LB-2001-3503
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-25 |
| Publisert: | LB-2001-03503 |
| Stikkord: | Straffesak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 01-09215 M/78 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-03503 M/03. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Erik Førde). Mot A (Forsvarer: Advokat Abdelilah Saeme). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Stousland, formann. Lagdommer Anne Magnus. Tilkalt dommer, sorenskriver Bjørn Vesterdal. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, §49, §260, §291, §292, §35, §54, §62, §63, Veitrafikkloven (1965) §24, §31, Straffeprosessloven (1981) §344, §437, §83 |
Oslo byrett avsa 26 oktober 2001 dom med slik domsslutning:
1. A, født *.*. 1984 dømmes for overtredelse av straffeloven §268 annet ledd, jf §267, jf §49, straffeloven §260, første og tredje ledd, straffeloven §292, jf §291 og vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §24 første ledd 1. pkt alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 1 ett - år og 8 - åtte - måneder. Straffen er en fellesstraff med den betingede del av Oslo byretts dom av 27. februar 2001, jf straffeloven §54 nr. 3. Til fradrag i straffen går 126 etthundreogtjueseks - dager for utholdt varetekt.
2. A dømmes til å tåle inndragning av en leketøypistol i medhold av straffeloven §35.
3. .........
4. .........
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Domfelte har i rett tid påanket dommen. Anken gjelder straffutmålingen.
Ved lagmannsrettens beslutning av 5 november 2001 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo tinghus 25 januar 2002. Domfelte møtte og avga forklaring. Hjelpeverge møtte i medhold av straffeprosessloven §83. Det ble avhørt ett vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Forsvareren påstod domfelte ansett på mildeste måte.
Aktor nedla påstand om at anken forkastes.
Lagmannsretten bemerker:
A er norsk statsborger av irakisk opprinnelse. Han kom til landet som flyktning i 7-8 års alder og ble tatt hånd om av barnevernet. Foreldrene og søsknene kom etter senere. Foreldrene er skilt og han har bodd sammen med moren. Han har forklart at han ble kastet ut av skolen i 9 klasse. Siden har han ikke hatt ordnet skolegang eller arbeid.
A er domfelt for forsøk på grovt ran. Videre er han domfelt for bilbrukstyveri, skadeverk og for å ha kjørt bil uten gyldig førerkort.
A er funnet skyldig i å ha forsøkt å rane en matvarebutikk. De var tre om gjerningen, alle maskert med hette over hodet og bevæpnet, en med kniv, en annen med kjøttøks, mens A hadde leketøypistol. Kundene i butikken ble beordret til å legge seg ned på gulvet. Da døren til kontoret hvor safen med pengen sto var låst, oppga de ranet og kjørte bort i bilen som de dagen før hadde stjålet for formålet. Etter å ha satt bilen fra seg, satte de fyr på den hvorved den ble totalskadet. A er for ung til å ha gyldig førerkort for bil.
Lagmannsretten er enig med byretten i at ranet ikke kan betegnes som amatørmessig fordi bilen som ble stjålet ble parkert og påtent rett ved boligen til en av guttene samt at klærne som utgjorde maskeringen ble lagt i huset. A hadde en aktiv rolle under ransforsøket, det var han som truet en av betjeningen med leketøypistolen til å gå til kontoret hvor safen sto, men døren var låst og det lyktes ikke å åpne døren, da vedkommende ikke hadde nøkkel.
Lagmannsretten er videre enig med byretten i at forsøket på ranet ble gjennomført på en brutal måte egnet til å skremme mange mennesker. Det fremgår av byrettens dom at de ansatte i forretningen har forklart at de fikk psykiske reaksjoner med blant annet dårlig søvn som følge av hendelsen.
A ble dømt til en ubetinget fengselsstraff på ett år og åtte måneder. Straffen er en fellesstraff med den betingede del av Oslo byretts dom av 27 februar 2001 som igjen er en fellesstraff med den betingede del av Oslo byretts dom av 17 juli 2000. Ved begge anledninger ble han dømt for bl.a grove ran, ransforsøk, skadeverk og bilbrukstyveri.
Forsvareren har gjort gjeldende at den utmålte straff er for streng. Det er gjort gjeldende at byretten ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til domfeltes unge alder, at han har avgitt tilståelse, at han nå angrer det han har gjort og at han ikke lenger har forbindelse med sine kriminelle venner fra Furuseth/Haugerud. Selv ikke de han sitter i fengsel sammen med har han kontakt med, bortsett fra den tiden de har undervisning, men heller ikke da er det særlig kontakt. Det må være grunnlag for en ny deldom hvor den ubetingede del anses sonet ved utholdt varetektsfengsel som nå utgjør 217 dager.
Ran av forretninger, kiosker og bensinstasjoner er et økende samfunnsproblem. Hensynet til allmennprevensjonen tilsier derfor at det reageres med ubetinget fengsel av lengre varighet, jf Rt-2000-400.
I skjerpende retning trekker domfeltes to tidligere dommer vedrørende tilsvarende forhold som han nå er funnet skyldig i.
Ved straffutmålingen må det imidlertid tas hensyn til at domfelte er ung, han var 16 år på gjerningstidspunktet.
I likhet med byretten finner lagmannsretten ikke å legge noen særlig vekt på tilståelsen. Den kom ca to måneder etter at han ble varetektsfengslet og ledet til løslatelse. Heller ikke legges det vekt på at han ikke lenger har kontakt med sitt tidligere kriminelle miljø. Dette skyldes i all hovedsak at han har sittet varetektsfengslet, dels i et annet fengsel enn de andre og dels i forskjellige avdelinger i samme fengsel.
Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at den utmålte straff ikke er for streng og at det ikke er et åpenbart misforhold mellom de straffbare handlinger og straffen, jf. straffeprosessloven §344.
Lagmannsrettens flertall, samtlige dommere med unntak av en meddommer, er kommet til at det ikke er grunnlag for enda en deldom og at anken må bli å forkaste. Det er herunder lagt vekt på at domfelte to ganger tidligere har fått deldom og har misbrukt den sjanse han med dette har fått. Bare noen dager etter at han ble løslatt i mai 2001, begikk han det forhold han nå er funnet skyldig i. Han ble løslatt i juli 2001 på det vilkår at han meldte seg for politiet seks dager i uken og var hjemme senest kl 2200 hver dag. Det siste vilkåret brøt han to ganger. Videre er lagt vekt på at Kriminalomsorgen ikke har noe tilsynsprogram å tilby domfelte, bare tilbud om skole, arbeid eller kurs forutsatt at han er motivert for dette. Etter flertallets vurdering er det beste for domfelte at han gjennomfører skolegangen i fengselet slik at han har et grunnlag å bygge videre på når han løslates etter endt soning.
Etter mindretallets oppfatning er domfelte for ung til å sitte lenger i fengsel enn han allerede har gjort. Han bør derfor gis en ny sjanse ved at det også denne gang avsies deldom.
Det er ikke påstått saksomkostninger. Under henvisning til at domfelte er uten inntekt idømmes ikke saksomkostninger, jf straffeprosessloven §437 siste ledd.
Kjennelsen er avsagt med den dissens som ovenfor er angitt.
Slutning:
1. Anken forkastes.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.