LG-2000-1291
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-02-05 |
| Publisert: | LG-2000-01291 |
| Stikkord: | Yrkesskadeforsikringsloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett - Gulating lagmannsrett LG-2000-01291 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, HR-2001-00572. |
| Parter: | Ankende part: Vidar Kjelstrup (Prosessfullmektig: Advokat Sigurd-Øyvind Kambestad). Motpart: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Knut Riisa). |
| Forfatter: | Lagdommer Ørnulf Jacobsen. Kst. lagdommer Bjørn Solbakken. Byrettsdommer Tom Fr. Vold |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Yrkesskadeforsikringsloven (1989), Tvistemålsloven (1915) §180, Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §13 |
Saken gjelder krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven til dekning av fremtidige utgifter som følge av løsemiddelskade.
Vidar Kjelstrup ble av Vesta Forsikring AS innvilget erstatning i henhold til yrksskadeforsikring på grunnlag av løsemiddelskade, blant annet for tap i fremtidig inntekt etter standardforskriften til lov om yrkesskadeforsikring. Han ble først innvilget erstatning etter en uføregrad på 65 %, senere forhøyet til 100 %.
I tillegg til den standardiserte erstatningen for tap i fremtidig erverv krevet Vidar Kjelstrup dekket en rekke nærmere spesifiserte utgifter. Etter en del korrespondanse mellom forsikringsselskapet og advokat Sigurd-Øyvind Kambestad på vegne av Vidar Kjelstrup ble krav fremmet på grunnlag av følgende poster, som fremgår av adv. Kambestads brev av 26. januar 1999:
Påførte utgifter
Dette er utgifter til utskifting av gulv. Dokumentasjon på nevnte er sendt Dem tidligere.
Fremtidige utgifter
Strømutgifter som følge av at Vidar Kjelstrup ikke lenger kan hugge ved og forestå rimelig oppvarming av huset er han nødt til å installere varmeovner. Det følger av vedlegg 1 og 2 at det forventede strømforbruket vil øke med ca kr 7.000 i året.
Snøfreser
På grunn av yrkesskaden er Vidar Kjelstrup nødt til å gå til innkjøp av snøfreser.
En snøfreser koster ca kr 15.000 og jeg har regnet med at han må skifte ut snøfreser ca hvert 10. år.
Han er også nødt til å gå til innkjøp av en selvtrekkende gressklipper og differansen i kjøpesum er ca kr 2.200. Også denne må skiftes ut ca hvert 10. år.
Utgifter til pergogulv består i at det også må skiftes til slikt gulv i husets 2. et. Kostnaden ved dette er beregnet ut fra prisen i 1. et. Jeg minner om at grunnen til at denne utskifting er nødvendig for å unngå løsemiddeleksponering ved jevnlig lakkering av tregulv.
Kjellergulv
Dette gulvet må flislegges for å unngå løsemiddleksponering og utgiftene er dokumentert i vedlegg 3.
Samlet erstatningssum er kr 292.630,- beregnet med 1.2.1999 som utbetalingsdato.
Vesta Forsikring AS bestred kravene i brev av 23. februar 1999 og 15. mars 1999 hvor det ble anført at kravene dels «må anses som «arbeid i heimen"» og dels ikke var «godt nok medisinsk begrunnet», og ei heller en «rimelig og nødvendig utgift» som følge av yrkessykdommen».
Kravene ble deretter fremmet i søksmål for Bergen byrett, som den 28. desember 1999 avsa dom med slik domsslutning:
1. Vesta Forsikring AS frifinnes.
2. Vidar Kjelstrup dømmes til, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, å betale kr 37.350,- - kronertrettisyvtusentrehundreogfemti - i saksomkostninger til Vesta Forsikring AS, med tillegg av 12 - tolv - prosent morarente p.a. fra oppfyllelsestidspunktet og til betaling skjer.
Dommen er rettidig påanket av Vidar Kjelstrup. Ankeforhandling ble holdt i Bergen Tinghus den 20. desember 2000. Vidar Kjelstrup møtte med sin prosessfullmektig og ga forklaring. For Vesta Forsikring AS møtte prosessfullmektigen.
Den ankende part har i det vesentlige anført:
Det gjøres gjeldende at samtlige utgifter som omhandlet i kravet er oppstått som en følge av løsemiddelskaden. Hvorvidt tapet kan kreves dekket utenom standarderstatningen vil bero på en grensedragning mellom hva som er å anse som utgift og hva som er å anse som inntekt i relasjon til skadeserstatningsloven §3-1. I alminnelighet vil skillet være relativt klart. Problem vil kunne oppstå som her, ved anvendelse av kriteriet «arbeid i heimen», jf. §3-1 annet ledd i.f.
Typisk tap av denne karakter er utgifter til leie av hjelp til utførelse av arbeid i hjemmet som skadelidte uten skaden ville utføre selv. Det anføres at det ikke er slike utgifter som kreves dekket, men nødvendige ugifter for at den ankende part skal settes istand til selv å kunne utføre slike arbeidsoppgaver i hjemmet som han gjorde før skaden.
Byretten hevdes å ha feiltolket avgjørelsen i Rt-1998-1916 (Martinsen-dommen). Det hevdes å følge av dommen at dekning av utgifter til leiet hjelp til utførelse av arbeid i hjemmet er å anse som erstatning for tapt arbeidsevne men at nødvendige investeringer for at skadelidte fortsatt skal kunne bo og fungere i boligen skal erstattes som en utgift. Det er slike utgifter den ankende part krever dekket når det kreves erstatning for utgifter til oppvarming og til anskaffelse av snøfreser og gressklipper. Omkostningene med utskifting av gulv er en medisinsk begrunnet følge av skaden som kan kreves dekket som utgift.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Vesta Forsikring AS betaler erstatning til Vidar Kjelstrup fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 257.710,- tillagt morarente fra 1.6.99 og frem til betalingstidspunktet.
2. Vesta Forsikring AS betaler saksomkostninger for Vidar Kjelstrup for byrett og lagmannsrett tillagt 12 % årlig rente fra forfall opg til betaling skjer.
Ankemotparten har i det vesentlig anført:
Det anføres at de arbeidsoppgaver den ankende part skal settes istand til å utføre ved anskaffelse av motorisert gressklipper og snøfreser er typiske hjemmearbeidsoppgaver som forutsettes dekket ved standarderstatningen for tap i fremtidig erverv. Det vises om dette til lovforarbeider og rettspraksis, særlig Martinsen-dommen, hvor det forutsettes å gå et klart skille mellom personlige utgifter for skadelidte, som skal dekkes som utgift, og utgifter til leiet hjelp til utførelse av oppgaver i hjemmet som skadelidte ikke lenger er istand til å utføre. De sistnevnte er å anse som merutgifter som følge av tapt ervervsevne og skal erstattes som tap i fremtidig erverv. Det anføres at tapet ikke endrer karakter om skadelidte velger å bruke erstatningen til å sette seg selv istand til å utføre oppgavene i stedet for til å leie hjelp for formålet. Det vises for øvrig til juridisk teori som hevdes å bekrefte ankemotpartens oppfatning for så vidt. Om det ytes erstatning for slike omkostninger særskilt vil tapet bli dekket dobbelt, både som fremtidig utgift og som tapt fremtidig inntekt.
Også reelle hensyn, forenkling av erstatningsutmålingen ved standardsatser, hevdes å tilsi at utgiftene som kreves dekket, er omfattet av standarderstatningen for tap i fremtidig erverv.
Ellers anføres at skadelidte på grunn av beregningsmåten ved standardutmålingen har oppnådd en høyere erstatning for tap i fremtidig erverv enn om utmålingen var foretatt på grunnlag av faktisk inntektsbortfall.
Subsidiært anføres at den ankende part må kunne kompensere for tapt ervervsevne ved å bruke mer tid på utførelsen av de aktuelle arbeidsoppgavene fremfor å pådra seg utgifter til tekniske hjelpemidler.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Bergen byretts dom av 28.12.99 stadfestes.
2. Vidar Kjelstrup dømmes til å betale Vesta Forsikring AS sakens omkostninger for lagmannsretten, tillagt lovens rente.
Lagmannsretten skal bemerke:
Det legges til grunn som uomtvistet at den ankende part er påført en yrkesrelatert løsemiddelskade som gir grunnlag for erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven for påregnelig og adekvat tap i form av utgifter og tapt fremtidig inntekt. Etter lovens §13 gjelder bestemmelsene i skadeserstatningsloven kap. 3 så langt de passer. Videre bestemmes at Kongen kan gi regler for utmålingen av erstatningen. Slike regler er gitt i Forskrift om standardisert erstatning etter lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring. Etter forskriften ytes det erstatning individuelt for påførte og fremtidige utgifter, mens erstatning for tap i fremtidig inntekt fastsettes etter standardiserte satser med utgangspunkt i folketrygdens grunnbeløp. Etter henvisningen til skadeserstatningsloven vil den standardiserte erstatningen for tapt ervervsevne også omfatte erstatning for «verdien av arbeid i heimen», jf. skadeserstatningsloven §3-1 annet ledd i.f. Et sentralt spørsmål i saken er således om de krav som fremmes, er å anse som erstatning for tapt evne til å utføre arbeid i heimen, og dermed er omfattet av tilstått standarderstatning, eller om de skal erstattes individuelt som fremtidig utgift etter skadeserstatningsloven §3-1 første ledd.
Svaret på spørsmålet er etter lagmannsrettens vurdering ikke det samme for alle poster.
Utgifter til innkjøp av snøfreser og selvtrekkende gressklipper og økte utgifter til oppvarming må anses som omkostninger som har direkte sammenheng med den ankende parts tap av evne til å utføre slikt arbeid i hjemmet som han tidligere har utført. Slik lagmannsretten leser premissene i Martinsen-dommen trekkes det et skille mellom utgifter av denne art og utgifter av mer personlig karakter med hensyn til anvendelsen av erstatningsreglene i skadeserstatningsloven §3-1. Det heter om dette ( Rt-1998-1916):
Ved fastsettelse av erstatning for skade på person avhenger løsningen av en fortolkning av skadeserstatningsloven §3-1 første og annet ledd. Verdien av arbeid i heimen skal anses som inntekt, og skal inngå ved fastsettelse av tap i inntekt og i framtidig erverv, jf annet ledd 2. punktum. Det må her trekkes et skille mellom personlige utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte og som erstattes etter første ledd, og utgifter som i virkeligheten er en målestokk for utmåling av erstatning etter annet ledd ved tap av ervervsevne. Rimelige og nødvendige merutgifter til hjelp, pleie og tilsyn med den personskadde og eventuelle andre personlige utgifter som ikke dekkes av menerstatningen eller offentlige ytelser, kan kreves erstattet etter §3-1 første ledd, jf Rt-1993-1547 på side 1556-1561 og Rt-1996-958. Utgifter til å leie arbeidshjelp for å utføre oppgaver som skadelidte ikke lenger makter, må derimot normalt anses som en merutgift knyttet til tap av ervervsevnen, og erstatning for slikt tap skal fastsettes særskilt etter §3-1 annet ledd, jf NOU 1994:20 side 44 spalte 2, side 142 spalte 1 og side 143 spalte 2 (mindretallet). Dette gjelder også for arbeid i heimen, jf bestemmelsens 2. punktum.
Kravene i angjeldende sak gjaldt, som her, blant annet utgifter til snømåking og hagearbeid, som forgjeves ble påstått dekket i tillegg til normert erstatning for tap i fremtidig erverv.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at de nevnte utgifter ville bli å erstatte etter skadeserstatningsloven §3-1 annet ledd som merutgift knyttet til tap av ervervsevne dersom fastsettelsen hadde funnet sted i henhold til skadeserstatningsloven direkte. Det samme gjelder utgift til oppvarming av boligen, som kommer i stedet for den ankende parts tidligere egeninnsats i form av vedhogst og fyring. Det må således videre legges til grunn at tapet inngår i den utmålte standarderstatning, når erstatningen for tap i fremtidig erverv utmåles med grunnlag i forskriften til yrkesskadeforsikringsloven. Lagmannsretten er videre enig med ankemotparten i at det ikke endrer dette utgangspunkt om skadelidte senere velger å bruke erstatningen til hjelpemidler som kan sette han istand til fortsatt å utføre de aktuelle arbeidsoppgaver. Det skal i denne forbindelse bemerkes at en slik ordning ville medføre at det samme tapet erstattes både som fremtidig utgift og som tap av fremtidig erverv.
Krav om dekning av utgifter til omlegging av gulv kommer, slik lagmannsretten ser det, i en annen stilling enn de øvrige krav, idet det må anses klart at det her ikke gjelder krav om erstatning for tapt ervervsevne, men utgifter som hevdes å være en nødvendig følge av skaden. Begrunnelsen for omlegging av gulvene er at den ankende part ikke tåler å utsettes for den påvirkning av løsemidler som vil være en følge av at gulvene må vedlikeholdes med løsemiddelholdige midler. Det er så vidt skjønnes derimot ikke anført at den ankende part selv ville ha utført dette vedlikeholdet dersom skaden ikke hadde inntrådt.
Lagmannsretten kan vanskelig finne dette behovet tilstrekkelig dokumentert. Som byretten legger lagmannsretten til grunn at vedlikehold i form av lakking av gulvene bare skjeldent vil forekomme og at problemet med fordampning av løsemidler for hver gang vil være begrenset til et kortere tidsrom. Det legges dertil til grunn at vedlikeholdet gjelder en begrenset del av boligen. Lagmannsretten er således kommet til at omlegging av gulvene og utgiften i forbindelse med dette ikke er å anse som en nødvendig følge av løsemiddelskaden.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Ankemotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger. Anken har vært forgjeves. Den ankende part vil derfor bli pålagt å erstatte ankemotparten dennes saksomkostninger i forbindelse med anken i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. Det kan ikke ses å forligges slike særlige omstendigheter som kan gi grunnlag for fritak for erstatningsplikten. Omkostningene er oppgitt til kr 38.189,-, hvorav salæret utgjør kr 32.000,-. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmansretten betaler Vidar Kjelstrup til Vesta Forsikring AS 38.189 - trettiåttetusenetthundreogåttini - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom med tillegg av 12 prosent rente p.a. fra forfall og til betaling skjer.