Hopp til innhold

LB-2002-1102

Fra Rettspraksis
Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 06:39 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 2002-04-22
Publisert: LB-2002-01102
Stikkord: Sivilprosess, Avvisning
Sammendrag:
Saksgang: Oslo tingrett Nr 01-12082 A/48 - Borgarting lagmannsrett LB-2002-01102 K/04. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2002-00719.
Parter: Kjærende part: Øko-Fakta v/Svein Lillebø. Kjæremotpart: Gjensidige NOR Forsikring (Prosessfullmektig: Advokat Torleiv Rike v/advokatfullmektig Anne-Kristin Wadahl).
Forfatter: Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Karin Stang. Lagdommer Erik Chr. Stoltz
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §53, §54, Domstolloven (1915) §218, §172, §176, §180, §44, §97, §98, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3


Saken gjelder spørsmål om avvisning på grunn av manglende rettslig interesse, jf tvistemålsloven §53 og §54, og om en annen eventuelt kan tre inn som saksøker i saken i medhold av tvistemålsloven §97.

Ved stevning av 5. desember 2001 til Oslo byrett reiste Øko-Fakta v/Sven Lillebø sak mot Gjensidige NOR Forsikring (Gjensidige) med krav om dekning av juridiske utgifter under rettshjelpsforsikringen. Lillebø har bistått en forsikringstaker, Helge Bjørnarheim, og hans familie som forretningsfører over flere år.

I 1996 bisto Lillebø forsikringstaker som prosessfullmektig i en voldgiftssak, som vedrørte tvist om kjøp av seks kuer. Lillebø sendte ved brev av 3. desember 1996 søknad til Gjensidige om dekning av utgifter til juridisk bistand under rettshjelpsforsikringen inntatt i landbruksforsikringen til Helge Bjørnarheim. Kravet ble avvist av Gjensidige med den begrunnelse at Lillebø ikke lovlig kunne yte juridisk bistand, idet hans virksomhet ikke omfattes av domstolloven §218 femte ledd. I stevningen nedla Lillebø påstand om at Gjensidige ble dømt til å betale kr 64.000 med tillegg av forsinkelsesrente fra 16. desember 1996 til betaling skjer. I tilsvaret imøtegikk Gjensidige kravet. Prinsipalt ble saken påstått avvist, subsidiært nedla selskapet påstand om frifinnelse.

Oslo tingrett avsa 22. februar 2001 kjennelse med slik slutning:

1. Sak nr. 01-12082 A/48 mellom Øko-Fakta v/Svein Lillebø og Gjensidige NOR Forsikring for Oslo tingrett, blir avvist.

2. Øko-Fakta v/Svein Lillebø pliktar å betale 2.500 - totusenfemhundre - kroner i sakskostnader til Gjensidige NOR Forsikring innan 2 - to - veker frå forkynning av denne orskurda.

Det faktiske saksforhold fremgår av tingrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Øko-Fakta v/ Svein Lillebø har i rett tid påkjært tingrettens kjennelse til lagmannsretten. Han har i hovedsak anført:

Tingretten har foretatt feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Det er feil å tolke forsikringsvilkårenes punkt 1.1 slik at det bare er forsikringstaker som skal kunne reise sak med krav etter rettshjelpsforsikringen. Forskrift for rettshjelpsforsikring §4 fastslår en plikt for selskapet til å varsle om klageadgangen. Gis ikke slikt varsel vil foreldelsesfristen bli suspendert.

Den sikrede har lovlig transportert krav under forsikringen til den kjærende part, og dette kan selskapet ikke motsette seg. Den som er forsikret har rett til å utnytte den fordel han har etter forsikringen på den måte han selv ønsker det. Det eksisterer ingen rettslige skranker for sikrede i dette tilfelle. Han kan transportere sitt krav på skadeoppgjør etter forsikringen til den han måtte ønske. Den kjennelse som tingretten viser til har retten ikke forstått.

Tingretten har heller ikke vist til korrekt hjemmel nest siste avsnitt side tre i kjennelsen.

Når det gjelder tingrettens drøftelse av om retting kan skje etter tvistemålsloven §97, ved at forsikringstaker går inn som saksøker, har tingretten foretatt feil rettsanvendelse og et vilkårlig skjønn. Det er saksøkers tilknytning til saken som må være det avgjørende for vurdering av om det foreligger rettslig interesse. Det foreligger ikke en slik forsettlig feil som ikke kan rettes. Sikrede etter forsikringsavtalen har selvfølgelig adgang til selv å reise sak mot selskapet med samme krav, dersom denne saken blir avvist.

Tingretten har videre tatt feil ved tolkning av tvistemålsloven §44 andre ledd. De personer som bestemmelsen oppstiller har rett til å opptre som prosessfullmektig.

Okø-Fakta v/Lillebø har nedlagt slik påstand:

1. Oslo tingrett sin orskurd vert å oppheve.

2. Sak nr. 01-12082 A/28 vert å fremme for Oslo Tingrett

3. Kjærande part vert tilkjend sakskostnadar i kjæremålssaka med kr 7.820,- kroner sju tusen åtte hundre og tjue 00/- - med tillegg av morarenter frå 14 dager frå forkynning av kjæremålsavgjerda i saka til betaling skjer.

Gjensidige NOR Forsikring har inngitt tilsvar og hovedsakelig anført:

Oslo tingretts kjennelse er korrekt både med hensyn til faktum og rettsanvendelse.

Utgangspunktet er at søksmål bare kan reises når saken gjelder saksøkerens egen rett eller plikt i forhold til saksøkte, jf tvistemålsloven §54. Rettshjelpsforsikringen er en refusjonsordning overfor sikrede i henhold til forsikringsavtalen. Den kjærende part er ikke sikret, jf forsikringsvilkårene punkt 1.1, og har følgelig ingen rett etter forsikringen. Forskrift om rettshjelpsforsikring §4 underbygger dette. I denne saken har Bjørnarheim mottatt oppgjør for utgifter til voldgiftsretten i henhold til forsikringsvilkårene punkt 1.1.

Det vises til Borgarting lagmannsretts kjennelse av 20. november 2000 i sak LB-2000-03695. Kjennelsen er stadfestet av Høyesterett 5. mai 2001.

Den tilknytning som den kjærende part har til saksforholdet er ikke av en slik art at den er beskyttet av de regler som regulerer det materielle rettsforhold saken gjelder.

Kjæremotparten er enig i tingrettens begrunnelse når det gjelder transporterklæring av 18. februar 2002. Det understrekes at den kjærende parts salær ikke er dekket under rettshjelpsforsikringen. Det foreligger ikke et krav mot selskapet som kan transporteres.

Kjæremotparten er enig med tingsretten når det gjelder retting av stevningen ved inntreden av ny saksøker/forsikringstaker Bjørnarheim.

Krav om rettslig interesse må være til stede på et hvert tidspunkt av saken helt frem til dom er avsagt. Det er ikke tilstrekkelig at det foreligger en avtale mellom saksøker og forsikringstaker på det tidspunkt stevning tas ut. Den skriftlige transporterklæring synes også å bekrefte at prosessforutsetningene ikke har vært tilstede.

Gjensidige NOR Forsikring har nedlagt slik påstand:

1. Oslo tingretts kjennelse av 22.02.2002 i sak. Nr. 01-12082 A/48 stadfestes.

2. Gjensidige NOR Forsikring tilkjennes sakens omkostninger for Borgarting lagmannsrett med kr 3.000 innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen, med tillegg av lovens rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å avvise søksmålet.

Saksøkeren krever fullbyrdelsesdom for betaling av penger, og dette reguleres som utgangspunkt av tvistemålsloven §53. Den som pretenderer å ha et pengekrav mot saksøkte, kan gå til sak om dette så sant kravet er forfalt. Spørsmålet om saksøkeren har rett i sine pretensjoner om at han har et krav mot saksøkte, hører det under realitetsavgjørelsen i saken å avgjøre, jf for eksempel Rt-1985-807. Men også ved fullbyrdelsessøksmål, i likhet med fastsettelsessøksmål, må den nødvendige tilknytningen på saksøkersiden foreligge. Man kan ikke gå til sak på vegne av andre, jf for eksempel Rt-1969-1032.

Stevningen i saken kunne gi grunn til tvil om sistnevnte spørsmål. I påstanden var det ikke angitt hvem pengene skulle betales til, og det var ikke opplyst noe om at Øko-fakta v/Svein Lillebø hadde fått overdratt noe krav fra forsikringstakeren Bjørnarheim. Disse feilene var det adgang til å rette. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har saksøkeren klargjort at han pretenderer å ha et krav mot selskapet som han fikk overdratt av Bjørnarheim i 1999, altså før stevning ble tatt ut. Det foreligger en skriftlig bekreftelse på dette fra Bjørnarheim.

Etter dette pretenderer saksøkeren at han selv har et krav på betaling mot forsikringsselskapet. Tvistemålsloven §53 og §54 hindrer ikke søksmål om krav saksøkeren hevder å ha fått overdratt til seg. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger rettsregler som er til hinder for at en forsikringstaker overdrar et krav han eller hun mener å ha mot forsikringsselskapet, selv om kravet er bestridt av selskapet. For øvrig vil spørsmålet om det er adgang til overdragelse, dersom dette er omtvistet, normalt høre til realitetsspørsmålet i saken, slik at en innsigelse om uoverdragelighet eller manglende overdragelse eventuelt vil føre til frifinnelse, men ikke til avvisning.

Tingretten har ved avvisningsavgjørelsen bygget på bestemmelser i forsikringsvilkårene om hvem som (opprinnelig) er sikret. Ettersom man i denne saken står overfor et overdratt krav, går lagmannsretten ikke inn på disse reglene. De kan neppe anses som prosessuelle bestemmelser, men lagmannsretten nevner at det undre enhver omstendighet ikke er adgang til å avtale andre prosessforutsetninger enn dem som følger av tvistemålsloven §53 og §54, jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse 1999-00493. Spørsmålet om rettshjelpsforsikringen i dette tilfellet ga rett til dekning av utgifter til assistanse fra Svein Lillebø, hører det til realiteten i saken å avgjøre.

Tingretten har vist til Borgarting lagmannsretts avgjørelse LB-2000-03695 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse HR-2001-00269. Den saken lå annerledes an, og lagmannsretten ser ikke grunn til å gå nærmere inn på den.

Grensen mellom det prosessuelle og det materielle spørsmålet har betydning for om avgjørelsen i saken skal tas ved dom etter hovedforhandling, eller om søksmålet kan avvises ved kjennelse, som kan skje uten muntlig forhandling. Lagmannsretten bemerker at forskjellen med hensyn til saksbehandlingsmåte ikke behøver å bety så mye: Dersom retten finner at mye kan tyde på at en bestemt rettsregel eller et avgrenset materielt forhold medfører at søksmålet ikke kan føre fram, kan forhandlingene deles slik at hovedforhandlingen bare omfatter dette spørsmålet, jf tvistemålsloven §98 annet ledd.

Etter dette må tingrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til tingretten til realitetsbehandling.

Kjæremålet har ført fram, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §172 første ledd tilkjennes Øko-fakta v/Svein Lillebø saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten. Tvisten gjelder saksøkerens næringsvirksomhet, og lagmannsretten finner det klart at han har krav på å bli tilkjent nødvendige utgifter med eget arbeid i forbindelse med saken i rimelig utstrekning. Saksøkerens omkostningskrav for tingretten var på vel 47 000 kroner, inklusiv merverdiavgift. Dette kravet er vesentlig for høyt i forhold til hva som må anses som nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176. Nødvendige utgifter for tingretten settes skjønnsmessig til 15 000 kroner. Omkostningene gjelder bare avvisningsspørsmålet, mens spørsmålet om dekning av rettsgebyret for søksmålet for tingretten ikke kommer til avgjørelse her. For lagmannsretten har den kjærende part krevet seg tilkjent omkostninger med 10.220 kroner. Omkostningskravet godkjennes, slik at det også dekker rettsgebyret i kjæremålssaken.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Tingrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til tingretten til realitetsbehandling.

2. I saksomkostninger for tingretten i forbindelse med avvisningsspørsmålet betaler Gjensidige NOR Forsikring 15.000 - femtentusen - kroner til Øko-Fakta v/Svein Lillebø senest to uker etter forkynnelsen av denne kjennelsen, med tillegg av renter etter den rentesatsen som gjelder til enhver tid etter lov om renter ved forsinket betaling §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent per år, fra forfall til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten i forbindelse med avvisningsspørsmålet betaler Gjensidige NOR Forsikring 10.220 - titusentohundreogtjue - kroner til Øko-Fakta v/Svein Lillebø senest to uker etter forkynnelsen av denne kjennelsen, med tillegg av renter etter den rentesatsen som gjelder til enhver tid etter lov om renter ved forsinket betaling §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent per år, fra forfall til betaling skjer.