LB-1998-2997

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-09-29
Publisert:	LB-1998-02997
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 95-03417 A/54 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02997 A/03. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-01385.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Edmund Asbøll). Motpart: Trygg-Hansa Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Even Sveen).
Forfatter:	Petter A. Lossius, formann. Regine Ramm Bjerke. Steinar Iversen. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder krav om erstatning ved personskade.

A er utdannet rørlegger og ble autorisert som rørleggermester i 1976. Han drev fra samme år selvstendig næringsvirksomhet som rørlegger frem til 1981, da han fikk problemer med smerter i korsryggen og nakken. Etter at han i 1986 også fikk nakkesmerter med utstråling til høyre arm og isjias, fikk han diagnosen Scalenus' syndrom. Det ble senere funnet tegn til avklemming av 7. nerverot, og røntgenbilder viste degenerative forandringer i området mellom nakkevirvlene C6-C7. På grunn av rygg- og nakkesmertene var A ut over i 1980-årene helt eller delvis sykmeldt, eller under attføring, frem til 24. oktober 1989 da han ble friskmeldt.

Søndag ettermiddag den 19. november 1989 var A og hans hustru, B, på biltur i en GMC Safari Varebil. Begge satt i sikkerhetsseler, og setene i bilen var forholdsvis høye og hadde nakkestøtter. I krysset Kirkeveien/Sognsveien stanset de på rødt lys. Etter det opplyste, satt de begge noe foroverbøyd. Mens de ventet ble de påkjørt bakfra av en Ford Escort. Det er på det rene at den påkjørende bilen holdt en forholdsvis lav fart. Retten kommer tilbake til hastigheten i forbindelse med bevisvurderingen i saken.

Den påfølgende dag eller dagen etter var A og B hos sin faste lege. A ble sykmeldt og utviklet senere et kronisk sykdomsbilde som ikke har endret seg nevneverdig frem til i dag.

A reiste den 3. mai 1995 sak for Oslo byrett mot den påkjørende bils forsikringsselskap, Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidige, nå Trygg-Hansa Forsikring AS, med krav om erstatning begrenset oppad til kr 4 mill. Forsikringsselskapet erkjente ikke ansvar og gjorde gjeldende at A ikke var blitt påført noen skade ved trafikkuhellet. For byretten ble det oppnevnt to medisinsk sakkyndige, overlege Peer H. Staff og nevrolog Per Egil Hesla, som begge avga skriftlig erklæring og forklarte seg muntlig for byretten. Byretten avsa dom 27. juli 1998 med slik domsslutning:

1. Trygg-Hansa Forsikring frifinnes.

2. Hver av partene betaler sine egne omkostninger og deler omkostningene forbundet med de sakkyndige uttalelsene til dr. Hesla og dr. Straff, med 50% hver.

A har i rett tid anket dommen til lagmannsretten. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo 16. og 17. august 2000 der A møtte og ga forklaring. Det ble avhørt to ordinære vitner, samt ett sakkyndig vitne, ingeniør Torstein Haug, som uttalte seg om hastigheten i kollisjonsøyeblikket og de fysiske krefter den påkjørte bil var blitt utsatt for. De medisinsk sakkyndige som begge var reoppnevnt for lagmannsretten, hadde utarbeidet nye skriftlige erklæringer. De avga dessuten muntlig forklaring. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.

Saken står i hovedsak i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Om sakens øvrige omstendigheter, derunder As syke- og trygdehistorie, vises til byrettens dom.

A har i hovedsak anført:

Alle vilkår for å få tilkjent erstatning er oppfylt i den foreliggende sak. Det gjelder også de fire vilkår som bygger på Quebec Task Force-rapporten, som er lagt til grunn i rettspraksis.

For det første foreligger det et adekvat traume, det vil si at sammenstøtet mellom bilene var tilstrekkelig sterkt til å kunne medføre skade hos A. Dette ble også lagt til grunn av byretten, og rettspraksis viser eksempler på at skader kan inntre selv ved svært lave hastigheter, jf. RG-1989-1298. Ingeniør Haug forutsatte i sin forklaring at det dreide seg om normalt friske personer, men det er ikke tilfelle i denne sak. A var spesielt sårbar, slik at skader lettere kunne oppstå hos ham. Det vises for så vidt til dr. Heslas forklaring.

Det kan ikke være tvilsomt at A fikk akuttsymptomer som følge av påkjørselen bakfra. Han var til lege en eller to dager etter - tidsmomentet kan her ikke være avgjørende - og klaget over smerter i nakken m.v. som var kommet som resultat av påkjørselen. Også på dette punkt ga byretten A medhold.

Når det gjelder det tredje vilkåret - «brosymptomer» - er også det oppfylt. Den nødvendige kontinuitet i As sykehistorie er dokumentert. Motparten er enig i dette, men mener sammenhengen går tilbake til 1985. Skadene fra den gang er imidlertid noe annet enn de skader som foreligger nå.

For vilkåret om påregnelig skade ser A det slik at han før ulykken inntraff hadde en forholdsvis langvarig og god periode der han var i fysisk aktivitet med 50 prosent sykmelding før han ble helt friskmeldt. Hvis ikke ulykken hadde skjedd, ville han fortsatt ha vært velfungerende. Etter hans oppfatning må derfor all invaliditet i dag tilskrives ulykken, som umiddelbart resulterte i at det oppsto whiplash-symptomer hos ham.

De sakkyndige ser riktig nok noe annerledes på saken, men deres oppfatning må vurderes og prøves i forhold til de øvrige bevis og kan derfor ikke tillegges avgjørende vekt. Det kan heller ikke være avgjørende at A angivelig skal ha hatt både gode og mindre gode dager, slik som fremhevet av byretten.

Subsidiært anføres at lagmannsretten må vurdere om det foreligger samvirke av årsaksfaktorer. Ulykken er en av faktorene og må ses i forhold til at A var særlig sårbar for skader som kunne oppstå ved nakkesleng Her foreligger det en faktisk årsakssammenheng. Det samsvarer ikke med As virkelighetsoppfatning at ulykken i høyden kunne medføre forbigående smerter, og at hans nåværende plager er resultat av angst som har virket somatiserende. Etter norsk erstatningsrett må skadevolder uansett ta skadelidte som han er, jf. Lødrup: Erstatningsrett 4 utg., side 343. Det spiller ingen rolle om skadelidte er sårbar på grunn av fysiske eller psykiske forhold, jf. Rt-1968-884. Konsekvensen må være at forsikringsselskapet må bære det fulle økonomiske ansvaret for de skader som ble fremkalt ved ulykken.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, er partene i hovedsak enige. Det vises for så vidt til As partsforklaring om antatt inntekt de år han har gått sykmeldt etter ulykken og forventet inntekt fremover. Det må legges til grunn at A ville ha hatt en inntekt på ca kr 300.000 pr. år, og at en rimelig årsinntekt for en takstøkonom i tiden fremover er ca kr 400.000.

A har lagt ned slik påstand:

1. Trygg-Hansa Forsikring AS dømmes til å betale til A en erstatning oppad begrenset til kr 4 millioner.

2. Trygg-Hansa Forsikring AS dømmes til å erstatte A sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Trygg-Hansa Forsikring AS har i hovedsak anført:

Forsikringsselskapet bestrider økonomisk ansvar i saken og gjør prinsipalt gjeldende at det ikke kan påvises noen medisinsk mer-invaliditet hos A som følge av ulykken. Han hadde gjennom mange år vært helt eller delvis sykmeldt, og hans tilstand varierte noe over tid. At han ble friskmeldt en tid før ulykken, er ikke ensbetydende med at han permanent var kvitt sine mangeårige problemer med nakke og rygg. Problemene som han har hatt etter ulykken, er nøyaktig de samme som han hadde før. Ulykken har således ikke vært årsak til noe som helst. Dette løser etter forsikringsselskapets oppfatning saken.

Subsidiært anføres at det ikke er årsakssammenheng mellom ulykken i 1989 og As plager etter ulykken. Ved bevisvurderingen må man legge mest vekt på de begivenhetsnære opplysninger og mindre vekt på uttalelser i ettertid. Ut fra bilskadene kan man dessuten slutte objektivt hvilken hastighet og dermed hvilke fysiske krefter som A og B ble utsatt for.

Som nevnt av motparten, må retten bygge på de fire vilkår som fremgår av blant annet Rt-1998-1565, særlig side 1577. I denne sammenheng bestrides at A ble utsatt for noe adekvat traume. Endringen av hastigheten forårsaket av kollisjonen var ikke mer enn 6 - 8 km/t, og det ga ingen skadegjørende belastning på A. Belastningen ved kollisjonen var ikke større enn ca 1,2 G, noe som er godt innenfor de belastninger som regelmessig forekommer i dagliglivet. Det vises til fagartikkel gjengitt i «Spine» nr. 11 for 1994.

Det er riktig at A kort tid etter uhellet var hos lege og klaget over blant annet nakkesmerter. Men hva slags smerter det her egentlig dreide seg om vet man ikke sikkert. Man kan derfor ikke konkludere med at det dreide seg om en whiplash-skade. Etter den inndeling som følger av «Whiplash-Assosiated Disorders», dreier det seg i høyden en belastning i området mellom grad 0 og 1, hvilket ikke gir varige skader. Varige skader oppstår først i grad 4.

Videre bestrides at A har hatt såkalte «brosymptomer». De problemer han har hatt opp gjennom årene, stammer ikke fra uhellet i 1989, men oppsto flere år før dette.

Endelig er de skader A påberoper seg, ikke noen påregnelig følge av kollisjonen. Selv med den spesielle sårbarhet som A muligens har, skulle eventuelle smerter ha gått over etter kort tid. Det vises til utredningene fra de medisinsk sakkyndige, som mener at As plager for det vesentlige skyldes anspenthet på grunn av psykiske påkjenninger. Atter subsidiært gjøres det derfor gjeldende at skaden som A mener at han er blitt påført, er for fjern og avledet i forhold til kollisjonen i 1989.

Om erstatningsutmålingen anføres at det er intet som tyder på at ulykken har hatt betydning for hva A faktisk har hatt av inntekter. Forsikringsselskapet bestrider ikke at en takstmann kan tjene ca kr 400.000 pr. år.

Trygg-Hansa Forsikring AS har lagt ned slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

For at den som mener seg skadelidt skal få erstatning, må blant annet følgende tre vilkår være oppfylt: Det må foreligge en skadegjørende handling, det må foreligge et økonomisk tap og det må foreligge adekvat årsakssammenheng mellom handlingen og tapet. For ménerstatning er det ikke nødvendig at det foreligger økonomisk tap, men det må i alle fall foreligge en skade.

Whiplash-skader reiser i enkelte henseende særlige problemer. Det skyldes at en ikke ubetydelig del av befolkningen i Norge og ellers i den vestlige verden har nakke- og ryggproblemer med et symptombilde tilsvarende det man ser ved whiplash-skader, men uten at det foreligger noe traume. For å skille whiplash-skadene fra andre skader med et lignende symptombilde, er det på grunnlag av medisinsk forskning og rettspraksis etablert et sett av vilkår som alle må være oppfylt for at det skal være tale om en whiplash-skade som kan gi grunnlag for erstatning. Det vises særlig til Rt-1998-1565 der det er gitt en nærmere beskrivelse av betingelsene for at skader og symptomer årsaksmessig kan føres tilbake til et traume forårsaket av nakkesleng. Betingelsene bygger på den såkalte Quebec Task Force-rapporten og kan summarisk gjengis slik: 1) ulykken må ha skadeevne, det vil si det må ha virket mekaniske krefter tilstrekkelig til å skade biologisk vev, 2) det må foreligge akuttsymptomer hos skadelidte fra nakke eller hode innenfor maksimalt et par døgn, 3) det må foreligge «brosymptomer» hvilket innebærer at det må være sammenheng i symptomene fra akuttfasen til en kronisk senfase, og 4) det må ikke foreligge alternative årsaker til lidelsene eller at helsebesværet er en videreføring av besvær som vedkommende person hadde før ulykken.

Lagmannsretten behandler i det følgende vilkårene i Quebec Task Force-rapporten i den rekkefølge de er nevnt over, og legger til grunn at årsaksforhold, skadeomfang m.v. så langt som mulig bør bedømmes i lys av allment akseptert medisinsk viten, jf. Rt-1998-1565.

Det er på det rene at den påkjørende bils hastighet i kollisjonsøyeblikket var forholdsvis lav. På skadeskjemaet for den påkjørende bilen ble det opplyst at farten var 10 km/t da situasjonen oppsto og 7 km/t da kollisjonen inntraff. A har forklart at han opplevde sammenstøtet som et slag mot ryggen og oppover og et smell mot hodet. Han mener også at han var borte et øyeblikk. I følge skaderapport skal As bil ha blitt reparert for kr 6.500, mens skadene på den andre bilen ble taksert til kr 13.700. Begge bilene var kjørbare etter uhellet, og A kjørte selv sin bil hjem.

På grunnlag av skademeldingene fra partene, takstrapporter og tekniske opplysninger vedrørende bilene innhentet fra biltilsynet, har ingeniør Torstein Haug, Bioteknikk AS, utarbeidet rapport med beregninger og vurderinger av hastighet og belastninger i forbindelse med den aktuelle kollisjonen. Disse beregninger viser at påkjøringshastigheten var klart mindre enn 15 km/t og at hastighetsendringen for As bil da var lavere enn 11 km/t, mest sannsynlig ca 6 km/t, noe som skyldes at den er mye tyngre enn den påkjørende bil. En hastighetsendring lavere enn 11 km/t gir en belastning for A og hans hustru som er lavere enn 3 G, hvilket ligger klart innenfor rammen av normale hverdagsbelastninger som ikke gir varige skader hos normalt friske personer.

Ingeniør Haug har i sin forklaring for lagmannsretten opplyst at de databaserte beregningene viser at den påkjørende bils sannsynlige hastighet var ca 11 km/t. Det gir i tilfelle en hastighetsendring på bare 5 km/t for As bil. Belastningen for A og hans hustru er under disse forutsetninger beregnet til bare 1,2 G.

I den erstatningssak som As hustru, B, anla og senere anket, la lagmannsretten etter en skjønnsmessig vurdering til grunn at påkjøringshastigheten var 10-15 km/t, og hastighetsendringen i den bilen der A og B satt, var 8-10 km/t. Ut fra de bevis som er ført i As sak, finner lagmannsretten at påkjøringshastigheten og hastighetsendringen i alle fall ikke var større enn det som ble lagt til grunn i Bs sak.

Ved så lave hastigheter som det her er tale om, er den alminnelige mening blant medisinske eksperter at et sammenstøt vanligvis ikke utløser tilstrekkelig sterke krefter til at det oppstår skader på biologisk vev. Bare unntakelsesvis oppstår forbigående helseplager, og nesten aldri varige. Relatert til den gradering som er gjort innenfor «Whiplash-Assosiated Disorders» (WAD), tilsvarer de hastighetsendringer og belastninger det her er tale om, grad 0 til grad 1.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at sannsynligheten for at A skulle ha blitt påført skader ved påkjørselen den 19. november 1989 er svært liten, men at det ikke kan utelukkes helt. Spørsmålet må for As del blant annet også sees i forhold til om han hadde skader fra tidligere og hvilke nye skader han mener oppsto som følge av sammenstøtet. Begge deler kommer lagmannsretten tilbake til senere.

Etter dette går lagmannsretten over til å behandle spørsmålet om akuttsymptomer og «brosymptomer» hos A.

Når det gjelder akuttsymptomer, ble det i skadeskjemaet for den påkjørende bil opplyst at B klaget over litt vondt i nakken etter uhellet, og det ble derfor krysset av for personskade. A opplyste følgende om seg selv og B på sin del av skadeskjemaet: «Har fått smerter/skade i nakke og rygg».

Den påfølgende dag eller dagen etter da A var hos sin faste lege, noterte legen følgende for As vedkommende: «Påkjørt av bil bakfra 19/11 nakkesmerter whiplashmekanismen, sp 3/12. får ikke sykepenger pga langvarig sm [sykemelding] tidligere».

De forhold som er nevnt her, er etter lagmannsrettens oppfatning tilstrekkelig til at det anses dokumentert at det inntraff akuttsymptomer hos A som følge av at bilen som han satt i, ble påkjørt bakfra. Etter lagmannsrettens syn bør det ikke stilles for strenge krav til bevisene i denne sammenheng. Hos mange vil tanken om å sikre bevis for eventuelle skader neppe være fremtredende de første døgn etter ulykken blant annet fordi folk flest opplever en påkjørsel som svært skremmende.

Som bevis for at det foreligger såkalte «brosymptomer», har A vist til at han har vært dårlig og gått sykmeldt siden ulykken skjedde. Den første året etter ulykken gikk han til sin faste lege, dr. Ludvigsen. Fra 16. januar 1991 frem til midten av 1995 gikk A til dr. Aas ved Norsk senter for whiplash-skader. A ble av dr. Aas henvist til dr. Lars Bakke, spesialist i nevrologi, som den 5. februar 1993 avga erklæring der A skjønnsmessig ble anslått til å ha en varig medisinsk invaliditet på 15 prosent. Ervervsmessig ble varig invaliditet anslått til 30 prosent. For rørleggeryrket ble han ansett å være over 50 prosent ufør. Etter undersøkelse hos nevrolog Tor Tyssvang i oktober 1995 ble dr. Bakkes konklusjon om 15 prosent medisinsk invaliditet opprettholdt, og med visse forbehold også den ervervsmessige invaliditet på 30 prosent.

Lagmannsretten finner at det samlet sett foreligger tilstrekkelig dokumentasjon for et vedvarende sykdomsbilde fra ulykken i 1989 frem til i dag. Slik sett er vilkåret om «brosymptomer» oppfylt. Ser man imidlertid As problemer med nakke og rygg m.v. i sammenheng med hans fysiske tilstand i tiden før ulykken, må det imidlertid reises spørsmål om hvor stor del av symptombildet i dag som egentlig er relatert til ulykken i 1989. Det siste er et spørsmål om det fjerde vilkår etter Quebec Task Force-rapporten kan anses oppfylt, det vil si om det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom ulykken og plagene hos A, eventuelt om det foreligger alternative årsaker.

Som nevnt innledningsvis, hadde A i 1980-årene smerter i korsryggen og nakken med utstråling til høyre arm, og han fikk diagnosen Scalenus' syndrom. Røntgenbilder viste degenerative forandringer mellom C6-C7, og det ble funnet tegn til avklemming av 7. nerverot. En tid forut for ulykken i 1989 følte han seg forholdsvis bra, og han ble friskmeldt høsten 1989.

Undersøkelser av A etter ulykken viser at symptombildet i det vesentlige er det samme som tidligere, før friskmeldingen. Dr. Hesla, den ene av de sakkyndige for lagmannsretten, uttaler i sin rapport side 7 at det i prinsippet er svært få forandringer ved den kliniske undersøkelse før og etter ulykken. Den andre av de sakkyndige, dr. Staff, uttaler i sin rapport side 4 at de somatiske funn som er gjort hos A, i det alt vesentlige også har vært beskrevet før ulykkeshendelsen. I følge dr. Staff forelå det allerede før ulykken en medisinsk inngangsinvaliditet på ca 15 prosent.

A selv har i sin forklaring for lagmannsretten opplyst at nakke- og ryggplagene han hadde før ulykken, og som han var blitt friskmeldt fra, kom tilbake etter ulykken. Han opplever det slik at det er ulykken som er årsaken til at problemene kom tilbake. Etter ulykken har han også fått tette øreganger og smerter i kjeveleddene samt smerter i tinningene og bihulene med vondt i hodet. Han har dessuten konsentrasjonsproblemer og glemmer lett.

For så vidt gjelder nakke- og ryggplagene viser As sykehistorie forut for ulykken at disse varierte en del over tid. Han hadde før ulykken hatt varierende grader av sykmelding, og han var i perioder tilstrekkelig frisk til å drive fysisk aktivitet med blant annet sparking av fotball. Det er god grunn til å tro at friskmeldingen av A i 1989 ikke ville ha vært permanent, men at nakke- og ryggplagene ville ha fortsatt å variere selv om ulykken ikke hadde inntruffet. Som tidligere nevnt, hadde smertene blant annet sin årsak i avklemming av 7. nerverot, noe som selvsagt ikke ble varig borte da han ble friskmeldt den 24. oktober 1989. Dr. Staff har forklart for lagmannsretten at det er meget vanlig og typisk for slitasjeforandringer, som hos A, at tilstanden varierer. Lagmannsretten oppfatter det slik at det derfor ikke er uventet at A har hatt problemer med nakke og rygg også etter ulykken. På den annen side synes han også å ha hatt bedre perioder. For så vidt angår det siste, vises det til at både A og dr. Aas i 1993 undertegnet en legeerklæring for kontrollundersøkelse for flysertifikat der A ble opplyst å være normalt frisk. I sin forklaring for lagmannsretten har A opplyst at det ikke er dekning for det som fremgår av denne legeerklæring. En slik påstand finner lagmannsretten vanskelig å akseptere all den stund dr. Aas antas å ha hatt god kjennskap til A og hans problemer.

Av dr. Staffs erklæring for lagmannsretten side 3 fremgår det også at As tilstand var bedre i oktober 1999 enn den var ved undersøkelsen halvannet år tidligere. Selv om han ved den nye undersøkelsen var blitt litt stivere i nakken, var hans generelle funksjonsnivå og generelle symptomnivå vesentlig bedre enn ved undersøkelsen tidligere. På tidspunktet for ankeforhandlingene hadde A etter mye tid og arbeid skaffet seg utdannelse som takstmann, og han var kommet delvis i arbeid.

Samlet sett kan lagmannsretten ikke se at det er noen tilstrekkelig klar årsakssammenheng mellom ulykken i 1989 og As nåværende nakke- og ryggproblemer.

I tillegg til problemene med nakke og rygg mener A at også hans øvrige plager og symptomer skriver seg fra ulykken. Om dette opplyser dr. Staff i sin erklæring for lagmannsretten (side 2):

Den nevrologiske undersøkelse avviker ikke fra tidligere, og jeg viser til dr. Heslas erklæring som nevrolog. Han har i dag en tydelig kjeveleddsdysfunksjon med dårlig gapeevne og redusert avspenningsevne av kjevene. Det er ømhet over kjeveledd og temporalmuskulatur. Videre ømhet over nervus occipitalis major og minor på begge sider med utstråling mot pannen. Han har redusert avspenningevne av arm og nakke/skulderparti. Smerteutstrålingen mot pannen ved trykk over bakhodenervene er nytt i forhold til undersøkelsen for halvannet år siden. For øvrig er det ikke noe avvik.

I sin konklusjon uttaler dr. Staff:

Han har i dag et symptombilde som er beskrevet ovenfor og som ikke er forenlig med en påregnelig skadefølge. De somatiske funn som gjøres i dag har i det alt vesentlige vært beskrevet også før ulykkeshendelsen. Jeg kan derfor ikke se at det har tilkommet somatisk eller psykisk skade som kan forklare dagens sykdomsbilde. Tilstanden i dag beror på sammensatte årsaksforhold.

I sin erklæring til lagmannsretten har dr. Hesla et mer generelt utgangspunkt. Han opplyser blant annet (side 9) at det ut fra en skjønnsmessig vurdering ikke foreligger målbar skadebetinget ervervsmessig invaliditet som følge av ulykken, og at den ervervsmessige invaliditet som foreligger, har andre og mer sannsynlige årsaker. Han konkluderer med at «selv om det foreligger medisinsk invaliditet og ervervsmessig invaliditet, er det ikke påvist sikker årsakssammenheng mellom disse invaliditeter og ulykken den 19.11.89». I sin forklaring for lagmannsretten har dr. Hesla presisert sin oppfatning slik at han anser muligheten for årsakssammenheng mellom ulykken og den foreliggende invaliditet for å være mindre enn 50 prosent med god margin.

Spørsmålet om hvorvidt As plager og symptomer i dag kan tilskrives ulykken, er i det vesentlige et medisinsk spørsmål, som begge de sakkyndige har besvart benektende. Lagmannsretten legger de sakkyndiges oppfatning til grunn.

På bakgrunn av de sakkyndiges uttalelser om et sammensatt årsaksbilde, har A reist spørsmål om det foreligger samvirke av årsaksfaktorer, særlig at ulykken må ses i sammenheng med hans sårbare tilstand fysisk og psykisk, og at det ikke skal komme ham til skade at han av denne grunn lettere kan bli påført helseplager enn andre.

Lagmannsretten finner at heller ikke denne anførsel kan føre frem. Når det først gjelder spørsmålet om sårbarhet, vises det til at det ikke er ført bevis for at nakke- og ryggplagene i dag er utslag av en slik tilstand. Som nevnt foran, er det sannsynlig at disse plager uansett ville ha kommet tilbake. As øvrige plager er av de sakkyndige tilskrevet mer psykiske forhold som stress og muskulære spenninger. Det dreier seg ikke om noen psykisk skade, men om en reaksjon. Det kan muligens være at denne psykiske reaksjon igjen delvis kan tilbakeføres til ulykken i 1989 og bekymringer som er oppstått i den forbindelse, men i forhold til den konkrete ulykken er de skader og symptomer A har, både for upåregnelige og fjerne.

Med hensyn til årsaksbildet er det som nevnt foran, ikke ført bevis for at ulykken i 1989 har hatt nevneverdig betydning for de plager A har. Andre årsaker fremtrer som de sentrale, nemlig dels forhold som skriver seg fra tiden før ulykken i 1989 og dels forhold av mer psykisk art.

Etter dette er det ikke grunnlag for å ilegge Trygg-Hansa Forsikring AS erstatningsansvar.

Anken har vært forgjeves. Lagmannsretten finner at A etter regelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør betale motpartens omkostninger for lagmannsretten, samt omkostningene forbundet med de sakkyndige og meddommerne.

Advokat Even Sveen har fremlagt omkostningsoppgave som viser kr 94.320, hvorav kr 14.320 er utgifter. Oppgaven legges til grunn.

Lagmannsretten finner videre at A også bør dekke omkostningene til de sakkyndige. Disse er reoppnevnt etter begjæring av forsikringsselskapet, jf. anketilsvaret. Etter gjeldende ordning vil forsikringsselskapet i første omgang bli belastet av lagmannsretten for godtgjørelsen som utbetales de sakkyndige, men selskapet kan kreve beløpet av A som en del av saksomkostningene. Godtgjørelsen til de sakkyndige er ved beslutninger av henholdsvis 2. og 16. november 1999 og 4. september 2000 fastsatt til samlet kr 36.170. Avgjørelsene er ikke påkjært.

De samlede omkostninger som forsikringsselskapet tilkjennes av A blir etter dette kr 130.490. Forsikringsselskapet har ikke krevet saksomkostninger for byretten.

Meddommere er oppnevnt etter ønske fra A, jf. prosesskrift av 22. november 1999 (dok. 62). Lagmannsrettens utgifter til meddommere vil bli belastet A på vanlig måte.

Det har tatt lengre tid enn forutsatt å få avsagt dommen. Dette skyldes vanskeligheter med å få samlet alle rettens medlemmer til et felles tidspunkt for domsavsigelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Trygg-Hansa Forsikring AS 130.490 - -etthundreogtrettitusenfirehundreognitti- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.