LB-2000-3004
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-06 |
| Publisert: | LB-2000-03004 |
| Stikkord: | Familierett, Barnerett, Samvær, Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Moss namsrett Nr 684/00 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03004 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Christian Gustavsen). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Even Rønvik). |
| Forfatter: | Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Lars Jorkjend. Lagdommer Peter L. Bernhardt |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §48, Tvistemålsloven (1915) §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-3 |
Saken gjelder tvangsfullbyrdelse av samværsrett, jf. barneloven §48.
A og B har sammen sønnen C, født **.**.1998. Etter begjæring fra B avsa Moss byrett 23. september 1999 midlertidig avgjørelse om at faren skulle ha samvær med sønnen fire timer en gang i uka inntil hovedforhandling i saken. Byretten avsa dom 25. mai 2000, hvor det blant annet ble bestemt at B skulle ha «vanlig samvær». A anket dommen til lagmannsretten. Moss byrett traff ny midlertidig avgjørelse 4. juli 2000. Denne ga B rett til samvær med C en ettermiddag i uka, annenhver helg og to uker i sommerferien inntil rettskraftig dom i saken. A påkjærte kjennelsen, og Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse 16. august 2000 ( LB-2000-02387)> . Lagmannsretten tok kjæremålet til følge ved at det ble fastsatt en detaljert opptrappingsplan for samværene inntil rettskraftig avgjørelse i hovedsaken.
B hadde 8. august 2000 fremmet begjæring til Moss namsrett om tvangsfullbyrdelse av samværsretten under henvisning til at A ikke hadde etterlevd byrettens midlertidige avgjørelse av 4. juli. I tilsvar fra A viste hun til at byrettens avgjørelse nå var erstattet av lagmannsrettens kjennelse 16. august, og at hun ville forholde seg til denne og innrette seg på de samvær som der var bestemt. Moss namsrett avsa kjennelse 12. september 2000 med slik slutning:
1. A ilegges en løpende tvangsbot på kr 500 -femhundre- kroner00/100 - for hver gang hun ikke medvirker til gjennomføringen av Borgarting lagmannsretts midlertidige avgjørelse av 16. august 2000 om Bs samværsrett med C, f. **.**.1998. Tvangsboten løper i 1 -ett- år fra 25. september 2000.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har påkjært namsrettens kjennelse til lagmannsretten med slik påstand:
1. Begjæring om tvangsfullbyrding tas ikke tilfølge.
2. Kjærende part tilkjennes samtlige omkostninger med saken.
B har inngitt tilsvar til kjæremålet og har lagt ned slik påstand:
1. Moss namsretts kjennelse av 12.09.00 pkt. 1 stadfestes.
2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for namsrett og lagmannsrett.
Den kjærende part, A, anfører i hovedtrekk:
Namsretten uttaler i sin kjennelse at begjæringen om tvangsfullbyrding knytter seg til lagmannsrettens avgjørelse av 16. august som hadde trådt istedenfor byrettens avgjørelse av 4. juli. Til tross for dette har namsretten lagt til grunn at det ikke hadde kommet i stand samvær og at dette skyldtes As opptreden. A har imidlertid etterlevd lagmannsrettens kjennelse fullt ut, og det foreligger da ikke noen form for mislighold av samværsretten fra hennes side. Det må først foreligge en situasjon hvor en rettslig avgjørelse ikke respekteres for at begjæring om tvangsbot skal kunne framsettes.
Kjæremotparten, B, anfører i hovedtrekk:
Namsrettens kjennelse er korrekt. A har ikke medvirket til samvær i henhold til byrettens midlertidige avgjørelse. Heller ikke etter at lagmannsrettens kjennelse med opptrappingsplan forelå, har hun bidratt til gjennomføring av samvær slik som bestemt. Det er også korrekt når namsretten påpeker at A ikke har fulgt opp den midlertidige avgjørelsen med slik aktiv og lojal medvirkning som kreves. Det er ikke tilstrekkelig at vedkommende ikke direkte motsetter seg samvær, jf. Rt-1988-708 og Rt-1987-238. Også den kjærende parts manglende medvirkning til gjennomføring av samvær til tider som tidligere har vært praktisert og som passet med Bs arbeidsturnus, viser manglende lojalitet og vilje til å innrette seg.
Lagmannsretten har kommet til at kjæremålet ikke kan føre fram og bemerker:
En foreløpig avgjørelse om samværsrett kan tvangsfullbyrdes så snart kjennelsen er forkynt. Kjennelsen behøver ikke være rettskraftig. Namsretten skal ikke vurdere om det er ønskelig eller hensiktsmessig at samværsretten tvangsfullbyrdes, og kan bare nekte tvangsfullbydelse ved umulighet. Det er imidlertid en forutsetning at manglende overholdelse av samværsretten har funnet sted, tvangsmulkt kan ikke brukes mot et framtidig tenkt mislighold. Det vises til Karnov, note 100 til barneloven.
Lagmannsretten legger til grunn at man før byrettens nye avgjørelse 4. juli 2000 praktiserte begrenset samvær fire timer i uka i samsvar med byrettens avgjørelse 23. september 1999. Videre legges til grunn at det først var etter at lagmannsrettens kjennelse 16. august i kjæremålssaken forelå, at en gradvis utvidelse av samværet ble påbegynt i samsvar med den opptrappingsplanen som der var fastsatt. Det følger av dette at A ikke medvirket til gjennomføring av samvær i samsvar med byrettens kjennelse 4. juli. Selv om det dreier seg om en periode på bare ca 6 uker på sommeren før byrettens kjennelse ble erstattet med lagmannsrettens kjennelse, er det grunnlag for å konstatere at manglende overholdelse av samværsretten har skjedd, slik at tvangsfullbyrdelse kan iverksettes. Det er da ikke avgjørende om A senere har fulgt opp samværsretten i henhold til lagmannsrettens avgjørelse på tilstrekkelig lojal måte.
Det forhold at namsrettens pålegg om tvangsmulkt er rettet framover i tid og knyttet til manglende medvirkning til gjennomføring av samværsretten i henhold til lagmannsrettens kjennelse, er selvsagt ikke til hinder for å konstatere at manglende overholdelse av samværsretten forelå da namsretten traff sin avgjørelse.
Namsrettens kjennelse punkt 1 blir etter dette å stadfeste. Lagmannsretten finner heller ikke grunn til å endre namsrettens avgjørelse av sakskostnadene.
Kjæremålet har ikke ført fram, og den kjærende part må erstatte kjæremotpartens sakskostnader i kjæremålssaken etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §3-3. Kostnadene for lagmannsretten settes til kr 2.500 i samsvar med oppgave.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. A betaler i sakskostnader for lagmannsretten til B 2.500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.