LA-2001-263
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-05-07 |
| Publisert: | LA-2001-00263 |
| Stikkord: | Strafferett, Vinningskriminalitet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kragerø herredsrett Nr.: 00-00355 M - Agder lagmannsrett LA-2001-00263 m. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00788. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Jan Erik Granmo). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadjutant Terje K. Skaar). |
| Forfatter: | Lagdommer Karl-Einar Knudsen, formann. Sorenskriver Thomas Hazeland. Byrettsdommer Lotte Pernille Loftsgaard |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §258, §28a, §55, Straffeprosessloven (1981) §344 |
A, født *.*. 1980, ble av Statsadvokatene i Vestfold og Telemark den 14. september 2000 satt under tiltale for å ha begått eller medvirket til å begå, et stort antall grove tyverier og forsøk på grove tyverier m.m. I følge tiltalen ble forholdene begått i tidsrommet høsten 1997 til høsten 1999.
Ved Kragerø herredsretts dom av 29. desember 2000 ble A, i samsvar med den endelige tiltalen, domfelt for i alt 70 tilfeller av av vinningsforbrytelser,- 51 grove tyverier, 16 forsøk på grove tyverier, 1 simpelt tyveri, 1 forsøk på simpelt tyveri og 1 heleri. Han ble idømt en straff av fengsel i 1 år og seks måneder og ble dømt til å betale erstatning til en del av de fornærmede med i alt ca kr 22.000.
A påanket straffutmålingen til Agder lagmannsrett og ved lagmannsrettens beslutning av 8. februar 2001 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien, Rettssal 1 den 7. mai 2001. A møtte sammen med sin forsvarer og forklarte seg. Det ble ikke avhørt noen vitner.
A bor i - - -veien 43 i - - - sammen med sine foreldre. Han er ugift og har ikke noen å forsørge. Han har i ca 3 år arbeidet som fisker, de siste ca 2 år på heltid sammen med sin bror fra båt som de to eier sammen. A opplyste at han i år 2000 hadde en inntekt på ca kr 200.000 og at han sammen med sin bror har tatt opp lån til kjøp av båt og redskap slik at hans ligningsmessige nettoformue er 0. Det foreligger ingen opplysninger om at A har hatt vanskelige familieforhold eller har hatt særlige problemer i oppveksten. A er ikke tidligere straffedømt.
Forsvareren har anført at den utmålte straff er for streng og at det burde vært idømt betinget dom, subsidiært dom for samfunnstjeneste, atter subsidiært at det burde vært utmålt en kortere fengselsstraff. Det er blant annet gjort gjeldende at herredsretten ikke i tilstrekkelig grad er tatt hensyn til As lave alder på gjerningstidspunktene, at A ikke hadde noen ledende rolle under utøvelsen av de straffbare handlinger og var blitt med en langt eldre kamerat etter forespørsel fra ham nærmest for spenningens skyld, at han sluttet med de kriminelle handlinger før oppklaringen av saken, at det dreier seg om bagatellmessige verdier som er blitt stjålet og at handlingene ikke hadde noen profesjonell eller planmessig karakter. A har også ved sin erkjennelse bidratt til å lette etterforskingen og oppklaringen. Det ble blant annet vist til dom inntatt i Rt-1993-240. Han la ned slik påstand:
A anses på mildeste måte.
Aktor har anført at det ikke er rom for betinget dom eller for dom på samfunnstjeneste. Dette blant annet på grunn av sakens omfang og det forhold at handlingene pågikk over lang tid. Det ble blant annet vist til dom inntatt i Rt-1997-1746 flg.
Han la ned slik påstand:
Anken forkastes.
Lagmannsretten har kommet til at anken må forkastes og skal bemerke:
Domfellelsen gjelder et meget stort antall innbruddstyverier og forsøk på slike, fra hytter eller uthus til hytter beliggende i - - -skjærgården. Handlingene ble begått over en periode på ca 2 år og på tider av året da hyttene normalt ikke brukes eller brukes lite. Handlingene er begått sammen med andre, de fleste, 65 av overtredelsene, ble begått sammen med B.
A har forklart at han sammen med blant annet B og andre ble med på hytteinnbrudd første gang høsten 1997. De var i utgangspunkt ute for å fiske og det begynte med at de gikk inn i uthus for å se om det var noe å ta. Etter hvert tok de seg også inn i hytter. A forklarte at det ikke forelå noen egentlig plan bak det de gjorde, men det bare ble slik uten at han nærmere kan forklare hvorfor. For egen del ble han med på dette nærmest for spenningens skyld og fordi han ble spurt om å være med. Han tok ikke selv initiativet til noen av innbruddstyveriene og var selv i første rekke på utkikk etter drikkevarer under innbruddstyveriene. De gjenstander som ble stjålet ble i det alt vesentlige beholdt av B. Ut fra byrettens dom og det som fremkom under ankeforhandlingen, legger lagmannsretten til grunn at A verken var intiativtaker til eller hovedmann bak innbrudsstyveriene. Videre legges det til grunn at det enkelte innbruddstyveriet til dels var preget av tilfeldigheter og at det ikke forelå et profesjonelt planmønster bak gjerningene f.eks med sikte på videresalg.
De grove tyveriene gjaldt gjenstander med beskjeden verdi og er alle ansett som grove fordi de var forøvet ved innbrudd. Selv om det enkelte innbruddstyveri i seg selv ikke omfatter store verdier, er de i sum ikke ubetydelige. I tillegg til de erstatningskrav som er fremmet og pådømt ved byrettens behandling av saken, kommer kostnader og tap som hytteiere er påført ved utskifting og reparasjon av vinduer, dører og låser og tap av gjenstander som ikke er forfulgt erstatningsmessig overfor A.
Lagmannsretten kan i det alt vesentlige tiltre herredsrettens straffutmålingsbetraktninger. De almenpreventive hensyn gjør seg sterkt gjeldende i saken her og tilsier en streng og markant straff. Dette særlig fordi man står overfor en omfattende vinningskriminalitet,- det foreligger et meget stort antall enkeltforbrytelser over en såpass lang tid som ca 2 år. Handlingene har rammet mange fornærmede og utsatt disse for fare for ytterligere skade og tap ved at innbruddene er foretatt på en tid av året der hyttene ikke er i regelmessig bruk og ikke er under løpende tilsyn. Denne type forbrytelser representerer et betydelig problem i områder med mange hytter. Dette både på grunn av det store antall som direkte rammes og fordi de beslaglegger betydelige ressurser ikke minst hos politi og påtalemyndighet. Det vises blant annet til hva som er uttalt i dom inntatt i Rt-1997-1976.
Spørsmålet er om det foreligger slike forhold ved saken eller ved As personlige forhold at dette kan gi grunnlag for en betinget dom, helt eller delvis, eller om det kan begrunne dom for samfunnstjeneste. Lagmannsretten kan ikke se at så er tilfelle og finner at en riktig utmålt straff for de forholdene A er funnet skyldig i, vil være en ubetinget fengselsstraff på mer enn 1 år, jf. nedenfor.
Når hensynet til den alminnelige lovlydighet gjør det forsvarlig, kan samfunnstjeneste idømmes for straffbare handlinger som ellers ville medført inntil 1 års fengsel, jf. straffeloven §28a. Begrensningen på 1 år kan likevel fravikes når «sterke grunner taler for av samfunnstjeneste bør idømmes», jf. straffeloven §28a første ledd 2. punktum. Lagmannsretten kan ikke se at det i saken her for A foreligger slike sterke grunner som kan begrunne dom for samfunnstjeneste.
De forhold som er påpekt av forsvareren har, vurdert i forhold til de almenpreventive hensyn som gjør seg gjeldende, ikke slik vekt at de kan begrunne annen reaksjon enn ubetinget fengselsstraff. Verken det forhold at A selv avbrøt sin kriminelle aktivitet uavhengig av oppklaringen av de saker han er funnet skyldig i, at han tidligere ikke er straffet og heller ikke har begått kriminelle handlinger etter høsten 1999, at han var ung - ved enkelte av tilfellene under 18 år, jf. straffeloven §55 - på gjerningstidspunktene, eller at han nå synes å ha en ordnet tilværelse,- har slik vekt at de kan begrunne en betinget dom, helt eller delvis, eller dom på samfunnstjeneste. Heller ikke får det utslagsgivende vekt ved totalvurderingen at det er gått mer enn 1 1/2 år siden handlingene ble begått, at et soningsopphold vil få betydning for As økonomiske situasjon og vil kunne skape vanskeligheter for brorens yrkesutøvelse eller at den enkelte handling kan sies å ha et noe tilfeldig preg og at de ikke var utslag av et planmessig og profesjonell handlingsmønster.
Disse forholdene har imidlertid lagmannsretten tatt hensyn til ved vurderingen av lengden på fengselsstraffen. Etter en samlet vurdering der også de straffskjerpende og formildende omstendigheter byretten har tatt hensyn til i sin dom, er tatt i betraktning, kan lagmannsretten ikke se at det foreligger et slikt åpnebart misforhold mellom de straffbare handlinger og byrettens utmålte fengselsstraff, at denne bør endres, jf. straffeprosessloven §344.
Det bemerkes at B, som synes å ha vært initiativtaker og hovedmann, av Kragerø herredsrett ble domfelt for i alt 110 tilfeller grovt og forsøk på grovt tyveri, 15 tyverier og forsøk på tyveri og for ulovlig besittelse av haglegevær til en straff av fengsel i 2 år og 6 måneder. Etter anke til Agder lagmannsrett ble straffen satt til 2 år og 2 måneder.
Anken blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.