LF-2000-169
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-22 |
| Publisert: | LF-2000-00169 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Orkdal herredsrett nr 98-20 - Frostating lagmannsrett LF-2000-00169 M. Anket til Høyesterett; lagmannsrettens dom med hovedforhandling opphevet, HR-2000-01002. Saken ble deretter berammet på nytt i lagmannsretten. Denne beslutningen ble påkjært til Høyesterett, som opphevet lagmannsrettens beslutning, HR-2001-00259. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Kst. statsadvokat Per Morten Schjetne, Trondheim) mot A (Forsvarer: Advokat Arve Opdahl, Trondheim). Bistandsadvokat: Advokat Hallvard Kristensen, Brønnøysund. |
| Forfatter: | Lagdommer Ivar Oftedahl, formann. Ekstraordinær lagdommer Nanne Kindt Grut. Førstebyfogd Knut Almaas. 4 lagrettemedlemmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §207, §213, §62, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5 |
Orkdal herredsrett avsa 2. april 1998 dom med slik domsslutning:
«1. A, født *.*. 1947, dømmes for overtredelse av straffeloven §195 første ledd jf §213 og §207 første ledd, jf §62 til fengsel i 2 - to - år.
2. A betaler kr 50.000 - kronerfemtitusen - i oppreisningserstatning til B. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen.»
A anket til Frostating lagmannsrett over herredsrettens bevisbedømmelse under skyldspørsmålet og over pådømmelsen av erstatningskravet. Lagmannsretten henviste anken til ankeforhandling ved beslutning 7. mai 1998.
A ble i lagmannsretten 14. september 1998 [LF-1998-00422] dømt til fengsel i 2 år og 6 måneder under delvis strengere subsumsjoner enn i herredsretten, og til å betale B 75.000 kroner i oppreisningserstatning. Han anket bl.a. over lagmannsrettens saksbehandling, og Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom med ankeforhandling ved kjennelse 9. april 1999 [Rt 1999 586].
Grunnlaget for opphevelseskjennelsen var saksbehandlingsfeil begått i Brønnøy forhørsrett i forbindelse med dommeravhør av B under etterforskningen forut for herredsrettens dom. Påtalemyndigheten begjærte nytt dommeravhør av henne, som A motsatte seg.
Brønnøy forhørsrett besluttet 5. og 7. mai 1999 å ikke ta til følge As innsigelser mot gjennomføringen av dommeravhøret. As kjæremål ble forkastet av Hålogaland lagmannsrett, og etter videre kjæremål av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse 12. oktober 1999 [Rt 1999 1579].
Statsadvokatene i Trondbeim fremmet på ny saken til ankeforhandling ved Frostating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 20.-22. juni 2000. Ved innledningen til ankeforhandlingen, før konstituering av lagretten, avgjorde lagmannsretten ved kjennelse As habilitetsinnsigelse mot rettens formann. Det ble videre truffet beslutninger om begjæringer fremsatt av A under saksforberedelsen, som gjaldt avvisning av saken fra lagmannsretten, opphevelse av herresrettens dom og avskjæring av det siste dommeravhøret som bevismiddel i saken. Kjennelsen og beslutningene er inntatt i rettsboken.
A og fire vitner møtte og avga forklaringer under ankeforhandlingen. Overlege Elisabeth Selvaag ved Lillehammer sykehus ble oppnevnt som sakkyndig og uttalte seg på grunnlag av en legeerklæring 12. september 1997. Det ble dokumentert video- og lydopptak fra dommeravhør 17. desember 1999 av B, og protokoll og utskrift fra avhøret. For øvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Grunnlaget for ankesaken er Statsadvokatene i Trondheims tiltalebeslutning av 15. januar 1998 mot A ved Orkdal herredsrett. Etter endringer foretatt av møtende aktor under hovedforhandlingen for herredsretten og under ankeforhandlingen er tiltalen sålydende:
«I.
Straffeloven §195, første ledd, 1. straffalternativ,
for å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år.
Grunnlag er følgende forhold:
Sommeren 1997 på bopel i - - -veien 2 i X, ved flere anledninger, førte han en finger mot og/eller inn i kjønnsorganet og/eller analåpningen til B, født *.*. 1986, og/eller sin penis mot hennes kjønnsorgan og/eller endetarmsåpning.
II.
Straffeloven §207, første ledd, 1. straffalternativ,
for å ha hatt utuktig omgang med slektning i nedstigende linje.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted som nevnt i post I, forholdt han seg som der nærmere beskrevet mot sin datter B, født *.*. 1986.»
Om saksforholdet og As personlige forhold, viser lagmannsretten til herredsrettens dom. Bidragstrekket ble stanset i oktober 1999, og A skal nå ha utbetalt uførepensjon med ca kr 6.900,- pr mnd. Han er ikke eier av boligen. Det er opplyst at A har hatt tre skiveprolapser, og sterke og tiltakende forkalkninger i skuldrene som er smertefulle.
Lagretten er stilt et hovedspørsmål under tiltalepost I om skyld i utuktig omgang sommeren 1997 og et hovedspørsmål under tiltalepost II om skyld i utuktig omgang med slektning i nedstigende linje. Lagretten har svart ja på begge hovedspørsmålene.
Lagmannsretten legger lagrettens kjennelse til grunn. Det skal for A etter dette utmåles straff for en forbrytelse mot straffeloven §195 første ledd 1. straffalternativ og en forbrytelse mot straffeloven §207 første ledd 1. straffalternativ.
Aktor har nedlagt påstand om at A dømmes til fengsel i 2 år. Bistandsadvokaten har nedlagt påstand om at A dømmes til å betale B oppreisningserstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til 150.000 kroner. Forsvareren har nedlagt påstand om at han straffutmålingsmessig behandles på mildeste måte og om at oppreisningserstatningen begrenses oppad til 15.000 kroner.
Straffutmålingen.
Etter lagrettens svar på de spørsmål som er stilt og bevisføringen i saken, legger lagmannsretten til grunn at A misbrukte sin datter B seksuelt mens hun var på sommerferie hos ham i 1997. Overgrepene fant sted under en periode på ca 2 uker og de hadde karakter av utuktig omgang som ikke var samleie.
Lagretten har funnet det bevist at A begikk flere slike overgrep mot B mens hun var hos ham sommeren 1997. Lagrettens kjennelse må innebære at lagretten har festet tiltro til de opplysninger om antallet og arten av overgrepene som er sentrale i Bs forklaring i dommeravhøret 17. desember 1999. Forklaringen bekreftes og bestyrkes ved legeundersøkelsen av henne kort tid etter overgrepene, ved bildene som ble tatt av Bs kjønnsorgan under oppholdet hos A mens overgrepene pågikk og ved forklaringene fra Bs mor og søster og fra legen som foretok undersøkelsen.
Lagrettens svar på spørsmålet om overgrepene skjedde flere ganger, må ut fra dommeravhøret forstås slik at det er funnet bevist at A forgrep seg seksuelt mot datteren en rekke ganger i to-ukersperioden, men ikke nødvendigvis hver dag. Slik spørsmålene er besvart må lagretten ha lagt til grunn at overgrepene skjedde på den måten at A stakk en finger inn i skjeden eller endetarmsåpningen til B og at han presset sin penis mot skjeden - eller endetarmsåpningen.
At det skjedde en rekke ganger og at A både benyttet fingeren og penis, fremstår etter bevisføringen ikke som tvilsomt for lagmannsretten. Bs usikkerhet og utydelighet i dommeravhøret er knyttet til om han bare forholdt seg til hennes kjønnsorgan eller også misbrukte henne analt. For straffutmålingen har det inge betydning, men det bemerkes at de fysiske funn og andre bevis bekrefter at As seksuelle aktivitet var konsentrert om Bs kjønnsorgan.
B var bare 10 år da A misbrukte henne seksuelt. A forgrep seg mot sin egen datter ved innledningen til hennes pubertet. Hun var inntil da glad i ham og så opp til ham. Han krenket derfor på en grov måte barnets tillitsforhold til ham som far. Overgrepene skjedde mens hun var under hans eneomsorg, langt borte fra sitt faste hjem.
Barnet ble ikke påført varige ytre eller indre fysiske skader ved overgrepene. Den vide skjedeåpningen og et betydelig fravær av jomfruhinnevev indikerer imidlertid at overgrepene har vært massive og smertefulle. B har forklart at hun opplevde store smerter. A tok ikke hensyn til at hun fysisk ikke var utviklet for den behandling han utsatte henne for, og han stanset ikke umiddelbart når hun sa fra om at det gjorde vondt. Hun hadde psykiske og følelsesmessige reaksjoner med stor aggressivitet i forlengelsen av overgrepene, men har tilsynelatende stabilisert seg etter noe psykologbehandling.
Profesjonell erfaring med tilsvarende overgrepstilfelle, gjør imidlertid at det ikke kan utelukkes ettervirkninger av fysisk og psykisk art og redusert livskvalitet på flere områder. Dette særlig som følge av grovheten i de overgrep hun ble utsatt for, at hun bare var 10 år da det skjedde, og at overgrepene ble begått av hennes egen far som hun tidligere hadde satt høyt og hatt tillit til.
A påførte henne ekstra belastninger ved å pålegge henne hemmelighold av de traumatiske opplevelsene han utsatte henne for. Den omstendighet at hun også har lese- og skrivevansker og foreløpig ikke har vært villig til å motta særlig hjelp og behandling etter at overgrepene ble avdekket, kan innebære at hennes prognose er usikker eller bekymringsfull. Hun fremstår i dommeravhøret som innesluttet i forhold til det traume A påførte henne, uvillig til å snakke om det. Hun har heller ikke vært villig til å snakke om overgrepene til sin mor eller andre nærstående.
Det fremgår på den annen side av Bs forklaring i dommeravhøret og moren og søsterens forklaringer at hun hittil har mestret mulige ettervirkninger på en tilsynlatende god måte. Hun har delvis glemt eller fortrengt sin far og farens handlinger. Hun fremtrer relativt upåfallende og fungerer godt, sosialt og psykisk i følge sin mor. Selv om prognosen er usikker og selv om hun ikke har gjort seg særlig terapeutisk tilgjengelig hittil, er det mulig at hun ikke vil oppleve psykiske eller somatiske senvirkninger og belastninger bl.a. med hensyn til normal seksualitet som voksen.
Sakens alder kan ikke tillegges særlig vekt ved straffutmålingen, forsåvidt som den ikke er spesiell gammel sett i forhold til andre overgrepssaker som ofte kommer opp lang tid etter at overgrepene har funnet sted. Selve saksbehandlingen frem til dom i dag, innebærer imidlertid en ekstra belastning for A som må tas i betraktning ved straffutmålingen.
Det er grunn til å anta at A var alkoholpåvirket da han forgrep seg mot sin datter, og at hans naturlige motforstillinger har vært svekket etter lang tids alkoholmisbruk. At A har bragt seg i en slik tilstand kan imidlertid ikke unnskylde hans handling eller tillegges vekt i formildende retning.
I lagmannsretten er A dømt for handlinger i forhold til sin datter B som er mindre inngripende og innvaderende enn han ble dømt for i herredsretten, og hennes mulighet for å overkomme overgrepene er følgelig også større.
I forhold til det A ble dømt for i herredsretten, utmålte herredsretten etter lagmannsrettens vurdering en passende straff. Straffen for det han nå er domfelt for, må følgelig bli betydelig mildere. Sammenholdt med rettspraksis i sammenlignbare tilfelle, finner lagmannsretten at straffen passende kan settes til fengsel i 1 år og 2 måneder. Straffeloven §62 første ledd er iakttatt ved straffutmålingen.
Erstatningsutmålingen:
Lagmannsrettens juridiske dommere bemerker at erstatningskravet er forankret i skadeserstatningsloven §3-5, jf 3-3. Det er ikke bestridt at det er grunnlag for oppreisningserstatning i det foreliggende tilfelle. A har imidlertid gjort gjeldende at herredsretten har utmålt for høy erstatning i forhold til det nivå som følger av rettspraksis. Han har også anført at de krenkelser han nå er dømt for er betydelig mildere enn herredsretten la til grunn, og at Bs prognose nå er bedre.
Skadeserstatningsloven §3-5 ble vesentlig endret i 1992, og fikk i annet ledd en oppregning av momenter som skal vektlegges ved erstatningsutmålingen. Herunder handlingens art, misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold og tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull og krenkende måte. Såvel forarbeidene som av rettspraksis fremgår at barnets alder og de fysiske og psykiske skadevirkninger også skal tillegges vekt ved utmålingen. Hensikten med lovendringen var å heve erstatningsnivået ved seksuelle overgrep mot barn betydelig.
De sider ved overgrepene i denne sak som lagmannsretten har tillagt mest vekt ved straffutmålingen, er følgelig av betydning også ved erstatningsutmålingen. A utsatte datteren for gjentatte alvorlige seksuelle overgrep da hun bare var 10 år gammel. A er hennes far og hun var under hans omsorg da det skjedde, utan andre omsorgspersoner å søke tilflukt og hjelp hos. Han svek hennes tillitsforhold til ham, på en måte som kan forstyrre hennes mulighet for trygghet og tillit til andre nærstående senere og skape vansker i et voksent kjærlighetsforhold.
B fikk i ettertid sterke følelsesmessige reaksjoner og konsentrasjonsvansker som følge av overgrepene. Selv om hun tilsynelatende har stabilisert seg og har hatt faglig og sosial fremgang, fremstår det ut fra generell erfaring og konkret prognose i hennes tilfelle som ikke usannsynlig at hun vil få såvel psykiske som somatiske reaksjoner og vansker i ungdomstiden og/eller i voksen alder.
A påla henne å hemmeligholde overgrepene. Hun må ha opplevet overgrepene som ekstremt invaderende, for så vidt som de ble begått uten verbal forklaring og fysisk hensynsløst.
Under henvisning til de foreliggende rettskilder finner lagmannsrettens juridiske dommere at det bør utmåles oppreisningserstatning til B med 40.000 kroner.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke, særlig hensyntatt As økonomiske situasjon nå og i overskuelig fremtid.
Dommen er på alle punkter enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født *.*. 1947, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §195 første ledd 1. straffalternativ og §207 første ledd 1. straffalternativ, jf. §62 første ledd til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 2 - to - måneder.
2. A betaler 40.000 - førtitusen - kroner i oppreisningserstatning til B innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.