LB-2001-3781
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-14 |
| Publisert: | LB-2001-03781 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 01-1360 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-03781 K/04. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse opphevet, og saken hjemvist til fortsatt behandling for lagmannsretten, se HR-2002-00375. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Geir Lippestad). Kjæremotpart: Staten v/Finansdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth Stenwig). |
| Forfatter: | Lagdommer Vincent Galtung. Lagdommer Dag A. Minsaas. Lagdommer Sidsel B. Lindseth |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §58A, Tjenestemannsloven (1983) §19, Tvistemålsloven (1915) §175, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §61, §66, §3, §7, §9, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, §15-6, §3-4 |
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning med krav om å stå i stilling som statsansatt, i forbindelse med tvist om lovligheten av en midlertidig tilsetting.
A var fra september 1999 midlertidig tilsatt som førstekonsulent i Statistisk sentralbyrå, for perioden frem til 30. juni 2000, i forbindelse med den såkalte «Jordbrukstellingen 1999». Etter det opplyste gjennomføres slike jordbrukstellinger hvert tiende år. Prosjektet ble forsinket, og As engasjement ble i februar 2000 forlenget til utgangen av året. Høsten 2000 ble engasjementet ytterligere forlenget, til utgangen av juni 2001. Fra høsten 2000 arbeidet A også - og hovedsakelig - med «Landbruksundersøkelsen 2000», som etter det opplyste er en årlig undersøkelse.
Våren 2001 utlyste Statistisk sentralbyrå - heretter til dels kalt SSB - en fast stilling som førstekonsulent, ved samme avdeling og seksjon. A søkte, men ble ikke tilsatt.
I brev av 29. mai 2001 fra arbeidsgiver ble A varslet om at engasjementet opphørte fra og med 1. juli 2001.
A er medlem av arbeidstakerorganisasjonen Norsk Naturforvalterforbund. Ved brev av 28. juni 2001 henvendte Norsk Naturforvalterforbund seg til Statistisk sentralbyrå, på vegne av A. Det ble gjort gjeldende at den midlertidige tilsettingen var ulovlig i forhold til tjenestemannsloven, slik at det i realiteten forelå en oppsigelse fra en fast stilling. Det ble videre gjort gjeldende at A under enhver omstendighet måtte få stå i stillingen inntil tvisten var løst.
A møtte på jobb mandag 2. juli 2001, men ble nektet adgang til arbeidsplassen.
A klaget 20. juli 2001 til Finansdepartementet over det inntrufne.
Deretter, 8. august 2001, fremsatte A begjæring om midlertidig forføyning til Oslo namsrett, med krav om å stå i stillingen frem til endelig avgjørelse.
Namsetten avsa 13. oktober 2001 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger betaler A 15.000 kroner til Staten v/Finansdepartementet, innen to uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
Namsretten la til grunn at det ikke var sannsynliggjort at den midlertidige tilsetting var ulovlig, dvs i strid med tjenestemannsloven §3 nr. 2 bokstav a.
A har påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Staten v/Finansdepartementet har tatt til motmæle.
Etter at namsretten avsa sin kjennelse er As klage til Finansdepartementet blitt avgjort, ved departementets brev av 26. oktober 2001. Klagen førte ikke frem.
Videre har A reist søksmål for Oslo byrett (nå Oslo tingrett), ved stevning av 12. desember 2001.
Den kjærende part, A, har i korthet gjort gjeldende:
Namsretten har lagt til grunn en altfor vid fortolkning av adgangen til å ansette midlertidig etter tjenestemannsloven §3 nr. 2 bokstav a.
I siste engasjementsperiode, fra høsten 2000 til 30. juni 2001, har A bare i liten grad arbeidet med «Jordbrukstellingen 1999». I hovedsak arbeidet han med «Landbruksundersøkelsen 2000». Dette er en type undersøkelse som foretas hvert år, slik at arbeidsoppgaver relatert til denne virksomheten må betraktes som faste. Dette bekreftes av at arbeidsoppgavene knyttet til den utlyste stillingen, som A ikke fikk, er sammenfallende med de arbeidsoppgaver A utførte på «Landbruksunder- søkelsen 2000».
Reglene om midlertidig tilsetting er unntaksbestemmelser som må tolkes strengt. Fra høsten 2000 må således A anses for å ha gått over i en fast stilling.
I realiteten foreligger det dermed en oppsigelse fra en fast stilling, etter tjenestemannsloven §9. Oppsigelsen er urettmessig, og er bestridt. A må da ha rett til å stå i stilling etter tjenestemannsloven §19. Dette krav må kunne sikres ved hjelp av reglene om midlertidig forføyning. Arbeidsmiljøloven §58A nr. 4 siste ledd kommer ikke til anvendelse i en sak etter tjenestemannsloven.
Både krav og sikringsgrunn må her anses sannsynliggjort, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-6. For så vidt gjelder sikringsgrunnen, som er tvangsfullbyrdelseloven §15-2 bokstav b, vises blant annet til at det har store konsekvenser for A å stå uten lønnsinntekt. På den annen side har det liten betydning for arbeidsgiver om A står i stilling frem til saken er avgjort, sml §15-2 annet ledd.
A har nedlagt slik påstand:
1. A skal stå i stilling ved SSB inntil det foreligger en endelig avgjørelse i spørsmålet om hans tilsettingsforhold.
2. Staten v/Finansdepartementet dømmes til å betale A omkostninger for namsrett og lagmannsrett med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, regnet fra forfall til betaling skjer.
Kjæremotparten, staten v/Finansdepartementet, har i korthet gjort gjeldende:
A er ikke fast ansatt i staten, og han er ikke oppsagt. Som midlertidig tilsatt har han plikt til å fratre uten oppsigelse ved utløpet av den tidsbegrensete avtalen, jf tjenestemannsloven §7.
En midlertidig tilsatt som bestrider lovligheten av den midlertidige tilsetting har etter arbeidsmiljøloven som utgangspunkt ikke rett til å stå i stilling, jf §58A nr. 4 siste ledd første setning. Arbeidstakeren kan begjære rettens kjennelse om dette etter bestem- melsens annet alternativ, men kan ikke begjære midlertidig forføyning etter tvangsfull- byrdelsesloven. Det skal for øvrig mye til før kjennelse etter §58A nr. 4 siste ledd annet alternativ gis.
Tjenestemannsloven har ingen bestemmelse tilsvarende arbeidsmiljøloven §58A nr. 4 siste ledd. Det er imidlertid intet som tilsier at at statsansatte skulle ha en mer vidtgående rett enn andre arbeidstakere til å bli stående i stillingen ved tvist om lovligheten av en midlertidig arbeidsavtale. Når tjenestemannsloven ikke har positive bestemmelser på dette punkt, vil arbeidsmiljølovens regler være retningsgivende.
At det tidligere har vært gitt midlertidige forføyninger i slike saker, er ikke avgjørende.
Forholdet til bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §58A nr. 4 siste ledd har da ikke vært vurdert.
Uansett har A ikke sannsynliggjort at hans arbeidsavtale er inngått i strid med tjenestemannsloven §3 nr. 2. I relasjon til «Landbruksundersøkelsen 2000» er det riktig at dette er en type undersøkelse som foretas hvert år. Denne type undersøkelse gjennomføres imidlertid i tidsrommet september til mars, og ved hjelp av midlertidig tilsatte. For øvrig ble A tildelt oppgaver i forbindelse med «Landbruksundersøkelsen 2000» som et supplement til hovedoppgaven med «Jordbrukstellingen 1999», idet det alltid vil bortfalle en del oppgaver mot slutten av et stort prosjekt. Når det gjelder den utlyste stillingen som førstekonsulent, er forholdet at arbeidsoppgavene knyttet til denne går langt utover de oppgaver A utførte.
Staten vil også anføre at det ikke foreligger sikringsgrunn. A står i nøyaktig samme stilling som enhver annen arbeidstaker som må finne seg i å fratre mens saken verserer.
Staten v/Finansdepartementet har nedlagt slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten skal bemerke:
Retten til å stå i stilling mens en tvist om opphør av arbeidsforhold verserer, er regulert både i arbeidsmiljøloven og i tjenestemannsloven - lov av 4. mars 1983 nr. 3. For arbeidsmiljølovens del dreier det seg om §61 nr. 4 annet ledd (oppsigelse) og §66 nr. 3 (avskjed). Ved oppsigelse er utgangspunktet at man har rett til å stå i stilling, ved avskjed er utgangspunktet det motsatte. For tjenestemannslovens del er begge disse situasjoner regulert i §19 nr. 3, der hovedprinsippene er de samme.
Arbeidsmiljøloven har i tillegg en særregel om retten til å stå i stilling ved tvist om opphør av midlertidig tilsetting, i §58A nr. 4 siste ledd. Bestemmelsen lyder slik:
Retten til å fortsette i stillingen, jf. §61 nr. 4, gjelder ikke for midlertidig tilsatte.
Retten kan likevel bestemme, etter krav fra arbeidstakeren, at en midlertidig tilsatt kan fortsette i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort.
Lagmannsretten bemerker at det fremgår relativt klart av sammenhengen i §58A nr. 4 at det avgjørende for om §58A nr. 4 siste ledd kommer til anvendelse er om det formelt foreligger en midlertidig tilsetting, dvs uansett om slik midlertidig tilsetting eventuelt var ulovlig.
Tjenestemannsloven - som kommer til anvendelse i nærværende sak - har ingen tilsvarende bestemmelse som arbeidsmiljøloven §58A nr. 4 siste ledd.
Bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §58A nr. 4 siste ledd ble tilføyd ved lovendring av 6. januar 1995 nr. 2, i forbindelse med revisjon av lovens bestemmelser om midlertidig tilsetting. I forarbeidene til lovendringen fremgår intet, så vidt lagmannsretten kan se, om hvorfor en tilsvarende bestemmelse ikke ble tatt inn i tjenestemannsloven. Bestemmelsen synes kun å være omtalt i Ot.prp.nr.50 (1993-1994) s. 237 annen spalte, der det kort heter at midlertidig tilsatte «foreslås unntatt fra retten til å stå i stillingen til tvisten er rettskraftig avgjort.» Videre heter det, i relasjon til bestemmelsens siste punktum, at kjennelse for å stå i stillingen vil være aktuelt å avsi når det er åpenbart at den midlertidige tilsetting er lovstridig.
For arbeidsmiljølovens del er det ikke tvilsomt at retten til å stå i stilling reguleres utelukkende av loven selv, i dennes egenskap av å være en spesiallov. Det er således ikke, heller ikke ved tvister om opphør av midlertidig tilsetting, adgang til å begjære rett til å stå i stilling som midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven. Noe særlig behov for en slik adgang kan for øvrig heller ikke sees å foreligge.
Spørsmålet er om retten til å stå i stilling også for tjenestemannslovens del reguleres utelukkende av loven selv. At dette er tilfelle med hensyn til oppsigelse og avskjed, er klart nok. Som nevnt har tjenestemannsloven imidlertid ingen tilsvarende bestemmelse som arbeidsmiljøloven §58A nr. 4 siste ledd, ved tvist om opphør av midlertidig tilsetting.
Problemstillingen blir dermed, slik lagmannsretten ser det, om man for tjenestemanns- lovens del bør anvende arbeidsmiljøloven §58A nr. 4 siste ledd analogisk, eller om man bør benytte de alminnelige regler om midlertidig forføyning.
Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at den førstnevnte løsning gir den beste og mest hensiktsmessige regel, både materielt og prosessuelt - i tillegg til at det er et poeng i seg selv at det er en viss harmoni mellom arbeidsmiljølovens og tjenestemannslovens regler. Lagmannsretten kan ikke se spesielle betenkeligheter knyttet til en slik analogiløsning. Riktig nok finnes det noe rettspraksis der man har benyttet reglene om midlertidig forføyning i slike tilfeller. Dette synes imidlertid å ha skjedd uten at den fore-liggende problemstilling har vært vurdert, og kan derfor - som anført av staten - ikke være avgjørende.
Lagmannsrettens oppfatning er således at det her ikke er adgang til å benytte reglene om midlertidig forføyning. Begjæringen om midlertidig forføyning blir dermed å avvise. Begjæring om rett til å stå i stilling - etter arbeidsmiljøloven 58A nr. 4 siste ledd analogisk - kan eventuelt fremsettes i forbindelse med hovedsaken, dvs søksmålet for Oslo byrett (nå Oslo tingrett).
Saken har reist et spørsmål av prinsipiell og uavklart art, og saksomkostninger bør derfor ikke tilkjennes for noen instans. Det vises til unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §175 første ledd i.f., sammenholdt med §180 annet ledd og tvangsfullbyrdelsesloven §3-4.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse oppheves, og begjæringen om midlertidig forføyning avvises fra domstolene.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for namsretten eller for lagmannsretten.