LE-2002-8

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-05-21
Publisert:	LE-2002-00008
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Toten herredsrett Nr 00-00353 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2002-00008 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00963.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Lorentz Stavrum). Ankemotpart: Staten v/Helsedepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth Stenwig).
Forfatter:	Lagdommer Ragnar Askheim. Lagdommer Vegard Sunde. Tilkalt dommer, tingrettsdommer Arne Vesterås
Lovhenvisninger:	Psykisk helsevernloven (1999) §3-3, §3-9, Psykisk helsevernloven (1961) §5

Saken gjelder krav om utskriving fra tvungent psykisk helsevern.

A er født *.*..45. Han er født og oppvokst på X, hvor foreldrene hadde et småbruk. Hans far hadde også annet arbeid. A har ingen søsken.

Etter å ha gjennomført folkeskole og framhaldskole var han en tur til sjøs og hadde også noen andre jobber. Ca 20 år gammel begynte han på hotellfaglinjen på yrkesskolen på Lillehammer, hvor han var i ca 2 år.

A ble første gang innlagt i psykiatrisk sykehus i 1969. Etter å ha vært utskrevet og innlagt påny flere ganger, ble han i juli 1973 tvangsinnlagt første gang. Han ble utskrevet etter et par måneder og igjen tvangsinnlagt i mars 1974. Han var nå på sykehus frem til mai 1980. Han ble da utskrevet etter eget ønske, men tvangsinnlagt påny i september 1980. Etter en periode hvor han var ut og inn av sykehuset, ble han igjen tvangsinnlagt i 1981 ved Oppland psykiatriske sykehus. Etter et opphold på ca 3 år ved Reitgjerdet sykehus kom han tilbake til Oppland psykiatriske sykehus, hvor han siden har vært. Sykehuset heter nå Oppland sentralsykehus avdeling Reinsvoll og omtales som OSSR.

A har flere ganger krevd seg utskrevet, men fått avslag av sykehusets kontrollkommisjon. I august 1999 fremsatte han, gjennom sin prosessfullmektig, advokat Stavrum, ny begjæring om utskrivning. I forbindelse med behandlingen i kontrollkommisjonen ble spesialist i psykiatri Peder Kristian Olsen oppnevnt som sakkyndig. Han fant at A led av schizofreni, noe som også var i overensstemmelse med sykehusets diagnose.

Kontrollkommisjonen avslo søknaden om å bli utskrevet den 4. januar 2000.

Den 13. juni 2000 stevnet A Staten v/ Sosialdepartementet inn for Toten herredsrett med påstand om at betingelsene for tvangsmessig behandling i henhold til lov om psykisk helsevern ikke forelå.

Toten herredsrett avsa dom den 26. november 2001 med slik domsslutning:

Staten v/ Sosial og helsedepartementet frifinnes.

A har anket saken inn for Eidsivating lagmannsrett.

Ankeforhandling ble holdt på Gjøvik den 18. april 2002. A møtte og avga forklaring. Spesialist i psykiatri Peder Kristian Olsen var oppnevnt som sakkyndig. Han fulgte forhandlingene og avga forklaring. Retten mottok dessuten forklaring fra en lege og to sykepleiere fra OSSR.

A har i det vesentlige anført:

Saken skal nå vurderes etter den nye lov om psykisk helsevern av 2. juli 1999 nr. 62. Den sentrale bestemmelsen er §3-3, jf også §3-9 følgende som omhandler saksbehandlingen.

§3-3 innebærer en presisering i forhold til den tidligere lovs §5. Etter §3-3 er hovedvilkåret for tvangsmessig behandling at vedkommende har en alvorlig sinnslidelse. Dernest må ett av to tilleggsvilkår være oppfylt. Tilleggsvilkårene omtales som «behandlingskriteriet» og «farekriteriet». Det skal dessuten foretas en samlet vurdering. Selv om lovens vilkår er oppfylt, må det vurderes om tvangsmessig behandling ut fra en helhetsvurdering fremstår som rimelig og nødvendig. Det innebærer en viss innstramming i forhold til tidligere når dette nå er kommet direkte til uttrykk i loven. Det er situasjonen slik den fremstår i dag som er avgjørende, og retten har full kompetanse til å prøve alle sider av saken, også skjønnsmessige vurderinger.

Prinsipalt gjør A gjeldende at lovens grunnvilkår ikke er oppfylt. Særlig bestrides det at verken behandlingskriteriet eller farekriteriet er oppfylt.

Det må legges til grunn at legemiddelet Leponex, som A nå medisineres med, har en positiv innvirkning på As sykdom. A innser selv at han har nytte av medikamentet og er motivert for å fortsette med det. Det er ikke grunn til å anta at A, med tilsyn innen rammen av den kommunale helsetjenesten, ikke vil fortsette med dette legemiddelet dersom han utskrives. Det er heller ikke gitt at en eventuell svikt vil ha noen uopprettelig virkning.

Forutsatt at det etableres et regelmessig tilsyn av den offentlige helsetjenesten utenfor sykehuset, kan det heller ikke legges til grunn at A i dag representer en slik fare for seg selv eller andre at farekriteriet er oppfylt. Tilfellene hvor A har reagert med selvbeskadigelse, aggresjon eller vold, samt foretatt tilnærmelser overfor kvinner på en krenkende eller skremmende måte, må også sees på bakgrunn av den situasjon han har vært i som tvangsinnlagt under et svært kontrollert regime.

Det er også sykehusets oppfatning at A nå er roligere, mer strukturert og mindre aggressiv enn før. Det må her også tas i betraktning at A nå er en aldrende mann og at han har en alvorlig hofteskade som gjør at han vanskelig kan gå uten rullator eller andre hjelpemidler. Som følge av dette er den fare han kunne medføre for andre sterkt redusert.

Subsidiært anføres at selv om retten skulle komme til at de grunnleggende vilkårene i lovens §3-3 er oppfylt, må en helhetsvurdering likevel føre til at A utskrives.

A har tilbrakt det meste av sitt voksne liv på psykiatrisk institusjon og har nå vært tvangsmessig plassert sammenhengende siden 1981. Slik det er nå, og har vært mye av tiden, er han underlagt et svært regulert og kontrollert regime. Det er forståelig at han har et sterkt ønske om å komme over i en friere situasjon, og det fremstår som rimelig at han får en sjanse til å prøve seg.

Retten kan ikke legge vekt på at A ikke har noe nettverk av familie eller venner og åpenbart vil ha behov for betydelig bistand fra helsetjenesten på sitt hjemsted. A vil være avhengig av regelmessig tilsyn fra helsevesenet og han vil dessuten trenge bistand fra det offentlige for å tilrettelegge en sosialt akseptabel situasjon. Det er ikke noe argument mot utskrivning at slike tiltak blir nødvendige. Det er her snakk om tiltak som er en normal del av en kommunes oppgaver.

Det er ikke forsøkt behandling på frivillig basis i denne saken, og det må nå ligge an for å gjøre dette. Hvis det etableres et forsvarlig opplegg utenfor institusjon, kan ikke A nå betraktes som å representere noen fare for andre. Forsøk på frivillig behandling kan da bare unnlates dersom dette åpenbart vil være utilstrekkelig. Slik er det ikke her. At risikoen for at et forsøk utenfor institusjon ikke vil lykkes ikke er ubetydelig, er heller ikke til hinder for at det prøves, jf. her særlig avgjørelse i Rt-2001-752.

A nedla slik påstand:

A utskrives.

Staten v/ Helsedepartementet har i det vesentlige anført:

Det er på det rene at A har en alvorlig sinnslidelse og at grunnvilkåret for tvungent psykisk helsevern således er oppfylt. Etter statens oppfatning er videre begge tilleggsvilkårene etter lovens §3-3 bokstav a og b oppfylt.

På sykehuset er As tilstand nå forbedret gjennom regelmessig medisinering. Likevel er han avhengig av nærmest kontinuerlig tilsyn. Uten medisinering vil As tilstand bli raskt forverret, og det vil da også være usikkert hvor mye tilstanden kan forbedres ved ny medisinering. Behandlingskriteriet tilsier derfor at han fortsatt blir værende på sykehuset.

A må fortsatt vurderes som farlig både for seg selv og andre og bør være i tvungen omsorg av disse grunner. Han har ved en rekke tilfelle foretatt alvorlig selvbeskadigelse. Han har foretatt eller forsøkt foretatt brannstiftelser både ute i samfunnet og på sykehuset. Etter sykehusets vurdering er ikke situasjonen særlig endret med hensyn til faren for slike handlinger. Det er relativt kort tid siden han forsøkte å anstifte brann inne i sin egen boenhet.

A må også regnes som farlig for andre. Ut fra erfaring er han særlig tilbøyelig til seksuelt motivert adferd av skremmende og til dels voldelig karakter. Faren for seksuelt motivert voldsutøvelse fra As side synes å være størst for personer som gir inntrykk av å være svake eller redde. Dette vil omfatte barn av begge kjønn og kvinner som fra før er redde eller i en vanskelig situasjon.

Også i andre situasjoner er faren betydelig for at A kan reagere med aggresjon og vold. A vil reagere ut fra sine impulser, og i ulike sammenhenger kan dette medføre at han tar til ukontrollert voldsutøvelse. Det vises her også til at A er underlagt sikring etter en voldsdom. Sikringen, som ble idømt for 10 år, gjelder til november 2002. Dette innebærer også at ved en eventuell utskriving fra tvungen omsorg etter lov om psykisk helsevern, vil sikringsmyndighetene måtte vurdere om det fortsatt er grunn til sikring i anstalt.

Det anføres videre at det heller ikke er grunnlag for å utskrive A ut fra en helhetsvurdering av saken. Det kan ikke legges til grunn at det vil være mulig å tilrettelegge et tilstrekkelig hjelpeapparat for A utenfor sykehuset. Ved helhetsvurderingen må det også tas i betraktning at A må anses som farlig for andre.

Staten v/ Helsedepartementet har nedlagt slik påstand:

Herredsrettens dom stadfestes.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten finner det godtgjort at A lider av en alvorlig sinnslidelse. Den rettsoppnevnte sakkyndige har i sin seneste rapport av 9. februar 2002 gitt denne vurdering:

Det oppfattes som tidligere at pasienten lider av schizofreni. Han har åpne psykotiske symptomer. Det er ingen tvil om at pasienten har en alvorlig sinnslidelse.

Den sakkyndiges vurdering er i samsvar med den som sykehuset har gjort. Det inntrykk lagmannsretten fikk av A under ankeforhandlingene, ga ikke retten noe grunnlag for å trekke disse faglige vurderinger i tvil. Grunnvilkåret for tvungent psykisk helsevern etter lovens §3-3 første ledd er dermed oppfylt.

Lagmannsretten finner videre at begge de alternative tilleggsvilkår i §3-3 bokstav a) og bokstav b) er oppfylt.

Den ansvarlige lege ved OSSR har forklart at A har en form for sinnslidelse som er lite påvirkelig av medisinering. Det eneste aktuelle legemiddel som har vist seg å ha en viss positiv effekt på A, er medikamentet Leponex. Med regelmessig bruk av dette, har A blitt noe mer strukturert. Han har fortsatt hallusinasjoner og vrangforestillinger, men er nå mindre opphengt i dem. Medisineringen demper også aggresjonen hos A.

Lagmannsretten legger til grunn at det er små utsikter til at det gjennom medisinering eller annen behandling kan oppnås noen nevneverdig forbedring i As tilstand i forhold til slik han er i dag. Det er imidlertid fare for en vesentlig forverring ved opphør i medisinering og i den strukturerte tilværelse A nå har på sykehuset. Lagmannsretten finner det sannsynlig at det ikke vil være mulig å opprettholde medisineringen utenfor institusjonen, og at det derfor vil inntre forverring av As tilstand i løpet av få dager. På denne bakgrunn anses vilkåret for tvangsmessig plassering etter lov om psykisk helsevern §3-3 bokstav a for å være oppfylt.

Etter rettens vurdering står imidlertid vilkåret i samme paragrafs bokstav b mer sentralt. A har gjentatte ganger skadet seg selv, flere ganger alvorlig. Det er grunn til å anta at han har gjort dette for å oppnå noe. Flere av de alvorlige selvbeskadigelsene antas å være gjort i den hensikt å komme seg ut av sykehuset hvor han er tvangsplassert, i hvert fall for en tid. Slik As sinnslidelse er beskrevet, anser imidlertid retten også at det er en nærliggende fare for at han vil foreta selvbeskadigelse i gitte situasjoner også om han ikke er undergitt tvangsplassering.

Etter bevisføringen i saken finner lagmannsretten også at A må anses som farlig for andres liv eller helse. Hans sykdom innebærer bl.a. at han har meget svak impulskontroll. Han er ansett for å ha sterke seksuelle impulser og har vist seg tilbøyelig til å handle ut fra disse på måter som er sosialt helt uakseptable og til dels også voldelige, når sjansen har bydd seg. Han kan også reagere med aggresjon i andre sammenhenger. Sikringssaken som er omtalt i anførslene foran, er ikke fremlagt, men det fremgår av andre dokumenter i saken at den gjaldt overfall på en sykepleier. A har også stiftet og forsøkt å stifte branner. Det er rettens inntrykk at A, selv med den relative forbedring medisineringen har til følge, fortsatt representerer en nærliggende og alvorlig fare for andre ved handlinger av de ovennevnte kategorier.

A er i dag fysisk redusert som følge av at han mangler et hofteledd. Han er avhengig av gåstol/rullator eller annet hjelpemiddel for å kunne gå. Samlet sett gir imidlertid A inntrykk av å ha en ganske bra fysikk, slik at han fortsatt kan representere en alvorlig fare for andre. Lagmannsretten anser således også vilkåret etter §3-3 bokstav b) for å være oppfylt.

Lagmannsretten finner heller ikke at en helhetsvurdering etter siste ledd i lovens §3-3 kan føre til at A nå bør utskrives. Lagmannsrettens helhetsinntrykk er at A er for dårlig til at det vil være rimelig å gjøre et forsøk med omsorg utenfor anstalt. Praktisk sett vil han måtte ha nærmest kontinuerlig tilsyn. Det omsorgsapparat som ville kreves er så omfattende at det vanskelig vil la seg etablere innenfor den alminnelige helse- og sosialtjenesten. En omsorgsordning basert på frivillighet ville dessuten være avhengig av et samarbeid fra As side og lagmannsretten har ingen tro på at dette ville fungere over noen tid. Det vises også til at lagmannsretten vurderer A for å representere en fare for andre.

Toten herredsretts dom blir med dette å stadfeste.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

Toten herredsretts dom av 26. november 2001 stadfestes.