LG-1999-1448
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-29 |
| Publisert: | LG-1999-01448 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett nr. 98-03498 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01448. Kjæremålet til Høyesterett forkastes, se HR-2001-00195. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Mjeltzer). Motpart: Data Elektriske AS (Prosessfullmektig: Advokat Ellen Risøe). Kjæremålet forkastes i Høyesterett, se HR-2001-00195. |
| Forfatter: | Lagmann Trovåg. Lagdommer Storhaug Larssen. Herredsrettsdommer Tonning. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §57, §63, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §62, §66 |
Saken gjelder oppsigelse i prøvetiden i arbeidsforhold, jf aml. §63.
A, f. *.*..58, ble 240398 ansatt som hjelpearbeider i Data Elektriske AS. I henhold til den skriftlige arbeidsavtalen ble det avtalt en prøvetid på 6 måneder. Han ble skriftlig oppsagt 180998 og fratrådte formelt 021098. Bedriften begrunnet oppsigelsen med samarbeidsproblemer.
Data Elektriske AS er en mindre elektrobedrift i Bergen med hovedvekt på installasjonsarbeider. I 1998 var det 8 ansatte. Omsetningen har de senere år vært om lag 4 millioner kroner årlig. Firmaet ble stiftet i 1957 og aksjekapitalen innehas nå av 3 av de ansatte.
A har avlagt fagprøve som radio/tv reparatør. Han har noen kurs med sikte på fagprøven for elektromontør gruppe L. Han har i tiden 1986 til høsten - med kortere avbrudd - 1991 hatt arbeid som hjelpearbeider hos elektro firma med oppdrag på BMV Laksevåg. Etter å ha vært arbeidsledig en tid, arbeidet han deretter frem til 170295 hos Las Vegas Automatutleie AS. Han var ansatt hos Teige Electro Company AS i tiden 200695 - 300496. Han sluttet i det firmaet etter oppsigelse og forlik av 250596. Det kan også nevnes at han i et arbeidsforhold midt på 1980-tallet sluttet etter oppsigelse og rettsforlik.
Forut for ansettelsen i Data Elektriske AS var A arbeidsledig 031096 - 240398. Det er uomtvistet mellom partene at Aetat formidlet en liste på 3 personer da firmaet søkte hjelpearbeider i februar/mars 1998. A ble intervjuet og ansatt. Aetat sa seg senere villig til å dekke 50% av bedriftens lønnskostnader uten at dette var motiverende ved ansettelsen av A.
A ønsket å fortsette i arbeid hos Data Elektriske AS. Partene kom ikke til enighet om vilkårene for oppsigelse var til stede. A reiste sak for Bergen byrett som 230699 avsa dom med slik domsslutning:
«1. Data Elektriske AS frifinnes.
2. A dømmes til innen 14 - fjorten - dager å erstatte Data Elektriske AS sine saksomkostninger med kr 40.500,- - kronerførtitusenfemhundre.»
En mer utførlig gjennomgang av saksforholdet fremgår av byrettens dom som lagmannsretten viser til.
A har rettidig anket byrettens dom idet det hevdes å foreligge feil bevisvurdering og rettsanvendelse.
Ankeforhandling er holdt i Bergen i tiden 29.11. - 1.12.2000. Foruten ankende part, avga i alt 7 vitner forklaring for lagmannsretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
A har i hovedtrekk anført:
Det må legges til grunn at A var opptatt av å skaffe seg et varig arbeidsforhold. Han tilstrebet å være særlig påpasselig, lojal og tjenestevillig. De første månedene forløp uproblematisk. Bedriften har erkjent at hans fagmessige utførelse av arbeidet var god.
Etter hvert merket A at enkelte av montørene syntes noe avvisende. Han hadde stor interesse av å tilegne seg best mulige kunnskaper i faget med sikte på fagprøve. Det var antydninger om at han ble obstruert i sin læreiver. Tilbakemeldingene fra ledelsen var i det store og hele positive frem til ettersommeren 1998. A valgte selv å ta opp den misnøyen han mente å registrere i et møte med ledelsen og en av montørene 9. september. Formålet var å rydde av veien misforståelser og forhold han kunne rette på. Noe spesielt ble ikke påpekt utover at han gjerne måtte være mer tålmodig. Han ble derfor sjokkert når han få dager senere, uten forvarsel, ble oppsagt.
Bedriftsledelsens saksbehandling forut for oppsigelsen er ikke i samsvar med aml. §57. Oppsigelsen ble ikke drøftet med arbeidstakeren. Han ble meddelt ledelsens standpunkt. A kom med vektige personlige/sosiale innvendinger som ledelsen et øyeblikk vurderte i enerom, men de to fastholdt oppsigelsen.
Arbeidsgiver sviktet sitt ledelsesansvar. Bedriften tok ingen selvstendige initiativ til å gi A eventuelle korrektiv i sin væremåte eller arbeidsutførelse. Bedriftens frykt for risiko for oppsigelse fra en av montørene har gått ut over A på en urimelig måte ved at han uten mulighet for korreksjon, er blitt sagt opp.
Påståtte samarbeidsproblem er en etterfølgende begrunnelse. A fikk aldri advarsel eller tilbakemelding om på hvilke områder han burde tilstrebe forbedring.
Det hevdes at oppsigelsen ikke er saklig idet den ikke kan begrunnes i hans «tilpassing til arbeidet» jf aml. §63. De enkeltepisoder som bedriften påberoper seg er relativt bagatellmessige og kan ikke være tilstrekkelige, hensett til arbeidsgivers bevisbyrde og at A forut for oppsigelsen ikke fikk korrektiv - skriftlig eller muntlig - fra ledelsen.
Subsidiært anføres at A er mer enn villig til å legge saken bak seg og se fremover. Han mener at vilkårene for å fortsette i arbeidsforholdet foreligger og at det vil gå godt.
A har lidd et følbart økonomisk tap. Det har ikke vært mulig for ham å få annen stilling. I tiden etter oppsigelsen har han oppebåret arbeidsledighetstrygd med kr 283.360,-. I samme periode ville han ha fått utbetalt i lønn kr 455.188 som kreves dekket sin helhet. Det er uklart om Aetat vil søke regress for utbetalt trygd.
Det kreves også erstatning for ikke-økonomisk tap. A og hans familie er bragt i en uhyre vanskelig livssituasjon. Med den forhistorien som foreligger vil A ha de største vansker med å komme seg i arbeid igjen.
A har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
«1. Data Elektriske AS sin oppsigelse av A av 18.09.98 er ugyldig.
2. A gjeninntas i sin stilling som hjelpearbeider.
3. Ankemotparten dømmes til å erstatte ankende part det fulle inntektstap fra og med fratreden 01.10.98 og frem til gjeninntredelsesdato.
4. Ankemotparten dømmes til å yte A oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 100.000,-.
5. Ankende part tilkjennes ankens omkostninger for begge retter.»
Data Elektriske AS har tatt til motmæle og krever byrettens dom stadfestet. Byrettens dom er i resultatet riktig og dens begrunnelse tiltres med unntak om rettens bemerkninger til aml. §57. Det ble holdt drøftingsmøte med A. Hans oppsigelse ble vurdert i separat møte hvoretter han umiddelbart ble meddelt at bedriften fant å måtte si ham opp.
Bedriften mener at vilkårene for oppsigelse i medhold av aml. §63 er tilstede og på det grunnlag at det foreligger manglende tilpassing til arbeidet.
Arbeidsgiver har bevisbyrden for at vilkårene for oppsigelse foreligger. Det er dokumentert gjennom bevisførselen at As arbeidsforhold var belastende og problematisk. Den enkelte episode var liten, men over tid resulterte hans mangel på tilpassing og selvinnsikt mistrivsel og irritasjon som gikk ut over arbeidsmiljøet. Det har alltid vært godt og trivelig miljø blant de ansatte uten alvorlige problemer og konflikter knyttet til den enkeltes arbeidsforhold. Montørene arbeider tett sammen med oftest enten en lærling eller en hjelpearbeider. Firmaet er avhengig av - i sin økonomiske drift - at trivselen mellom de ansatte er god.
A manglet evnen til å oppfatte mild korreks og endre sin væremåte deretter.
A og bedriften hadde felles mål om kvalifisering for fagprøven. Men A skulle kvalifiseres gjennom arbeidsoppgaver etter hvert som hans faglige progresjon tilsa det og innenfor slike bedriftsøkonomiske betraktninger som til enhver tid måtte gjelde. Firmaet hadde ikke gitt løfte om opplæringsprogram slik tilfelle er for lærlinger.
Retten skal være forsiktig med å overprøve bedriftsledelsens skjønn når de faktisk dokumenterte forhold viser at As handlinger og væremåte viste at han ikke evnet å tilpasse seg i arbeidet. Den frustrasjon og irritasjon som etter hvert tydeliggjorde seg skyldtes i hovedsak at A ikke mestret å forholde seg til tilviste arbeidsoppgaver. Han fullførte dem ikke, men «hang i stedet over skuldrene» på montørene når de utførte egne krevende arbeidsoppgaver. Han blandet seg utidig inn i montørenes samtaler med kundene og var ikke lydhør for tilrettevisning til sine arbeidsoppgaver. Det bestrides ikke at han gjorde godt arbeid, men hans manglende evne til å oppfatte montørenes budskap om «å ta en ting i gangen» gjorde at bedriften ikke kunne satse på et varig arbeidsforhold.
A må ha forstått at hans manglende tilpassing medførte irritasjon og frustrasjon. Hans initiativ til flere møter med sin nærmeste foresatte og bedriftsleder, senest 0909, viser klart dette.
A visste at han var under evaluering. Tross dette maktet han ikke å utføre sitt arbeid etter de anvisninger som fortløpende ble gitt. Flere av montørene fikk problemer med trivsel på arbeidsplassen og vegret seg for å arbeide sammen med A.
Bedriftens begrunnelse har hele tiden vært sammenfallende. Det foreligger ingen etterfølgende konstruksjon av begrunnelse for å skjule andre påståtte årsaker.
Subsidiært anføres at As arbeidsforhold uansett ikke kan fortsette, jf aml. §66, femte ledd jf §62 første ledd annet punktum. A har nå i 2 år vært ute av stillingen som han hadde i kort tid (1/2 år). Bedriften er liten og A hadde samarbeidsproblemer med de fleste. De må her ses hen til at arbeidsoppgavene som regel blir utført av 2 i fellesskap.
Subsidiært blir det også anført at A ikke har krav på erstatning. Det er arbeidstaker som har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene etter §62 annet ledd foreligger. Rettspaksis er usikker med hensyn til spørsmålet om det skal gjøres fradrag for utbetalt ledighetstrygd.
Ved eventuell erstatningsutmåling må også vektlegges at overskuddet de siste 5 år har vært marginalt. Arbeidstaker har ikke begrenset sitt tap. I juni 1999 var det opplyst at A ikke hadde søkt annet arbeid etter oppsigelsen. Saken var berammet i lagmannsretten på et tidligere tidspunkt, men forhold på ankende parts side, bl.a advokatbytte m.m., førte til mer enn 6 måneders utsettelse. Tap som følge av det, er det ikke rimelig at bedriften skal bære.
Atter subsidiært anføres at det ikke er grunnlag for oppreisningserstatning. Bedriften har søkt å strekke seg langt - også i forliksforhandlinger - men A har ikke vært villig til å akseptere bedriftens håndsrekning.
Data Elektriske AS har lagt ned slik påstand:
«1. Prinsipalt: Byrettens dom stadfestes.
2. Subsidiært: Arbeidsforholdet opphører fra det tidspunkt retten bestemmer.
3. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten tillagt lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»
Lagmannsretten legger til grunn at det etter hvert som arbeidsforholdet skred frem oppsto noen gnisninger mellom A og montører i firmaet. De enkeltepisoder som er trukket frem, er isolert sett av relativt bagatellmessig betydning. Det er likevel ikke tvilsomt at forholdene på arbeidsplassen på grunn av dette ble mer anspent og mindre trivelig enn tidligere.
A var utvilsomt meget opptatt av faget og å tilegne seg mest mulig kunnskap slik at han selv kunne avlegge fagprøve hurtigst mulig. Han har selv forklart at hans tidligere arbeidsfortid med to oppsigelsessaker - riktignok med 10 års mellomrom - og den lange arbeidsledigheten medførte at han var seg bevisst å ville holde en særdeles lav profil, være ydmyk og finne seg i ting som andre ikke ville ha godtatt.
Bedriften har presisert at A ikke er sagt opp på grunn av ordrenekt, dårlig eller sjuskete arbeid, men samarbeidsproblemer. Som anført legges til grunn at arbeidsgiver har bevisbyrden for at vilkårene for oppsigelse i medhold av aml. §63 - arbeidstakerens (manglende) tilpassing til arbeidet - foreligger.
Det vil bero på en helhetsvurdering om vilkårene er oppfylt. Hvis domstolene kommer til at arbeidsgivers bevisvurdering av en prøvetidsansatt er riktig, vil det kreve særskilt begrunnelse om arbeidsgivers skjønnsmessige vurdering skal settes til side.
A gir inntrykk av å være en talefør person med til dels gode karakterer fra sin yrkesfaglige utdannelse. Det er utvilsomt slik at han har kommet på kant med sin arbeidsgiver i to tidligere ansettelsesforhold uten at lagmannsretten mener dette kan kaste særlig lys over denne saken. A hadde en klar mening om å gjøre sitt ytterste for å bli værende i arbeidsforholdet. Han var punktlig, gjorde pent arbeid og hevder selv å ha trivdes.
Årsaken til samarbeidsproblemene mellom A og noen av montørene synes uklar. Mest trolig skyldes de frustrasjoner og irritasjoner som oppsto på grunn av As noe særegne væremåte uten velutviklet evne til - i arbeidsforholdet - å ta hint og antydninger fra de andre til større konsentrasjon om egne arbeidsoppgaver. Dette ga seg etterhvert utslag i at bagatellmessige episoder - som skjer i mange arbeidsforhold - kom i fokus.
Når det gjelder bedømmelsen av hvorvidt oppsigelsen er gyldig etter aml. §63, har lagmannsretten delt seg.
Flertallet (Trovåg, Storhaug Larssen, Hansen og Sørensen) er kommet til at vilkårene for oppsigelse etter omstendighetene ikke foreligger. Partene synes å være enige om - og det legges til grunn - at spørsmålet i saken blir om de påberopte samarbeidsvanskeligheter er av slik art og alvorlighet at det må sies at arbeidstaker - A - har manglende «tilpassing til arbeidet».
Om den nærmere forståelse av dette vises bl.a til Karnov 2 - norsk kommentert lovsamling - utg. 1999, note 529 side 1282 hvor det heter:
«Samarbeidsvanskeligheter som oppstår i prøvetiden er et forhold som arbeidsgiver må være våken for og forsøke å løse, og det må også stilles forholdsvis strenge krav til en stor arbeidsgiver som en kommune, med forventet profesjonell kompetanse, jf Rt-1991-236. Den prøvetidsansatte må få relevant tilbakemelding på ev. feil, slik at arbeidstakeren gis mulighet til å korrigere utførelsen av arbeidet, og slik at en oppsigelse ikke skal komme som en overraskelse på arbeidstakeren, jf Ot.prp.nr.50 (1993-1994) s. 163.»
Etter flertallets mening berøres her det sentrale spørsmål i denne saken. Etter hvert som prøvetiden for As ansettelsesforhold nærmet seg slutten, ble det etter flertallets mening overfokusert på heller bagatellmessige forhold ved As arbeidsforhold. Ledelsen prioriterte ikke å gi A så tydelige tilbakemeldinger på det den fant negativt ved ham eller hans væremåte i arbeidsforholdet at han fikk reell mulighet til å korrigere seg. Det ble nok, som nevnt, gitt antydninger og hint som f.eks. «du må gjøre som montørene sier». Ledelsen burde her på en langt tydeligere måte forklart til A på hvilken måte han måtte korrigere sin adferd og arbeidsutførelse. Det ble ikke gjort. A selv initierte et møte 9. september med ledelsen og en av montørene fordi han hadde en følelse av at det var behov for en viss oppklaring mellom han og montøren. Etter flertallets syn ble det ikke sagt noe i det møtet eller ellers til A fra ledelsen som var å oppfatte som korrektiv.
I lys av den kritikk av A som ledelsen ble meddelt fra øvrige ansatte - og som i det vesentlige gjelder forhold etter fellesferien - måtte ledelsen være forpliktet til på en annen måte å samtale med A alene om hvilken adferdsendring som var ønskelig.
Som nevnt ble A oppsagt 9 dager senere. Det sier seg selv at dette tidsrom ville ha vært for kort tid selv om A var blitt gitt tilbakemelding om ønsket endring av adferd m.v. fra ledelsens side i møtet 9. september. Særlig gjelder dette i tilfeller hvor det oppstår samarbeidsproblem som ikke gir seg håndfaste utslag, men som mer består i irritasjon over en kollega.
Flertallet ser ikke grunn til å gå inn på de enkeltepisoder som er bragt frem for lagmannsretten. Det er ikke tvilsomt at A kan kritiseres i flere sammenhenger, bl.a var han overdrevent opptatt av å lære seg å koble et sikringsskap m.m. De overordnede hensyn som flertallet peker på foran, om ledelsens plikt til på en helt annen måte å gripe fatt i og søke å løse samarbeidsproblem som oppstår i prøvetid, vil i denne saken veie tyngre enn de forhold som bedriften har pekt på.
Etter flertallets mening skulle A ha fått relevant korrektiv fra ledelsens side, særlig med bakgrunn i at de enkeltepisoder som trekkes frem i saken fremstår som uvesentlige. A har derfor ikke fått mulighet til å justere seg i forhold til enkelte av kollegene.
Bedriftsledelsen visste at A hadde vært lenge ute av arbeid og at han var særdeles opptatt av å få faglig progresjon. Flertallet mener at fraværet av klar tale fra ledelsen til A om hva han burde endre i sin væremåte i arbeidsforholdet og en viss tilpasningstid til det, fører til at oppsigelsen ikke kan anses å være gyldig.
Flertallet kan ikke se at dette standpunktet er i strid med den rettspraksis som har utviklet seg rundt domstolenes prøvelsesadgang overfor arbeidsgivers skjønn.
A har pekt på at saksbehandlingen ved oppsigelsen er i strid med aml. §57. Flertallet finner ikke grunn til å gå nevneverdig inn på dette. A ble meddelt oppsigelse ved arbeidsdagens slutt 18. september i et møte med ledelsen. Han redegjorde da for noen personlige forhold. De to i ledelsen gikk i et annet rom, men kom etter kort tid tilbake og meddelte at oppsigelsen ble fastholdt. Det er tvilsomt om kravene i aml. §57 er oppfylt, men da saken avgjøres på annet grunnlag, finner flertallet det ikke nødvendig å ta endelig standpunkt til spørsmålet.
Som nevnt mener flertallet at det ikke er godtgjort at vilkårene for oppsigelse etter aml. §63 foreligger.
Det samme flertallet finner at bedriftens subsidiære påstand om opphør av arbeidsforholdet bør tas tilfølge. Flertallet viser her til de anførsler som Data Elektriske AS har gjort gjeldende. Flertallet peker på at arbeidsforholdet var kortvarig, det har gått over 2 år siden A var i arbeid. I tillegg kommer at skadevirkningene ved gjeninntredelse i bedriften mest trolig vil være betydelig, hensett til den tvisteprosess som har pågått over tid mellom partene. Slik flertallet vurderer saken er betingelsene for anvendelse av aml. §62, første ledd annet punktum oppfylt. Opphørsdato for arbeidsforholdet settes til 31. desember 2000.
A har krevet erstatning og oppreisning for usaklig oppsigelse. Som nevnt har A hatt arbeidsledighetstrygd i hele perioden etter oppsigelsen. Som pekt på av Data Elektriske AS skyldes noe av den lange saksbehandlingstiden for lagmannsretten forhold som A må bære ansvaret for. I tillegg peker flertallet på at As eget forhold er av betydning. Flertallet har funnet oppsigelsesspørsmålet tvilsomt og A synes ikke å ha vært helt liketil å forholde seg til i arbeidsforholdet. Noe grunnlag for krav på oppreisningserstatning finnes under de foreliggende omstendigheter ikke å være tilstede.
Flertallet finner etter en totalvurdering at erstatningsbeløpet passende kan fastsettes til kr 150.000,- jf aml. §62, annet ledd.
Anken fra A har delvis ført frem. For lagmannsretten skal tvistemålsloven §174 jf §180 annet ledd anvendes. Tvistemålsloven §174 kommer også til anvendelse ved bedømmelsen av saksomkostningsspørsmålet for byretten. Det er lagmannsrettens bedømmelse av tvisten som skal legges til grunn også ved omkostningsavgjørelsen for byretten. Etter tvistemålsloven §174 første ledd skal partene i sak som dels vinnes og dels tapes, bære egne saksomkostninger.
Spørsmålet blir om A etter en totalvurdering helt eller delvis bør tilkjennes saksomkostninger i medhold av unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd.
A er gitt medhold av flertallet i at oppsigelsen var ugyldig og har fått noe erstatning. Han har ikke akseptert forliksløsninger som kan vurderes som minst like gunstig for ham.
Lagmannnsrettens flertall finner at A delvis bør få erstattet sine omkostninger for byrett og lagmannsrett. Advokat Meltzer har inngitt oppgave på totalt kr 114.000,- hvorav kr 64.500,- gjelder lagmannsrettsbehandlingen.
Flertallet finner at saksomkostningsansvaret passende kan settes til kr 90.000,- samlet for byrett og lagmannsrett, jf tvistemålsloven §174 annet ledd.
Mindretallet (Tonning, Lied og Egge Andersen) er kommet til at Data Elektriske blir å frifinne. Mindretallet legger til grunn at etter rettskildebildet skal domstolene normalt ikke overprøve arbeidsgivers skjønn med hensyn til om en prøvetidsansatt skal sies opp. Det vises til prinsippielle uttalelser i Rt-1977-922. Dommer avsagt av Bergen byrett inntatt i NAD-1981-83 side 514, Oslo byrett inntatt i NAD-side-799 og Hålogaland inntatt i NAD-1988-side 1299 bygger på samme forståelse om at arbeidsgivers skjønnsmessige vurderinger ikke skal overprøves.
Uttalelser i forarbeidene til aml. §63 inntatt i Ot.prp.nr.50 (1994-1995) side 164 understreker at domstolene skal være svært tilbakeholdne med å etterprøve arbeidsgivers skjønnsmessige vurdering av hvordan arbeidstaker fungerer i stillingen, så lenge det faktum som oppsigelsen bygger på må anses som bevist og relevant.
Sterke reelle hensyn taler også for at domstolene utviser tilbakeholdenhet særlig fordi en streng kontroll med skjønnsmessige avgjørelser over tid kan føre til at færre arbeidssøkere får tilsetting.
Arbeidsgiver har sagt opp A med den begrunnelse at det var samarbeidsproblemer. Etter aml. §63, er samarbeidsproblemer en relevant grunn til å bringe en prøvetidsansettelse til opphør. Ut fra bevisførselen kan det heller ikke være tvilsomt at det rent faktisk var problemer i samarbeidet mellom A og de ulike montører/lærlinger. Vektleggingen av samarbeidsproblemene ligger utenfor det retten bør overprøve. Det er tale om en liten arbeidsplass, hvor arbeidsgiver må ha en vid adgang til å foreta selvstendige og endelige vurderinger som ikke skal kunne settes til side av domstolene med mindre det er tale om et uforsvarlig skjønn eller skjønnet fremtrer som kvalifisert urimelig.
Hvis årsaken til samarbeidsproblemene er å finne i bedriftens eget forhold, kan arbeidsgivers skjønn fremtre som uforsvarlig eller kvalifisert urimelig. Etter mindretallets syn skyldes samarbeidsproblemene i det vesentligste As forhold. A klarte ikke å innrette seg på at han som hjelpearbeider, hadde plikt til å rette seg etter instruksjoner og anvisninger fra montørene. Hans pågående opptreden i forhold til opplæring gikk ut over det som kunne forventes av en person i hans stilling, og denne pågående adferd medførte betydelig irritasjon fra de øvrige ansatte. Det er også bevist at A ved flere anledninger la seg opp i diskusjoner med byggherrene og at dette skapte en betydelig grad av irritasjon for montørene. Som nevnt vil vektleggingen av momentene ligge utenfor det retten bør overprøve.
Mindretallet er ikke uenig i at ledelsen av Data Elektriske AS med fordel kunne ha beskrevet den ønskede adferdsendring på en mer direkte måte overfor A. På grunnlag av det som er kommet frem, burde A likevel ikke ha vært i tvil om at hans foresatte mente at han skulle opptre annerledes i arbeidssituasjonen. Etter mindretallets oppfatning burde A ha forstått at hans opptreden kunne få konsekvenser slik at oppsigelsen ikke burde være noen overraskelse.
Mindretallet er etter dette kommet til at byrettens dom bør stadfestes.
Dom blir etter dette avsagt i samsvar med flertallets syn etter den dissens som foreligger.
Domsslutning:
1. Oppsigelsen av A anses ugyldig.
2. Arbeidsforholdet mellom Data Elektriske AS og A opphører fra 31. desember 2000.
3. Data Elektriske AS betaler kr 150.000,- kroneretthundreogfemtitusen- i erstatning til A innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
4. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Data Elektriske AS samlet kr 90.000,- -kronernittitusen- til A innen 2 -to - uker fra dommens forkynnelse.