LB-2000-2017
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-07-17 |
| Publisert: | LB-2000-02017 |
| Stikkord: | Tvangsmulkt etter barneloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sarpsborg namsrett Nr 00-00426 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02017 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Heidi Bache-Wiig). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Ingrid Stuhaug). |
| Forfatter: | Lagdommer Jan Hein Eriksen, formann. Lagdommer Einar Kaspersen. Lagdommer Thore Rønning |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §48, LOV-1902-10-13, Tvistemålsloven (1915) §180, Straffeprosessloven (1981) §222a |
A med advokat Heidi Bache-Wiig som prosessfullmektig fremsatte 11. mai 2000 begjæring til Sarpsborg namsrett om tvangsfullbyrding av samværsrett med tvangsmulkt jf. barneloven §48. Grunnlaget for kravet var Borgarting lagmannsretts dom av 10. februar 1999 der det fastsettes bestemmelser om samvær mellom A og hennes datter C f. - - juni 1991. Barnets far B nektet å oppfylle samværsbestemmelsene.
Sarpsborg namsrett tok ikke begjæringen til følge. Kjennelse ble avsagt 30. mai 2000 med slik slutning:
1. Tvangsfullbyrdelsen nektes fremmet.
2. A erstatter B sakens omkostninger.
A fremsatte kjæremål 13. juni 2000 til Borgarting lagmannsrett med slik påstand:
1. Avgjerd om samværsrett iht Borgarting lagmannsretts dom av 10.02.99 tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullføringslova kap 13.
2. B erstatter A omkostninger i saken både for namsretten og for lagmannsretten.
B med advokat Nina Reiersen v/advokat Ingrid Stuhaug som prosessfullmektig innga tilsvar 22. juni 2000 med slik påstand:
1. B frifinnes
2. B tilkjennes saksomkostninger.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og skal bemerke:
Borgarting lagmannsrett har ved dom februar 1999 mellom A og B fastsatt at B skal ha daglig omsorg for datteren C, mens A i nærmere definerte tidsperioder skal ha samvær med C.
B var etter dommen forpliktet til å medvirke til at samværsretten mellom mor og barn ble oppfylt. Samværsretten ble etter det opplyste stort sett gjennomført frem til februar 2000. B har imidlertid i de senere måneder nektet samvær.
Lagmannsretten finner at dette forhold ikke kan gi grunnlag for fastsettelse av tvangsmulkt. Utviklingen av saken etter lagmannsrettens dom fra 1999 tilsier at samværsretten ikke kan gjennomføres uten fare for at C utsettes for alvorlige psykiske skadevirkninger. Fortsatt samvær i dag vil derfor være en umulighet, og tvangsmulkt kan derfor ikke fastsettes. Lagmannsretten viser til Karnovs komm. til barneloven §48 med henvisning til Rt-1970-703.
Lagmannsretten viser til at Sarpsborg politidistrikt 10. mars 2000 la ned besøksforbud i medhold av straffeprosessloven §222a for A. Forbudet gjaldt, uten nærmere avtale å oppsøke, forfølge og på noe vis ta kontakt med C samt å oppholde seg nærmere X skole enn 100 meter. Forbudets virketid ble fastsatt til ett år regnet fra 10. mars 2000. Besøksforbudet er senere stadfestet av Oslo forhørsrett og etterfølgende kjæremål ble forkastet av Borgarting lagmannsrett ved kjennelse datert 6. juli 2000. Det siteres følgende fra kjennelsen:
«Lagmannsretten er enig med forhørsretten i at det er grunnlag for å nedlegge besøksforbud i medhold av straffeprosessloven §222a. De episoder som har inntruffet, viser at det foreligger risiko for at A vil forfølge eller på annet vis krenke datteren Cs fred. Det foreligger også risiko for at hun vil begå straffbare handlinger overfor personer som vil beskytte datteren. Rett nok har A i politiavhør bestridt straffeskyld for samtlige forhold, bl a at hun på datterens skole har dratt lederen for skolefritidsordningen i håret med forholdsvis stor styrke. Etter lagmannsrettens vurdering godtgjør de anmeldte episodene at A i gitte situasjoner fullstendig mister selvkontrollen. Det vises i denne sammenhengen også til episodene som inntraff i forbindelse med overføringen av den daglige omsorgen til B, gjengitt i lagmannsrettens kjennelse av 8. juni 2000. Lagmannsretten har også merket seg As reaksjon da hun av en tjenestemann fra Oslo politidistrikt fikk forkynt besøksforbudet. Det vises til påtegning av 16 mars 2000.»
Lagmannsrettens premisser i kjennelsen viser at det foreligger fare for alvorlige psykiske skadevirkninger dersom samvær gjenopptas nå eller i den nærmeste fremtid. Varigheten av den foreliggende situasjon er det i dag ikke mulig å si noe om.
Begjæringen om tvangsmulkt kan derfor ikke tas til følge. Lagmannsretten har i denne situasjon ikke foranledning til å ta stilling til om tvangsmulkt overhodet kunne fastsettes samtidig som det er besluttet besøksforbud etter straffeprosessloven §222a.
Kjæremålet har etter dette ikke ført frem, og namsrettens kjennelse må derfor stadfestes.
A ilegges ansvar for Bs saksomkostninger. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som kan frita for erstatningsplikten jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke inngitt saksomkostningsoppgave. Lagmannsretten fastsetter omkostningene skjønnsmessig til kr 1000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning
1. Namsrettens kjennelse stadfestes
2. A betaler i saksomkostninger til B 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelse.