LB-1999-1391
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-04-28 |
| Publisert: | LB-1999-01391 |
| Stikkord: | Kjøpsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-07541 A/15 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01391 A/02. |
| Parter: | Ankende part: Strøm AS (Prosessfullmektig: Advokat Lage Sverdrup-Thygeson). Motpart: AS Vinmonopolet (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Sørlie). |
| Forfatter: | Lagdommer Sissel Rydman Langseth. Kst. lagdommer Per Omtvedt. Ekstraordinær lagdommer Georg Lund |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33, §39, Kjøpsloven (1988) §67, Tvistemålsloven (1915) §180, §213, §68 |
Saken gjelder krav på erstatning etter angivelig mislighold av kjøpekontrakt.
Ved stevning av 31. august 1998 til Oslo byrett anla AS Vinmonopolet (i det følgende også kalt Vinmonopolet) søksmål mot vingrossistfirmaet Strøm AS med krav om erstatning for dekningskjøp etter at en inngått avtale om levering av 480 flasker rødvin av merket Chateau Cos d'Estournel, årgang 1995, ikke ble oppfylt. Strøm AS bestred ansvar.
Oslo byrett avsa 17. februar 1999 dom i saken med slik domsslutning:
1. Strøm AS dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale 187.862 - etthundreogåttisyvtusenåttehundreogsekstito - kroner til A/S Vinmonopolet, med tillegg av 12% rente fra 3. april 1998.
2. I saksomkostninger for byretten betaler Strøm AS innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen 25 380 - tjuefemtusentrehundreogåtti - kroner til A/S Vinmonopolet.
Strøm AS har i rett tid påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett.
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 6. april 2000. For Strøm AS møtte styreformannen, Leif Strøm, som avga partsforklaring. Vitnene Geir Eikeland, daglig leder og styremedlem i Strøm AS, og Lars Rønning, produktdirektør i AS Vinmonopolet, fulgte forhandlingene med motpartens samtykke med hjemmel i tvistemålsloven §213 annet ledd. Det ble avhørt ytterligere to vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part, Strøm AS, har i det vesentlige anført:
Det foreligger ingen gyldig leveranseavtale, jf avtaleloven §33. Den pris Strøm AS oppga i anbudet, var feil. Dette er en slik omstendighet som etter §33 kan gi grunnlag for å anse løftegiveren ubundet. Etter loven kreves det at løftemottakeren har kjent til den relevante omstendigheten, men etter rettspraksis er uaktsomhet tilstrekkelig.
Det må anses bevist at tilbudet var feilpriset av Strøms leverandør i Bordeaux, som igjen bygget på en pris oppgitt av den vinmegler som ble benyttet. Også logglisten over inngitte anbud viser at det foreligger feilprising, idet pristilbudet fra Strøm AS ligger 46% lavere enn det som ligger nærmest fra de øvrige tilbydere.
Vinmonopolet, som kunne sammenligne åtte tilbud på samme vin, må åpenbart ha forstått at prisen var uriktig, eller i det minste ha utvist uaktsomhet i så måte. Vinmonopolet er også den av partene som har ekspertise på den type vin det her er tale om. Selv om Strøm AS har lang erfaring som vinagent og senere vingrossist, er det en sjeldenhet for firmaet å handle med dyre Bordeaux-viner. På denne bakgrunn må det stride mot redelighet og god tro å gjøre tilbudet fra Strøm AS gjeldende. Det vises til den lojalitetsplikt som Vinmonopolet har overfor sin forretningsforbindelse. I det minste burde Vinmonopolet ha undersøkt om det forelå en feil.
Når det ikke er inngått gyldig avtale, foreligger det ikke mislighold og dermed heller ikke erstatningsplikt.
Dersom retten skulle finne at Strøm AS i utgangspunktet er bundet av sitt tilbud, følger det likevel av avtaleloven §39 2. punktum at Strøm AS var berettiget til å trekke tilbudet tilbake. Vilkårene for dette er oppfylt ved at det foreligger særlige grunner, nemlig at prisen var feilaktig, og at Vinmonopolet ikke hadde innrettet seg etter løftet da Strøm AS om morgenen 26. februar 1998 - dagen etter at tilbudet var akseptert av Vinmonopolet - ga beskjed om at tilbudet måtte trekkes tilbake. Det er ikke avgjørende at Vinmonopolet hadde avslått de øvrige 7 tilbudene, idet man kunne innhente nye tilbud, som man også gjorde for dekningskjøpet. Vinmonopolets kritikkverdige forhold ved at man ikke reagerte på prisen og undersøkte nærmere, er også en særlig grunn, likeledes at Strøm AS er kommet opp i denne situasjonen uten egen skyld. Strøm AS visste ikke at prisen var feil da man meldte tilbakekallet til Vinmonopolet 26. februar 1998, idet leverandøren i Bordeaux hadde vist til sitt forbehold om at tilbudet var «subject to availability».
Subsidiært anføres at vilkårene for å foreta dekningskjøp ikke er oppfylt, idet Vinmonopolet ikke hadde noen forpliktelse overfor tredjemann som gjorde det nødvendig å gjennomføre kjøpet som forutsatt. Prislistene var ikke trykket, og ville uansett ha inneholdt et forbehold. Vinmonopolet sto derfor fritt med hensyn til prisfastsettelsen ved salg til forbruker, og det er uforståelig at vinen ikke ble videresolgt til den pris som fulgte av dekningskjøpet. Dette var også markedsprisen. I denne situasjonen hadde ikke Vinmonopolet rett til å foreta dekningskjøp og kreve prisdifferansen erstattet etter kjøpsloven §68. Det er ingen årsakssammenheng mellom Strøm ASÆ manglende levering og tapet, som skyldes at Vinmonopolet solgte vinen videre til halv pris.
Tapets størrelse er uansett upåregnelig, og må eventuelt reduseres, jf kjøpsloven §67 første ledd. Det vises til at Strøm AS kalkulerte med en fortjeneste på 26.035 kroner, mens Vinmonopolets maksimalavanse den gang var 21 kroner pr. flaske, d.v.s. 10.800 kroner totalt. Tapet står ikke i noe forhold til dette.
Endelig anføres at det generelle erstatningsvilkår at skadelidte har plikt til å begrense tapet, ikke er oppfylt. All fornuft tilsier at Vinmonopolet burde ha basert utsalgsprisen på utgiftene ved dekningskjøpet. Forbrukerne ville ha fått vinen til markedspris, og Vinmonopolets målsetning ville dermed ha vært oppfylt. Det dreier seg for øvrig om en luksusvare, og det er neppe den aktuelle gruppen kjøpere staten ønsker å tilgodese med lavest mulig pris.
Alternativt kunne Vinmonopolet ha valgt å unnlate å foreta dekningskjøp. I så fall ville tapet ha vært 21 kroner pr. flaske. Vinmonopolet kunne også ha kjøpt en rimeligere vin i stedet. I så fall ville det ikke ha oppstått noe tap.
Strøm AS har nedlagt slik påstand:
1. Strøm AS frifinnes.
2. AS Vinmonopolet betaler sakens omkostninger for begge retter.
Ankemotparten, AS Vinmonopolet, har i det vesentlige anført:
Det er ikke grunnlag for å anse det i strid med redelighet å fastholde avtalen. Det er ikke ført bevis for at det var feil ved tilbudet. Alt man vet, er at leverandøren i Bordeaux på et tidspunkt mente at prisen var feil, men brukte en annen begrunnelse for å trekke sitt tilbud. Det er ikke ført bevis for - og ikke anført - at prisen på FF 210 som ble tilbudt av vinmegleren, brodde på en feil. Uansett vet vi ikke hva slags feil det dreier seg om.
Vinmonopolet forsto at tilbudet fra Strøm AS ga en god pris, men ikke at prisen var feil. Det er heller ikke utvist uaktsomhet på dette punkt.
Heller ikke avtaleloven §39 2. punktum gir hjemmel for å gå fra avtalen. Det dreier seg om en anbudsrunde mellom profesjonelle aktører, hvor det er lite rom for tilbakekall. Vinmonopolet hadde innrettet seg etter avtalen ved å unnlate å akseptere de øvrige tilbud. Tilbudet fra Strøm AS ble for øvrig ikke trukket tilbake 26. februar 1998. Tvert i mot forsøkte man å få leverandøren, Parrot, til å oppfylle. Først 2. mars 1998 erkjente Strøm AS at avtalen ikke kunne oppfylles.
At Strøm AS er brakt opp i situasjonen uten egen skyld, er irrelevant. Man må identifiseres med sine kontraktsmedhjelpere, selv om man ikke subjektivt sett kan bebreides.
Vinmonopolet hadde krav på å bli stilt som om riktig oppfyllelse hadde funnet sted, og hadde dermed rett til å foreta dekningskjøp. Denne retten er ikke avhengig av at man selv har forpliktet seg overfor tredjemann.
Det bestrides at Vinmonopolet ikke har oppfylt sin plikt til å begrense tapet. Vinmonopolet hadde ikke noen plikt overfor publikum til å selge den aktuelle vinen til avtalt pris, men Vinmonopolet har plikt til å sørge for at rammebetingelsene blir opprettholdt best mulig til publikums beste. Denne plikten kunne ikke oppfylles ved å selge den aktuelle vinen til full pris eller ved å la være å videreselge denne vinen. Som monopolist med plikt til likebehandling kan Vinmonopolet heller ikke falle tilbake på utvisning av kulanse i gjennomføringen av forretningsavtaler. Dekningskjøpet ble foretatt på en forsvarlig måte og til den pris som lå nærmest tilbudet fra Strøm AS.
Det oppståtte tap er en høyst påregnelig følge av at dekningskjøp ble nødvendig. Forholdet mellom tapet og Strøm AS' beregnede avanse er uten interesse.
AS Vinmonopolet har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. AS Vinmonopolet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse.
Lagmannsretten tar ikke stilling til om årsaken til Strøm AS mislighold var feilprising hos en av de involverte i Frankrike eller at Strøm AS' leverandør på annet grunnlag trakk tilbake sitt tilbud. Vinmonopolet hadde akseptert anbudet fra Strøm AS innen den frist som var fastsatt i tilbudsforespørselen av 3. februar 1998. Bindende avtale var dermed inngått. Årsaken til Strøm AS' senere mislighold er kjøperen uvedkommende. Tap som Strøm AS lider ved å bli erstatningsansvarlig som følge av misligholdet må søkes dekket hos leverandøren i Frankrike.
Etter avtaleloven §33 kan en løftegiver anses ubundet dersom det på grunn av omstendigheter som forelå da løftemottakeren fikk kjennskap til løftet, og som han kjente til, ville stride mot redelighet å gjøre løftet gjeldende. Etter rettspraksis og juridisk teori må det legges til grunn at positiv kunnskap hos løftemottakeren ikke er nødvendig, slik at vilkårene for å anvende §33 kan være oppfylt når løftemottakeren burde ha forstått at noe var galt. Det er ikke nødvendig for retten å ta stilling til om det her forelå slike omstendigheter som kan bringe §33 til anvendelse, idet det ikke finnes bevist at Vinmonopolet kjente til eller burde ha kjent til at det kunne foreligge slike omstendigheter, in casu feilprising.
Vinmonopolet mottok i alt åtte tilbud på levering av Chateau Cos d'Estournel på grunnlag av tilbudsforespørselen av 3. februar 1998, som gjaldt «Rødvin Frankrike/St. Estèphe», kvalitet Cru Classé, årgang 1995. Det fremgår videre av forespørselen at den gjaldt Vinmonopolets partiutvalg og at vinen skulle lanseres 2. mai 1998. De innkomne tilbudene gjaldt ulike kvanta. Prisen pr. flaske, som i henhold til vilkårene i forespørselen er oppgitt i norske kroner DDP (delivery duty paid), er henholdsvis 957,02 kroner, 805,76 kroner, 844,07 kroner, 869,57 kroner, 509,17 kroner (tilbudet fra Strøm AS), 1019,30 kroner, 964,92 kroner og 950,87 kroner. Det er således en differanse på nesten 300 kroner mellom tilbudet fra Strøm AS og det som kommer nærmest.
Retten legger til grunn at handel med vin i det aktuelle kvalitetsskikt var en sjeldenhet i Strøm AS, til tross for at firmaet er et av landets største grossistfirmaer i vin- og brennevinsbransjen. De som håndterte tilbudet, hadde ikke noe sammenligningsgrunnlag og reagerte derfor ikke på den pris som ble oppgitt fra Bordeaux. Den av de ansatte som hadde den sakkunnskap som skulle til for å reagere, oppholdt seg i utlandet på det aktuelle tidspunkt.
Det må videre legges til grunn at Vinmonopolet i utgangspunktet hadde den nødvendige sakkyndighet. Både rådgiver Sonja Haugland, som har undertegnet tilbudsforespørselen og sto for kontakten med Strøm AS, og produktdirektør Lars Rønning har arbeidet i Vinmonopolet i en årrekke. Etter at Vinmonopolet sluttet med importvirksomhet pr. 1. januar 1996 har imidlertid ikke Vinmonopolet noen aktivitet bakenfor grossistene. Hverken Haugland eller Rønning fikk mistanke om feilprising. Rønning forklarte som vitne under ankeforhandlingen at han var overrasket over en prisforskjell på over 1000 kroner på to tilbud på Chateau Lafite Rothschild 1988 som kom inn i samme periode, men ikke over prisforskjellen mellom tilbudet fra Strøm AS og de øvrige tilbydere på Chateau Cos d'Estournel. Dette begrunnet han med at Bordeaux-markedet er spesielt, med store fluktuasjoner.
Selv om Rønnings eksempel med prisvariasjonen på Chateau Lafite Rothschild ikke er helt parallelt med det den foreliggende tvist gjelder, fordi prisforskjellene generelt er mindre for nyere årganger, må lagmannsretten bygge på at prissettingen for Bordeaux-viner er preget av at det er mange aktører på dette markedet, som har innslag av spekulasjon og ulikheter i prispolitikk. Dette fører ikke sjelden til store prisvariasjoner. Vinmonopolet hadde mulighet for å sammenligne prisene i de innkomne tilbud, og hadde dermed et bedre grunnlag for å vurdere riktigheten av pristilbudet fra Strøm AS enn tilbyderen selv hadde. Etter omstendighetene finner lagmannsretten det likevel klart at Vinmonopolet ikke kan bebreides for ikke å ha forstått at prisen muligens var feil. Det er heller ikke grunnlag for å anse Vinmonopolet for å ha handlet illojalt overfor medkontrahenten ved å fastholde avtalen eller ved å unnlate å foreta nærmere undersøkelser.
Re integra-regelen basert på avtaleloven §39 2. punktum kan gi en tilbyder rett til å kalle tilbake sitt tilbud etter at det kom til mottakerens kunnskap. Vilkårene for dette er at det foreligger «særlige grunner» og at løftemottakeren ikke har innrettet seg etter løftet. I juridisk teori har det dessuten vært hevdet at det bare er adgang til å tilbakekalle et tilbud så lenge det ikke er akseptert. I den foreliggende saken var tilbudet fra Strøm AS allerede akseptert av Vinmonopolet da varslet om leveringsproblemer ble gitt 26. februar 1998.
Lagmannsretten tar ikke stilling til om tilbakekall er avskåret på dette grunnlag, idet det ikke kan ses at det foreligger slike særlige grunner som kan gjøre tilbakekall berettiget. De tre forhold som er anført som særlige grunner er at prisen var feilaktig, at Vinmonopolet har utvist kritikkverdig forhold ved ikke å foreta nærmere undersøkelser vedrørende prisen og at Strøm AS er kommet opp i situasjonen uten egen skyld. Retten legger avgjørende vekt på at det her dreier seg om profesjonell forretningsvirksomhet, hvor det skal særlig meget til for at løfter skal kunne trekkes tilbake. Selv om man legger til grunn Strøm ASÆ anførsel om at prisen var feil, innebærer ikke fastholdelse av avtalen en slik grad av urimelighet at tilbakekall av tilbudet kan aksepteres. For så vidt gjelder Vinmonopolets unnlatelse av å foreta nærmere undersøkelser, viser retten til det som er sagt om dette ovenfor under drøftelsen av om avtalen kan settes til side med hjemmel i avtaleloven §33.
Etter dette er det heller ikke nødvendig å ta stilling til om Vinmonopolet kan anses for å ha innrettet seg etter tilbudet fra Strøm AS.
Da Vinmonopolet 2. mars 1998 fikk definitiv beskjed fra Strøm AS om at avtalen ikke ville bli oppfylt, innhentet Vinmonopolet nytt tilbud fra det statlige grossistfirmaet Vectura AS på 480 flasker Chateau Cos d'Estournel. Det legges til grunn at Vectura AS sto bak flere av de åtte opprinnelige tilbudene, og at det tilbud som nå ble innhentet, i utgangspunktet var det samme som Vectura AS innga i den opprinnelige tilbudsrunden, men man måtte kombinere flere av de tidligere tilbudene for å komme opp i det ønskede kvantum. Vectura AS var den av de øvrige tilbyderne som hadde lavest pris. Vinmonopolet aksepterte 3. mars 1998 det nye tilbudet fra Vectura på 900,55 kroner pr. flaske og fremsatte samme dag krav overfor Strøm AS om dekning av differansen mellom tilbudet fra Vectura AS og Strøm AS' tilbud. I brevet fra Vinmonopolet til Strøm AS er det vist til at det i to tidligere telefonsamtaler - 27. februar og 2. mars - var varslet om at Vinmonopolet ville gå til erstatningskjøp og kreve differansen dekket dersom Strøm AS ikke kunne levere.
Det forelå antesipert mislighold fra Strøm AS' side. I denne situasjonen hadde Vinmonopolet utvilsomt rett til å foreta dekningskjøp, forutsatt at dette ble gjennomført på en forsvarlig måte, jf kjøpsloven §68. Lagmannsretten kan ikke se at det er noe å kritisere ved måten dekningstransaksjonen ble gjort på. Retten er ikke enig med Strøm AS i at det er et vilkår for å foreta dekningskjøp at kjøperen selv har forpliktet seg overfor en tredjemann, f.eks. ved avtale om videresalg. Det er tilstrekkelig at kjøperen har inngått en gunstig avtale som han ønsker oppfylt, enten fordi han selv skal bruke kjøpsgjenstanden eller fordi han ønsker å utnytte fortjenestepotensialet. Vinmonopolets spesielle stilling som statlig bedrift med en virksomhet regulert av lov og forskrifter kan ikke medføre noen begrensning i adgangen til å foreta dekningskjøp.
Lagmannsretten har en viss forståelse for Strøm AS' anførsel om at tvisten burde ha vært løst ved at Vinmonopolet unnlot å sette saken på spissen ved å foreta dekningskjøp på Strøm AS' bekostning, og i stedet utviste slik kulanse overfor sin mangeårige forretningsforbindelse som er vanlig i forretningslivet ellers. Til dette er imidlertid å bemerke at Vinmonopolet i henhold til gjeldende forskrifter har plikt til likebehandling av sine tilbydere og - som hovedregel - til å foreta innkjøp etter innhenting av tilbud basert på et prinsipp om reell konkurranse. Det vises til forskrift av 30. november 1995 om AS Vinmonopolets innkjøpsvirksomhet §3-1 og §3-2. Videre har Vinmonopolet som monopolbedrift en generell forpliktelse til å sørge for best mulige rammebetingelser til beste for publikum. Selv om Vinmonopolet åpenbart ikke hadde noen plikt til å selge den aktuelle vinen videre til en pris basert på tilbudet fra Strøm AS, innebærer de nevnte forholdene reelle begrensninger i Vinmonopolets adgang til å behandle sine forretningsforbindelser lempelig. Det tilføyes at selv om det skulle være utbredt å utvise kulanse i tilsvarende situasjoner, innebærer ikke dette at den som misligholder en kontrakt får noe rettskrav på å bli fritatt for ansvar.
Lagmannsretten kan heller ikke se at Vinmonopolet hadde plikt til å selge vinen til markedspris, utelate vinen fra partiutvalget eller velge en annen vin i stedet for Chateau Cos d'Estournel. Det vises til det som er sagt ovenfor om en kjøpers rett til å utnytte en gunstig avtale.
Strøm AS har endelig anført under henvisning til kjøpsloven §67 (1) 2. punktum at erstatningen må lempes fordi tapet er større enn påregnelig. Det er særlig vist til at Strøm AS selv hadde beregnet seg en beskjeden avanse av salget, og at firmaet - i den grad man tenkte på hvilket tap kontrakten kunne føre til - regnet med at det var Vinmonopolets avanse det kunne bli aktuelt å dekke. Lagmannsretten finner at heller ikke denne anførsel kan føre frem. Det er ikke noe irregulært over tapsutviklingen, tapets art eller tapets størrelse. Derimot må det i denne sammenheng tillegges en viss vekt at det i det tilbud Strøm AS selv mottok fra sin leverandør i Bordeaux, var inntatt en klausul om «Subject to availability», d.v.s. et forbehold om at vinen kunne skaffes. Når Strøm AS bygget på dette tilbudet uten å forsøke å forhandle bort forbeholdet, tok man en risiko for at vinen ikke ville bli levert. Dette må etter lagmannsrettens vurdering få betydning for påregnelighetsspørsmålet.
Etter dette har anken vært forgjeves og byrettens dom må stadfestes, idet lagmannsretten også er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse.
I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør Strøm AS erstatte Vinmonopolet saksomkostningene for lagmannsretten. Advokat Sørlie har inngitt omkostningsoppgave pålydende 59.000 kroner, som i sin helhet er salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Strøm AS innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen 59.000 - femtinitusen - kroner til AS Vinmonopolet.