sine stillinger. At begge nå er borte er ikke styrets ønske. Styret har klart å finne frem til midlertidige løsninger. Det er midlertidig ansatt en utstillingsleder ved siden av den som er igjen i administrasjonen. Styret må også om nødvendig ta større ansvar. Fremtidig organisasjon utredes. A har ikke utvist en ubetinget dyktighet i sin stilling.

Det legges ned slik påstand:

1. Kjæremålet forkastes.

2. A tilpliktes å erstatte Stavanger Kunstforening saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Kjærende part har i prosesskriv av 1.12.2000 ytterligere utdypet sine anførsler og kommentert kjæremotpartens tilsvar. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gjengi fra prosesskrivet.

Lagmannsretten legger til grunn at A har vært faktisk utestengt fra sin stilling hos kjæremotparten siden 1.9.2000. Kjæremotparten har ikke for sin del fremmet krav om at A skal fratre i medhold av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd, tredje pkt. Dette er likevel realiteten i kjæremotpartens standpunkt.

Det følger av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, tredje ledd, at retten «kan» bestemme at arbeidstaker som er urettmessig utestengt fra arbeidsplassen etter oppsigelsesfristens utløp, skal ha rett til å gjeninntre i stillingen. Begjæring må fremsettes innen fire uker fra utestengningen. Lagmannsretten er enig med byretten i at bestemmelsen kommer til anvendelse også ved utestengning innenfor oppsigelsesfristen. Det fremgår av oppsigelsesbrevet at A ble utestengt med øyeblikkelig virkning. Krav om gjeninntreden er fremsatt innenfor lovens frist.

Lagmannsretten viser ellers til at nevnte bestemmelse kom inn i loven ved lovendring av 6.1.1995 nr. 2. Bestemmelsens siktemål er å ivareta arbeidstakerens behov for rettslig å få fastsatt sin adgang til å stå i stillingen under saken. En tilsvarende adgang for arbeidsgiveren til å kreve at arbeidstakeren skal fratre, fremgår av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd, tredje pkt.

Når det gjelder den nærmere forståelse av arbeidsmiljøl. §61 nr. 4, tredje ledd, peker lagmannsretten på at bestemmelsen har en noe annen utforming enn §61 nr. 4, annet ledd, tredje pkt., som regulerer arbeidsgivers rett til å kreve fratreden under saken. Lagmannsretten legger til grunn at selv om ordlyden er noe forskjellig i de to bestemmelsene, vil mange av de samme hensyn være relevante hva enten det er arbeidsgiveren som krever fratreden eller arbeidstakeren som krever å få stå i stillingen. Det kan i den forbindelse vises til avgjørelse i Rt-1999-1998 selv om det i den sak var krevet fratreden også fra arbeidsgiverens side. Lagmannsretten er enig med byretten i at selv om tredje ledd bruker formuleringen «Retten kan bestemme...» at arbeidstakeren skal ha rett til å tre inn igjen i stillingen, så er utgangspunktet og hovedregelen også her at arbeidstakeren har rett til å stå i stillingen under saken. Det er med andre ord den motsatte løsning som må begrunnes. Som påpekt av byretten vil avgjørelsen, med nevnte utgangspunkt, måtte bero på en bred totalvurdering av hele saksforholdet. Sentralt ved vurderingen vil stå bakgrunnen for og karakteren av de forhold som ledet til oppsigelsen, betydningen for arbeidstakeren av å få stå i stillingen, virkningen for arbeidsgiveren av at dette i tilfelle tillates m.v. Bestemmelsen vil i prinsippet gjelde også for daglig leder, jf. Rt-1999-1998. Bestemmelsen har sitt mest sentrale anvendelsesområde ved oppsigelser som skyldes forhold på arbeidstakersiden, noe som er pretendert i foreliggende sak.

Når det gjelder den konkrete foreliggende sak bemerker lagmannsretten:

Lagmannsetten må ut fra de foreliggende opplysninger legge til grunn at det i tiden før generalforsamlingen i kunstforeningen den 27. 4.2000 var oppstått klar mistillit hos styrets medlemmer i forhold til kjærende part som daglig leder og faglig ansvarlig for foreningens virksomhet. Lagmannsretten mener kjærende part selv i ulike sammenhenger hadde opptrådt slik at hun selv fremkalte mistilliten. Lagmannsretten viser til hennes opptreden i den såkalte Heramb-saken, hennes rolle i forbindelse med stemmerettsspørsmålet forut for generalforsamlingen og videre hennes rolle i forbindelse med arbeidet for å fremtvinge en ekstraordinær generalforsamling.

Forsåvidt angår Heramb-saken er lagmannsretten enig med byretten i at kjærende part med full rett måtte kunne foreta undersøkelser mht. hva som var bakgrunnen for at foreningen hadde solgt Heramb-malerier til foreningens tillitsmenn til «underpris» og uten vanlig provisjon. På den annen side mener lagmannsretten, som byretten, at kjærende part dramatiserte saken på et spinkelt, faktisk grunnlag. Lagmannsretten peker særlig på at det av fakturaer hun var i besittelse av fremgikk at det forelå en avtale om salgene. Dette, sammen med de opplysninger hun fikk i telefonsamtale med styreformannen, burde ledet til at hun gikk mer forsiktig fram. Lagmannsretten er likevel enig med byretten i at dette forhold isolert sett ikke kunne danne grunnlag for oppsigelse, noe det heller ikke har gjort. Sammen med det som skjedde før og etter generalforsamlingen mener lagmannsretten likevel at tilliten til kjærende part som daglig leder av virksomheten var så svekket at det ga grunnlag for oppsigelse.

Forsåvidt gjelder generalforsamlingen mener lagmannsretten også her at kjærende part burde gått frem på en annen måte enn hun gjorde forsåvidt gjelder stemmerettsspørsmålet. Spørsmålet om hvem som skulle ha stemmerett var viktig og burde foranlediget en kontakt med styret før kjærende part instruerte adgangskontrollørene om hvem som skulle ha stemmerett. At hun ikke undersøkte spørsmålet tilstrekkelig i forkant, førte til at styret måtte tre i funksjon kort før generalforsamlingen og til at adgangskontrollørene måtte få kontrabeskjed. At styret i den situasjon som oppsto ga uttrykk for hvordan vedtektene var å forstå, kan det ikke være noe å si på. Episoden var uheldig fordi den førte til usikkerhet ved generalforsamlingens begynnelse og ble eksponert for medlemmene.

Såvel «Heramb-saken» som «stemmerettssaken» indikerer etter lagmannsrettens oppfatning at kjærende part ikke maktet å opptre på en tilstrekkelig profesjonell måte som virksomhetens daglige leder.

Til sist, og i realiteten det avgjørende, kommer så at kjærende part engasjerte seg i arbeidet med å skaffe tilstrekkelig grunnlag for å kreve ekstraordinær generalforsamling. Byretten har (side 31) ut fra muntlige forhandlinger, funnet det bevist at kjærende part hadde vært med på, men ikke intiativtaker til, kravet om ekstraordinær generalforsamling. Hun har ment at hun var berettiget til dette som medlem i foreningen og at det var i denne egenskap hun engasjerte seg.

Lagmannsretten ser det slik at kjærende part gjennom å delta i arbeidet for å oppnå en ekstraordinær generalforsamling ytterligere svekket fundament for at styret skulle kunne ha tillit til henne.

Som ansatt leder i foreningen hadde kjærende part plikt til lojalt å følge styrets vedtak og anvisninger. Hun måtte forstå at det å signalisere overfor andre medlemmer at hun støttet kravet om ekstraordinær generalforsamling nødvendigvis eksponerte utad at hun gikk imot sitt eget styre. Det er ikke rimelig at styret må akseptere dette selv om kjærende part har medlemskap i foreningen. I en slik konflikt må hensynet til lojalitet overfor styret gå foran.

I den forbindelse bemerker lagmannsretten at den ikke kan se at hensikten med å kreve ekstraordinær generalforsamling kan ha vært en annen enn å oppnå at det sittende styret ble kastet. At virksomhetens daglige leder støttet dette fremstøt selv om hun ikke tok initiativet, mener lagmannsretten langt på vei diskvalifiserte henne som leder.

Lagmannsretten mener etter dette at oppsigelsen bygger på tilstrekkelig saklig fundament. Lagmannsretten finner det videre urimelig at kjærende part skal kunne fortsette i sitt arbeide under sakens behandling. Konflikten er en følge av manglende tillit fra styret overfor den ledende administrativt ansatte. Lagmannsretten mener det vil virke uheldig for foreningens arbeide om virksomheten skal drives av en leder som ikke har styrets tillit og hvor dette er kjent utad. Lagmannsretten legger til grunn at virksomheten vil kunne drive på en forsvarlig måte med andre ansatte inntil den fremtidige organisering er kommet på plass.

Kjæremålet har ikke ført fram. Kjærende part må dekke motpartens omkostninger ved kjæremålet, jf. tvistemålsloven §180, første ledd. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å endre byrettens omkostningsavgjørelse. Lagmannsretten viser til tvistemålsloven §172, annet ledd og til at kjærende part hadde fyldestgjørende grunn til å få prøvet spørsmålet om gjeninntreden for byretten.

Advokat Helljesen har ikke levert omkostningsoppgave. Utgifter til salær settes skjønnsmessig til kr 4.000,-.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Stavanger Kunstforening kr 4.000,- - kronerfiretusen -, innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.