LA-2000-891
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-09-12 |
| Publisert: | LA-2000-00891 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Flekkefjord herredsrett Nr.: 00-00080 - Agder lagmannsrett LA-2000-00891 M. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Bjarne Gjørven). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Bjørn Haaland). |
| Forfatter: | Per Holtar Evensen. Karl-Einar Knudsen. Hans Kristian Thorbjørnsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §260, §267, §268, §162, §35, §37b, §54, §62, Fengselsloven (1958) §12, Straffeprosessloven (1981) §321, §325, Legemiddelloven (1992) |
Flekkefjord herredsrett avsa 25. mai 2000 dom med slik domsslutning:
«1. A, f. *.*..1976, dømmes for en overtredelse av straffeloven §267, jf. §268 første ledd og en overtredelse straffeloven §260, første og fjerde ledd, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 3 - tre - år, som fellesstraff med den betingede delene av Flekkefjord forhørsretts dom av 29. oktober 1999, jf. straffeloven §54 nr. 3. Til fradrag i straffen kommer 89 dager utholdt varetekt.
2. A, f. *.*..1976, dømmes til å tåle inndragning av et haglegevær og to haglpatroner, til fordel for statskassen, jf. straffeloven §35 og §37b.
3. A, f. *.*..1976, frifinnes for erstatningskravet fremsatt av X Kiosk AS.»
Nærmere om sakens bakgrunn, herredsrettens avgjørelsesgrunner og As personlige forhold fremgår av dommen.
A har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken som gjelder straffutmålingen, ble i medhold av straffeprosessloven §325, jf. §321 annet ledd 1. punktum henvist til ankeforhandling ved lagmannsrettens beslutning av 23. juni 2000.
Ankeforhandlding er holdt i Tinghuset i Kristiansand. A møtte sammen med sin forsvarer, advokat Bjarne Gjørven, og avga forklaring. Som aktor møtte politiinspektør Bjørn Håland. Det ble avhørt to vitner, herav ett pr. telefon, og foretatt slik dokumentasjon rettsboken viser.
Lagmannsretten skal bemerke:
A er dømt for et ran og et bilbrukstyveri som angitt i tiltalebeslutningen og nærmere beskrevet av herredsretten.
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at ranet må anses å ha vært planlagt, noe som vises ved at A, da han noen tid forut for ranet forlot sitt hjem, brakte med seg et avsaget haglegevær, en finnlandshette, hansker og et ekstra skift ytterklær som alt ble brukt under ranet. A kan ikke høres med at han, slik han nå har forklart, hadde medbrakt nevnte utstyr for å skremme kreditorer som tidligere hadde truet ham dersom disse skulle dukke opp. At planleggingen ikke var særlig god, vises på den annen side av at han ikke på forhånd hadde sikret seg transport bort fra ransstedet, men måtte gå en lengre strekning til fots før han fant bilen han stjal. Noe profesjonelt preg hadde ranet derfor ikke. Som uimotsagt hevdet av A, må det videre legges til grunn at haglegeværet ikke var ladd, og at han ikke fremsatte verbale trusler overfor ekspeditøren, en pike på 19 år. Ut fra det som av herredsretten er gjengitt av hennes forklaring, kan det heller ikke fastslås at A på noe tidspunkt bevisst rettet haglegeværet mot henne eller på annen måte opptrådte spesielt brutalt eller skremmende. Alene det forhold at han bar haglebeværet godt synlig, idet han samtidig forlangte å få penger, var i seg selv tilstrekkelig til at piken følte seg truet og ble redd, og det anses ikke tvilsomt at opplevelsen innebar en stor psykisk påkjenning for henne.
Som påpekt av herredsretten, legger lagmannsretten til grunn at den bil A borttok og senere totalvraket, sto åpen og med nøklene i da tyveriet ble begått. A ble skadet ved utforkjøringen og innlagt i sykehus, noe som gjorde at politiet fant utstyret han hadde nyttet ved ranet. Både dette og det forhold at han var gjenkjent av ekspeditøren gjør at hans umiddelbare tilståelse overfor politiet ikke kan tillegges vesentlig vekt.
Selv om det som nevnt finnes visse formildende trekk ved As handlinger, og selv om det i ettertid er funnet sannsynlig at han lider av ADHD (tidligere MBD), må han nå idømmes en streng straff. Dette tilsies av almenprenventive grunner, idet ran fra kiosker og bensinstasjoner er et økende problem som i følge uttalelser fra Høyesterett skal bestraffes strengt, jf. bl.a. Rt-2000-400 flg. Også individualpreventive grunner gjør seg her sterkt gjeldende. Det vises for så vidt til at A fra tidligere er straffedømt 11 ganger, herav 10 ganger for bl.a vinningskriminalitet. I 1995 ble han av Agder lagmannsretten idømt 1 år og 8 måneders fengsel for overtredelse av bl.a straffeloven §268 annet ledd, jf. §267 første og annet ledd. Flere av de tidligere domfellelser gjelder overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf. femte ledd og bestemmelser i legemiddelloven. Han er også dømt for bilbrukstyverier. Senest ble A idømt 90 dager fengsel, herav 62 dager betinget, ved Flekkefjord forhørsretts dom av 29. oktober 1999 som gjaldt grovt tyveri og narkotikaforbrytelse. Prøvetiden ble satt til 2 år, og de nå aktuelle lovovertredelser er således begått i denne. Som gjort av herredsretten, har lagmannsretten funnet at det nå bør utmåles en fellesstraff som inkluderer den betingede del av sistnevnte dom, dette i medhold av straffeloven §54 nr. 3.
Idet straffeloven §62 første ledd er brakt til anvendelse, har lagmannsretten etter en samlet vurdering av det foran nevnte, funnet at den av herredsretten utmålte straff er noe for streng og at fellesstraffen bør settes til fengsel i 2 år og 6 måneder. Herredsrettens dom endres i samsvar med dette.
A har sittet i varetekt siden 16. februar 2000, hvilket pr. idag utgjør 209 dager. Ved straffens fullbyrdelse har han krav på fradrag for denne tid.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke.
Lagmannsretten vil sluttelig bemerke at det gjennom vitneprov fra en sosialkonsulent i As hjemkommune og ass. overlege, psykiater Olav Espegren, er opplyst at det nå, etter initiativ fra A selv, er igangsatt arbeid med sikte på snarest mulig å få ham inn ved Lolandsheimen behandlingssenter. Tanken er da at A skal få behandling for sitt rusmismiddelproblem som han har slitt med siden 13 års alder, og at han samtidig skal bli undergitt medikamentell behandling av sin antatte ADHD-lidelse dersom denne blir endelig fastslått. Ifølge Espegren virker A nå langt mer motivert for å motta hjelp enn han tidligere har vært. På bakgrunn av det her nevnte vil lagmannsretten anta at det bør overveides å gi A mulighet til soning som nevnt i fengselsloven §12.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I Flekkefjord herredsretts dom gjøres disse endringer:
Straffen settes til fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder.
Ved straffens fullbyrdelse fragår 209 - tohundreogni - dager for utholdt varetekt.