LG-2001-513
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-09-24 |
| Publisert: | LG-2001-00513 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett 98-03098 - Gulating lagmannsrett LG-2001-00513 - Kjæremålet til Høyesterett forkastes; HR-2001-01342. |
| Parter: | A (Forsvarer: Advokat Knut Grini) mot Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Ellen Cathrine Greve). |
| Forfatter: | Lagmann Eftestøl. Ekstraord. lagdommer Sollie. Sorenskriver Høyland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, §207, §212, §100, §447 |
A var satt under tiltale efter straffeloven §195 og §207 for overgrep mot to døtre. I Bergen byrett ble han funnet skyldig i og dømt for overtredelse av straffeloven §212 i forhold til den yngste av døtrene, B, men frifunnet for overgrep mot den eldste, C.
Efter anke ble han ved Gulating lagmannsretts dom av 8. desember 2000 frifunnet også for overgrep mot B. Frifinnelsen vedrørende C ble ikke anket.
Ved stevning av 6. mars 2001 har A fremmet krav om oppreising for uberettiget straffeforfølgelse, bygget på straffeprosessloven §446.
Statsadvokaten har gitt tilsvar 22. juni 2001, som er meddelt As advokat.
Begge parter har meddelt at de ikke krever muntlig forhandling og lagmannsretten finner heller ikke muntlig forhandling nødvendig.
Under henvisning til rettspraksis mener A at oppreisingerstatningen bør være i størrelsesorden 100.000 kroner.
Ved anvendelsen av straffeprosessloven §447 finner lagmannsretten at saken angående begge døtrene må ses som en helhet, og at loven ikke kan forstås således at krav om oppreising for forfølgelse vedrørende C skulle ha vært fremmet for byretten med tre måneders frist fra underretningen om byrettsdommen.
A påberoper seg som særlige grunner for å bli tilkjent oppreising at han var tiltalt for svært alvorlige og infamerende forhold som han reagerte meget sterkt på, en reaksjon som hans lege diagnostiserte som en depresjon. Han opplevde at efterforskeren ved lensmannskontoret fra første dag mente han var skyldig og behandlet ham på en nedverdigende måte, og etterforskningen var mer rettet mot få bekreftet mistanken enn å avklare faktum. Uten hans vitende ble boligen ransaket, og han ble satt i varetekt i to dager. Han anfører videre at det skyldtes et samspill mellom barnets mor, som han er skilt fra, og psykolog og etterforsker, at prosessen mot ham ble drevet frem for Bs vedkommende. B selv hadde avvist at faren hadde gjort noe galt. Dertil kommer at moren på grunn av incest-anklagene gikk til søksmål mot ham for å få brutt enhver kontakt mellom ham og samtlige tre barn.
Når det gjelder vilkåret i straffeprosessloven §444 viser han når det gjelder forholdet til B til at der ikke var tilveiebragt noen slik grad av sannsynlighet for overgrep mot henne at det kunne gi grunnlag for erstatningsansvar. For Cs vedkommende viser han til at han hadde alibi for at overgrep ikke kunne ha foregått .
A har nedlagt slik påstand:
«1. Staten v/Justisdepartementet, dømmes til innen 14 dager å betale erstatning til A for økonomisk og ikke-økonomisk tap utmålt etter rettens skjønn med tillegg av 12% rente fra forall til betaling skjer.
2. A tilkjennes saksomkostninger.»
Statsadvokaten peker på at byrettens flertall påla A å betale erstatning til C, enda han ble frifunnet, noe som er betinget av at retten fant klar sannsynlighetsovervekt for at han begikk overgrep mot henne. At lagmannsretten frifant A for Cs erstatningskrav skyldtes at den fant at han iallfall ikke hadde begått grovere overgrep mot henne enn overtredelse av straffeloven §212, noe som efter lovgivningen på gjerningstidspunktet ikke kunne medføre erstatningsansvar. Statsadvokaten mener der ikke er tilveielagt sannsynlighetsovervekt for at A ikke foretok utuktige handlinger mot døtrene, høyst står spørsmålet helt åpent, noe som ikke oppfyller bevisbyrden.
For å tilkjenne oppreisingserstatning efter bestemmelsen i straffeprosessloven §445 kreves det efter sikker rett kvalifiserte rimelighetsgrunner, fremholder statsadvokaten, som mener at der i denne saken ikke har vært annet enn naturlige og vanlige følger av straffeforfølgningen.
Subsidiært mener statsadvokaten at oppreisingbeløpet i tilfelle må settes betydelig lavere enn antydet av A.
Statsadvokaten har nedlagt påstand om at staten ved Justisdepartementet frifinnes.
Lagmannsretten presiserer at dens flertalls uttalelse i dommen til Bs erstatningskrav om at der ikke var «tilveiebragt noen slik grad av sannsynlighet for overgrep mot henne at det kan gi grunnlag for erstatningsansvar» bare innebærer at der ikke ble funnet «klar sannsynlighetsovervekt» for overgrep, og ikke innebærer at det ble funnet sannsynlig at overgrep ikke hadde funnet sted. Begrunnelsen var svakheter som flertallet fant å hefte ved dommeravhørene. Men tross alt har B i avhørene nevnt handlinger som er overgrep, og lagmannsretten finner at det står åpent om A foretok overgrepshandlinger mot B. Kravet til sannsynliggjøring i strpl §444 er således ikke oppfylt hva angår tiltalen for overgrep mot B.
Hva C angår forklarte hun både i byretten og i lagmannsretten at hun hadde vært utsatt for overgrep av en art som rammes av straffeloven §212. Selv om byretten ikke fant det strenge beviskrav for straffedom oppfylt, fant dens flertall tilstrekkelig bevis til å idømme erstatning. Lagmannsretten tok ikke stilling til om der var sannsynlighet eller bevis for at handlingene var begått. Men lagmansretten kan ikke nu se at det kan legges til grunn som det mest sannsynlige at overgrep mot C ikke fant sted.
Lagmannsretten finner altså at A ikke har tilveiebragt slik sannsynlighet for ikke å ha foretatt handlingene som strpl §444 setter som vilkår, verken hva angår de påståtte overgrep overfor C eller overfor B.
Lagmannsretten er enig med statsadvokaten i at der skal være kvalifiserte rimelighetsgrunner for å tilkjenne oppreisning basert på strpl §445. Forfølgningen må sies å ha vært normal for en så alvorlig anklage som saken gjaldt, og trakk ikke unødig i langdrag. Det gikk 1 år og 3 1/2 måned fra anmeldelsen til dommen i byretten, og derefter 8 1/2 måned til lagmannsrettens dom. Lagmannsretten ser ikke at der er holdepunkter for å anta at efterforskningen ble drevet på en utilbørlig eller ikke objektiv måte overfor A, selv om han følte det slik. Det sier seg selv at etterforskningen og saken ellers var en hard påkjenning, men det kan ikke være nok til å gi grunnlag for å anvende §445.
A reagerte med psykisk sykdom (depresjon) og hadde depressive symptomer som i februar i år hadde vart i minst 1 1/2 år, ifølge uttalelse fra spesialist i klinisk psykologi Svein Folnes, som også mente at A ville trenge behandling i minst 6 måneder videre fra februar. Lagmannsretten viser til at Folnes som sammenfatning skriver at det er hans vurdering at «incestbeskyldningene og straffeforfølgelsen har bidratt til at A har utviklet depressiv lidelse med ledsagende problemer med å mestre flere viktige livsområder (arbeid, sosialt liv, økonomi)» og at han videre påpeker at der er grunn til å anta at saken «i stor grad har bidratt til å forlenge depresjonen og påvirket han til ikke å søke adekvat behandling for han ble helt nedkjørt». Om det enn synes noe usikkert i hvilken grad andre årsaksfaktorer er med i bildet, står det for lagmannsretten som rimelig sikkert at saken i allfall i betydelig grad bidrog til depresjonens styrke og varighet. Dette bidrag til depresjon kom for A i tillegg til den påkjenning og årsak til bekymring og engstelse som en straffeforfølgning for et så alvorlig forhold som dette alltid vil være. Men denne særlige og uforholdsmessige følge skyldes ikke spesielle handlinger fra påtalemyndighetens eller politiets side. Pågripelsen, to dagers varetekt, og ransakningen utgjør således ikke noe ekstraordinært. Det var As egen personlighet og tidligere psykiske vansker som gjorde at han reagerte som han gjorde. Det kan etter lagmannsrettens mening ikke utgjøre en særlig og uforholdsmessig skade. Det kan vises til kjennelse i Rt-1994-721 om de krav som må stilles for å anvende straffeprosessloven §445, og særlig Rt-1998-840 og Rt-1998-910, samt Rt-1999-1075 hvor forsterkning av psykiske problemer ikke ga grunn til oppreisingserstatning på grunnlag av §445.
Efter dette blir staten ved Justisdepartementet å frifinne for As krav.
Advokat Grini oppnevnes som forsvarer for A efter straffeprosessloven §100 annet ledd, og saksomkostninger vil således bli dekket.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Staten ved Justisdepartementet frifinnes.