LH-2000-302

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-01-12
Publisert:	LH-2000-00302
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Alta herredsrett - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00302. Olav Berg Lyngmos anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00428.
Parter:	Ankende part: Staten v/kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsdvokaten v/adv Tolle Stabell). Ankemotpart: 1. Olav Berg Lyngmo, 2. Arne Thorsen, (Prosessfullmektig: Advokat Geir Johan Nilsen).
Forfatter:	Lagdommer Dag Nafstad. Lagdommer Synnøve Nordnes. Lagdommer Aage Thor Falkanger. 4 meddommere. 1
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 2-, Grunnloven (1814) §100, §16, §21, §22, §2, §4, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Tjenestemannsloven (1983) §15, §15a, §15b, §18, Kirkeloven (1996) §27, §32, §34, EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999)

Saken gjelder spørsmål om avskjed for embetsmennene sokneprest Olav Berg Lyngmo og sokneprest Arne Thorsen.

Berg Lyngmo ble ved kongelig resolusjon av 10 oktober 1986 utnevnt til sokneprest i Kautokeino prestegjeld, mens Thorsen ved kronprinsregentens resolusjon av 15 april 1988 ble utnevnt til sokneprest i Gamvik prestegjeld.

Begge sokneprestene ble ved brev av 7 november 1997 fra kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet gjort oppmerksomme på at deres medvirkning ved den såkalte bispevigsling av Børre Knudsen i Kautokeino kirke 6 april 1997, ble ansett for å være en høyst utilbørlig handling og et grovt brudd på tillit gitt som sokneprest i Den norske kirke. Det ble vist til bestemmelsene i tjenestemannsloven §15 første ledd og kirkeloven §32. Det ble fastslått at grunnlaget for å reise avskjedssak var til stede, og det ble gitt en advarsel om at nærmere angitt atferd ville kunne medføre at det ble tatt initiativ til å reise avskjedssak. Den 1 juli 1998 varslet departementet begge sokneprestene i medhold av tjenestemannsloven §18 at en vurderte å reise avskjedssak. Det ble gitt anledning til skriftlig og muntlig uttalelse og forklaring. Begge sokneprestene benyttet anledningen til å avgi uttalelse, henholdsvis av 6 og 13 juli 1998, samt deltok i møter med departementet 14 juli 1998, med Børre Knudsen som sin fullmektig.

Ved kongelig resolusjon av 17 juli 1998 ble det vedtatt å reise avskjedssak mot sokneprestene Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen, samt å suspendere disse inntil rettskraftig avgjort avskjedssak. Ved stevning av 2 november 1998 la staten ned påstand om avskjedigelse av Lyngmo og Thorsen fra sine embeter som sokneprest i henholdsvis Kautokeino og Gamvik. Sokneprestene tok til motmæle og påstod seg frifunnet. Alta herredsrett avsa under dissens 21 januar 2000 dom med slik domsslutning:

1. Sokneprestene Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen frifinnes.

2. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, betaler innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse, saksomkostninger med kr. 163.710 - kroneretthundreogsekstitretusensyvhundreogti 00/100 - til Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen.

Saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten framgår av dennes dom.

Staten v/ kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet påanket dommen 21 mars 2000. Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Ved lagmannsrettens avgjørelse av 19 juni 2000 ble det besluttet at ankesaken skulle fremmes, en avgjørelse som etter kjæremål ble stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 5 oktober 2000. Ankeforhandling ble holdt i Tromsø i perioden 27 november til 4 desember 2000. Olav Berg Lyngmo møtte og gav forklaring. Det ble hørt 12 vitner, deriblant ekspedisjonssjef Ole Herman Fisknes som representant for ankende part, og foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboka. Saken framstår i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten, dog slik at retten har fått framlagt uttalelse av 14 mars 2000 fra Den norske kirkes lærenemnd i den såkalte Tunsberg-saken.

Staten v/kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet hevder at avskjedsvilkårene er oppfylt for begge sokneprestenes del.

Når det er slått fast at vilkårene for avskjed etter tjenestemannsloven §15 er oppfylt, skal retten gi dom for avskjed. Det er liten grunn til at avgjørelsen av om avskjed bør nyttes, skal tilligge domstolene. Uansett vil en her ikke komme bort fra nødvendigheten av avskjed. Det er tidspunktet for beslutningen om å reise sak, som er det avgjørende i forhold til om vilkårene er oppfylt. Situasjonen er imidlertid her den samme den gang som nå. Etter §15a) kan avskjedigelse skje ved utvist grov uforstand, ved grov krenkelse av tjenesteplikter eller ved annen krenkelse av tjenesteplikter etter forutgående advarsel med irettesettelse av begåtte feil eller presisering av framtidige plikter. Selv om det prinsipalt ikke hevdes grov uforstand som grunnlag for avskjed, hevdes dog at samtlige alternativer kan nyttes overfor Lyngmo og Thorsen som avskjedsgrunn. Etter §15b) kan utilbørlig atferd som ikke nødvendigvis må være en tjenesteforsømmelse, også være avskjedsgrunn. Dette gjelder atferd hvor embetsmannen viser seg uverdig til stillingen eller bryter ned tilliten eller aktelsen til den. Også dette alternativet er oppfylt ved at sokneprestene åpent har demonstrert og gitt uttrykk for manglende tillit og bidratt med å bryte ned kirkens orden.

Den nødvendige subjektive skyld er også oppfylt. Sokneprestene visste hva de gjorde, og de forsto følgene av sine handlinger. Handlingene var forsettlige, og de var ikke ute av stand til å oppfylle sine plikter. De kan ikke høres med at de selv mente at deres handlinger var rettmessige. Sokneprestene var foreholdt sine plikter. Ved en grovhetsvurdering vil det måtte utøves skjønn, hvor en også kan se hen til prestenes grunnlag for sine handlinger. Her må en imidlertid vektlegge at handlingene er vel overveide, etter lengre betenkningstid, hvor de var foreholdt konsekvensene på forhånd.

Det er i saken ikke interessant å vurdere «bevisbyrde». Det foreligger ingen faktumstvil, og det er de rettsreglene som har de beste grunner for seg som skal nyttes.

Avskjedssaken dreier seg ikke om teologiske lærespørsmål vedrørende homofili, eller hvor sentralt dette spørsmålet er i teologisk sammenheng. Avskjed påstås med grunnlag i faktiske handlinger og unnlatelser. Sokneprestene Lyngmo og Thorsen har utvist utilbørlig atferd, mistet den for stillingene nødvendige tillit og foretatt et dyptgripende brudd med kirkens ordninger. Sokneprestene har ikke ønsket å delta i en debatt vedrørende homofilispørsmålet internt i kirken. De hevder at det er innført en ny lære. Til tross for forskjellige og alvorlige advarsler har de fastholdt sine standpunkter, slik at de har brutt med kirken og valgt seg Børre Knudsen som sin reelle biskop. Særlig gjennom den såkalte bispevigslingen og fastholdelsen av Knudsen som deres biskop, har de utvist kvalifisert utilbørlig adferd.

I avskjedssaken mot Børre Knudsen, Rt-1983-1004 flg, ble det slått fast at man ikke kan skille et presteembete i en statlig og en åndelig eller kirkelig del, se s 1019-1020. Det er ett embete med de tjenesteplikter som følger av dette. Mens Børre Knudsen la ned den statlige delen, hevder Lyngmo og Thorsen å ville forvalte de statlige delene, men vil forholde seg anderledes til de kirkelige. De stiller seg utenfor det offisielle syn, lager sin egen ordning, og forsømmer dermed sine tjenesteplikter. Ordningene er imidlertid nært knyttet til trosforvaltningen. De har sin betydning for å oppnå mål, for å foreta handlinger og de griper inn i hvordan det læres. Grovheten av pliktbruddene vises blant annet i at bruddene er varige.

Sokneprestene har begrunnet sine handlinger med at biskopen i Nord-Hålogaland har innført en ny og vrang lære i homofilispørsmålet. Den debatt og prosess rundt dette spørsmålet som er reist i Den norske kirke, har de ikke kunnet tåle. Imidlertid har biskopen verken innført noen ny lære, kommet med lærepålegg eller hindret sokneprestene i å fremme og preke sitt syn. Han har invitert til en debatt med grunnlag i Bispemøtets uttalelse i homofilispørsmålet fra 1995. Verken i 1995 eller senere har biskopene eller Kirkemøtet trukket den konklusjon at det foreligger to akseptable lærer. Det erkjennes at det foreligger ulike syn som bringes inn i en ikke-kirkesplittende legitim debatt, jf. det felles etterord fra bispemøtet i 1995. Også ved bispemøtet i 1999 fastslås det at en må leve med den uenighet og debatt som er i kirken om dette spørsmålet.

I den såkalte Tunsberg-saken, uttalelse av 14 mars 2000 fra Den norske kirkes lærenemnd, har lærenemnda behandlet prost Asle Dingstads fraskrivelse av biskopens tilsyn og kommunionsbrudd med ham, en fraskrivelse som er begrunnet tilsvarende som Lyngmos og Thorsens, nemlig i biskopens homofilisyn. Det slås her fast at man under henvisning til Den augsburgske bekjennelse, Confessio Augustana, artikkel 28 (CA 28) har en begrunnet rett til å vurdere biskopens vegledning i homofilispørsmålet. Bestemmelsen hjemler imidlertid ikke avvisning av biskopens tilsyn i alt som gjelder forvaltningen av Ord og sakrament, og gir ikke tilstrekkelig grunnlag for kommunionsbrudd. Lærenemnda slår òg fast at ingen som er ordinert til tjeneste i kirken kan unndra seg tilsyn - et læremessig begrunnet tilsyn biskopen har.

Tilsynet er, juridisk sett, en embetsmessig underleggelse, og er nedfelt både i menighetsprestenes og biskopenes tjenesteordninger fastsatt med hjemmel i henholdsvis Grunnloven §16 og kirkeloven §34. I henhold til ordinasjonsløftet som alle under tilsyn har gitt, er prestene forpliktet av de kirkelige ordninger. De fastsatte ordninger skal følges, og en ensidig fraskrivelse er en umulighet da en både teologisk og rettslig er bundet. Det vises for så vidt til Tjenesteordning for menighetsprester §7 og §8, Lærenemndas uttalelse i Tunsberg-saken, s 30 i innstillingen «Kirkens enhet og troens fundamenter» til bispemøtet høsten 1997 fra utvalg bestående av Halvor Bergan, Odd Bondevik og Sigurd Osberg og dommene mot daværende sokneprest Per Kørner, Gulating lagmannsrett 21 februar 1990 og mot daværende residerende kapellan Ludvig Nessa, inntatt i RG-1991-1174 flg.

De forgåelser sokneprestene Lyngmo og Thorsen har gjort seg skyldige i og som har betydning i avskjedssaken, er:

- fraskrivelse av biskopens tilsyn.

At biskopen og departementet har vist tålmodighet over lang tid, gjør ikke handlingen akseptabel. Det har vært naturlig å avvente en tid for å se om «fraskrivelsen» var annet enn en ytring, og om den fikk konkrete uakseptable utslag.

- innmelding i Strandebarm prosti.

En kan ikke se på en slik innmelding som kun en innmelding i en presteforening innenfor kirken. «Prostiet» utgir seg for å være en legetim del av Den norske kirke. Lyngmo og Thorsen flyttet sitt ordinasjonsløfte til «prost» Kørner under en høgmesse i Kautokeino. I referat av Lyngmo fra «prostiets» gudstjeneste i november 1996 sier han at «prost» Kørner er tilsynsmann og at ny biskop snart kan være et faktum. «Prostiet» opererer med en egen struktur ved siden av statskirken, «ordinerer» prester og «vigsler» biskop. Som en del av Strandebarm tar de sikte på en konkurrerende struktur, som tidvis også av «Strandebarmerne» selv er kalt for «Den frie norske Kirke» og «die Bekennende Lutherische Kirche Norwegen».

- deltakelse i «bispevigsling» i april 1997 av Børre Knudsen.

Selve vigslingen var lagt opp slik at det skulle gis inntrykk av at den var en reell bispevigsling, med maksimal bruk av symboler og prakt. Knudsen ble proklamert å være blitt «full og hel biskop». Vigslingen var forvarslet av Lyngmo året før, og han var innkalt til tjenestelig samtale i sakens anledning i mars 1997. Han møtte sammen med fullmektig, sokneprest Arne Thorsen. Under samtalen framholdt Lyngmo at bispevigslingen ville bli gjennomført med mindre biskopen i Nord-Hålogaland ble avsatt og erstattet med en annen, og at Knudsen ville bli biskop på lik linje med de andre biskopene. Også pressemeldingen som Lyngmo sendte ut forut for bispevigslingen, gir uttrykk for at det er en ordinær bispevigsling som skulle finne sted. Det trykte programmet ga klart uttrykk for at det var en bispevigsling, hvilket også gjennomføringen viste, jf. prost Mikkelsens rapport. Liturgi eksklusivt brukt ved bispevigsler ble benyttet, likeså antrekk og bispestav, og det var til stede en tysk «biskop». Under seremonien ble Knudsen overgitt «det hellige bispeembede med den rett og myndighet som tilkommer en tilsynsmann etter Guds ord og vår kirkes orden...». Bispevigslingen var langt fra et foreningsmøte i presteforeningen Strandebarm. Det ble proklamert at man fikk en biskop, noe de aldri siden har gått tilbake på. Både Lyngmo og Thorsen deltok aktivt. I mai 1997 annonserte sokneprest Arne Thorsen høgmesse i Mehamn med seg selv og «biskop Børre Knudsen» som forettere.

Bispevigslingen medførte at Lyngmo og Thorsen ble gitt skriftlige advarsler ved brev av 7 november 1997, hvor det ble slått fast at de ikke kunne forholde seg til Børre Knudsen som biskop, men at de kunne fortsette å preke sitt teologiske syn.

- oppfølging av Børre Knudsen som deres biskop.

Sokneprest Olav Berg Lyngmos brudd fikk konsekvenser ved planlagt visitas i mars 1998. I avisartikkel i avisa «Tromsø» 11 februar 1998 sier han at han forholder seg til Børre Knudsen, og han varslet avholdelse av alternativ gudstjeneste under visitas-gudstjenesten. Likeså uttalte Lyngmo under visitasen til avisa «Aftenposten» 6 mars 1998 at Børre Knudsen er hans biskop.

I april 1998 markerte sokneprest Arne Thorsen ettårsdagen for vigslingen med å framstille Børre Knudsen som biskop i Mehamn kirke.

I et felles avisinnlegg 14 mai 1998 i avisa «Dagen» fastholder sokneprestene Thorsen og Lyngmo entydig at Børre Knudsen er deres biskop, og at det eneste som kan frata ham dette embete er om også han skulle begynne å fare med vranglære. I tilsvaret til herredsretten 28 november 1998 framholdes at Børre Knudsen er deres biskop, hvilket ble fastholdt i prosesskriv under den videre prosessen. Så sent som i prosesskriv av 24 oktober 1999 er det framholdt at Knudsen er vigslet som sokneprestenes biskop.

Det er dypt krenkende å foregi at en har overtatt kirkens kjernevirksomhet - det åndelige - en krenkelse som ikke kan aksepteres.

Sokneprestenes ulike krenkelser av tjenestepliktene har blitt påtalt med advarsler en rekke ganger, både i ettertid og i forkant av varslede aksjoner. Det vises i denne sammenheng til:

- Brev av 21 april 1995 fra Nord-Hålogaland bispestol til blant annet Thorsen og Lyngmo, hvor tilsynsansvaret understrekes.

- Brev av 5 september 1995 fra Nord-Hålogaland bispestol til soknepresten i Gamvik hvor embetspliktene i forbindelse med visitas understrekes.

- Reprimande av 3 november 1995 fra Nord-Hålogaland bispestol til soknepresten i Gamvik i forbindelse med tjenesteforsømmelser og demonstrasjon under visitasen.

- Brev av 30 januar 1997 fra Nord-Hålogaland bispestol til soknepresten og menighetsrådet i Kautokeino om forbud mot bruk av kirka til "bispevigsling".

- Vedtak i menighetsrådet i februar 1997 om å ikke tillate Kautokeino kirke brukt til "privat bispevigsel av Børre Knudsen".

- Møte mellom biskopen i Nord-Hålogaland, prosten i Indre Finnmark prosti og blant annet sokneprestene Thorsen og Lyngmo 4 mars 1997 hvor sokneprestene ble advart mot den forestående bispevigsling samt tilbudt å forholde seg til domprost Smeland som biskop. Da dette ikke ble imøtekommet, ba bispestolen i brev av 8 mars 1997 kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet å innkalle sokneprest Lyngmo til tjenestlig samtale.

- Brev av 12 mars 1997 fra kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til sokneprest Lyngmo hvor det framgår at bispevigsling av Knudsen ville bli vurdert som høyst utilbørlig og som grov krenkelse av tjenesteplikter med avskjedssak som mulig konsekvens. Det ble samtidg innkalt til tjenestlig samtale.

- Tjenestlig samtale i departementets kirkeavdeling med sokneprest Lyngmo assistert av sokneprest Thorsen som fullmektig, referet i notat av 25 mars 1997.

- Advarsel av 7 november 1997 fra kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til sokneprestene Lyngmo og Thorsen hvor nærmere angitt atferd ble oppgitt å kunne medføre avskjedssak.

- Brev av 17 desember 1997 fra biskop Steinholt til Lyngmo med angitte forventinger og krav til kommende visitas i Kautokeino.

- Brev av 6 februar 1998 fra Nord-Hålogaland bispestol til soknepresten i Kautokeino med program for visitas.

- Samtale i Kautokeino prestegård med biskop Steinholt, sokneprest Lyngmo og Aslak Bals jf. protokoll av 5 mars 1998.

- Brev av 19 mars 1998 fra Nord-Hålogaland bispestol til soknepresten i Kautokeino med ønske om bekreftelse eller avkreftelse på avissitater hvor Lyngmo har gitt uttrykk for at Børre Knudsen var Lyngmos biskop og tilsynsmann.

- Brev av 1 juli 1998 fra kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til sokneprestene Thorsen og Lyngmo med varsel om avskjedssak.

Begge sokneprestene har således vedvarende brutt tjenestepliktig tilsyn og fastholdt at Børre Knudsen er deres biskop. Advarslene har vært uten virkning, og forsømmelsene vil vedvare om Thorsen og Lyngmo ikke avskjediges.

Tilliten til sokneprestene er helt fraværende, og det vil føre til uholdbare konsekvenser for kirken om ikke avskjed gjennomføres.

Staten har på ingen måte gjort uberettigede inngrep i sokneprestenes ytringsfrihet, og verken grunnloven §100 eller den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art 9 eller 10 er tilsidesatt av staten. Det bestrides videre at det foreligger saksbehandlingsfeil som kan få konsekvenser for avskjedssaken.

Staten har lagt ned slik påstand:

1. Sokneprest Olav Berg Lyngmo avskjediges fra embetet som sokneprest i Kautokeino.

2. Sokneprest Arne Thorsen avskjediges fra embetet som sokneprest i Gamvik.

3. Staten v/kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger hos Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen for herredsrett og lagmannsrett in solidum.

Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen hevder at herredsrettens dom i resultat og i det vesentlige av premisser er korrekt. Herredsrettens flertall har lagt tilstrekkelig vekt på at det dreier seg om en samvittighetskonflikt, og den åndelige dimensjon er hensyntatt. Utgangspunktet for saken er homofilispørsmålet, og det syn som biskopen i Nord-Hålogaland og to andre biskoper inntok fra 1995. Dette synet har medført at sokneprestene ikke har kunnet stå under tilsyn fra biskop Steinholt.

Staten har ikke evnet å forstå verken prestenes handlinger eller konsekvensen av disse. Kirken er ikke et vanlig forvaltningsorgan, men et trosamfunn, hvor ordningene er underlagt læren. Etter statens syn gjelder saken kun et ordningsspørsmål. Det er da nødvendig å se på forholdet mellom ordning og lære i den lutherske kirke. Som også vitnet biskop Bondevik framholdt, er ordningsspørsmålet et pragmatisk spørsmål, med mindre vekt i det teologiske normsystem. Kirkens enhet er definert i CA 7 - enighet om evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene - mens en kan ha helt ulike ordninger i tilknytning til dette.

Det skal mye til om ordningsbrudd skal kunne medføre avskjed. Ordningsbrudd skjer jevnlig. Eksempelvis skjer det forbønnshandlinger for homofile par, som da også klart anfekter læren og er således mer alvorlig enn ordningsbrudd alene. Likeledes må det betraktes som ordningsbrudd når det skjer gjeninnsettelse og nyansettelse av homofilt samboende prester, hvilket også er klart mer alvorlig enn Lyngmo og Thorsen sine handlinger.

Det er ikke tilfelle at sokneprestene blir stilt fritt i lærespørsmål uten lærepåbud. Når de blir pålagt gudstjenestefellesskap medfører det påbud om å lære på en bestemt måte. Ved å tvinges til å forrette og forvalte sakramentene innenfor alterringene med biskop Steinholt, tvinges man til å lære at biskopens syn kan godtas og at homofilispørsmålet ikke er så viktig. Homofilisaken handler ikke om å bringe et spørsmål opp til debatt. Bispemøtet har ikke forholdt seg til frie ytringer i en teologisk debatt, men uttalt seg om læresaken. Bispemøteuttalelsen i 1995 var ment å være retningsgivende for kirkens syn. I bispemøtets vedtak i sak 12/99 vises klart, se særlig pkt 6 annet ledd, at det ikke dreier seg om en debatt, men en åpen kirkestrid.

Sakens rettslige utgangspunkt er sokneprestene som uavsettelige embetsmenn. Domstolene prøver suverent vilkårene for avskjed som eventuelt besluttes i medhold av grunnloven §22 annet ledd. Det er staten som i tilfelle må godtgjøre at betingelsene er til stede. Konstitusjonelt er det viktig å påpeke embetsmennenes uavhengighet og deres særskilte beskyttelse ved at de ikke kan sies opp. Det er kun særlig grove forhold som kan medføre avsetting ved avskjed, som er det samme som en heving av arbeidsforholdet med øyeblikkelig virkning, og som virker grovt infamerende.

Tjenestemannsloven §15 er ikke en straffebestemmelse, og det primære innhold er spørsmålet om faktum er slik at tjenestens tarv nødvendiggjør at det gis avskjed. Det må foretas en interesseavveiing mellom arbeidsgivers og embetsmannens behov, hvor spørsmålet er om avskjed er nødvendig. Dette er ikke et hensiktsmessighetsskjønn, men en del av rettsanvendelsesskjønnet. Dette skjønnet er domstolen fullt ut kompetent til å prøve. Staten har ikke vist interesse for, eller søkt å føre bevis vedrørende, sokneprestenes mulige fortsatte tjeneste i menighetene. Det er klart ikke noe problem å la Lyngmo fortsette i Kautokeino, og det er heller ikke ført noen form for beviser som tilsier at Thorsens fortsatte tjeneste i Gamvik skulle medføre problemer. En avskjed skal være et tiltak for å verge tjenesten mot en ødeleggende adferd, se Debes I statens tjeneste (1989) s 219.

Avskjedsbestemmelsen statuerer ikke objektive regler, og embetsmannen må kunne bebreides - ha utvist en form for skyld. Det er således ikke tilstrekkelig å fastslå at handlingene er forsettlige. Det teologiske normsystem må tillegges betydning med CA 7 og CA 28 som relevante artikler fra bekjennelsesskriftene, selv om de ikke er tradisjonelle rettsregler. Verken Lyngmo eller Thorsen har villet sette seg ut over sine tjenesteplikter. Tvert om mener de at de ved sine handlinger har oppfylt sine plikter.

De enkelte forhold må vurderes særskilt og i lys av lovens bestemmelser. Tjenestemannsloven §15 opererer med to inndelinger; de grove forsømmelser og den utilbørlige adferd eller nedbryting av tillit/aktelse på uopprettelig måte.

Også den kirkelige semantikk må få betydning i saken. Den teologiske språkbruk har vært vanskelig å forstå for departementet. Eksempelvis brukes både «kirken» og «biskop» på ulike måter. Den evangeliske biskop er eksempelvis en tilsynsmann, og ikke nødvendigvis en embetsmann. Sokneprestenes forhold til Børre Knudsen har ikke vært utpenslet fra starten av, men har gradvis kommet til som en nødløsning. Om en ikke hadde hatt en vranglærende biskop i Nord-Hålogaland, kunne prestene ha forholdt seg til denne. Det er oppstått en akutt situasjon på grunn av åndelig nød, og motparten har misforstått Børre Knudsens rolle.

De ulike handlinger og unnlatelser som sokneprestene er bebreidet for, kan inndeles i to grupper, nemlig handlinger begått av klare samvittighetsårsaker og andre hvor samvittigheten ikke kan nyttes som unnskyldningsgrunn. I motsetning til andre saker mot prester, dreier det seg her om relevante kirkelige handlinger. Den vedrører et alvorlig lærespørsmål hvor det er åpenbar teologisk strid.

Først og fremst er tilsynsfraskrivelsene et klart samvittighetsspørsmål. Dette er verbale utsagn som ikke kan betraktes som avskjedsgrunn. Det har i praksis vist seg at det biskoppelige tilsyn ikke er en nødvendighet. Departementet har lang praksis i å ikke foreta seg noe ved slike fraskrivelser, men venter og ser hva som skjer. Eksempelvis har fire prosters fraskrivelse av biskopen i Hamars åndelige tilsyn, med konsekvens at de ikke vil søke pastorale råd hos henne (i mai 1999), ikke medført reaksjoner. En tilsynsfraskrivelse er en nullitet som ikke endrer noen forhold. Lyngmo og Thorsens tilsynsfraskrivelser innebærer også nekting av gudstjenestefellesskap. Det er imidlertid ikke godtgjort at en biskop har instruksjonsmyndighet om slikt fellesskap. Biskopens ansvar er regulert i tjenesteordningen for biskoper §1 og er kommentert på s 11 i departementets høringsnotat til Kirkemøtet i 1996. Her heter det at pålegg om tjenesteutøvelse «fra biskopen vil være bindende for den tilsattes tjenesteutøvelse når det knytter seg nært til biskopens ansvar for å ta vare på den apostoliske lære etter Guds ord og vår kirkes bekjennelse».

En annen samvittighetskonflikt av samme innhold forekom ved visitasene i 1995 i Gamvik og i 1998 i Kautokeino. For begge sokneprestene gjaldt en tvangs- eller nødssituasjon. Det var provoserende og umenneskelig å kreve gudstjenestefellesskap, i motsetning til den plikt de har til å holde seg til ordinasjonsløftet, jf. tjenesteordningen for menighetsprester §5. Det vises også til mindretallets votum i Tunsberg-saken, Tjørhom og Bondevik, s 83. Gudstjenestefellesskap kan ikke rettslig bindende pålegges. Det ville i så tilfelle være umulig å forsvare seg mot en vranglærende biskop, og man ville bli forpliktet til å føre folk vill.

Da prost Dingstad ikke ville ha visitastjeneste med Tunsberg-biskopen, tok departementet opp spørsmålet om han kunne forbli sokneprest i stedet. Slik sett kan heller ikke departementet ha tatt det så alvorlig at en sokneprest avstår fra visitastjenester. Det foreligger også aksept på manglende gudstjenestefellesskap med kvinnelige prester, og det kan ikke være anderledes i homofilisaken.

Det er neppe nødvendig at en sokneprest er med i visitas-møter for å kunne utøve sin tjeneste.

Spesielt for Thorsens del må det tas hensyn til at saken er så gammel at den ikke kan nyttes som avskjedsgrunn, og den kan ikke ses i sammenheng med bispevigslingen av Børre Knudsen. Det må også vektlegges at han ikke søkte konflikt, men tvert om ba om at domprost Smeland i stedet skulle foreta visitasen.

Det kan ikke være aktuelt å tenke seg «gjentakelsesfare». Det er kun ett tilfelle av visitasnekt for begge sokneprestene, og deres tilknytning til Strandebarm må ses på som tillatelig. Noe skifte av åndelig tilsyn er også uaktuelt. Om avskjed skal foretas, må det i så fall være ut fra «grov uforstand» eller «utilbørlig atferd».

Når det gjelder de forhold som ikke er unnskyldelige av samvittighetsårsaker, er dette i hovedsak sokneprestenes tilknytning til Strandebarm prosti og deltakelsen i bispevigslingen av Børre Knudsen.

Selv om Strandebarm er en særegen organisasjon, er den noe en har levet lenge med i Den norske kirke. Tilknytning kan ikke påberopes som avskjedsgrunn, og det foreligger heller ingen advarsel eller uttrykt misbilligelse før avskjeden vedrørende slik tilknytning. Ordinasjonsløftet er ikke flyttet, det er gitt til Herren. Ved tilknytningen til Strandebarm ble ordinasjonsløftet gjentatt. Man har organisasjonsfrihet også innad i kirken, og det vises til EMK art 11.

Det er intet ved bispevigslingen som berører grunnloven §21. Man har aldri foregitt å innsette en statlig embetsmann. Statskirken har ikke monopol på det åndelige. Man vigslet ikke en biskop i statskirken, men i «Strandebarm prosti». Handlingen hadde ingen betydning for kirkens struktur, og Børre Knudsen fikk ikke tilsyn med Kautokeino menighet. Det er Strandebarm prosti som har fått en spesiell struktur.

Å delta i bispevigslingen kan vanskelig sies å ha noe med tjenestepliktene å gjøre - og da særlig ikke for Thorsens vedkommende. Man må ha rett til å demonstrere på denne måten. Man foretok ikke en rettslig bekjennelseshandling, og staten må godta denne selv om den føler seg krenket. Handlingen ble oppfattet som en demonstrasjon, hvilket blant annet vises ved brev av 23 juli 1997 fra Agder bispestol. Demonstrasjonshandlingen er en ytring som beskyttes av EMK art 10.

Børre Knudsen er sokneprestenes tilsynsmann, uten instruksjonsmyndighet, basert på gjensidig tillit. Man er på et meningsplan hvor domstolene ikke kan bryte inn.

Advarslene som er gitt 7 november 1997, gjør ikke i seg selv handlingene mer alvorlige. Ved bruken av «advarsel» er staten bundet av dette, og kan ikke gå til avskjed hvis ikke nye relevante forhold opptrer.

Lyngmos visitasnekt har intet med bispevigslingen å gjøre. Advarselen står ikke i et annet lys etter visitasen, og Lyngmo har ikke i gudstjenestesammenheng framstilt Børre Knudsen som biskop.

Det er også klart at Thorsen ved gudstjenesten i Gamvik året etter vigslingen, ikke framstilte Børre Knudsen som en statskirkebiskop. Det åndelige forholdet hans til Knudsen kan ikke få negativ betydning.

Sokneprestene har ikke fått seriøse tilbud om alternativt tilsyn. Domprost Smeland kan naturlig nok ikke godtas grunnet direkte fullmaktsforhold fra biskop Steinholt. Spørsmålet om alternativt tilsyn er for øvrig under utredning i Den norske kirke. Å frasi seg tilsyn har antakelig ingen rettslig virkning.

Den tillit menighetene har til sokneprestene, må vektlegges. Likeså at en fra kirkens side ikke har manglende tillit til sokneprestenes lære. Det er innføringen av ny lære som skaper uro i menighetene.

Sokneprestene la ned slik påstand:

Alta herredsretts dom stadfestes og Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten vil bemerke:

Avskjedssakene er reist med grunnlag i Grunnloven §22 og tjenestemannsloven §15 hvoretter en ellers uavsettelig embetsmann kan avskjediges dersom han har utvist grov uforstand i tjenesten eller grovt har krenket sine tjenesteplikter. Også dersom han, trass i skriftlig advarsel eller irettesettelse, har krenket sine tjenesteplikter, kan han avskjediges. Krenkelsene må i så fall ikke nødvendigvis kunne karakteriseres som grove. Utilbørlig atferd fra embetsmannen, også utenfor selve tjenesten, kan òg gi grunnlag for avskjed dersom slik atferd viser at han er uverdig til stillingen eller bryter ned stillingens nødvendige aktelse eller tillit.

Embetsmannen må ha opptrådt klanderverdig. For å kunne konstatere uforstand og krenkelse av tjenesteplikter forutsettes subjektiv skyld, se Debes I statens tjeneste, 1989, s 216.

Staten hevder at domstolen er forpliktet til å avskjedige embetsmannen dersom vilkårene i tjenestemannsloven §15 er oppfylt. Dette kan ikke være ubetinget riktig. Domstolen må eksempelvis foreta en totalvurdering hvor også alvorlighetsgraden av krenkelsene av tjenesteplikter er med i bildet. Når det gjelder grove krenkelser, ligger selve vurderingen i alvoret og omfanget av krenkelsen - hva som skal til for å karakterisere krenkelsen som grov. Ved gjentatte krenkelser etter advarsel/irettesettelse er grovheten objektivt bestemt ved at det er gjentakelse i seg selv som anses for grov. En hvilken som helst tjenesteforsømmelse etter advarsel kan i seg selv ikke medføre en plikt for domstolen til å avskjedige embetsmannen.

Sakene mot Lyngmo og Thorsen er reist med utgangspunkt i oppfølging av advarsler. Lagmannsretten finner det således ikke tilstrekkelig å vurdere om det foreligger en eller annen form for krenkelse av tjenesteplikter etter advarselen, men må foreta en helhetsvurdering av om avskjed i så fall bør nyttes som reaksjon.

Det er også reist spørsmål om på hvilket tidspunkt et eventuelt avskjedsgrunnlag må foreligge. Staten har hevdet at det er vedtakstidspunktet for reising av avskjedssak som er avgjørende. Spørsmålet får ikke avgjørende betydning i nærværende sak, men det bemerkes at også opptreden etter slik beslutning må kunne være med i en helhetsvurdering. En etterfølgende opptreden kan være med på å stadfeste et avskjedsgrunnlag ved fastholdelse av tidligere forsømmelser, eller motsatt, kan bidra til å reetablere en tidligere nedbrutt tillit. Slik sett vil heller ikke sokneprestene Lyngmo og Thorsens opptreden etter vedtaket om reising av avskjedssak være uinteressante.

Det er Kongen som utnevner og avskjediger/vedtar at avskjedssak skal reises mot en embetsmann, jf. Grunnloven §21 og §22 . Kongen er statskirkens håndhever og beskytter, jf. Grunnloven §4, og det er Den evangelisk-lutherske religion som er den offentlige, jf. Grunnloven §2. Trosgrunnlaget er nedfelt i Kong Christian Den Femtis Norske Lov (NL) 2-1. Her framgår blant annet at statskirkens religion hviler på den i 1530 overgitte Augsburgske bekjennelse (CA). Sokneprestene Lyngmo og Thorsen har påberopt CA 7 og CA 28 som grunnlag for rettmessigheten av sine handlinger, og tolkning av disse bestemmelsene vil kunne være relevant også i en juridisk vurdering av avskjedsgrunnlaget.

Det foreligger to separate avskjedssaker som er forent til felles behandling i lagmannsretten. Sakene må behandles individuelt, men de har svært mange fellestrekk. Når ikke annet er sagt, gjelder lagmannsrettens bemerkninger begge sokneprestene.

Lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for å inndele de to sokneprestenes handlinger i samvittighetsrelaterte handlinger og andre handlinger, slik de selv har gjort. Retten finner at deres handlingsmønster fra tilsynsfraskrivelsen i 1995 og fram til dagens situasjon framstår som en kontinuerlig, sammenhengende logisk prosess. Den første reaksjonen kom ved pressemelding 19 april 1995 hvor de frasa seg åndelig tilsyn og gudstjenestefellesskap med biskop Steinholt. Grunnlaget var mindretallets uttalelse i homofilisaken ved bispemøtet i 1995, som var «uforenlige med Bibelens klare og entydige utsagn i disse spørsmål» ifølge Lyngmo og Thorsen. Det ble videre henvist til CA 28. Sokneprestenes standpunkt er i tråd med dette videreutviklet fram til nå hvor samtlige biskoper etter deres syn er vranglærere, da de enten har tatt et standpunkt som strider mot Guds ord i homofilisaken, eller de har unnlatt å ta et oppgjør med en slik vranglære. Det vil således ifølge sokneprestene være vranglære å delta i gudstjenestefellesskap med en av biskopene, fordi dette vil legitimere den vrange lære og medvirke til å føre folk vill. Slik sett har de selv tatt et endelig brudd med Den norske kirke, og de står for et standpunkt hvor de hevder alene å forkynne den rette lære. Bakgrunnen for deres handlingsmønster hevdes å være innføring av en ny lære i kirken, og hjemmelsgrunnlaget for deres eget brudd påberopes å være CA 7 og 28. Alle de handlinger/unnlatelser som er trukket fram i avskjedssaken er relatert til denne læremessige konflikten.

Etter kirkeloven §27 gir Den norske kirkes lærenemnd uttalelse i saker som gjelder den evangelisk-lutherske lære. Lærenemnda består av samtlige biskoper, tre teologisk sakkyndige oppnevnt av de teologiske fakultet, og seks medlemmer, hvorav to teologisk sakkyndige, oppnevnt av Kirkemøtet. Lærenemnda avga uttalelse 14 mars 2000 etter anmodning fra biskopen i Tunsberg i læresak angående prosten i Larvik. Bakgrunnen var prostens reaksjon på biskopens offentlige tilkjennegjorte syn på homofilt samliv, ved å nekte gudstjeneste- og nattverdfellesskap, frasigelse av tilsyn og å nekte å følge biskopen på visitas. Prostens syn var at biskopen sto for en vranglære som fikk konsekvenser for kirkens enhet i følge CA 7. Han kunne derfor ikke være i kommunion med eller stå under tilsyn av biskopen. I tolkingen av CA 28 fant han grunnlag for bruddet med biskopen. Det er det samme «hjemmelsgrunnlaget» som sokneprestene Lyngmo og Thorsen påberoper seg for sitt brudd med biskopen i Nord-Hålogaland. Nemndas flertall, samtlige medlemmer med unntak av biskop Bondevik og teologisk sakkyndig Tjørhom, uttaler på s 47 at prosten har «under henvisning til CA 28, en begrunnet rett til å vurdere biskopens veiledning i homofilispørsmålet, og gi uttrykk for sin kritikk. Lærenemnda kan derimot ikke se at en henvisning til CA 28 kan begrunne Dingstads avvisning av biskopens tilsyn i alt som gjelder forvaltning av Ord og sakrament.» Det konkluderes med at prosten har gått utenfor de rammer og resonnement som ligger i CA 28, og at CA 28 ikke gir et tilstrekkelig grunnlag for et kommunionsbrudd. Om tilsynsbruddet uttaler lærenemnda at den vil «understreke at biskopens tilsyn med proster og presters forvaltning av Ord og sakrament er læremessig begrunnet, og at ingen ordinert til tjeneste i kirken, kan unndra seg tilsyn».

Lagmannsretten vurderer ikke sokneprestene Lyngmos og Thorsens henvisning til CA anderledes enn lærenemnda har gjort i forhold til prost Dingstad i Tunsberg-saken. Selv om CA 7 og 28 har juridisk relevans gjennom NL 2-1, kan ikke sokneprestenes brudd med biskopen(e) hjemles i bestemmelsene.

Den 7 november 1997 fikk sokneprestene en skriftlig advarsel fra kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet. I brevet framgår at departementet mente at vilkårene for å reise avskjedssaker på det tidspunktet var til stede. Imidlertid ble det gitt mulighet for å unngå slik sak, ved at ytterligere adferd «i retning av å tillegge Børre Knudsen myndighet som etter vår kirkes ordning bare tilkommer biskoper», ble unngått. Reaksjonsformen kan synes mild ut fra grunnlaget. Den 15 april 1997 sendte biskop Ola Steinholt en innberetning til departementet om bispevigslingen av Børre Knudsen i Kautokeino kirke 6 sm og sokneprestene Lyngmos og Thorsens opptreden i denne forbindelse. Innberetningen ble sendt i kopi til de øvrige biskopene, og dannet grunnlag for preses', Oslo biskop Andreas Aarflots, brev av 30 april 1997 til departementet. Han tok til orde for at det måtte reises avskjedssak mot de to medvirkende sokneprestene Lyngmo og Thorsen. En deltakelse i gjennomføringen av bispevigslingen til tross for advarsel fra departementet, ble ansett som en bevisst skismatisk handling som i seg selv burde være grunnlag for avskjedssak.

Når så departementet, etter en høringsrunde med kirkerådet og biskopene, selv konkluderte med nevnte advarsel av 7 november 1997, må staten for så vidt være bundet av denne reaksjonsmåte. Sokneprestenes kjente atferd, handlinger og tjenesteforsømmelser på dette tidspunkt, kan således senere alene ikke være tilstrekkelig grunnlag for avskjed.

I nevnte advarsel av 7 november 1997 var presisert at ytterligere atferd i retning av å tillegge Børre Knudsen myndighet som tilkommer biskoper, ville kunne føre til avskjedssak. Det vises i advarselen også til den tjenestelige samtalen som departementet hadde med Lyngmo, og med Thorsen som hans fullmektig, 21 mars 1997. Det var da fra departementets side uttrykt at bispevigsling av Børre Knudsen ville være i fundamental strid med Den norske kirkes ordninger. Det het videre i advarselen til Lyngmo: «Det var også gjort klart for Dem at medvirkning fra Deres side ved denne handlingen av biskopen så vel som av departementet ville bli vurdert som høyst utilbørlig og som et grovt brudd på den tillit De er vist ved å være gitt adgang til å virke som sokneprest i den norske kirke.» Tilsvarende formulering var gitt i advarselen til Thorsen, hvor det i tillegg var trukket fram at han hadde avholdt gudstjeneste i mai 1997 hvor Børre Knudsen var blitt framstilt som biskop.

Departementet innkalte til den nevnte tjenestlige samtalen som fant sted 21 mars 1997. Bakgrunn var planene om å iverksette bispevigsling av Børre Knudsen i Kautokeino kirke. I innkallingen av Lyngmo framgår at handlingen ville bli vurdert som høyst utilbørlig og ansett som grov krenkelse av tjenestepliktene. Det ble også varslet om konsekvensene. Avskjedssak ville bli vurdert. Av møtereferatet framgår at Lyngmo mente at Børre Knudsen ville bli «biskop på lik linje med de andre», og at det eneste som kunne forhindre bispevigslingen var at biskopen i Nord-Hålogaland ble avskjediget og erstattet med en annen.

Lagmannsretten slutter seg til departementets vurdering om at aktiv medvirkning til vigsling av Børre Knudsen som biskop i Kautokeino kirke 6 april 1997, måtte anses som en grov krenkelse av tjenestepliktene som sokneprest i Den norske kirke. Likeledes må en slik atferd karakteriseres som utilbørlig og være med på å bryte ned nødvendig aktelse og tillit for soknepreststillingen. Når så den tjenestelige samtalen 21 mars verken for Lyngmo eller Thorsen sin del medførte at de endret sine planer om aktiv deltakelse i bispevigslingen 6 april, må den etterfølgende advarsel av 7 november 1997 anses som berettiget. Det må også påpekes at tilslutningen til bispevigslingen må ses i sammenheng med den tidligere fraskrivelse av biskopens tilsyn. Denne fraskrivelsen medførte at biskop Steinholt ved brev av 21 april 1995 påpekte at hans tilsyn var et ansvar som verken han selv eller sokneprestene kunne frita ham for. Noe endret forhold oppsto dermed ikke etter biskopens syn. I tillegg hadde sokneprest Thorsen, ved brev av 3 november 1995, fått reprimande for demonstrativ opptreden under visitas i september samme år. Slik sett kan en se på advarselen av 7 november 1997 som resultat av flere forhold, med bispevigslingen som den avgjørende handling.

Sokneprestenes forgåelser har i hovedsak vært alvorlige ordningsbrudd. Selv om læren i den evangelisk-lutherske tro har forrang for ordningene, må disse ses på som en enhet hvor brudd kan få alvorlige konsekvenser. Aksept av slike brudd vil kunne føre til at kirkens ordninger - og dermed kirken som organisasjon - går i oppløsning. Gjennom ordinasjonsprosessen, og det avgitte ordinasjonsløftet, og etter reglene i tjenesteordningsforskriften gitt med hjemmel i Grunnloven §16, har sokneprestene en forpliktelse til å følge kirkens ordninger.

Det avgjørende for avskjedssaken blir etter dette sokneprestenes atferd etter at advarselen var gitt.

I avisa «Tromsø» proklamerte Lyngmo 11 februar 1998 at han ville boikotte deler av bispevisitasen i Kautokeino i mars, da biskopen var en vranglærer. Han uttalte at han forholdt seg til Børre Knudsen som sin åndelige tilsynsmann, og at han ville holde en alternativ gudstjeneste i konflikt med visitasgudstjenesten i Kautokeino kirke. Tilsvarende uttalte han seg til «Altaposten» 6 mars 1998 om Knudsen som tilsynsmann. I «Aftenposten» samme dag heter det i sitats form: «-Jesus sa at «den som ikke er med meg, er imot meg». 6. april i fjor ble Børre Knudsen min biskop og åndelige veileder.» Avisuttalelsene er for så vidt stadfestet korrekte ved at biskop Steinholt ved brev av 19 mars 1998 foreholdt disse for Lyngmo, uten at Lyngmo har kommet med noen avkreftelse.

Lyngmo var i god tid forut for visitasen gjort kjent med programmet og de forpliktelser han selv hadde i forbindelse med visitasen. Ved et samarbeid kunne han fått tilpasset sine oppgaver ved visitasen mest mulig i tråd med egne ønsker. Ved et personlig brev av 17 desember 1997 fra Steinholt til Lyngmo var det åpnet for diskusjon om gudstjenestefellesskapet. Etter at Steinholt slo fast forpliktelsen til tilstedeværelse ved visitasgudstjenesten og -møtet, het det i brevet: «I hvilken grad du skal medvirke ved disse anledningene, får vi komme tilbake til. Her er jeg villig til å lytte til dine ønsker.» Lyngmo ble både ved denne anledning og ved en samtale hjemme hos seg 3 mars 1998, advart mot blant annet å demonstrere under visitasen ved å avholde en alternativ gudstjeneste.

Under selve visitasen, som var fra 3 til 8 mars 1998, deltok soknepresten kun første dag ved kontorvisitasen og andre dag i møte med de kirkelige ansatte. Resten av programmet boikottet Lyngmo, også de deler han selv skulle lede. Mens visitasgudstjenesten pågikk søndag 8 mars i Kautokeino kirke, avholdt han en alternativ gudstjeneste i Lahpoluoppal.

Sokneprest Lyngmos opptreden i forbindelse med visitasen må ses på som et klart brudd på hans tjenesteplikter gitt blant annet gjennom forskriften Tjenesteordning for menighetsprester og Visitasreglement for Den norske kirke. Likeledes var den i strid med advarselen gitt 7 november 1997, da hans opptreden må ses i sammenheng med hans ønske om å ha Børre Knudsen som biskop framfor Ola Steinholt.

Sokneprest Thorsen avholdt 19 april 1998 gudstjeneste i Mehamn kirke hvor også Børre Knudsen deltok. Knudsen ble av Thorsen framstilt som biskop. Markeringen skjedde i forbindelse med at Knudsen døpte Thorsens datter. Markeringen ble kalt ettårsjubileum for bispevigslingen. I følge reportasje fra gudstjenesten i NRK ble det ikke lagt skjul på at det var en slags bispevisitas.

I et felles leserbrev fra Arne Thorsen og Olav Berg Lyngmo i avisa «Dagen» 14 mai 1998 slår de klart og entydig fast at vigslingen av Børre Knudsen som deres biskop, var reell. Som svar på om de burde godta en ny bibeltro biskop innen statskirkesystemet, skrev de: «Vi måtte i såfall late som om 6. april ikke har funnet sted eller degradere biskop Børre Knudsen til en slags generalsekretær. Da ville vi selv ha gjort 6. april til et narrespill! Børre Knudsen ble vigslet til vår biskop for Guds åsyn. Det eneste som nå kan frata ham dette embete, er dersom også han skulle begynne å fare med vranglære.»

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet varslet ved brev av 1 juli 1998 sokneprestene Thorsen og Lyngmo at en vurderte å reise søksmål om avskjed. De ble gitt anledning til skriftlig og muntlig uttalelse før eventuelt forslag til kongelig resolusjon ble fremmet. I sin uttalelse av 6 juli 1998 fastholdt Lyngmo at biskop Knudsen var hans åndelige tilsynsmann i stedet for Steinholt. Vigslingen «hjemlet» han i De lutherske bekjennelsesskrifter (Konkordieboken). Ved brev av 13 juli 1998 fastholdt også Thorsen sitt standpunkt om Børre Knudsen som biskop og sin tilsynsmann. Under de etterfølgende samtaler i departementet 16 juli 1998, hvor sokneprestene deltok med Børre Knudsen som sin fullmektig, fastholdt Thorsen og Lyngmo sine biskop- og tilsynsstandpunkter.

Begge sokneprestenes standpunkt til biskopspørsmålet og deres forhold til Børre Knudsen som deres biskop, er senere stadfestet og gjentatt, blant annet i flere prosesskriv i forbindelse med avskjedssaken.

Lagmannsretten må etter dette konkludere med at sokneprestene Arne Thorsen og Olav Berg Lyngmo har brutt forutsetningene for å hindre avskjedssak, gitt i berettigede advarsler av 7 november 1997, og at de har krenket sine tjenesteplikter. De har forsettlig opptrådt klanderverdig, og deres atferd må samlet sett karakteriseres som utilbørlig. De har brutt ned den fornødne aktelse og tillit til sine stillinger som sokneprester i Den norske kirke.

Lagmannsretten finner for øvrig ikke at det foreligger saksbehandlingsfeil som kan få betydning for avgjørelsen i saken. Bestemmelsene i EMK art 9 og 10 kan heller ikke få betydning da verken Thorsen eller Lyngmo har vært utsatt for overgrep stridende mot ytrings- eller organisasjonsfriheten som er fastslått i bestemmelsene.

Anken må etter dette føre fram og sokneprestene Lyngmo og Thorsen avskjediges. I henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd, må Lyngmo og Thorsen erstatte statens omkostninger for lagmannsretten. Retten har vurdert, men ikke funnet grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsene i §172 annet ledd. Adv Stabell har innlevert oppgave som viser et omkostningskrav på kr 168.547, hvorav salær utgjør kr 110.000 og kr 58.547 øvrige omkostninger og utlegg for lagmannsretten. Retten finner å kunne legge oppgaven og kravet til grunn. For herredsretten stiller omkostningsspørsmålet seg noe anderledes, og lagmannsretten finner at unntaksbestemmelsene etter tvistemålsloven §172 annet ledd bør få anvendelse for første rettsinnstans. Saken er reist av staten etter Grunnloven §22, og Lyngmo og Thorsen burde etter omstendighetene ha anledning til å ta til motmæle for herredsretten, se tilsvarende avgjørelse inntatt i RG-1991-1174 flg. Det vises òg til at anvendelsesområdet for CA 28 sto sentralt i de saksøktes argumentasjon da de tok til motmæle for herredsretten. De anførte blant annet at spørsmålet burde vært avklart i lærenemnda. En slik avklaring har først kommet etter at herredsretten avsa sin dom, jf. Tunsberg-saken, uttalelse avgitt 14 mars 2000, noe som kan ha bidratt til herredsrettens feilaktige avgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Sokneprest Olav Berg Lyngmo avskjediges fra embetet som sokneprest i Kautokeino.

2. Sokneprest Arne Thorsen avskjediges fra embetet som sokneprest i Gamvik.

3. Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen betaler i saksomkostninger for lagmannsretten in solidum staten v/kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 168.547 -etthundreogsekstiåttetusenfemhundreogførtisju- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom.

4. Det ilegges ikke saksomkostninger for herredsretten.